Tilbake igjen, sjette tur til Sevilla
Endelig, etter seks
måneder hjemme i Norge der vi kjøpte oss hus og tjente til
livets opphold, var vi tilbake i Spania for nye fire uker. Joda, vi kjøpte
hus, noe som var det motsatte av hva vi ville året før. Livets
behov forandrer seg fort, og etter å ha levd i vesker og kofferter
over lang tid, hadde vi behov for et sted for oss selv, uten å være
plaget av naboer over, under og på siden av oss. Vi har ikke angret
så langt. Men nå var vi tilbake og planla å gjøre
to lengre turer i løpet av måneden i Andalusía. Reisekriblingen
var tilbake.
Møte i Nerja
Jeg ankom Nerja etter 24 timers reise på båt, fly og motorsykkel
fra Nigeria, der jeg hadde jobbet de siste fem ukene. Bente ankom dagen
før meg og skaffet rom på Hostal Miguel i sentrum av byen.
Hos Antonio Luis hadde Luis gjort klar Rocinante for meg da jeg ankom
trøtt og sliten etter den lange reisen. Det var vel og bra, men
nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet når det gjaldt
registrering. Skiltene fra året før var ikke lenger gyldige,
og selv to måneder med telefoner og telefakser var ikke nok til
å ha de nye klare til jeg ankom. Luis trakk på skuldrene og
gav meg visittkortet fra butikken og et slags midlertidig registreringskort
som så veldig lite offisielt ut. Det kunne jeg vise frem til politiet
dersom de stoppet meg, og si at nye skilt var underveis. Ikke akkurat
beroliget satt jeg kursen mot Nerja med bekymret mine. Etter noen mil
forsvant bekymringen og ble erstattet av den deilige følelsen av
å være tilbake, av å ha fire uker fri foran meg og,
mest av alt, forventningen til å treffe Bente i Nerja om noen få
strakser.
De neste timene holdt vi oss på rommet. Ut på kvelden ble
vi sultne og satte kursen for Tutti Frutti området, Nerjas hotte
nattelivsentrum. Salsa de championes hos Meson de la Bodega smakte akkurat
så godt som vi husket den, og Isabel og Antonio på bar La
Cabaña hilste hjertellig på oss da vi ankom baren etter middagen.
Etter noen drammer og oppfriskning av spansken vår fortsatte vi
en lang natts barrunde i strøket og ble småfulle og lykkelige.
Følelsen av å være tilbake var veldig god.
Etter en treg start på søndag tok vi Rocinante ut på
prøvetur i området rundt Frigilliana og Torrox. Vi hilste
på Antonio og Nieves, et par vi ble kjent med gjennom en lokal motorsykkelklubb,
i baren de hadde åpnet på slutten av oppholdet vårt
året før.
Mot Jerez gjennom sierra etter sierra
Det gikk ikke lange tiden før gleden ved gjensynet med Nerja ble
erstattet av lysten til å komme seg på tur, og tirsdags morgen
var vi i Malaga, pakket og klar. Her lå den sårt savnede,
offisielle kjøretillatelsen og ventet på oss. Med den pent
pakket ned i innerlommen vendte vi nesa syd-vestover og passerte mindre
pene byer som Torremolinos og Fuengirola før vi dreide inn landet.
Oktober,
november og desember hadde vært tre fantastiske måneder i
Spania, med temperaturer som minte om augustvarmen. Så kom vi og
brakte med oss regn og kulde. Vi var på veien igjen og bøndene
i Andalusía hadde takkefest. Denne gang var vi i alle fall bedre
forberedt, med varmt undertøy og fullt kjøreutstyr. Det
betydde at vi kunne holde det gående i lavere temperaturer enn året
før uten å fryse til is.
Vi ankom Mijas, en av de mange landsbyene som ligger så nærme
kysten at hele stedet er konvertert til en turistby. Vi la den fort bak
oss og snirklet oss gjennom flott natur før vi stoppet i Coin for
en kopp kaffe. Den lille baren så innbydende ut og innefor satt
det en engelsk dame, tydelig en beboer i byen, og så på et
naturprogram på tv. Vi satt oss ved baren og småpratet med
eieren om byen vi var i. Mellom setningene som strømmet ut av han,
var han borte og øket volumet på stereoen, slik at pop-musikken
overdøvde stemmen til fortellen i naturprogrammet. Han tenkte vel
at vi som forholdsvis unge mennesker, ville ha det slik. Den engelske
damen kom over til baren og klaget, med det resultatet at han skrudde
opp volumet på tv'en også. Nå surret en kakofoni av
lyd i det lille lokalet. Damen satt seg på plassen igjen, tydelig
fornøyd med tingenes tilstand, mens eieren fortsatte ordstrømmen
som var myntet på oss. Vi forsto selvsagt ingenting av det han sa
lenger, men smilte og nikket når det virket påkrevet.
