Tilbake igjen, sjette tur til Sevilla

Endelig, etter seks måneder hjemme i Norge der vi kjøpte oss hus og tjente til livets opphold, var vi tilbake i Spania for nye fire uker. Joda, vi kjøpte hus, noe som var det motsatte av hva vi ville året før. Livets behov forandrer seg fort, og etter å ha levd i vesker og kofferter over lang tid, hadde vi behov for et sted for oss selv, uten å være plaget av naboer over, under og på siden av oss. Vi har ikke angret så langt. Men nå var vi tilbake og planla å gjøre to lengre turer i løpet av måneden i Andalusía. Reisekriblingen var tilbake.

Møte i Nerja

Jeg ankom Nerja etter 24 timers reise på båt, fly og motorsykkel fra Nigeria, der jeg hadde jobbet de siste fem ukene. Bente ankom dagen før meg og skaffet rom på Hostal Miguel i sentrum av byen. Hos Antonio Luis hadde Luis gjort klar Rocinante for meg da jeg ankom trøtt og sliten etter den lange reisen. Det var vel og bra, men nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet når det gjaldt registrering. Skiltene fra året før var ikke lenger gyldige, og selv to måneder med telefoner og telefakser var ikke nok til å ha de nye klare til jeg ankom. Luis trakk på skuldrene og gav meg visittkortet fra butikken og et slags midlertidig registreringskort som så veldig lite offisielt ut. Det kunne jeg vise frem til politiet dersom de stoppet meg, og si at nye skilt var underveis. Ikke akkurat beroliget satt jeg kursen mot Nerja med bekymret mine. Etter noen mil forsvant bekymringen og ble erstattet av den deilige følelsen av å være tilbake, av å ha fire uker fri foran meg og, mest av alt, forventningen til å treffe Bente i Nerja om noen få strakser.

De neste timene holdt vi oss på rommet. Ut på kvelden ble vi sultne og satte kursen for Tutti Frutti området, Nerjas hotte nattelivsentrum. Salsa de championes hos Meson de la Bodega smakte akkurat så godt som vi husket den, og Isabel og Antonio på bar La Cabaña hilste hjertellig på oss da vi ankom baren etter middagen. Etter noen drammer og oppfriskning av spansken vår fortsatte vi en lang natts barrunde i strøket og ble småfulle og lykkelige. Følelsen av å være tilbake var veldig god.

Etter en treg start på søndag tok vi Rocinante ut på prøvetur i området rundt Frigilliana og Torrox. Vi hilste på Antonio og Nieves, et par vi ble kjent med gjennom en lokal motorsykkelklubb, i baren de hadde åpnet på slutten av oppholdet vårt året før.
 

Mot Jerez gjennom sierra etter sierra

Det gikk ikke lange tiden før gleden ved gjensynet med Nerja ble erstattet av lysten til å komme seg på tur, og tirsdags morgen var vi i Malaga, pakket og klar. Her lå den sårt savnede, offisielle kjøretillatelsen og ventet på oss. Med den pent pakket ned i innerlommen vendte vi nesa syd-vestover og passerte mindre pene byer som Torremolinos og Fuengirola før vi dreide inn landet.

Oktober, november og desember hadde vært tre fantastiske måneder i Spania, med temperaturer som minte om augustvarmen. Så kom vi og brakte med oss regn og kulde. Vi var på veien igjen og bøndene i Andalusía hadde takkefest. Denne gang var vi i alle fall bedre forberedt, med varmt undertøy og fullt kjøreutstyr. Det betydde at vi kunne holde det gående i lavere temperaturer enn året før uten å fryse til is.

Vi ankom Mijas, en av de mange landsbyene som ligger så nærme kysten at hele stedet er konvertert til en turistby. Vi la den fort bak oss og snirklet oss gjennom flott natur før vi stoppet i Coin for en kopp kaffe. Den lille baren så innbydende ut og innefor satt det en engelsk dame, tydelig en beboer i byen, og så på et naturprogram på tv. Vi satt oss ved baren og småpratet med eieren om byen vi var i. Mellom setningene som strømmet ut av han, var han borte og øket volumet på stereoen, slik at pop-musikken overdøvde stemmen til fortellen i naturprogrammet. Han tenkte vel at vi som forholdsvis unge mennesker, ville ha det slik. Den engelske damen kom over til baren og klaget, med det resultatet at han skrudde opp volumet på tv'en også. Nå surret en kakofoni av lyd i det lille lokalet. Damen satt seg på plassen igjen, tydelig fornøyd med tingenes tilstand, mens eieren fortsatte ordstrømmen som var myntet på oss. Vi forsto selvsagt ingenting av det han sa lenger, men smilte og nikket når det virket påkrevet.

