Syvende langtur til Mojácar og Almería
Vi ble i Nerja en liten
uke, der vi slappet av, besøkte venner og forberedte neste tur.
Et solstikk, av alle ting, utsatte avreisen med et par dager og gav oss
muligheten til å se et spansk sykehus fra innsiden. Uken etter hjemkomsten
fra Sevilla var vi endelig på veien igjen. Målet var området
nord og øst for Cabo de Gata, nasjonalparken vi besøkte
på vår andre langtur året før.
Gjennom Sierra Alpujarras igjen
Det var deilig å starte turen med så flott vær vi hadde
denne dagen, og det gikk sakte og rolig i takt med den resterende trafikken
der vi beveget oss østover langs kysten. Området var godt
kjent for oss nå, og vi passerte kjente småbyer som Calahonda
og Castell de Ferro. Trafikken var ikke skremmende tett, og alt i alt
var det en flott dag.
Etter en rask lunch i Adra, svingte vi nordover inn i Sierra Alpujarras.
Veien mot Berja var en gledelig overraskelse, med perfekte kurver, bred
kjørebane og asfalt i topp stand, og de neste milene var det bare
å ligge i høyre og venstre nedbrekk i et bølgende
landskap. Det bar oppover i sierraen og jeg nøt turen til fulle.
Nord for Berja smalnet veien inn
til mer tradisjonell landsbygdvei, men utsikten ble bare bedre og bedre.
Las Alpujarras viste seg definitivt fra sin beste side med nydelige farger
i åssidene med de snøkledde toppene i Sierra Nevada som bakgrunn.
Området har alltid vært et av Spanias fattigste, og landsbyene
som ligger gjemt i dalen gir inntrykk av det. I et lite tettsted der vi
stoppet for kaffe, måtte vi spørre oss rundt etter den lokale
baren. Den fantes, men det var ingen til stede, og døren var stengt.
En gammel dame kom over til oss og sa at det var rart, vanligvis var den
åpen, men kanskje José var ute et ærend. Vi valgte
å fortsette til Canjáyar, en større landsby der vi
hadde stoppet året før. Vi kom i den verste tiden for kaffeservering
og de første barene vi prøvde var stengt. Men endelig kom
noen over og hjalp oss med å finne en liten bar gjemt i en bakgate
som var åpen. Kaffen er servert.
Målet for dagen var Sorbas, en liten by langs hovedveien A370,
nord for Cabo de Gata. Vi svingte nordover da vi kom til det tørre
landskapet nord for Almería, og var nok en gang i "det ville
vesten". Som med et knips forandret naturen seg fra grønt
og frodig til tørt og ørkenaktig, med dype canyon og bratte,
knusktørre åssider. "Welcome to Little Hollywood",
sto det på et skilt. Vi stoppet og skuet utover en westernby, bygget
under spaghettiwestern-boomen på seksti- og syttitallet. Nå
var byen konvertert til en turistattraksjon, og vi ble raskt enige om
at inngangsbilletten ikke var verdt prisen. Vi fortsatte østover.
En merkelig bar i Sorbas
Vi ankom byen etter at mørket hadde lagt seg, og etter 260 km
kjøring fra Nerja. Kulda hadde satt inn og bet seg inn i margen
på begge to. En dusj og et varmt måltid sto øverst
på ønskelista. I en bar på plazaen, der vi helte i
oss en pils og et glass vin, ble vi fortalt at det eneste hotellet i byen
lå ute ved hovedveien, rett utenfor inngangen til byen.
Hostallet så mer ut som et sykehus en et overnattingsted. Stedet
var fullstendig sterilt, både utvendig med sin flate betongfasade,
og innvendig i resepsjonen, der kun en telefon og en tom nøkkelhylle
minte om en vanlig hotellresepsjon. Døren var åpen, men det
var tomt i resepsjonen og ingen som svarte på ropene våre.Vi
gikk ut igjen og så på hverandre med antydning til oppgitthet
i blikkene. På andre siden av A370 lyste det fra en bar som tydeligvis
var åpen. Bente ble ved sykkelen, og jeg skrittet over veien og
autovernene for å samle informasjon om hostallet.