Det
var nesten stille og rolig å kjøre sykkel etter besøket,
og snart kom vi til Puerto Banus - berømt for samlingen av multi-millionærenes
yachter. Fra den nordlige enden av havnen vokste båtene fra jollestørrelse
til den sørlige enden, der den ene flybridgen overgikk den andre.Vi
spiste middag på en av stedets pizzarestauranter og stirret nysgjerrig
på gjestene som ankom i Rolls Royce og andre biler i luksusklassen.
Veien ledet oss videre langs kysten, og etter det var blitt mørkt
og trafikken var på sitt verste, forlot vi galskapen i retning Casares.
Byen ligger i åsene i innlandet og er en av de mange berømte
hvite landsbyene i Andalusía. Stedet returnerte følelser
vi hadde hatt mange ganger på liknende steder året før.
Et par dusin eldre spanjoler var samlet rundt fontenen på plazaen,
tilsynelatende uten noe formål, og de snudde seg og så på
oss med åpne, tillitsvekkende ansikter som signaliserte uskyldig
nysgjerrighet. De kom selvsagt for å ta sykkelen og oss i nærmere
øyesyn og kommenterte at vi måtte være gale som kjørte
motorsykkel i den kulden. Vi hadde på oss varmt undertøy,
jeans, kjørebukser, noen lag gensere og tykke kjørejakker,
og beveget oss som astronauter. Bente svarte at det var klærne det
kom an på. De ristet allikevel på hodet og smilte. Den ene
eldre mannen nikket høflig farvel og kjørte av gårde
på mopeden sin - i tynn skjorte og bare ben i lave sko. Det var
vår tur til å smile.
Det fantes kun ett hostal i byen med varme på rommet. Allikevel
var det iskaldt der inne, med en stråleovn som hadde veldig lokal
effekt. Vi førte en dynekrig i søvne den natten. Bente vant
og jeg våknet grytidlig, splitter naken og forfrossen. Jeg reddet
meg selv med en lang varm dusj før soloppgang, mens Bente endte
med å bli forkjølet. Rommet vårt hadde en fantastisk
utsikt mot havet, og jeg ble sittende i vindusposten og beundre den vakre
soloppgangen mens Bente sov.
Driveren av hotellet vårt var også eier og driver av tapasbaren
i første etasje. Vi sto klare til å betale og si farvel ut
på dagen, men døren til baren var låst, og ingen så
ut til å være til stede. Vi stoppet folk på gata og
spurte om de kjente mannen og visste hvor han bodde. Spørsmålet
ble sendt videre av den gamle mannen på plazaen til lotteriselgeren
på hjørnet, som stolt gav oss en gateaddresse. Vi takket
og gav oss i vei, men ble ropt på nesten umiddelbart av eieren av
hostallet som kom løpende nedover gaten. Han beklaget seg så
mye og forklarte at han hadde glemt oss, og glemt å fortelle at
baren var stengt på onsdager.
Været hadde bedret seg denne dagen, og frokosten spiste vi på
en takterasse, riktignok iført det meste av kjøreutstyret.
På
veien mot landsbyen Gaucin måtte vi stopppe og redusere kleslagene
etterhvert som sola steg høyere på himmelen. Dette var den
første dagen etter vi ankom Spania der varmen virkelig kjentes,
så vi var i godt humør.
På tapasbaren i Gaucin ble vi servert kaffe men bartenderen satte
oss inn i bakgrunnen for den nyetablerte myntenheten Euro, som i følge
han selv skulle utlikne alle europeiske myntenheter, slik at en pesetas
var verdt det samme som ett pund sterling. Den eneste gjesten utenom oss
protesterte på det sterkeste, og vi bidro så godt vi kunne.
Da bankmannen kom inn på sin kafferunde, måtte han rope for
at vi skulle høre den "riktige" forklaringen. Forvirringen
var total da vi takket for kaffen og kjørte videre med nye smil.