Det var nesten stille og rolig å kjøre sykkel etter besøket, og snart kom vi til Puerto Banus - berømt for samlingen av multi-millionærenes yachter. Fra den nordlige enden av havnen vokste båtene fra jollestørrelse til den sørlige enden, der den ene flybridgen overgikk den andre.Vi spiste middag på en av stedets pizzarestauranter og stirret nysgjerrig på gjestene som ankom i Rolls Royce og andre biler i luksusklassen.

Veien ledet oss videre langs kysten, og etter det var blitt mørkt og trafikken var på sitt verste, forlot vi galskapen i retning Casares. Byen ligger i åsene i innlandet og er en av de mange berømte hvite landsbyene i Andalusía. Stedet returnerte følelser vi hadde hatt mange ganger på liknende steder året før. Et par dusin eldre spanjoler var samlet rundt fontenen på plazaen, tilsynelatende uten noe formål, og de snudde seg og så på oss med åpne, tillitsvekkende ansikter som signaliserte uskyldig nysgjerrighet. De kom selvsagt for å ta sykkelen og oss i nærmere øyesyn og kommenterte at vi måtte være gale som kjørte motorsykkel i den kulden. Vi hadde på oss varmt undertøy, jeans, kjørebukser, noen lag gensere og tykke kjørejakker, og beveget oss som astronauter. Bente svarte at det var klærne det kom an på. De ristet allikevel på hodet og smilte. Den ene eldre mannen nikket høflig farvel og kjørte av gårde på mopeden sin - i tynn skjorte og bare ben i lave sko. Det var vår tur til å smile.

Det fantes kun ett hostal i byen med varme på rommet. Allikevel var det iskaldt der inne, med en stråleovn som hadde veldig lokal effekt. Vi førte en dynekrig i søvne den natten. Bente vant og jeg våknet grytidlig, splitter naken og forfrossen. Jeg reddet meg selv med en lang varm dusj før soloppgang, mens Bente endte med å bli forkjølet. Rommet vårt hadde en fantastisk utsikt mot havet, og jeg ble sittende i vindusposten og beundre den vakre soloppgangen mens Bente sov.

Driveren av hotellet vårt var også eier og driver av tapasbaren i første etasje. Vi sto klare til å betale og si farvel ut på dagen, men døren til baren var låst, og ingen så ut til å være til stede. Vi stoppet folk på gata og spurte om de kjente mannen og visste hvor han bodde. Spørsmålet ble sendt videre av den gamle mannen på plazaen til lotteriselgeren på hjørnet, som stolt gav oss en gateaddresse. Vi takket og gav oss i vei, men ble ropt på nesten umiddelbart av eieren av hostallet som kom løpende nedover gaten. Han beklaget seg så mye og forklarte at han hadde glemt oss, og glemt å fortelle at baren var stengt på onsdager.

Været hadde bedret seg denne dagen, og frokosten spiste vi på en takterasse, riktignok iført det meste av kjøreutstyret.

På veien mot landsbyen Gaucin måtte vi stopppe og redusere kleslagene etterhvert som sola steg høyere på himmelen. Dette var den første dagen etter vi ankom Spania der varmen virkelig kjentes, så vi var i godt humør.

På tapasbaren i Gaucin ble vi servert kaffe men bartenderen satte oss inn i bakgrunnen for den nyetablerte myntenheten Euro, som i følge han selv skulle utlikne alle europeiske myntenheter, slik at en pesetas var verdt det samme som ett pund sterling. Den eneste gjesten utenom oss protesterte på det sterkeste, og vi bidro så godt vi kunne. Da bankmannen kom inn på sin kafferunde, måtte han rope for at vi skulle høre den "riktige" forklaringen. Forvirringen var total da vi takket for kaffen og kjørte videre med nye smil.