I det jeg åpnet døren og steg inn,
fikk jeg en underlig følelse for stedet. Et merkelig klientell
stirret på meg i mutt stillhet. Jeg klarte ikke å sette fingeren
på hva som var rart før det hadde gått noen sekunder.
Plutselig innså jeg at det var helt stille der inne. Ikke en lyd
fra de syv, åtte gjestene, og ikke minst, fjernsynet var avslått,
radioen likeså, og det var ikke en gang en enarmet banditt som surret
og gikk.
Klientellet stirret fortsatt på meg, der jeg sto nølende
i inngangen. En forsoffen mann i tredveårene satt og ristet i døv
taushet, mens han prøvde å få maten ned halsen. Han
var den eneste som ikke fulgte meg med blikket fra døren til baren.
Resten så på meg med tomme ansikter, uinteresserte, men allikevel
nysgjerrige.
Etter noen minutter som virket som en evighet i dette lokalet, kom bareieren
ut fra kjøkkenet. Han kastet et blikk på meg og begynte å
tørke kopper. Litt småirritert gikk jeg over til andre enden
av baren og spurte om han visste hvem som drev hostallet på den
andre siden av gaten.
"Det er fullt", var svaret, uten å løfte ansiktet
fra den skitne koppen.
"Hrm, hva sa du?", sa jeg
"Det er fullt", gjentok han.
Det ble stille igjen. Jeg stirret først på bareieren, og
deretter på det stumme klientelle hans. De stirret tilbake som om
jeg var ingenting, bare noe å feste blikket på en liten stund.
Jeg takket syrlig for informasjonen og forlot stedet.
Bente ble ikke begeistret for den negative informasjonen jeg tok med
meg tilbake, men vi lo godt da jeg hadde fortalt historien om den merkeligste
baren i Spania så langt. I ettertidens klarsyn så tror jeg
stedet var hotellbaren rett og slett, og gjestene var veiarbeidere som
tilbrakte ukedagene på anlegg. Det forklarer kanskje også
stillheten. Dersom det daglige arbeidet består av å traktere
boremaskiner og annet støyende verktøy, er kanskje stillheten
noe til og med en spanjol lengter etter. Apatien og de tomme blikkene
kjenner jeg igjen fra brakkeliv hjemme i Norge.
Det var ikke stort å gjøre i Sorbas etter dette, så
vi pakket på oss siste rest av varme klær og svingte ut på
A370 igjen, kursen var fortsatt østover, og endemålet flyttet
til Mojácar Pueblo, en turistlandsby noen kilometer fra østkysten.
Klokken ti om kvelden kjørte vi inn i byen, og siden det første
skiltet vi så var til et hotell som viste seg å ha både
varme rom, sen matservering og innendørs parkering til Rocinante,
så pakket vi av og la oss til.
Mojácar og kysten
Mojácar ligger over en åstopp som stikker opp av det flate
landskapet rundt. Det gir byen en fantastisk utsikt fra plazaen, som er
strategisk plassert med en terrasse som henger utover fjellsiden.
Vi spiste frokost ved plazaen og tok med oss kaffen ut på terrassen
og nøt utsikten. Etter frokost pakket vi lett på Rocinante
og la ut på en dagstur mot Cabo de Gata nasjonalpark. Vi skulle
ikke krysse sporene fra året før, men bevege oss såvidt
innenfor grensene på østsiden av parken. Mojácar Costa
er en nyutviklet del av Mojácar som strekker seg langs noen kilometer
av kysten. Her er det slutt på den stilfulle, gamle spanske byggemåten,
som har måttet gi plass for turisthoteller og luksushus. For oss
ble det å komme seg gjennom stedet så fort som mulig. En betongfabrikk
for forbi på høyre side, før vi endelig var ute i
villmarken igjen. Nå var kjøreturen en nytelse, med en vei
som snirklet seg inn og ut av det forrevne landskapet, langs kysten, og
opp i fjellene igjen. Et fyrhus ute på en odde, med en grusvei av
grov pukk som ledet ut, ble stedet for kaffepause og fotografering.