Vi
hadde diskutert rutevalget for dagen og fant ut at med det været
vi hadde, ville det gå smertefritt å ta innlandsruta mot Jerez
de la Frontera, en rute som ledet oss høyt opp i sierraene. En
stund var det som tiden sto stille, og alt som eksisterte var lyden av
Rocinante og naturen rundt. Det var vakkert, og en følelse av å
fly gjennom landskapet, mens en både er og ikke er en del av det,
krøp inn i meg. Midt i i ingenting lå en kafé, der
vi bar med oss bordet ut i veien for å kunne spise lunch i solen.
"Carretera cortada", sto det på skiltet, "Veien
stengt". Vi hadde sett det mange ganger før og tok det som
vanlig ikke så høytidelig. Vanligvis betydde det at veiarbeiderene
ville ha fred for gjennomgangstrafikk, eller at deler av veien hadde rast
ut, så vi kjørte gjennom sperringen og fortsatte. Etter noen
mil så vi hvorfor skiltet hadde stått der. Veien gikk rett
ut i innsjøen Lago del Mimbra. Antagelig var det en demning et
eller annet sted som hadde regulert vannet opp noen meter. Det var ingen
mulighet for å fortsette, og mens jeg begynte å grave frem
fotoapparatet, pekte Bente på noen okser som sto på andre
siden av et veldig lavt gjerde. De liknet på den okserasen som brukes
i tyrefekting, og vi visste vi var i et område der de alet opp dyr
til det formålet. Jeg valgte å la kameraet ligge, og vi valgte
med to stemmer mot null å snu, en operasjon som ble gjort forsiktig,
uten for mye støy eller brå bevegelser.
En midlertidig bakvei var gravd ut av terrenget og ledet oss over til
en liten landsby som het Algar og videre til Arcos de la Frontera, hvor
vi krysset sporet fra første langtur, nesten ett år tidligere.
Utpå kvelden stoppet vi ved en av plazaene i Jerez.
Jerez de la Frontera og sherry
Jerez de la Frontera ligger ikke ved noen grense, som navnet antyder.
Den er bare en av mange byer i området som en gang i historien gjorde
nettopp det. Navnet ble hengende igjen. Byen er blant annet berømt
for motorsportbanen sin og Sherryvinen, som på spansk heter "vino
de Jerez" eller "vin fra Jerez".
Vi
fant oss et hotell for natten og ruslet en tur på byen med en småforkjølet
Bente. Vinsmaking sto på programmet. På bodegaene forklarte
de villig vekk om de forskjellige sortene sherry, de mange merkene og
variasjonene i tørrhet. "Cream" het den mellomtørre
varianten som vi endte med å favorisere.
Fiskemarkedet i Jerez er også et landemerke for byen. Vel innenfor
dørene åpnet Bentes øyne seg for fullt og jeg hadde
nok med å følge henne rundt i lokalet. Alle havets varianter
lå dissekert på fat, eller hang urørt på kroker
oppunder taket, eller flommet over kanten på tønnene de kom
i. Et hundretalls forhandlere ropte ut priser til påtrengende og
skubbende kunder. Bente brøytet seg vei og spurte "Como se
llama el pescado alli, y alla? - Hva heter den fisken der, og den der
borte?". De forklekledde forhandlerene svarte villig vekk og fortsatte
frivillig med forklaringer på hva som var den beste delen av fisken
og hva de andre fiskene på brettet het, selv om de raskt forsto
at hun ikke var ute etter å handle. Det er en egen evne hun har.
Markedet var en ypperlig mulighet til å se på nært hold
alle de forskjellige eksotiske fiskeartene vi hadde spist i Spania, og
det tok to fulle runder i bygningen før Bentes nysgjerrighet var
slukket.
Om ettermiddagen salte vi opp Rocinante og satte kursen mot Sanlúcar
de Barameda og Puerto Santa María. Sanlucar er stedet der de fleste
utflukter til parque Doñana, Europas viktigste fuglereservat, starter
fra. Parken ble forferdelig ødelagt året før av et
giftutslipp fra et svenskeid kjemianlegg, men hadde kommet seg igjen.
Vi var egentlig ikke i humør til fuglekikking, og når vi
tenkte over det hadde vi faktisk aldri vært det heller. Men det
er en av de tingene man gjør i dette området, så vi
fant turistkontoret og fikk priser og avgangstider for utfluktene. Bookingkontoret
var imidlertid stengt for dagen. Vi så på hverandre og var
enige om at det sikkert var mulig å bukke turen på andre siden
av parken, og dit skulle vi i løpet av noen dager. På den
måten kom vi aldri på utflukt.