Vi hadde diskutert rutevalget for dagen og fant ut at med det været vi hadde, ville det gå smertefritt å ta innlandsruta mot Jerez de la Frontera, en rute som ledet oss høyt opp i sierraene. En stund var det som tiden sto stille, og alt som eksisterte var lyden av Rocinante og naturen rundt. Det var vakkert, og en følelse av å fly gjennom landskapet, mens en både er og ikke er en del av det, krøp inn i meg. Midt i i ingenting lå en kafé, der vi bar med oss bordet ut i veien for å kunne spise lunch i solen.

"Carretera cortada", sto det på skiltet, "Veien stengt". Vi hadde sett det mange ganger før og tok det som vanlig ikke så høytidelig. Vanligvis betydde det at veiarbeiderene ville ha fred for gjennomgangstrafikk, eller at deler av veien hadde rast ut, så vi kjørte gjennom sperringen og fortsatte. Etter noen mil så vi hvorfor skiltet hadde stått der. Veien gikk rett ut i innsjøen Lago del Mimbra. Antagelig var det en demning et eller annet sted som hadde regulert vannet opp noen meter. Det var ingen mulighet for å fortsette, og mens jeg begynte å grave frem fotoapparatet, pekte Bente på noen okser som sto på andre siden av et veldig lavt gjerde. De liknet på den okserasen som brukes i tyrefekting, og vi visste vi var i et område der de alet opp dyr til det formålet. Jeg valgte å la kameraet ligge, og vi valgte med to stemmer mot null å snu, en operasjon som ble gjort forsiktig, uten for mye støy eller brå bevegelser.

En midlertidig bakvei var gravd ut av terrenget og ledet oss over til en liten landsby som het Algar og videre til Arcos de la Frontera, hvor vi krysset sporet fra første langtur, nesten ett år tidligere. Utpå kvelden stoppet vi ved en av plazaene i Jerez.

Jerez de la Frontera og sherry

Jerez de la Frontera ligger ikke ved noen grense, som navnet antyder. Den er bare en av mange byer i området som en gang i historien gjorde nettopp det. Navnet ble hengende igjen. Byen er blant annet berømt for motorsportbanen sin og Sherryvinen, som på spansk heter "vino de Jerez" eller "vin fra Jerez".

Vi fant oss et hotell for natten og ruslet en tur på byen med en småforkjølet Bente. Vinsmaking sto på programmet. På bodegaene forklarte de villig vekk om de forskjellige sortene sherry, de mange merkene og variasjonene i tørrhet. "Cream" het den mellomtørre varianten som vi endte med å favorisere.

Fiskemarkedet i Jerez er også et landemerke for byen. Vel innenfor dørene åpnet Bentes øyne seg for fullt og jeg hadde nok med å følge henne rundt i lokalet. Alle havets varianter lå dissekert på fat, eller hang urørt på kroker oppunder taket, eller flommet over kanten på tønnene de kom i. Et hundretalls forhandlere ropte ut priser til påtrengende og skubbende kunder. Bente brøytet seg vei og spurte "Como se llama el pescado alli, y alla? - Hva heter den fisken der, og den der borte?". De forklekledde forhandlerene svarte villig vekk og fortsatte frivillig med forklaringer på hva som var den beste delen av fisken og hva de andre fiskene på brettet het, selv om de raskt forsto at hun ikke var ute etter å handle. Det er en egen evne hun har. Markedet var en ypperlig mulighet til å se på nært hold alle de forskjellige eksotiske fiskeartene vi hadde spist i Spania, og det tok to fulle runder i bygningen før Bentes nysgjerrighet var slukket.

Om ettermiddagen salte vi opp Rocinante og satte kursen mot Sanlúcar de Barameda og Puerto Santa María. Sanlucar er stedet der de fleste utflukter til parque Doñana, Europas viktigste fuglereservat, starter fra. Parken ble forferdelig ødelagt året før av et giftutslipp fra et svenskeid kjemianlegg, men hadde kommet seg igjen. Vi var egentlig ikke i humør til fuglekikking, og når vi tenkte over det hadde vi faktisk aldri vært det heller. Men det er en av de tingene man gjør i dette området, så vi fant turistkontoret og fikk priser og avgangstider for utfluktene. Bookingkontoret var imidlertid stengt for dagen. Vi så på hverandre og var enige om at det sikkert var mulig å bukke turen på andre siden av parken, og dit skulle vi i løpet av noen dager. På den måten kom vi aldri på utflukt.