I La Mesa Roldan, endepunktet for veien, var det ikke mye å se,
bortsett fra en uendelig lang oppbyggd promenade på stranden. Vi
ble lenge nok til å drikke opp kaffen vi hadde kjøpt på
den eneste åpne kafeen på denne tiden av året, før
vi snudde og satte nesen nordøstover igjen.
Nok en gang passerte vi den turistifiserte
Mojácar Costa, og kom deretter til Garrucha, en litt større
by som er kjent for den daglige fiskeauksjonen på havnen. Mens vi
ventet spiste vi en god fiskemiddag på en restaurant ved havnen.
Auksjonen startet i halv sekstiden med en auksjonarius som, i god tradisjon,
snakket så fort og utydelig at han like godt kunne snakket kinesisk.
Vi forsto i hvertfall ingenting. Løftede fingre, penger som skiftet
hender og kasser med fisk som forlot auksjonslokalet tydet på at
de fleste andre forsto hva som foregikk. Vi nøt synet av all den
ferske og godluktende fisken som passerte oss, fra de minste rekene verden
har sett til store sverdfisk. Hallen som auksjonen ble holdt i var bygget
i glatt betong, finpusset for å kunne spyle rent med minst mulig
arbeid, og det var ikke en flekk å skue noe sted, noe som ble sørget
for av en til to menn som hele tiden spylte gulvet.
Like utenfor Mojácar Pueblo ligger et merkelig kultursenter som
heter Delfos. Merkelig fordi det er både et hjem, restaurant, galleri
og antikvariat. Det lave langstrakte huset ligger nedgrodd av slyngplanter
og omgitt av beplantede områder, med fugler i bur og hunder i inngjerdinger.
En kakafoni av dyrelyder møtte oss når vi ankom stedet. På
parkeringsplassen ble vi klar over at vi var de enseste gjestene.
Innenfor dørene er det en salig blanding av utstilling og bruksrom.
Vaktmesteren på stedet, som også fungerte som bartender/servitør,
fortalte at selv stolene vi satt på og koppene vi drakk av var til
salgs, ja til og med bygget dersom vi var interessert. Vi smilte og sa
at vi egentlig var kommet for å smake på den hjemmelagde pizzaen
som stedet også var anerkjent for, men ble skuffende fortalt at
sesongen for pizza ikke var i gang enda. Stedet var eid av en spansk maler
hvis navn er glemt, som bodde mesteparten av året i Madrid, og de
fleste maleriene på veggene var hans verk. Mange av bildene var
enormt store og dominerende, mens andre var små og diffuse og mer
i vår stil. Etter en cola og en prat med vaktmesteren, ruslet vi
rundt i det overfylte lokalet en stund, før vi måtte tilbake
til Mojácar og fylle opp to tomme kropper med middag..
Endelig på grusvei igjen
Vi pakket på Rocinante igjen
morgenen etter med planen klar; Krysse de ørkenaktige fjellene
Sierra National Nijar til motorveien E15, og så sette kursen nordover
gjennom Sorbas igjen og inn i Sierra Filabres.
