Femte reise, Madrid

Vi hadde lagt planer om å gifte oss i løpet av oppholdet i Spania, og dette førte oss til Madrid på en ni dagers tur, den siste før jeg måtte begynne å tjene penger igjen. Denne gang reiste vi med salvesker og tankveske, i tillegg til toppboksen. Det var slutten på minimusreise. Vi tok med oss ekstra jeans, lette sko, bøker, bryllupskjole til Bente - en enkel variant, riktignok - og mye mer. Bagasjen var like full som før, det inkluderte bare så mye mer. Sykkelen ble selvsagt tyngre, men samtidig mer manøvrerbar fordi vi fikk fordelt vekten ut, ned og frem. Stabiliteten ble bedre både ved sakte kjøring og ved høyere hastigheter. Turen skulle by på regn, regn og flotte byer som Toledo og - selvsagt - Madrid.

Nordover inn i de Andalusiske åsene, og skybrudd

Vi forlot Nerja Fredag 22 mai, dreide nordover ved Velez Malaga til Periana, videre til Zafarraya, Loja og snirklende til Priego. Veiene var tidvis i forferdelig stand, etter perioder med skybrudd de siste dagene. Som nevnt opplevde Spania en av de våteste vårene i manns minne, og vi fikk oppleve det på nært hold. Da vi nærmet oss Jaénregionen var åsene på alle kanter dekket av olivenmarker. Jaén er verdens største regionale produsent av oljen fra denne frukten. Vi kjørte sakte og avslappet og nøt en varm dag. I horisonten kunne vi av og til skimte tunge regnskyer, som et forvarsel for de neste dagene.Veien førte oss videre til Aznajarsjøene og over broen inn i byen ved samme navn, enda en andalusisk landsby med en beliggenhet som tar pusten fra en. Den brer seg over toppen på en kolle, og på det øverste punktet i byen er utsikten formidabel.

Vi overnattet i Priego, men fikk ikke særlig inntrykk av byen etter en liten spasertur i gatene før vi la oss. Dagen etter så himmelen direkte faretruende ut. Blå flekker kranglet om plassen med store, svært mørke og tunge uværskyer. Værmeldingen var heller ikke spesielt oppløftende, med varsel om "enkelte kraftige regnskyll og lokal torden". Men vi satte allikevel kursen for noen interessante bakveier jeg hadde funnet på kartet. Ruta ville lede oss langs en sydlig sirkel mot Jaén. Bente ble overtalt med et "Det er slett ikke så ille som meldinger og himmel kan tyde på". Hun ga meg et halvveis syrlig og halvveis muntert blikk som fortalte meg at dette ville jeg antagelig få i fleisen senere. Ved en liten landsby, der hele den ikkearbeidende befolkningen var samlet rundt en anleggsmaskin som gravde opp kloakkrør på innfartsveien, fikk vi forklaringer på hvor vi skulle kjøre for å følge en liten grusvei over et fjellparti. Vi fulgte veien en times tid, men gav oss etter at den hadde forandret seg fra kjørbar vei til et geitetråkk. Det var for sterke signaler om at den ikke førte noe sted. Landsbybefolkningen smilte mot oss da vi returnerte, vi vinket og tok hovedveien østover mot Jaén. Etter noen kilometer tok vi nok en gang av hovedveien sydover, denne gang langs en smal grusvei som ledet oss gjennom Los Villares, og etter en lang bue sydøstover, ender opp i Jaén.

Vi passerte en begravelse og noe få hus før vi nok en gang var ute i villmarka. Jordveien bar tydelig preg av siste dagers regn med store søledammer som ble stadig verre. Ved et tilfelle så det ganske håpløst ut. Foran oss var det et hundre meter langt basseng av vann og jord, en kombinasjon bedre kjent under navnet gjørme. Jeg ba Bente ta turen til fots, før jeg stupte i det. Jeg var ganske overbevist om at jeg denne gang hadde overvurdert mine evner og føreforhold. Sykkelen beveget seg under meg som om all sideveis friksjon var borte fra dekkene, noe som var bortimot tilfelle også. Gjørma sprutet opp over bukseben og jakkearmer, men plutselig var jeg over. Jeg gliste fra øre til øre og så vel omtrent ut som den gang moren min skjente på en liten pjokk som hadde funnet en ny søledam utenfor huset der jeg vokste opp.