Etter noen mil langs kysten der vi passerte en av de største militære anleggene jeg hadde sett, ankom vi Puerto Santa María, en by oppkalt etter flaggskipet til Colombus, siden han vistnok skal ha satt seil derfra på en av sine reiser til den nye verden.Vi spiste en is og lette etter kopien av skipet hans, som skulle ligge i byen et sted, noe den ikke gjorde.

Vel tilbake i Jerez og etter en god dusj, satte vi oss fore å finne kjernen av byens uteliv. På en livlig bar gikk jeg bort til to spanske menn og spurte om anbefalinger. De forklarte villig vekk, og like etter at vi ankom baren de anbefalte, kom de også. Fran var fra byen og studerte historie, mens Juan bodde i Sevilla og jobbet innen marketing. De neste timene drakk vi whisky sammen med våre nye venner og debatterte forskjellige emner. Bente prøvde å forklare Fran at Norge slett ikke var de drømmelandet han så for seg, mens Juan og jeg diskuterte Spanias erobring av den nye verden. Deretter fortsatte jeg der Bente slapp i diskusjonen om Norge, og hun tok over debatten om Cortéz og Montezuma. Fran delte noe av sin historiekunnskap med oss, og etter at jeg flere ganger hadde påstått at han tok feil når det gjaldt tidsangivelsen av slaget ved Trafalgar, måtte jeg bite i det sure eplet da Bente understreket at Fran holdt på med en oppgave på emnet for tiden. Det var en fantastisk kveld, og da vi endelig brøt opp og sa takk for oss, var det ikke fordi vi var fulle eller fordi det var sent, men fordi vi var utslitte etter å ha konsentrert oss så hardt på spansken så lenge.

Mot Sevilla

Sist gang vi var i Sevilla var på den første langturen. Den gang stoppet vi for en kort lunsj før ferden gikk videre inn i Extremadura. Vi lovet den gangen å komme tilbake å bruke lenger tid her, og planla nå å være i byen i fem, seks dager. Juan hadde kvelden i forveien advart oss mot å ta motorveien fra Jerez, fordi konstruktørene antagelig hadde vært under sterk påvirkning av alkohol da de bygde den, med det resultatet at det var ukentlige dødsulykker langs den korte strekningen. Vi hadde ikke noe i mot å ta den lengre ruten, og valgte å sette kursen nord-østover, først til motorsportbanen og deretter til Morón de la Frontera. I inngangen til banen ble vi møtt av en steinhard vakt som uten ett ord viste at lenger kom vi ikke på sykkelen. Vi parkerte og ruslet inn på arenaen, der vi hørte lyden fra 250 kubikks racersykler. De avholdt trening den dagen, og vi ble sittende med god utsikt og nyte den uhyggelig raske passeringen av de små sinte vepsene. En halv film ble sløst bort da jeg gjorde mine første spede forsøk på å fange syklene i actionbilder. Jeg skulle gjerne vært utpå selv, men det gikk selvsagt ikke.

Bak baren i Morón sto en gammel dame og serverte filletillos, svært smakfulle og en nydelig lunsj for to sultne mager. Klientellet var som vanlig gamle mennesker, men litt uvanlig var det at det var en eldre dame som ledet all samtale blant de ni, ti gjestene. Hun var en vakker enke i seksitårene med en rå form for humor, og ofte knakk mennene sammen i beskjemmet latter over uttalelsene hennes. Spesielt lattermildt ble det da hun advarte Bente mot å slippe meg av syne i byen. Mange single menn forlot aldri byen igjen etter et kort besøk. "Dersom du lar han være igjen her, eller han gir deg en unnskyldning til å returnere for å hente noe han glemte, da kommer han aldri til å reise herfra igjen", etterfulgt av en rå latter fra alle gjestene. Vi smilte og svarte på alle spørsmål om hvor vi var fra, hvor vi skulle, hva vi gjorde her og hvorfor vi snakket så bra spansk - det skal ikke så mye til å overbevise i et land der bare et fåtall av turistene snakker språket. Da vi takket for oss og startet opp Rocinante, kom samtlige ut på gaten for å vinke farvel. Enken smilte lurt og blunket med det ene øye, som sa "Jeg vet du kommer tilbake...".