Veien over fjellet var en grusvei som vi hadde problemer med å
finne innimellom gårdene og husene rundt Mojácar. Da vi endelig
fant den og trodde vi hadde beveget oss vekk fra sivilisasjonen, kom vi
over et leilighetskompleks forkledd som et gammelt arabisk fort. Vi stoppet
av ren nysgjerrighet og på den lokale kombinerte baren og krambuen,
som ble drevet av en engelsk dame, fikk vi historien til komplekset. Eneste
gjesten i krambua var en pensjonert engelsk dypvannsdykker i sekstiårene
som, sammen med mange andre i samme situasjon fra Norge og England, hadde
emigrert i syttiårene for å slippe unna skatten. En av disse
kom opp med ideen til å bygge et leilighetskompleks over ruinene
av et gammelt arabisk fort. Det eneste som sto igjen fra fortet var inngansporten,
som ble restaurert og beholdt. Nå bodde det en håndfull familier
her, samtlige nordeuropeere, og de så ut til å trives godt,
gjemt som de var fra den vanlige turistflommen. Vi måtte innrømme
for oss selv at stedet hadde noe ved seg.
Veien ledet oss videre inn i det tørre
landskapet. Underlaget var fast og godt og bød ikke på nevneverdige
utfordringer. Dagen var varm og god, og med vårt medbrakte arsenal
av drikke og kjeks, ble det mange korte stopp for å nyte utsikten
og dele en sigarett. Enkelte ganger dukket det opp et mandeltre i full
blomstring midt i åkre med tørre trær, noe som gav
vakker farge til landskapet.
På det høyeste punktet i sierraen drev en bonde og hunden
hans med stell av mandeltrærne hans. Hvor han fikk vann fra i det
tørre landskapet var mer enn vi kunne fatte.
Vi var nesten lei oss da det var slutt på grusveien og E15 kunne
høres i det fjerne. Landsbyene dukket opp igjen med folk som stoppet
arbeidet mens vi passerte, og en og annen hånd ble løftet
til en hilsen. Vi vinket tilbake.
El Santuario på toppen av verden
Etter nok en fjellkjede i dette tørre men fantastiske landskapet
kom vi til Sorbas igjen. Vi geipet til hostallet med zombiene, og fortsatte
inn i sentrum, der vi tok en pause på plazaen. Markedet hadde akkurat
stengt, og vi kjente igjen varebiler fra andre markeder vi hadde sett.
Slitne sjåfører pakket sammen den moblie krambua si og fortsatte
til neste by og neste marked.
Med detaljerte opplysninger og kart, la vi ut mot Sierra Filabres, et
område med fjell og daler som er ganske uberørt av turisme
og utbygginger.
Fra Sorbas gikk veien inn i et flatt parti, der den sydlige fjellkjeden
i Filabres kunne skimtes i det fjerne. Etter som vi nærmet oss,
kunne vi ane en hvit prikk oppe på en av toppene. Vi ble ikke enige
om det var en landsby eller kloster, og det tok evigheter før vi
var nærme nok til å se at det var en enkelt bygning eller
to. I en liten landsby ved foten av fjellet spiste vi lunch på en
liten og typisk bar med skinker i dusinvis hengende ned fra taket bak
bardisken. Damen bak disken fortalte oss at det var et slags sanktuarium,
tror jeg det heter, eller et felles religiøst senter for fem eller
seks landsbyer i området. De hadde alle bidratt til å bygge
stedet, som ble brukt til seremonier og høytider, alt i religiøst
øyemed. Det var et svært hellig sted, men vi var velkommen
til å ta turen opp dit.
"El santuario" så nesten loddrett ned på oss der
vi snirklet oss rundt og opp i fjellet. Fra tid til annen kunne vi skimte
et hjørne av bygget, men ikke uten å nesten få kink
i nakken. Etter en stund tok vi av hovedveien og kjørte den siste
kilometeren på en bratt grusvei, før Bente hoppet av da det
gjensto hundre meter, og jeg kjørte Rocinante helt opp og forbi
bygget på utsiden for å ta bilder.
Beliggenheten var fantastisk. Mot vest og syd bølget landskapet
i det uendelige til vi kunne ane havet i horisonten. I bildet nedenfor
er ikke horisonten skjev, som det kan virke som. Det er kystlinjen som
kan skimtes. Vestover så vi inn i Sierra Alpujarras med Sierra Nevadas
snøkledde fjell i bakgrunnen, og i nord lå evige rullende
åskammer i Filabres og ventet på oss.Vi satt oss ned og stirret,
stille og betatte av inntrykkene.
