Rocinante mot nord
Dagen hadde endelig
kommet da Rocinante skulle sette kursen nordover mot Norge, der et nytt
liv med vinterlagring og kulde ventet. Jeg valgte å ta turen selv,
i stedet for å sende sykkelen med båt eller trailer, ganske
enkelt fordi turen virket fristende på meg. Planen var å kjøre
så mye jeg orket hver dag og se hvor lang tid jeg trengte på
de 3200 kilometrene fra Malaga til Stathelle, via Kiel. Bente valgte å
bli hjemme, delvis på grunn av jobben og delvis fordi turopplegget
mitt ikke fristet henne, noe jeg forsto til det fulle. Turen skulle vise
seg å bli både lærerik og utfordrende.
Ankomst Nerja
Flyturen fra Norge bragte meg tilbake til Malaga flyplass igjen, på
kvelden mandag den femte april, 1999. En liten halvtime senere sto jeg
i Antonio Luis Motos verksted for det som kanskje var siste gang. Rocinante
var klar, med unntak av et tykt lag støv som de ikke hadde rukket
å fjerne. Innen jeg rakk å protestere, stakk en av juniorene
av gårde med sykkelen til nærmeste bensinstasjon for en
vask. Jeg holdt pusten og bannet for at jeg ikke hadde reagert raskere
og stoppet han. En fremmed som stikker av med sykkelen var ikke akkurat
noe jeg satte pris på. Hva om han krasjet? Hva ville de si - "Slapp
av, vi fikser den på noen dager". Det ville ikke vært
godt nok for meg, som var definitivt klar for å reise allerede.
Sykkelen kom helskinnet tilbake, og jeg pustet lettet ut. Jeg betalte
regningen og håndhilste på alle de ansatte som et takk for
nå og på gjensyn, før jeg kjørte Rocinante
ut av Malaga. Rett før avkjøringen til Antequera og videre
til Córdoba, stoppet jeg i fem minutter og vurderte mulighetene.
Jeg kom raskt frem til at det ville vært svært uhøflig
å ikke besøke Nerja en siste gang før jeg dro, så
jeg forsatte rett østover langs den nye motorveien til Nerja
lyste i mot meg i kveldsmørket.
Beatrix og Derek, våre meksikansk/engelske venner
og naboer fra året før, smilte med uforståelige ansikter
når de åpnet døren. Jeg hadde ikke annonsert at jeg
kom innom, men ble raskt inkludert i middagsplanene og tilbrakte kvelden
sammen med to av de morsomste menneskene jeg vet om og noen fra familien
deres på mexicansk side.
Dag én, svetten siler i små elver.
Klokka passerte ti om formiddagen før jeg var på veien,
med San Sebastian som dagens mål 1000 kilometer unna. Frokosten
på hostal Miguel begynte ikke før klokken ni, og med den
delikate maten i minnet fra forrige opphold, måtte jeg få
den med meg før jeg dro. Det svenske paret som drev stedet gav
meg lykkeønskinger på reisa, og endelig var jeg igang med
den tre til fire dager lange maratonetappen min, en tur jeg både
gledet og gruet meg til.
Veien svingte nordover ved Motril og jeg gjorde unna en god første
etappe på vel femten mil, før jeg stoppet på en veikro
og drakk en kopp café con leche. Temperaturen var allerede oppunder
tredve grader, og jeg fryktet at det kom til å bli en særdeles
varm dag.
Det ble stadig varmere, og i steppelandet i Jaén-området
begynte jeg å føle meg temmelig kokt. Først da jeg
ankom Ocaña, i nærheten av Aranjuez, var jeg i nytt terreng.
Jeg valgte en alternativ rute i en sløyfe utenom Madrid for å
unngå trafikken og for å komme meg av motorveien for en stund.
Svetten rant i bekker på innsiden av klærne, og jeg følte
meg ganske miserabel. "Hva er det jeg har begitt meg ut på?",
spurte jeg meg selv, med verkende hode og sliten kropp.