Etter noen mil langs kysten der vi passerte en av de største militære
anleggene jeg hadde sett, ankom vi Puerto Santa María, en by oppkalt
etter flaggskipet til Colombus, siden han vistnok skal ha satt seil derfra
på en av sine reiser til den nye verden.Vi spiste en is og lette
etter kopien av skipet hans, som skulle ligge i byen et sted, noe den
ikke gjorde.
Vel
tilbake i Jerez og etter en god dusj, satte vi oss fore å finne
kjernen av byens uteliv. På en livlig bar gikk jeg bort til to spanske
menn og spurte om anbefalinger. De forklarte villig vekk, og like etter
at vi ankom baren de anbefalte, kom de også. Fran var fra byen og
studerte historie, mens Juan bodde i Sevilla og jobbet innen marketing.
De neste timene drakk vi whisky sammen med våre nye venner og debatterte
forskjellige emner. Bente prøvde å forklare Fran at Norge
slett ikke var de drømmelandet han så for seg, mens Juan
og jeg diskuterte Spanias erobring av den nye verden. Deretter fortsatte
jeg der Bente slapp i diskusjonen om Norge, og hun tok over debatten om
Cortéz og Montezuma. Fran delte noe av sin historiekunnskap med
oss, og etter at jeg flere ganger hadde påstått at han tok
feil når det gjaldt tidsangivelsen av slaget ved Trafalgar, måtte
jeg bite i det sure eplet da Bente understreket at Fran holdt på
med en oppgave på emnet for tiden. Det var en fantastisk kveld,
og da vi endelig brøt opp og sa takk for oss, var det ikke fordi
vi var fulle eller fordi det var sent, men fordi vi var utslitte etter
å ha konsentrert oss så hardt på spansken så lenge.
Mot Sevilla
Sist gang vi var i Sevilla var på den første langturen.
Den gang stoppet vi for en kort lunsj før ferden gikk videre inn
i Extremadura. Vi lovet den gangen å komme tilbake å bruke
lenger tid her, og planla nå å være i byen i fem, seks
dager. Juan hadde kvelden i forveien advart oss mot å ta motorveien
fra Jerez, fordi konstruktørene antagelig hadde vært under
sterk påvirkning av alkohol da de bygde den, med det resultatet
at det var ukentlige dødsulykker langs den korte strekningen. Vi
hadde ikke noe i mot å ta den lengre ruten, og valgte å sette
kursen nord-østover, først til motorsportbanen og deretter
til Morón de la Frontera. I inngangen til banen ble vi møtt
av en steinhard vakt som uten ett ord viste at lenger kom vi ikke på
sykkelen. Vi parkerte og ruslet inn på arenaen, der vi hørte
lyden fra 250 kubikks racersykler. De avholdt trening den dagen, og vi
ble sittende med god utsikt og nyte den uhyggelig raske passeringen av
de små sinte vepsene. En halv film ble sløst bort da jeg
gjorde mine første spede forsøk på å fange syklene
i actionbilder. Jeg skulle gjerne vært utpå selv, men det
gikk selvsagt ikke.
Bak baren i Morón sto en gammel dame og serverte filletillos,
svært smakfulle og en nydelig lunsj for to sultne mager. Klientellet
var som vanlig gamle mennesker, men litt uvanlig var det at det var en
eldre dame som ledet all samtale blant de ni, ti gjestene. Hun var en
vakker enke i seksitårene med en rå form for humor, og ofte
knakk mennene sammen i beskjemmet latter over uttalelsene hennes. Spesielt
lattermildt ble det da hun advarte Bente mot å slippe meg av syne
i byen. Mange single menn forlot aldri byen igjen etter et kort besøk.
"Dersom du lar han være igjen her, eller han gir deg en unnskyldning
til å returnere for å hente noe han glemte, da kommer han
aldri til å reise herfra igjen", etterfulgt av en rå
latter fra alle gjestene. Vi smilte og svarte på alle spørsmål
om hvor vi var fra, hvor vi skulle, hva vi gjorde her og hvorfor vi snakket
så bra spansk - det skal ikke så mye til å overbevise
i et land der bare et fåtall av turistene snakker språket.