"Verre enn dette blir det ikke", sa jeg og ba Bente stige på. Da åpnet himmelen seg. Det var som om noen dro ut proppen over oss, og et av de kraftigeste regnværene vi hadde sett startet. Vi var fortsatt ute på gjørmeveien og fikk det veldig travelt med å komme oss vekk til et sted med tak. Foran meg var veien en kokende suppe og jeg lot sykkelen slippe løs så mye jeg torde. Ti nervepirrende minutter senere kom vi til asfaltert vei og en liten, folketom landsby med et hus som kunne by på ly. Et uthengende tak ble lyet vårt. Rocinante sto lent mot veggen for å beskytte sideveskene mest mulig, mens Bente og jeg satt på hver vår plaststol, som hadde ligget slengt utenfor huset, og presset oss så langt inn mot veggen vi kunne. Vi så på hverandre og lo. Det var ikke annet å gjøre.

Bente har alltid påstått at å kjøre motorsykkel i regnvær er noe av det minst interressante et menneske kan finne på. Jeg har alltid svart at det slett ikke trenger være ille, med den nydelige lukten av våt natur, lydene og lysvirkningen. Hun har aldri forstått meg. Derfor var det en gledelig overraskelse å høre henne synge en gang vi kjørte sykkel i regnvær. Det var selvsagt ikke meningen at jeg skulle overhøre det, men jeg stoppet sykkelen umiddelbart og konfronterte henne med denne positive ytringen i et slikt møkkavær. Hun så forvirret ut, trakk pusten og sa "Jeg sang vel ikke, jeg vel... Ehh jeg bannet ... eh.. med en syngende stemme, kanskje.." Jeg smilte, og senere hørte jeg det igjen, bare lavere. Nå er jeg endelig overbevist om at jeg har klart å forandre synet hennes på regnvær til det bedre, men det vil vel fortsatt ta tid å innrømme det.

Jaén, en natt på Parador

Regnet tok slutt og vi kom oss endelig inn til Jaén. På veien inn kunne vi se borgen oppe i fjellet som var konvertert til et luksushotell i Paradorkjeden. Hotellene er statseid og som oftest gamle borger eller slott som er ombygd. Stilfullt men dyrt. I Jaén ligger hotellet høyt oppe med uendelig utsikt utover olivenmarkene i området. Et impulsivt forslag om å ta inn på hotellet som en engangsaffære ble godtatt. Vi var enige i at vi ikke kunne være seks måneder i Spania uten noengang ha prøvd et av disse berømte hotellene. Prisen var rundt 16000 pesetas, eller circa 800 kroner, en normal pris hjemme men ganske dyrt i Spania. Rommet var enormt og senga den lengste vi hadde sett så langt i Spania. Jeg gliste. For første gang under oppholdet kunne jeg strekke min nesten to meter lange kropp så mye jeg ville uten å støte i sengestolpen. Verandaen var også gedigen, men av en eller annen merkelig grunn fantes det ikke en stol der. Utsikten var fantastisk. Mens Bente dusjet satt jeg på en kjøkkenstol på terrassen med en whisky og pusset støvlene fri for gjørme og nøt utsikten. Vel, det er vel ikke meningen å oppløfte meg selv til kritiker av hotellrom, men her er i hvert fall mine inntrykk av stedet;

Når man reiser over lengre tid i et fremmed land, så opplever man ofte en slags sosial trang, et behov for å treffe andre folk enn bare hverandre for å utveksle erfaring, eller bare for å prate om stedet man har kommet til. Dersom du kjenner deg igjen, så ta ikke inn på et Parador, selv om du har råd til å bo slik. Rommene er perfekte, badet er gigantisk og vakkert, servicen er svært profesjonell, restauranten er effektiv. Men det er en total mangel på den genuine spanske atmosfæren. Jeg fikk en følelse av kulde. Personalet er svært effektive, men snakker som følelsesløse roboter. Alle spørsmål blir besvart på en kjølig, men høflig og distansert måte, som for å understreke avstanden i mellom deg som gjest og han eller hun som jobber der. Restauranten serverer god mat, men den kalde servicen drar totalinntrykket langt ned. Gi meg heller en kelner full av feil som serverer god mat og samtidig har et menneskelig preg, som kanskje tar seg tid til en liten prat, og jeg tipser han mye bedre. Kommer du til et lite familiedrevet hostall, der du registrerer deg i stua til familien med bestemor smilende i godstolen, så får du kanskje tilbud om å parkere motorsykkelen i, ja nettopp, stua, eller gangen, dersom de har plass til å få den gjennom døra. De tar ikke betalt for det ekstra arbeidet. På Paradoret i Jaén måtte Rocinante stå utendørs. Andre steder tilbyr de dyre hotellene å parkere sykkelen på et parkeringshus to kvartaler unna, til en tilleggspris som tilsvarer et billig hotell.