Hjelpsomhet

Vi ankom Sevilla tidlig om ettermiddagen etter de vanlige navigasjonsfeilene på innfartsåren til byen. Vi fant frem til en av plazaene som vi kjente igjen fra forrige besøk og drakk en kopp kaffe mens vi studerte guideboken. Gjennom oppholdet året før hadde vi blitt mer og mer misfornøyd med Lonely Planet sin Spaniabok, som ofte hadde ment det motsatte av oss om byer og tettsteder og inneholdt begrenset informasjon om mindre lansdbyer, og bestemte oss derfor for å erstatte den med Rough Guide to Andalusía, en bok som var blitt varmt anbefalt på diverse nyhetsgrupper på internett. Det viste seg imidlertid at den var umulig å oppdrive på de utsalgstedene vi prøvde. Så langt i oppholdet vårt hadde vi vært innom et utall kiosker og bokhandlere uten resultat, og jeg var begynt å bli oppgitt. Nå forlot jeg Bente med kaffen og LP, og gikk rundt hjørnet av restauranten med retning sentrum for å finne turistkontoret der de hadde kart over byen. Rundt hjørnet så jeg rett på Rough Guide, utstilt utenfor en bokhandler. Jeg smilte, kjøpte boken og et bykart og returnerte til en storøyd Bente etter noen minutter.

Hostal Sierpes hadde både ledig rom og parkering innendørs, men var i følge eieren vanskelig å finne i labyrinten av gater som utgjør Barrio Santa Cruz. Vi prøvde og satset på at det enkleste var å komme inn fra Centro området. Det er vanskelig å skjule at vi er på jakt etter hotell, når det er tidlig kveld og vi kjører i bysenteret med en nedlastet motorsykkel. En gammel mann kom opp på siden av oss med tråsykkel mens vi sto og stampet i kø.
"Ser dere etter hotell?", ropte han
"Nei takk, vi har allerede rom og er på vei dit nå. Takk som spør og ha det bra". Jeg aksellererte og la han bak meg. Femti meter ned i gata stoppet køen opp igjen og han var over oss på et blunk.
"Men det er billig og rett i nærheten."
"Nei takk, som vi sa sist gang, ha det bra!!". Litt mer bevegelse, men han tok oss raskt igjen.
"Det er veldig veldig billig og veldig veldig nærme!"
"Hør her", sa Bente, "Vi sa jo til deg at vi allerede har et rom. Vi er på vei til hotellet nå."
"Hvilket hotell?", forlangte han å vite.
"Hostal Sierpes", svarte jeg
"Men det er jo på andre siden av sentrum. Dere kommer aldri dit den veien dere kjører nå. Og forresten, det hotellet jeg snakker om er veldig veldig nærme, veldig veldig billig og veldig veldig bra!". Jeg begynte å bli lei av dette.
"Hvorfor forklarer du oss ikke heller veien til Hostal Sierpes?"
Til vår store overraskelse smilte han vennlig og sa, "Selvsagt, det er jo bare å spørre. Ta til venstre her og venstre igjen to ganger til dere krysser denne gaten bak dere. Kjør rett frem til Plaza Nueva og spør en taxisjåfør etter resten av veien."
Nå var det vår tur til å smile. Vi takket og gjorde som han sa. På Plaza Nueva gav jeg opp etter at taxisjåføren vi hadde spurt var inne i den tiende svingen vi måtte ta, så jeg ba Bente om å sette seg i drosjen og bli kjørt, slik at jeg kunne følge etter. Det var et klokt valg, fordi den gamle bydelen som utgjør Santa Cruz består av en labyrint av enveiskjørte gater som angriper hverandre i alle mulige vinkler, med det resultatet at selv den mest innbitte navigatør går i surr. Etter hvem vet hvor mange trange svinger og smug sto vi endelig foran hotellet i en gate der fortauskantene på begge sider av taxien foran meg såvidt gikk klar av hjulene, og med fortau akkurat brede nok til at et menneske kunne balansere seg frem.