Da vi takket for oss og startet opp Rocinante, kom samtlige ut på
gaten for å vinke farvel. Enken smilte lurt og blunket med det ene
øye, som sa "Jeg vet du kommer tilbake...".
Hjelpsomhet
Vi ankom Sevilla tidlig om ettermiddagen etter de vanlige navigasjonsfeilene
på innfartsåren til byen. Vi fant frem til en av plazaene
som vi kjente igjen fra forrige besøk og drakk en kopp kaffe mens
vi studerte guideboken. Gjennom oppholdet året før hadde
vi blitt mer og mer misfornøyd med Lonely Planet sin Spaniabok,
som ofte hadde ment det motsatte av oss om byer og tettsteder og inneholdt
begrenset informasjon om mindre lansdbyer, og bestemte oss derfor for
å erstatte den med Rough Guide to Andalusía, en bok som var
blitt varmt anbefalt på diverse nyhetsgrupper på internett.
Det viste seg imidlertid at den var umulig å oppdrive på de
utsalgstedene vi prøvde. Så langt i oppholdet vårt
hadde vi vært innom et utall kiosker og bokhandlere uten resultat,
og jeg var begynt å bli oppgitt. Nå forlot jeg Bente med kaffen
og LP, og gikk rundt hjørnet av restauranten med retning sentrum
for å finne turistkontoret der de hadde kart over byen. Rundt hjørnet
så jeg rett på Rough Guide, utstilt utenfor en bokhandler.
Jeg smilte, kjøpte boken og et bykart og returnerte til en storøyd
Bente etter noen minutter.
Hostal Sierpes hadde både ledig rom og parkering innendørs,
men var i følge eieren vanskelig å finne i labyrinten av
gater som utgjør Barrio Santa Cruz. Vi prøvde og satset
på at det enkleste var å komme inn fra Centro området.
Det er vanskelig å skjule at vi er på jakt etter hotell, når
det er tidlig kveld og vi kjører i bysenteret med en nedlastet
motorsykkel. En gammel mann kom opp på siden av oss med tråsykkel
mens vi sto og stampet i kø.
"Ser dere etter hotell?", ropte han
"Nei takk, vi har allerede rom og er på vei dit nå. Takk
som spør og ha det bra". Jeg aksellererte og la han bak meg.
Femti meter ned i gata stoppet køen opp igjen og han var over oss
på et blunk.
"Men det er billig og rett i nærheten."
"Nei takk, som vi sa sist gang, ha det bra!!". Litt mer bevegelse,
men han tok oss raskt igjen.
"Det er veldig veldig billig og veldig veldig nærme!"
"Hør her", sa Bente, "Vi sa jo til deg at vi allerede
har et rom. Vi er på vei til hotellet nå."
"Hvilket hotell?", forlangte han å vite.
"Hostal Sierpes", svarte jeg
"Men det er jo på andre siden av sentrum. Dere kommer aldri
dit den veien dere kjører nå. Og forresten, det hotellet
jeg snakker om er veldig veldig nærme, veldig veldig billig og veldig
veldig bra!". Jeg begynte å bli lei av dette.
"Hvorfor forklarer du oss ikke heller veien til Hostal Sierpes?"
Til vår store overraskelse smilte han vennlig og sa, "Selvsagt,
det er jo bare å spørre. Ta til venstre her og venstre igjen
to ganger til dere krysser denne gaten bak dere. Kjør rett frem
til Plaza Nueva og spør en taxisjåfør etter resten
av veien."
Nå var det vår tur til å smile. Vi takket og gjorde
som han sa. På Plaza Nueva gav jeg opp etter at taxisjåføren
vi hadde spurt var inne i den tiende svingen vi måtte ta, så
jeg ba Bente om å sette seg i drosjen og bli kjørt, slik
at jeg kunne følge etter. Det var et klokt valg, fordi den gamle
bydelen som utgjør Santa Cruz består av en labyrint av enveiskjørte
gater som angriper hverandre i alle mulige vinkler, med det resultatet
at selv den mest innbitte navigatør går i surr. Etter hvem
vet hvor mange trange svinger og smug sto vi endelig foran hotellet i
en gate der fortauskantene på begge sider av taxien foran meg såvidt
gikk klar av hjulene, og med fortau akkurat brede nok til at et menneske
kunne balansere seg frem.
Det
viste seg at hostallet lå noen små kvartaler fra katedralen,
som igjen lå rett ved kaféen der vi bestilte rommet fra.