Selve bygget var en åpen plass i granitt, omgitt av murer og små
avlukker som inneholdt hver landsby sin egen "virgen" og andre
katolske remedier. Stedet var velholdt og vakkert.
Nå
virket det som sierraene fortsatte i det uendelige, ettersom veien ledet
oss videre inn i daler, ut av daler, over fjelltopper og gjennom trange
og grovt tilhugde tunneler. Dagen gikk etter som landsby etter landsby
ble passert eller besøkt på jakt etter god kaffe. Ut på
ettermiddagen var det på tide å slå opp i Rough Guide
og finne passende overnatting. En liten landsby fanget oppmerksomheten,
selv om guideboken advarte om at hostallet i byen godt kunne være
stengt nå. Landsbyen var tom, eller slik virket det på oss
når vi kjørte inn på plazaen. Det lå kilet fast
inne i et dalsøkk og langt opp i fjellsiden. Bortgjemt og glemt,
var ord som falt meg inn for å beskrive den.
En veiarbeider som dukket opp av intet, hjalp oss og forklarte veien
til den ene åpne tapasbaren. På veien dit så vi ikke
et eneste menneske, men vel inne ble vi møtt med vennlige smil
fra det eldre paret bak disken på et sted som var en kombinasjon
av bar, butikk og restaurant, og av fire, fem andre veiarbeidere som satt
og diskuterte så taket holdt på å lette. Smilene vi
fikk gav signal om at det ikke var amper stemning som fikk stemmevolumet
opp til det nivået de var på.
Paret bak baren kom over og serverte oss et lite glass vin og en tapa,
og spurte oss hvem vi var og hvor vi var fra. Vi svarte og snart var vi
i gang med en diskusjon om avfolkning av landsbygda. Historien kunne vært
fortalt hvor som helst; De yngre flyttet til Almería for å
finne jobb, og snart var det bare gamle mennesker igjen i landsbyen. Paret
hadde drevet stedet i over 30 år og overlevde i dag kun fordi de
ikke hadde et øre i gjeld. Stedet avgav en atmosfære av forlatthet,
men allikevel smilte konen et sterkt og godt smil, og virket som et menneske
som livet hadde behandlet godt. Smilet falt litt da hun uttrykte bekymring
for fremtiden, eller mangelen på fremtid, for landsbyen hennes.
Det var en gammel historie og kunne like gjerne blitt fortalt på
landsbygda i Vinje.
Med "Bueno viaje" fra alle i baren, satte vi kursen sydover
igjen. Paret i baren bekreftet mistanken vår om at hostallet i byen
var stengt, antagelig for godt. Når vi kjørte ut av landsbyen,
var det med en blandet følelse av tristhet og reiseglede. Selv
om temaet i samtalen hadde vært trist, var det dette som gjorde
denne typen reising så fantastisk. Vi følte nå at vi
kunne reist til evig tid, bare flyte fra landskap til landskap uten begrep
om tid og sted. En uvirkelig følelse var uten hold i virkeligheten,
men dog veldig god.
Almería, en positiv overraskelse
Vi var på vei til Tabernas, en liten by langs A370, og et sted
som antagelig hadde et passende hotell eller hostall. Byen ligger i flatlandet
mellom Sierra Filabres og dalsøkket som leder ned til Almería,
og er mest kjent for slottet som ligger på en høyde midt
i byen og ble brukt av Ferdinand og Isabella under gjenerobringen av Almería
fra araberne på slutten av det fjortende århundret. Etter
noen spake forsøk på å finne veien opp til slottet,
der vi skaket opp bikkjer og gamle damer i den fattigste delen av byen,
gav vi opp fordi kulda hadde satt inn, og vi var ganske trøtte
og slitne. Jakten på et hotell fra Rough Guide førte oss
gjennom byen tre ganger, hver gang med nye forklaringer fra fotgjengere
som ikke stemte med den forrige. Noen smågutter så storøyd
på oss da vi passerte første gang, litt mindre storøyd
andre gang, og lettere forvirret ved tredje gangs passering. Endelig dukket
hotellet opp, godt utenfor sentrum. Det var mørkt og trist og slo
ikke mot oss som det innbydende og varme krypinnet vi drømte om.