Det viste seg at hostallet lå noen små kvartaler fra katedralen, som igjen lå rett ved kaféen der vi bestilte rommet fra. Med andre ord kunne vi gått over til hostallet i stedet for å ta den lange omveien. Men da hadde vi ikke møtt den gamle mannen eller sett den delen av byen. Her ligger årsaken til at jeg av og til liker å pakke vekk kartet og se hvor vi havner, eller later som jeg leser det, mens jeg egentlig kjører på måfå, eller kanskje det bare er en unnskyldning fra en dårlig navigatør.

Vi pakket ut på det lille rommet med dusj og varme, og en bred og myk seng som vi skulle tilbringe mye ufrivillig tid i i løpet av de neste dagene. På vei til middag fikk vi med oss hotellets visittkort med kart og "Her er vi" på baksiden, som et tegn på hvor vanskelig det var å finne fram inne i smugene. Rett nedenfor hotellet kom vi inn i en kjent gate med fortausrestauranter. Her spiste vi lunsj på første turen vår.

God mat og dårlig mage

"Du kan ikke ankomme eller forlate Sevilla uten en stor konjakk, og ingen konjakk uten en bedre middag". Reglene blir til der og da. Bente spiste Muslo de Pato på restauranten Casa Robles, mens jeg spiste noe annet og usmakelig i forhold. Hadde jeg ikke smakt på Bentes middag ville jeg sagt at det jeg spiste, som jeg for lengst har glemt navnet på, var aldeles utmerket, men kastanjesausen som anden lå i gjorde det hele så godt at alt annet ble overskygget. Etter maten var det tid for konjakken, som på god spansk manér ble servert i et kjempeglass uten målebeger, men med et blikk på meg som ba om signal når jeg mente det var nok. Kelnerene i Spania kjenner ikke nordmenn. Det kom selvsagt aldri noe signal om at nivået var nådd, og som en følge satt vi med hver vår konjakk "largo" foran oss. Den neste læresetningen fra Norge er at man ikke forlater bordet før glassene er tomme.

Vi lallet og flirte der vi gikk ustøtt nedover gaten og entret en irsk pub vi hadde sett oss ut før middag. En Guinness og en Kilkenny kom vår vei, og ved siden av oss ble det snakket norsk. Vi presenterte oss og kvelden gikk med til å utveksle erfaringer fra Spania med to norske jenter som studerte spansk reiseliv.

Hodet verket dagen etter, så vi tok det rolig med et besøk på katedralen. Vi har ikke blitt mer religiøse med tiden, men det er ingen tvil om hvor man finner middelalderskattene i dag. Katedralen, som nylig ble målt til verdens største i volum, er full av utskjæringer og gullornamenter. Columbus har sin egen lille plass her og i det ene hjørnet står Giralda, det gamle mauriske tårnet som rager høyt over byen. En tur til toppen kostet mer hodesprengning, men var verdt det for utsikten.

Vi var tidlig tilbake på hotellet etter et par pils på en av utestedene i nabolaget. Bente var blitt verre av forkjølelsen og jeg hadde vondt i magen. Grytidlig på søndagen våknet jeg opp med en voldsom trang til å besøke toalettet. Diarré. Jeg ble fort utslått og med Bentes forkjølelse på toppen av det hele, var det like godt å tilbringe dagen innedørs, i senga med en god bok. Bente var i såpass form at hun skaffet drikke og bananer som var det eneste jeg hadde i meg til godt ut på mandagen. Dermed fikk hun også med seg dyremarkedet som foregår hver søndag, en opplevelse som satte en støkk i en dyreglad sjel.

Begge var litt bedre dagen etter og vi ruslet rundt i bysenteret med besøk i Casa Pilatus, en berømt privatbolig for en rikmann fra middelalderen som hadde dekoret interiøret med mauriske utskjæringer ala Alhambra. Vi var også en tur i de indiske arkivene, der hele nedtegnelsen fra erobringen av den nye verden ligger lagret, noe vi ikke kan fortelle mye om siden vi ikke fikk lov til å åpne skapene dokumentene lå i.