Med andre ord kunne vi gått over til hostallet i stedet for å
ta den lange omveien. Men da hadde vi ikke møtt den gamle mannen
eller sett den delen av byen. Her ligger årsaken til at jeg av og
til liker å pakke vekk kartet og se hvor vi havner, eller later
som jeg leser det, mens jeg egentlig kjører på måfå,
eller kanskje det bare er en unnskyldning fra en dårlig navigatør.
Vi pakket ut på det lille rommet med dusj og varme, og en bred
og myk seng som vi skulle tilbringe mye ufrivillig tid i i løpet
av de neste dagene. På vei til middag fikk vi med oss hotellets
visittkort med kart og "Her er vi" på baksiden, som et
tegn på hvor vanskelig det var å finne fram inne i smugene.
Rett nedenfor hotellet kom vi inn i en kjent gate med fortausrestauranter.
Her spiste vi lunsj på første turen vår.
God mat og dårlig mage
"Du kan ikke ankomme eller forlate Sevilla uten en stor konjakk,
og ingen konjakk uten en bedre middag". Reglene blir til der og da.
Bente spiste Muslo de Pato på restauranten Casa Robles, mens jeg
spiste noe annet og usmakelig i forhold. Hadde jeg ikke smakt på
Bentes middag ville jeg sagt at det jeg spiste, som jeg for lengst har
glemt navnet på, var aldeles utmerket, men kastanjesausen som anden
lå i gjorde det hele så godt at alt annet ble overskygget.
Etter maten var det tid for konjakken, som på god spansk manér
ble servert i et kjempeglass uten målebeger, men med et blikk på
meg som ba om signal når jeg mente det var nok. Kelnerene i Spania
kjenner ikke nordmenn. Det kom selvsagt aldri noe signal om at nivået
var nådd, og som en følge satt vi med hver vår konjakk
"largo" foran oss. Den neste læresetningen fra Norge er
at man ikke forlater bordet før glassene er tomme.
Vi lallet og flirte der vi gikk ustøtt nedover gaten og entret
en irsk pub vi hadde sett oss ut før middag. En Guinness og en
Kilkenny kom vår vei, og ved siden av oss ble det snakket norsk.
Vi presenterte oss og kvelden gikk med til å utveksle erfaringer
fra Spania med to norske jenter som studerte spansk reiseliv.
Hodet verket dagen etter, så vi tok det rolig med et besøk
på katedralen. Vi har ikke blitt mer religiøse med tiden,
men det er ingen tvil om hvor man finner middelalderskattene i dag. Katedralen,
som nylig ble målt til verdens største i volum, er full av
utskjæringer og gullornamenter. Columbus har sin egen lille plass
her og i det ene hjørnet står Giralda, det gamle mauriske
tårnet som rager høyt over byen. En tur til toppen kostet
mer hodesprengning, men var verdt det for utsikten.
Vi var tidlig tilbake på hotellet etter et par pils på en
av utestedene i nabolaget. Bente var blitt verre av forkjølelsen
og jeg hadde vondt i magen. Grytidlig på søndagen våknet
jeg opp med en voldsom trang til å besøke toalettet. Diarré.
Jeg ble fort utslått og med Bentes forkjølelse på toppen
av det hele, var det like godt å tilbringe dagen innedørs,
i senga med en god bok. Bente var i såpass form at hun skaffet drikke
og bananer som var det eneste jeg hadde i meg til godt ut på mandagen.
Dermed fikk hun også med seg dyremarkedet som foregår hver søndag, en
opplevelse som satte en støkk i en dyreglad sjel.
Begge
var litt bedre dagen etter og vi ruslet rundt i bysenteret med besøk
i Casa Pilatus, en berømt privatbolig for en rikmann fra middelalderen
som hadde dekoret interiøret med mauriske utskjæringer ala
Alhambra. Vi var også en tur i de indiske arkivene, der hele nedtegnelsen
fra erobringen av den nye verden ligger lagret, noe vi ikke kan fortelle
mye om siden vi ikke fikk lov til å åpne skapene dokumentene
lå i.