De første 500 kilometerene var unnagjort og jeg var
utslitt, både av varmen og av kjøringen, som var mer slitsom
enn jeg hadde trodd, sannsynligvis fordi det hadde gått to måneder
uten kjøring før turen begynte.
Hver gang farten ble lav nok, åpnet jeg fronten på
den nye hjelmen min og lot vinden til en viss grad kjøle ned ansiktet
mitt. Det hjalp litt, men allikevel fulgte frustrasjonen med noen timer
til, og det måtte faktisk regnvær til for å få
opp humøret igjen.
Bente har alltid sagt jeg har et merkelig varmt forhold
til regn, og det fikk jeg bekreftet da himmelen åpnet seg, temperaturen
sank, solen gikk ned og humøret mitt steg i motsatt proporsjonalitet.
Jeg hadde kjørt 750 kilometer og var mer eller mindre klar til
å gi opp for kvelden, men med det gode humøret på vei
tilbake, maktet jeg å fortsatte enda 250 kilometer til Pamplona,
noen mil fra San Sebastian og et fint sted å starte overfarten over
Pyreneene dagen etter. 1000 kilometer var unnagjort.
En whisky i baren og en rusletur i gatene i utkanten av
denne berømte løp-foran-oksene-festivalbyen var nok til
å slå meg ut. Jeg sovnet med hodet på vei til puta.
Dag to, Frankrike i sakte kino
Klokken syv våknet jeg og kunne
nesten ikke røre hodet. Nakken var stiv og vond, og smerter strålte
ut i skuldrene og armene. Et lite og idiotisk uhell i ungdommelig lek
med bil tretten år tidligere hadde satt varige mén i nakken
min, og en av de verste tingene den kan bli utsatt for er sterkt vindpress
en hel dag. Det er bra i lengden siden det styrker musklene, men nå
hadde jeg tatt en overdose.
Det bedret seg en smule under frokosten, som besto av ett søtt
kakestykke og en kopp kaffe i hotellbaren, men jeg var lettere bekymret
for hvordan dette ville slå ut for de resterende 2200 kilometrene.
Himmelen var delvis mørk, svært mørk
på enkelte steder, så jeg kledde meg for regn og kjølig
vær, vel vitende om at jeg skulle krysse Pyreneene som første
etappe denne dagen. Da jeg hadde kjørt et par kilometer, merket
jeg nok en effekt av ikke å ha kjørt sykkel på et par
måneder; et ekstra halebein meldte sin ankomst. Så med mine
små plager og bekymringer kjørte jeg inn i de mørke
fjellene klokken åtte om morgenen.
Rocinante humret og summet seg sakte gjennom det kuperte
og vakre terrenget. Jeg hadde det nesten bra, der jeg satt, da jeg begynte
å klø noe infernalsk i pannen. Jeg bannet og stoppet. Med
hånden kjente jeg at huden hadde tørket helt ut, og med den
nye hjelmen som ikke var brukt før nå, skulle jeg virkelig
lide i noen timer. Jeg måtte stoppe titt og ofte for å klø
og lufte hodet, noe som fikk meg til å føle meg heller dum.
En liten landsby som lå i åssidene på
vei ned fra fjellene ble en kort stopp. I en turistbutikk ønsket
en pukkelrygget og ristende mann i sekstiårene meg velkommen. Hvert
annet sekund hadde han en rykning i nakken så sterk at hele den
imponerende dobbelthaken dirret. Vi skravlet om den mildeste vinteren
de hadde hatt i manns minne og om turen min i en halv times tid, før
jeg forlot butikken med en serranoskinke og en flaske Muscatel vin, som
jeg la i toppboksen til mørning / lagring.
Overgangen til Frankrike kom uten et eneste skilt eller
andre kjennetegn. Ikke en gang restene etter en grenseovergang var å
se. Jeg visste ikke at jeg hadde kommet inn i et annet land før
skiltene i den neste landsbyen lyste mot meg med uforståelige ord.