Sevillas tyrefekterarena er en av de mest berømte i verden. Utenfor hovedinngangen døde Bizets Carmen i operaen av samme navn og udødeliggjorde dermed både arenaen og sigarettfabrikken noen kvartaler bortenfor der den oppdiktede fristerinnen arbeidet. Vi ble guidet rundt og fikk se på nært hold sverdene til og maleriene av berømte tyrefektere som Joselito, Belmonte og El Gallo - Joselitos eldre bror, alle tre fra begynnelsen av århundret og udødeliggjort ikke minst gjennom Hemningways "Døden om ettermiddagen". Det fikk meg til å lure på om de hadde vært like legendariske fektere i dag uten hjelp av den amerikanske forfatteren.

Hvorfor vi aldri havnet på tyrefekting

Den første boken jeg leste etter vi kom til Spania året før, var Hemningways "Døden om ettermiddagen". Noen år i forvegen var jeg på tyrefekting i Venezuela, og selv om jeg fant det avskyelig ut fra et humant perspektiv, lot jeg meg rive med sammen med de 30000 tilskuerene. Mot slutten ropte jeg "OLÉ!" i koret, godt båret ikke bare av stemningen, men også av alle slurkene med variert lokalt brennevin jeg ble tilbudt som utlending på sin første "corrida de toreos". Den gang visste jeg ingenting om de forskjellige momentene og fasene i det teatralske og dødelige spillet som foregikk på arenaen. "Døden om ettermiddagen" endret dette, og med den fantastiske levende beskrivelsen fra den "afficionado'en" - noe som kan oversettes med lidenskapelig tilhenger - som Hemningway var, ble jeg heltent på å se en ny kamp. Bente leste boken etter meg, og selv om hun aldri lot seg rive like mye med, sa hun seg enig i å se en av nysgjerrighet. Den uken vi skulle gifte oss i Madrid var det også tyrefekterfestival i byen, en ypperlig anledning for oss. Vi prøvde uten hell å bestille billetter på forhånd. Etter hvert som vi nærmet oss Madrid, så vi mer og mer tyrefekting på fjernsynet - husk at i Spania står alltid dette mediet på i barene. For hver nye "faena" - den avsluttende fasen i en kamp - Bente så, desto større ble antipatien og til slutt resignerte hun og sa at dette ikke var noe hun kunne støtte, og ikke minst se på nært hold. Så det ble ikke noe av den tenkte tyrefektingen. Det gjorde meg ingenting, men skulle anledningen by seg senere, så er jeg for nysgjerrig til å holde meg vekk.

Pilgrimsbyen El Rocío

Rocinante hadde tilbragt de siste dagene i hostallets garasje, og det var på tide å ta henne på tur. Vi kledde oss godt i den kalde innlandsluften og vendte nesen østover, ut av byen i retning El Rocío, en berømt liten landsby på vestsiden av Parque Doñana. Hvert år arrangeres en av verdens største pilgrimsferder til dette lille stedet, i honnør til jomfruen "virgen del Rocío". Året før samlet det seg 2.5 millioner mennesker fra hele verden seg her, og fra hele Spania ankom pilgrimmene i hestekjerrer eller ridende, med det resultatet at 350 000 hester også var til stede. Jomfruen bæres ut av kirken hun tilbringer resten av året i, og etter en runde i byen, der bærerne av den mange tonn tunge statuen lever i regelrett livsfare på grunn av alle menneskene som vil ta på jomfruen og få sin velsignelse på den måten, settes hun tilbake i alkoven sin og festen begynner. I mange dager drikkes og spises det, arrangeres marked og konkurranser og hesteshow. Det sies at Paven selv kom med en oppfordring det året, der han ba spanjolene bruke mer tid på å hylle jomfruen og mindre tid til å drikke, selvsagt sagt på en indirekte måte. Mitt inntrykk er at spanjolenes forhold til religiøse høytider er så sterkt knyttet til deres forhold til fest og dans, at de to elementene er uadskillelige.

Selve landsbyen så akkurat så øde ut som vi forventet, men med sine svært brede uasfalterte gater og bøyler foran husene til å binde hesten, ala slike man ser utenfor saloonen der John Wayne tar en drink, og hestekjerrer som sparker opp støvet i gatene, er byen svært egenartet i Spania.