Sevillas tyrefekterarena er en av de mest berømte i verden. Utenfor
hovedinngangen døde Bizets Carmen i operaen av samme navn og udødeliggjorde
dermed både arenaen og sigarettfabrikken noen kvartaler bortenfor
der den oppdiktede fristerinnen arbeidet. Vi ble guidet rundt og fikk
se på nært hold sverdene til og maleriene av berømte
tyrefektere som Joselito, Belmonte og El Gallo - Joselitos eldre bror,
alle tre fra begynnelsen av århundret og udødeliggjort ikke
minst gjennom Hemningways "Døden om ettermiddagen". Det
fikk meg til å lure på om de hadde vært like legendariske
fektere i dag uten hjelp av den amerikanske forfatteren.
Hvorfor vi aldri havnet på tyrefekting
Den første boken jeg leste etter vi kom til Spania året
før, var Hemningways "Døden om ettermiddagen".
Noen år i forvegen var jeg på tyrefekting i Venezuela, og
selv om jeg fant det avskyelig ut fra et humant perspektiv, lot jeg meg
rive med sammen med de 30000 tilskuerene. Mot slutten ropte jeg "OLÉ!"
i koret, godt båret ikke bare av stemningen, men også av alle
slurkene med variert lokalt brennevin jeg ble tilbudt som utlending på
sin første "corrida de toreos". Den gang visste jeg ingenting
om de forskjellige momentene og fasene i det teatralske og dødelige
spillet som foregikk på arenaen. "Døden om ettermiddagen"
endret dette, og med den fantastiske levende beskrivelsen fra den "afficionado'en"
- noe som kan oversettes med lidenskapelig tilhenger - som Hemningway
var, ble jeg heltent på å se en ny kamp. Bente leste boken
etter meg, og selv om hun aldri lot seg rive like mye med, sa hun seg
enig i å se en av nysgjerrighet. Den uken vi skulle gifte oss i
Madrid var det også tyrefekterfestival i byen, en ypperlig anledning
for oss. Vi prøvde uten hell å bestille billetter på
forhånd. Etter hvert som vi nærmet oss Madrid, så vi
mer og mer tyrefekting på fjernsynet - husk at i Spania står
alltid dette mediet på i barene. For hver nye "faena"
- den avsluttende fasen i en kamp - Bente så, desto større
ble antipatien og til slutt resignerte hun og sa at dette ikke var noe
hun kunne støtte, og ikke minst se på nært hold. Så
det ble ikke noe av den tenkte tyrefektingen. Det gjorde meg ingenting,
men skulle anledningen by seg senere, så er jeg for nysgjerrig til
å holde meg vekk.
Pilgrimsbyen
El Rocío
Rocinante hadde tilbragt de siste dagene i hostallets garasje, og det
var på tide å ta henne på tur. Vi kledde oss godt i
den kalde innlandsluften og vendte nesen østover, ut av byen i
retning El Rocío, en berømt liten landsby på vestsiden
av Parque Doñana. Hvert år arrangeres en av verdens største
pilgrimsferder til dette lille stedet, i honnør til jomfruen "virgen
del Rocío". Året før samlet det seg 2.5 millioner
mennesker fra hele verden seg her, og fra hele Spania ankom pilgrimmene
i hestekjerrer eller ridende, med det resultatet at 350 000 hester også
var til stede. Jomfruen bæres ut av kirken hun tilbringer resten
av året i, og etter en runde i byen, der bærerne av den mange
tonn tunge statuen lever i regelrett livsfare på grunn av alle menneskene
som vil ta på jomfruen og få sin velsignelse på den
måten, settes hun tilbake i alkoven sin og festen begynner. I mange
dager drikkes og spises det, arrangeres marked og konkurranser og hesteshow.
Det sies at Paven selv kom med en oppfordring det året, der han
ba spanjolene bruke mer tid på å hylle jomfruen og mindre
tid til å drikke, selvsagt sagt på en indirekte måte.
Mitt inntrykk er at spanjolenes forhold til religiøse høytider
er så sterkt knyttet til deres forhold til fest og dans, at de to
elementene er uadskillelige.
Selve landsbyen så akkurat så øde ut som vi forventet,
men med sine svært brede uasfalterte gater og bøyler foran
husene til å binde hesten, ala slike man ser utenfor saloonen der
John Wayne tar en drink, og hestekjerrer som sparker opp støvet
i gatene, er byen svært egenartet i Spania.