Det var like kaldt inne i resepsjonen som ute, og etter en lang stund
kom en middelaldrende dame ruslende med et blikk som sa at dette var nok
en bomtur. Neida, de hadde ikke varmt vann eller varme på rommet,
og neida, det fantes ikke innendørs eller avsperret parkering for
motorsykkelen. Om ikke det var nok, var prisen langt over hva vi ville
betalt for et akseptabelt rom. Vi mistenkte at hun egentlig ikke var spesielt
interessert i å ha gjester på denne tiden av året, en
mistanke som ikke ble mindre da jeg snudde meg på vei ut og så
det sardoniske smilet hennes.
Dette
var det andre møtet i løpet av samme turen med uvennlige
hostalleiere. Det kunne virke som folk i denne regionen var mindre vennlig
innstilt enn det vi var vant med fra Andalusía. På den andre
siden kunne vi godt bare ha vært uheldige.
Etter en rask diskusjon kledde vi på oss alt vi hadde av klær
og satte kursen for Almería, en by som i løpet av tiden
vi hadde vært i Spania, aldri hadde fristet oss med et besøk
Vi visste ikke hvorfor, noen av oss, men antok det var fordi den mistet
mye av glansen av å ligge i skyggen av byer som Sevilla og Granada,
og den var også en del av "Costa del Plastico", de evigrekkende
plastdekte grønnsaksfeltene.
Langs A370 dukket det opp nok en westernby. Denne gangen var jeg blitt
nysgjerrig nok til å ville besøke den. Bente ristet på
hodet og lurte på hvorfor jeg hadde endret mening, noe jeg ikke
kunne forklare, så jeg forsvarte meg med kommentarer om almen interresse
og ren nysgjerrighet. Det hadde ingen effekt, og hun argumenterte i mot
fordi det allerede var solnedgang, kulda krøp sakte inn i margen
og det var enda et godt stykke igjen til Almería. Jeg gav meg og
kjørte videre, med et løfte fra Bente at vi kjørte
innom stedet dagen etter på vei mot Granada.
På utsiden av byen stoppet vi og fant frem to alternative hotell,
som vi pugget addressene til så vi var forberedt når vi kom
inn i bykaoset. Vi fulgte hovedveien mot sentrum og vips, så var
vi på utsiden av det ene alternativet. Jeg stoppet på fortauet,
mens Bente gikk inn og sjekket om det var ledig. En halvtime senere var
vi nydusjet på vei til byen for å spise, med Rocinante parkert
i hotellets parkeringshus et kvartal unna.
Hotellet lå midt i sentrum av byen, og etter noen minutters gange
begynte vi å like stedet, med gater som krydde av liv og innbydende
barer og restauranter som lyste mot oss. En irsk bar fanget oppmerksomheten
vår. På innsiden var det usannsynlig høyt under det
utsøkt dekorerte taket, og det gikk kort tid før vi hadde
en Kilkenny og en Guinness foran oss. "Pinten" min gikk rett
ned, og jeg bestilte en ny. Personalet var unge og effektive, men tok
seg allikevel tid til en prat. De gav inntrykk av å se få
turister, i alle fall på denne tiden av året, og var svært
lystige og hjelpsomme med opplysinger om gode restauranter. Dette var
tydelig et av de mest trendy og hotte spottene i byen, og vi lovte å
komme tilbake etter middag.