Siden jeg ikke hadde veikart over landet, stoppet jeg ved første
bensinstasjon og lette gjennom hyllene til jeg fant det jeg lette etter.
Mannen bak disken ristet på hodet da jeg spurte om han snakket engelsk
eller spansk. Jeg gikk over til tegnspråk, pekte på kartet
og sa "pesetas?". Han ristet igjen på hodet og jeg forlot
stasjonen, ikke uten en smule irritert blikk. Noen kilometer over grensa,
og så var det som om Spania aldri hadde eksistert.
Kursen ble satt mot Bayonne på vestkysten, mest kjent
for skinken sin. Jeg visste at det bare var å følge strømmen
nordover mot Bordeaux, så var jeg på noenlunde riktig kurs.
En større servicestasjon langs motorveien hadde kartet jeg trengte,
og aksepterte visakortet mitt.
Humøret var godt, tross dårlig fremdrift og
en kløe som aldri gav seg. Kyststrekket fra Bayonne til Bordeaux
var en kjedelig affære, med uendelig lange og rette strekninger
langs N10, hovedveien som var pakket med trafikk og flankert av skog som
hindret utsikten. Under en kafferast tok jeg bikebuffen, den flortynne
halsen jeg brukte, og skar av en bit som jeg tredde over hodet for å
stoppe kløen som var i ferd med å drive meg fra vettet. Det
var som en bagatell som ble blåst opp til et stort problem, men
for meg var det nesten til å tørne av, og heldigvis ikke
bare hjalp pannebåndet litt, det fjernet hele problemet umiddelbart.
Jeg var usannsynlig lettet, og humøret kom tilbake med ett. Igjen
var jeg en lykkelig biker, der jeg suste langs motorveien og sang høyt
for meg selv, med en stemme ikke en gang en mor kan elske. En motorsykkelhjelm
er bedre enn hjemmets lune dusj til å skjerme uskyldige mot terroren.
Etter som dagen gikk mot kveld, mørknet himmelen
til igjen og regnskyene lå snart tykt til høyre og venstre.
Jeg kunne se regnværet og unngikk det av ren flaks, men ikke uten
å ha følelsen av å måtte trekke albuene inntil
kroppen for å unngå å bli truffet.
Humøret sank litt igjen utover kvelden. Hele dagen
hadde blitt tilbrakt i ensomhet. I Spania kunne jeg veksle noen høflige
fraser i en kafe, eller være involvert i lange samtaler med folk
jeg traff når jeg stoppet, men i Frankrike skjønte ingen
hva jeg sa, og jeg skjønte ingenting av hva de sa til meg. Dermed
ble det ensomt på stoppene mine, og jeg følte meg langt hjemmefra
da lyset forsvant og natten snek seg på.
Jeg nærmet meg Bourges i åttetida
etter 740 kilometer og følte meg passe fornøyd og klar for
en middag og en seng. Et lite hotell på utsiden av byen lyste mot
meg med sine røde neonskilt. Det var nok for meg, og en liten stund
senere satt jeg med en god middag innenbords og tre Guinness under snippen.
Etter en telefon til Bente, sovnet jeg som en sten på det lille,
men koselige rommet.
Dag tre, farten øker
Morgenlyset og en telefon fra resepsjonen vekket meg i syvtiden. En
liten gåtur inne på rommet avslørte mer nakkesmerter
og enda større halebein, eller var det halebein nummer tre. Jeg
forventet en smertefull dag. I speilet så jeg inn i ansiktet til
en mongoler, med to sammengrodde øyne inne i hevelsen. Jeg sitter
alt for mye stille på datajobben min til å tåle slike
store forandringer, sa jeg til med selv og ristet det av meg. Frokosten
satt der den skulle og tross de små plagene, smilte jeg når
jeg la ut på veien igjen. Følelsen av å være
på reise er følelsen av ikke å stå stille,
men flyte av gårde mot noe nytt og ukjent, en følelse jeg
er veldig glad i. Dersom jeg gjorde unna minst 800 kilometer denne dagen,
ville jeg ikke ha noe problem med å rekke fergen til Gøteborg
om ettermiddagen dagen etter.