Retning hjemover gjennom kommunistland
Vi pakket sakene morgenen etter for å sette kursen hjemover, det
vil si mot Nerja. Jeg hadde et lite ærend å gjøre i
byen før vi reiste, så etter alt var pakket opp, tok vi med
oss sakene ned i resepsjonen, der Bente ville gjøre opp og vente
på meg. For å slippe å gå rundt i byen i mc-utstyret,
kledde jeg meg lett. Vi forlot rommet nedlesset som to pakkesler. Bente
bar én myk saltaske, tankvesken, en hjelm og mine kjørebukser,
mens jeg bar den andre saltasken, toppboksen, en hjelm, kjørejakken
og kjørestøvlene mine. Jeg gikk i front, og da vi kom ned
i annen etasje fikk tommelen min akkurat tak i den ene doble svingdøren
som ledet ned til resepsjonen. Jeg holdt døren åpen og ventet
på Bente, som var sliten og lente seg over til høyre slik
at saltasken hvilte på gulvet, rakte tunge til meg og signaliserte
at hun ble stående i den skjeve stillingen en liten stund for å
samle krefter. Jeg protesterte ikke og ble stående i en like merkelig
positur med tommelen på dørklinka, da vi hørte skritt
i den ene gangen som ledet ut til det åpne området vi oppholdt
oss i. Ut kommer en middelaldrene mann som med sin tweedjakke, tweed caps,
silkeskjerf og med en puddel i bånd, ikke kunne være annet
enn engelsk. Han holdt hodet høyt og måtte ta et skritt til
siden for ikke å gå rett på Bente, som så på
han med et underfundig blikk. Med et høflig "Good morning",
fulgt av et kjølig smil og så passerte han meg gjennom døren
jeg holdt åpen. "Thank you, sport", sa han på finengelsk
i det han passerte. Puddelen luntet etter med små, raske skritt.
Jeg så etter han nedover trappa, før jeg vendte blikket mot
Bente, som allerede var rød i ansiktet av innestengt latter. Vi
brøt sammen og slapp det vi hadde i hendene. Engelsk høflighet
fikk seg et skudd om baugen den morgenen.
Vi forlot Sevilla med en østlig kurs som ledet oss til landsbyen
Marinaleda. Stedet er kjent som et senter for kommunistisk virksomhet,
med sterke bondeorganisasjoner som kjemper for sameie av gammel sovjetisk
modell. Frescomaleriene på byens rådhus var det vi ville se,
med portretter av gamle frihetskjempere som Che Guevarra i kjempeformat.
Et stort begravelsesfølge opptok mesteparten av baren vi stoppet
ved, og på utsiden spurte jeg to gamle menn om veien til Rådhuset.
Den ene så på meg og sa
"Det er over hovedveien og til venstre, men det er stengt nå,
gutt."
"Det gjør ikke noe, vi er mest interresert i frescoene på
utsiden."
Holdningen endret seg merkbart, og han kom over og gav meg et kameratslig
klapp på skulderen og ønsket oss vel avgårde. Ved Rådhuset
var begravelse nummer to. Hele kvartalet var fullt av folk, og med kort
tid igjen til solnedgang og mange mil å kjøre, ga vi opp
frescoene og satte kursen sydover i retning Estepa, der vi skulle tilbringe
natten.
Hest
i solnedgang
Vi nærmet oss Estepa i solnedgangen. På høyre side
lå olivenmarkene i det uendelige, til venstre høyåkerene
og i åsen rett foran oss skimtet vi Estepas hvite hus. Lyset farget
naturen i gyllengult og rødt, og vi kjørte rolig og nøt
utsikten. Den hvite hesten som kom stormende ut i veien rett foran oss
var som tatt ut av en fantasi, med lyset glitrende i den flagrende manen
og fulgt av to svarte hingster. Det var utrolig vakkert, men også
en smule foruroligende siden alt skjedde lynraskt og vi var på kollisjonskurs.
Jeg bremnset det jeg kunne og unngikk hestene med noen meter. De fortsatte
over veien og løp i en halvsirkel rundt oss før de forsvant
inn i mellom oliventrærne igjen.
Vi sa ingenting på en stund. Det hele virket nesten magisk, og
lyset og omgivelsene skapte en mystisk stemning. Kameraet var allerede
klar i hånden min, men uansett hvor mye jeg presset på av
mental formaning om å komme frem igjen, var hestene borte. Bildet
ligger i hvertfall lagret til evig tid i hodet.
Etter en forblåst siste etappe forbi Antequeras, der vinden aldri
slipper taket, var vi tilbake i Nerja kvelden etter. Det var på
tide å vaske klær og hilse på kjente igjen, før
turen gikk østover.
Følg med videre.
Forrige <<
>> Neste