Vel tilbake etter et godt måltid, bestilte Bente sin favoritt,
en Irish Coffee, mens jeg ba om bartenderens valg av en god whisky. Han
tok frem en karaffelliknende flaske med papiretikett og sa at den var
det beste huset hadde å by på, en skotsk whisky produsert
i noen få hundre flasker. Jeg lot meg ikke skremme av prisen og
takket ja. Den smakte som god whisky skal smake, men det var med et leit
uttrykk bartenderen kom tilbake og sa at han hadde oppgitt feil pris.
Den egentlige prisen var mye høyere, så høy at han
ikke ville oppgi den en gang, siden han allikevel ville gi meg drinken
til den prisen han gav meg først.
Vi ble sittende noen timer og tiden fløy, mens den ene etter den
andre av personalet kom over og slo av en prat, og hadde alt i alt en
svært vellykket kveld.
Mot Granada, hva er det hvite på bakken
Vi besøkte ikke westernbyen dagen etter, siden mitt lille innfall
for lengst hadde gått over, og jeg mistenkte Bente for å vite
det når hun foreslo å droppe det. Vi svingte vestover inn
i Alpujarras igjen for en kort stund, før vi dreide nordover ved
Gador gjennom en av de dypeste dalsøkkene, eller "canyons",
jeg har sett. Veien gikk langs den ene siden av dalen og steg høyere
og høyere, mens vinden økte og temperaturen sank i takt
med stigningen.Endelig over toppen, kom vi inn på A92, hovedveien
fra alicanteområdet til Granada. Det var en klar men kald dag, og
Sierra Nevada var igjen tilstede med sine hvite topper som en bakgrunn
til det visuelle inntrykket. Jo lenger nordvestover vi kom, jo nærmere
kom snøen og jo større var misnøyen til Bente. Hun
har en greie når det gjelder snø i Spania, som nevnt før,
og hun ble ikke begeistret da jeg, i en omkjøring på grunn
av veiarbeid, ville parkere Rocinante på snøen for å
ta bilder. Jeg stoppet sykkelen og ba Bente stige av, noe hun nektet på
det sterkeste å gjøre; "Aldri i verden om jeg setter
bena mine i det gråhvite greiene der". Jeg hadde ingen mulighet
til å gå av sykkelen uten at hun gjorde det først,
siden støtta ville grave seg ned i snøen, så jeg holdt
Bente på pinebenken litt lenger før vi kjørte videre.
Granada kom endelig til syne igjen, og vi kjørte inn i bydelen
Albaicin med utsikt rett over til Alhambra, et syn vi nå hadde sett
flere ganger, men aldri ble lei av.
Granadas Alhambra, tapasbarer og livemusikk
Det var blitt fredag kveld og vi var innstilt på å ta en
ny tapaskveld. Granada har fortsatt det mest fullstendige gratis-tapas-med-hver-drink
tilbudet vi hadde opplevd i Spania, og denne gangen visste vi mer om det
enn ved tidligere besøk. Dersom du tar drink eller pils nummer
to og tre i den samme baren, får du en ny og annerledes tapa for
hver nye drink. "Dos tapas numero dos", roper kelneren, "to
tapa nummer to", og indikerer til han som severer tapaen at dere
bestiller deres andre drink, og skal derfor ha en annerledes tapa. Smårettene
som serveres er riktignok små, men fem, seks stykker er nok til
å fore en voksen mann, så vi gav oss i vei, skrubbsultne som
vi var, eller i alle fall jeg. Den først retten gikk rett ned,
pilsen likeså. Bente spiste sakte med tålmodighet, mens jeg
kikket med lengten etter min neste tapa. Da jeg endelig fikk oppmerksomhet
fra personalet og pilsen sto foran meg, hadde de glemt tapaen min, og
selv om det ikke var overraskende i det kaoset som eksisterte på
en fredags kveld når hele Granada var ute i samme ærend som
oss, var det ganske skuffende å sitte der med den gnagende sulten.
Minuttene gikk før jeg igjen fikk oppmerksomhet, og etter en unnskyldning
jeg godtok med et sultent smil, fikk jeg maten min. Vi bestilte to nye
mens vi hadde kelneren ved oss og fortsatte til vi var gode og mette,
for ikke å snakke om småfulle.