Klokken åtte var jeg på veien, og denne dagen var landskapet
mer innbydende og vakkert, med åpne åkrer, elver og små
tettsteder. Den litt mindre veien ledet meg gjennom mange landsbyer
til Troyes, Metz og endelig, Trier i Tyskland.
Det virket som nakkesmertene og de ekstra halebeinene forsvant gradvis.
Jeg begynte å føle meg tilvent sykkelen igjen, og var endelig
skikkelig rustet til å nyte utsikten. Valget av rute ledet meg
etterhvert inn på ganske trafikkerte lokalveier, og etter en stund
ble jeg mer aggresiv og kjørte forbi flere hundre biler i løpet
av noen timer. Denne kjøringen kulminerte i en nestenulykke som
kunne endt fatalt. På en lang og oversiktelig strekning med tett
trafikk i min kjøreretning og tomt i motsatt, blinket tre biler
foran meg med lyset for å signalisere forbikjøring. Jeg
la meg litt ut og ventet. De to første la seg i motsatt kjørefelt
og ga gass, mens tredjemann nølte. I det jeg var i ferd med å
gi blaffen i blinkingen hans og kjøre forbi, innså jeg
at han var i ferd med å svinge over veien og inn på en liten
grusvei som jeg hadde oversett. Jeg bråbremset og stoppet noen
få meter fra en skremt eldre mann i en Renault som nå sto
stille tvers over veien. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å
signalisere med armer og skuldre at feilen var helt og holdent min,
og beklaget meg lydløst. Det var tredje gang på ti år
med motorsykkel jeg gjorde den samme tabben, og alle tre gangene hadde
det gått bra. Kanskje jeg hadde lært nå.
Resten av turen til Trier gikk i et roligere tempo. Jeg
bekreftet til Bente på telefon at jeg helt sikkert ville nå
Kiel dagen etter, slik at hun kunne bestille plass på fergen for
meg. Det begynte å mørkne, så etter en sjokolade og
en røyk, var jeg på veien igjen.
Det tok en halv time å komme gjennom Trier og ut på
autobahn. Jeg krøp ned bak kåpeglasset, flyttet rompa lenger
bak på salen og økte farten til rundt 160 km/t, og de neste
timene stoppet jeg kun for å fylle tanken og nikotinnivået
i kroppen. I nitiden sto jeg på en bensinstasjon mellom Köln
og Dortmund, da jeg kjente igjen det røde neonlyset i åsen
bak stasjonen. Rødt betyr seng, og fristelsen ble for stor, noe
jeg aksepterte med 800 kilometer bak meg, akkurat den avstanden jeg hadde
hatt som mål for dagen.
Bente fortalte meg over telefonen at fergen til Gøteborg
dagen etter var stappfull. De hadde ikke en gang plass til en ensom motorsykkel.
Fordømt! Hjernene våre jobbet overtid med å finne alternativer.
Kunne jeg muligens rekke Fredrikshavn kvelden etter og ta fergen til Larvik.
Det ville legge nye 500-600 kilometer til dagsetappen, noe som ville gi
en total etappe på 11-1200 kilometer, i meste laget følte
jeg. Jeg kunne kanskje ta Helsingborg/Helsingørfergen (eller er
det omvendt), men det ville bety en ny natt på hotell og mange ekstra
mil. Hva med Kiel-Oslo dagen etter. Problemet var at fergen gikk klokken
to om ettermiddagen og jeg hadde 550 kilometer igjen, var utslitt og trengte
sårt en god natts søvn. Vi diskuterte de forskjellige mulighetene
og ble enige i at Kiel-Oslo var den mest attraktive. Jeg sa at en natts
søvn ville fortelle meg om jeg var klar for spurtetappen morgenen
etter, og dersom jeg var det, skulle jeg ringe Bente på jobb å
få henne til å bestille billett. Resepsjonen lovte å
vekke meg klokken halv sju. Det ble mørkt.