Retning hjemover gjennom kommunistland

Vi pakket sakene morgenen etter for å sette kursen hjemover, det vil si mot Nerja. Jeg hadde et lite ærend å gjøre i byen før vi reiste, så etter alt var pakket opp, tok vi med oss sakene ned i resepsjonen, der Bente ville gjøre opp og vente på meg. For å slippe å gå rundt i byen i mc-utstyret, kledde jeg meg lett. Vi forlot rommet nedlesset som to pakkesler. Bente bar én myk saltaske, tankvesken, en hjelm og mine kjørebukser, mens jeg bar den andre saltasken, toppboksen, en hjelm, kjørejakken og kjørestøvlene mine. Jeg gikk i front, og da vi kom ned i annen etasje fikk tommelen min akkurat tak i den ene doble svingdøren som ledet ned til resepsjonen. Jeg holdt døren åpen og ventet på Bente, som var sliten og lente seg over til høyre slik at saltasken hvilte på gulvet, rakte tunge til meg og signaliserte at hun ble stående i den skjeve stillingen en liten stund for å samle krefter. Jeg protesterte ikke og ble stående i en like merkelig positur med tommelen på dørklinka, da vi hørte skritt i den ene gangen som ledet ut til det åpne området vi oppholdt oss i. Ut kommer en middelaldrene mann som med sin tweedjakke, tweed caps, silkeskjerf og med en puddel i bånd, ikke kunne være annet enn engelsk. Han holdt hodet høyt og måtte ta et skritt til siden for ikke å gå rett på Bente, som så på han med et underfundig blikk. Med et høflig "Good morning", fulgt av et kjølig smil og så passerte han meg gjennom døren jeg holdt åpen. "Thank you, sport", sa han på finengelsk i det han passerte. Puddelen luntet etter med små, raske skritt. Jeg så etter han nedover trappa, før jeg vendte blikket mot Bente, som allerede var rød i ansiktet av innestengt latter. Vi brøt sammen og slapp det vi hadde i hendene. Engelsk høflighet fikk seg et skudd om baugen den morgenen.

Vi forlot Sevilla med en østlig kurs som ledet oss til landsbyen Marinaleda. Stedet er kjent som et senter for kommunistisk virksomhet, med sterke bondeorganisasjoner som kjemper for sameie av gammel sovjetisk modell. Frescomaleriene på byens rådhus var det vi ville se, med portretter av gamle frihetskjempere som Che Guevarra i kjempeformat. Et stort begravelsesfølge opptok mesteparten av baren vi stoppet ved, og på utsiden spurte jeg to gamle menn om veien til Rådhuset. Den ene så på meg og sa
"Det er over hovedveien og til venstre, men det er stengt nå, gutt."
"Det gjør ikke noe, vi er mest interresert i frescoene på utsiden."
Holdningen endret seg merkbart, og han kom over og gav meg et kameratslig klapp på skulderen og ønsket oss vel avgårde. Ved Rådhuset var begravelse nummer to. Hele kvartalet var fullt av folk, og med kort tid igjen til solnedgang og mange mil å kjøre, ga vi opp frescoene og satte kursen sydover i retning Estepa, der vi skulle tilbringe natten.

Hest i solnedgang

Vi nærmet oss Estepa i solnedgangen. På høyre side lå olivenmarkene i det uendelige, til venstre høyåkerene og i åsen rett foran oss skimtet vi Estepas hvite hus. Lyset farget naturen i gyllengult og rødt, og vi kjørte rolig og nøt utsikten. Den hvite hesten som kom stormende ut i veien rett foran oss var som tatt ut av en fantasi, med lyset glitrende i den flagrende manen og fulgt av to svarte hingster. Det var utrolig vakkert, men også en smule foruroligende siden alt skjedde lynraskt og vi var på kollisjonskurs. Jeg bremnset det jeg kunne og unngikk hestene med noen meter. De fortsatte over veien og løp i en halvsirkel rundt oss før de forsvant inn i mellom oliventrærne igjen.

Vi sa ingenting på en stund. Det hele virket nesten magisk, og lyset og omgivelsene skapte en mystisk stemning. Kameraet var allerede klar i hånden min, men uansett hvor mye jeg presset på av mental formaning om å komme frem igjen, var hestene borte. Bildet ligger i hvertfall lagret til evig tid i hodet.

Etter en forblåst siste etappe forbi Antequeras, der vinden aldri slipper taket, var vi tilbake i Nerja kvelden etter. Det var på tide å vaske klær og hilse på kjente igjen, før turen gikk østover.

Følg med videre.

Forrige <<     >> Neste