Kvelden gikk
og vi forflyttet oss, mette og gode, til til Club Elvira, nattklubben
vi hadde besøkt på begge de tidligere besøkene. Det
samme neddopete personalet var på jobb, og denne kvelden sto ragtime
konsert på spilleplanen. Vi rynket litt på nesa, og tenkte
det ikke akkurat var det vi var på jakt etter.
Et bord bak i lokalet var ledig, og etter å ha satt oss til rette
gikk jeg for å finne toalettet. Jeg kom på at jeg, av en eller
annen grunn, aldri hadde besøkt toalettet her før, så
jeg satte kursen for baren for å spørre om veien. Ved bardisken
sto en mann i rød og hvit uniform, så jeg prikket han på
skulderen og spurte. Han så rart på meg og sa; "Hvordan
skulle jeg vite det?". En annen mann pekte på en dør
og smilte lurt. Da jeg hadde gått noen meter kastet jeg et blikk
på scenen og så mange andre i de samme røde og hvite
uniformene som holdt på å forberede instrumentene. Jeg kunne
ikke gjøre annet enn å snu meg mot de flirende ansiktene
ved baren og trekke på skuldrene, iført et flaut smil.
Musikken var en overraskelse. Det svingte skikkelig, og vi storkoste
oss der vi flirende drakk en whisky sammen. Men de kunne godt latt være
å synge. Det var ikke noe galt med stemmene, men de kunne ganske
enkelt ikke engelsk. Vi forsto ikke et kvekk av kjente gamle sanger, og
lo litt av det hele. Alt i alt var det en flott kveld, og da vi gikk derfra
oppdaget vi at vi var vegg i vegg med hotellet vårt.
Alhambra ventet på
oss neste dag, og med bøker var vi utstyrt for en dag i palasset
med ingenting på timeplanen. Vi ruslet rundt på området
og slappet av i timesvis uten noe form for hastverk.
Søndag var min aller siste sjanse til å kjøre opp
til toppen av Sierra Nevada før Rocinante skulle sette kursen nordover
mot Norge, og jeg hadde hatt lyst på turen svært lenge. Bente
valgte for en gangs skyld å bli igjen, den snøgreia hennes
har jeg jo nevnt, så jeg la avgårde i varmt og godt vær,
mens Bente ruslet rundt i byen og slappet av på en av de mange plazaene,
der hun studerte folk og leste.
Jeg tok med meg varme klær i tilfelle temperaturen sank drastisk
på toppen, noe jeg ikke hadde trengt å bekynre meg for. Turen
var snaue femti kilometer langs en fantastisk asfaltert vei som slynger
seg i et utall svinger oppover og oppover. På toppen passerte jeg
alpelandsbyen Sierra Nevada, en by fullstendig konvertert til vintersportsted,
og ble stoppet av snø på 2750 meter. En rask, men uheldigvis
mislykket fotosesjon seinere, så bar det ned igjen. Veien fortsetter
over toppen og ned i Sierra Alpujarras og er sperret med bom, men det
er ikke noe problem å komme seg over på sommerhalvåret.
Kanskje en annen gang.
Jeg var tilbake i Granada om ettermiddagen, og vi tilbrakte en siste
kveld i byen i våre hjerter, før vi nok en gang var tilbake
i Nerja.
Om noen dager skulle vi hjem til Norge igjen, fire uker var gått
og jobbene våre ventet. Vi visste svært godt at dette ville
være vårt siste besøk i sørspania på svært
lenge, og kanskje det siste noen gang på Rocinante. Det var ikke
til å unngå at vi var litt stille og betenkte den kvelden.
Det neste prosjektet skulle være å hente Rocinante hos Antonio
Luis i Malaga og kjøre den hjem til Norge, en tur jeg skulle gjøre
aleine. Følg med videre..
forrige <<
>> neste