Dag fire, spurtdistansen mot Kiel
Jeg skjønte ikke hva den skrikende lyden var, før etter
en lang stund med hjernaktivitet i sirup. Det var vekkingen jeg hadde
bestillt. Etter en rask frokost var jeg overraskende klar for morgenens
sprintetappe. Øynene var mer hovne enn noen gang, men nakken
og halebeinene så ut til å ha tilpasset seg den nye tilværelsen.
Rocinante var temmelig skitten og sliten der den sto i hotellets garasje.
En rask sjekk bekreftet at oljenivået var bra, dekkene svært
slitte - jeg hadde med vilje utsatt dekkskiftet til jeg var tilbake
i Norge - og kjedet var farlig slakt. En ekstra kikk på det sa
meg at det holdt de neste timene til Kiel. I tillegg hadde den velkjente
lyden av metall mot metall kommet tilbake. Det var den samme skruen
som Antonio Luis hadde strammet til for meg, etter hvem vet hvor mange
timer med leting etter kilden, selv om jeg fortalte dem hvor den var,
som nå hadde løsnet igjen. Det bekymret meg ikke, siden
jeg visste den var ufarlig. Alt i alt trengte Rocinante en service,
noe hun ville få hos Classic i Tønsberg når vi var
vel hjemme. Jeg bestemte meg for å rekke fergen klokken to.
Ti over halv åtte var jeg på veien, og jeg var
raskt oppe i 160-170, liggende bak kåpeglasset, propper i ørene,
med varmt undertøy, skjorte, ullgenser, enda en genser, bukse-
og jakkefor og Bullson dressen ytterst. Det var 10-11º og jeg var
kledd for en tur til månen..
Etter en time stoppet jeg for å fylle bensin og nyte
en røyk. Farten hadde variert mellom 140 og 195 km/t - som var
det maksimale Rocinante ville med sidevesker og toppboks - og jeg hadde
gjort unna 155 km. En lett utregning viste at snitthastigheten da ble,
nettopp, 155 km/t, og jeg var imponert over avstanden. Jeg hadde slått
alle mine tidligere snittrekorder i støvlene på denne etappen.
Nå virket Kiel og fergen godt innen rekkevidde.
Jeg fortsatte i rundt 160-170 km/t og stoppet tre ganger
til. Faktisk fant jeg det mer behagelig og tryggere å ligge i denne
hastigheten enn i 130, fordi på den tofelts veien lå trailerene
i 100-110 i indre fila, mens de raskere personbilene lå i 150-200
i ytre. Da jeg prøvde å legge meg i 130, måtte jeg
hele tiden veksle mellom de to feltene, mens økte jeg farten til
160-170 kunne jeg ligge i ytterfeltet hele tiden, dog ikke uten en skarp
utkikk i speilet. Fra tid til annen vokste en liten prikk i det fjerne
til enorme dimensjoner på sekunder, og det var knapt tid til å
legge seg inn og slippe monsteret forbi. Det føles rart i denne
hastigheten å se en BMW, Mercedes eller Porsche som passerer med
en slik hastighet at en selv får følelsen av å ligge
i sneglefart.
Klokken tolv stoppet jeg sykkelen på utsiden av fergeterminalen
og ruslet inn for å hente billetten. Jeg hadde lagt bak meg 550
km på under fire og en halv time, og var ikke en gang totalt utslitt,
bare ør i hodet og småsvimmel etter å ha kjempet mot
vindstyrke orkan en hel formiddag. På billettkontoret smilte jeg
mitt mest slitne smil og spurte om det var mulig å skaffe meg en
firemannslugar uten andre passasjerer. Jeg ville ikke betale for en enkeltlugar,
siden jeg visste fra det Bente hadde sagt, at det var mange ledige plasser.
Damen bak skranken så med forståelse på meg og lovet
å holde andre unna så langt det lot seg gjøre, noe
hun ikke trodde var noe problem, så kort tid før avgang.
Klokken ett var jeg inne på lugaren og ringte til
Bente. Hun ble nesten forskrekket da jeg ringte så tidlig, og lo
godt da jeg simulerte lyden som følger av den første slurken
av en velsmakende øl. "Det var lyden de kommer til å
høre i baren om noen minutter", sa jeg. Jeg fortalte henne
om spurten min, noe hun ikke helt likte, men samtidig var begge glad for
at jeg ville være hjemme igjen allerede dagen etter.
Tørsten min ledet meg gjennom båten til den
eneste baren som serverte Guinness. Bartenderen smilte av den førnøyde
smattelyden, og jeg kunne ikke la være å fortelle han bagrunnen
for tilfredsheten min. Det skulle to glass til for å slå meg
ut, og jeg sovnet som en stein på lugaren.
Etter fire timer våknet jeg sulten som en ulv. En
rask dusj kviknet meg opp, før jeg fant et steak house som serverte
et velvoksent lam med rødvin til og konjakk og kaffe til dessert.
Humøret var på topp igjen, og det var godt å tenke
tilbake på de tre dagene som lå bak meg. Jeg var også
fornøyd med å ha slått alle mine tidligere distanserekorder
i støvlene. Det kan sikkert virke barnslig å tenke slik,
men litt av ideen med turen var nettopp å prøve å strekke
mine egne grenser. Jeg følte at jeg hadde gjort det, uten at det
gikk ut over sikkerheten, med episoden i Frankrike som eneste - dog skumle
- unntak.
Siste dag, en kort etappe til Stathelle
Det føltes merkelig å kjøre Rocinante
på norsk jord. Hun hørte liksom ikke til her, men heller
i en spansk fjellandsby i det Andalusiske høylandet. Jeg tenkte
på om hun, og vi, kom til å se det igjen noen gang.
Tollkontoret på kaien var fullt av trailersjåfører
og private som hadde med seg spesielle ting å fortolle. Jeg blir
fort utålmodig i slike køer, og holdt på å gå
fra konseptene da de to franske damene foran meg la en stor bunke tollpapirer
på skranken og sa de hadde trettito hunder som skulle klareres inn.
Heldigvis tok tollerene til fornuft og klarerte inn alle på et av
dokumentene, men allikevel gikk det en drøy time før det
var min tur. Behandlingen gikk lynraskt, og så var jeg på
utsiden igjen med tre dagers frist til å kontakte det lokale tollkontoret
i Skien.
Kjøreturen fra Oslo til Stathelle gikk unna på
to timer, og rundt klokken tolv på dagen sto jeg parkert utenfor
døra, og ble møtt av en smilende Bente.
Vi omfavnet hverandre og fyrte opp
peisen, som vi tilbrakte de neste timene foran under min begeistrede fortelling
fra turen.
Det var gjort! I løpet av få dager hadde Rocinante
forflyttet seg fra så langt sør i Europa du kan komme til
Norge. Det var lørdag morgen, og jeg hadde fløyet fra Gardermoen
på mandag, noe som ga det hele en uvirkelig følelse av distanse.
Det merkelige men oppmuntrende var at jeg kunne gjøre
en tilsvarende tur når som helst. Selv mens vi snakket om det innså
jeg at jeg ikke var lei av å kjøre motorsykkel, ikke en gang
midlertidig. Det er en god ting, tror jeg
Slutt
Et alternativt
bryllupsbilde, Frigilliana, 1. juni 1998
Foto Studio Baldo Ramirez, Nerja
På To Hjul i Spania slutter her. Men i det
dette skrives, har vi vært i Lofoten på en seksten dagers
tur, og planlegger drømmereisen, en ett års tur langs det
amerikanske kontinentet, fra nord til sør. Sidene vil bli oppdatert
jevnlig, så følg med oss.
forrige <<