De fleste gjestene på slike steder er deler av grupper eller ensomme forretningsfolk, trøtte etter endt arbeidsdag og blaserte på hoteller. Gruppene holder seg for seg selv, men unngår sjelden å skule på andre gjester av nysgjerrighet. "Har de betalt fullt, mon tro?". "Håper de ikke får vite at vi fikk grupperabatt". Å inngå en samtale med disse gruppene, som for det meste består av pensjonister og dermed ikke er like interessante for oss som andre reisende på vår alder, virker bortimot umulig, som om de er redd for å røpe prisen de betalte for oppholdet.

Ikke tolk meg for bokstavelig. Paradoret er en hotellkjede som dekker et marked i Spania. Dersom du vil vekk fra stress og mas en periode og ikke trenger kontakt med omverdenen, så kan et slikt sted være perfekt. Vi tok det som en pause fra vår vanlige rutine, der vi pleier å legge oss inn i sentrum av byen vi kommer til, for så å utforske byens sjel. Etter en natt hadde vi fått nok og lengtet tilbake til et sjabby sted der svigerdatter krangler høylytt med resten av familien mens vi sjekker inn.

Toledo, gammel hovedstad i Castilla

Dagen etter så like skummel ut værmessig som den forrige. Kursen ble satt mot nordvest, med delte meninger om hvilket mål vi skulle ha for dagen. Bente foretrakk å kjøre direkte til Toledo for å unngå å sitte fast på et øde sted mens himmelen åpnet seg. Meldingene fortalte om det samme været i noen dager ennå, men jeg var ganske ivrig på å utforske deler av landet vi enda ikke hadde sett og foreslo å ta sjansen på en tur til Guadelupe og sierraene rundt. Vi møttes på halvveien med en kurs som gjorde at vi kunne utsette avgjørelsen til ettermiddagen. Vi krysset Sierra de Cardena y Montoro og brukte noen timer i denne vakre sierraen før vi ankom Aldovar på flatlandet. Det var her vi måtte ta avgjørelsen, Guadelupe eller Toledo. I retning Guadelupe hang skyene tomt, mens noen få godværskyer fløt uskyldig på en ellers blå himmel i retning Toledo. Så for å unngå å høre "Hva var det jeg sa!", overga jeg meg. Vi bestemte oss for å bli noen dager i Toledo og heller dra på dagsturer i området.

Vi ankom Toledo i nitiden på kvelden, trette og våte etter 360 km med kald kjøring. Men den utrolige beliggenheten til Castillas gamle hovedstad unngikk ikke blikkene våre. Byen ligger på en liten kolle som stikker opp av et ellers flatt område, med elven Tajo som en naturlig grense som sirkler kollen. Den gamle delen av byen er omkranset av en kraftig bymur, som et tegn på hvor turbulente tidene var for 5-600 år siden. I dag har byen for lengst vokst ut over de gamle grensene og strekker seg utover flatlandet nord for gamlebyen. Vi entret gamlebyen gjennom en av de gamle byportene og endte opp på det høyeste punktet i byen. Etter en god og varm kaffe på en liten bar tok jeg en runde rundt i de smale gatene med Lonely Planet i neven på jakt etter overnatting. Jeg returnerte med tre tilbud der prisen enten var for høy eller standarden for lav. Bente tok neste runde og hadde mer hell. Vi drakk opp kaffen og kjørte ned til hostallet hun hadde funnet frem til, som lå i en bakgate ved byens hovedplaza. De tilbudte innendørsparkering, ikke på et parkeringshus langt borte, men i inngangspartiet til det lille etablissementet. Med hjelp fra betjeningen flyttet vi store blomsterkasser og lirket Rocinante opp trappa og inn i gangen. Med sykkelen plassert helt inntil veggen, med et av speilene skrudd delvis av, kunne folk passere sideveis. Den unge paret som drev stedet smilte og sa at her sto den bra. Bestemor i huset kom ut for å se hva årsaken til all støyen var, og når hun så en stor motorsykkel i gangen hennes, sa hun "Ay, que moto - for en sykkel". Farvel Parador.

Rommet vårt hadde den mykeste madrassen i historien. Det var omtrent som å ligge i vannseng og vi møttes i midten. Vi pakket ut og ruslet en liten tur i nabolaget vårt, uten å forvente for mye av Toledo, ikke akkurat berømt for sitt natteliv, på en søndag. Etter et par stopp på folketomme barer endte vi på Bar Amsterdam i et av smugene ved plazaen. Nesten umiddelbart var vi engasjert i en diskusjon med servitøren, en høy mann i slutten av tredveårene, om fotball, ferier, tyrefekting og så videre. Baren ble drevet av to brødre og faren deres, et populært sted for både turister og bysbarn, og ble fast avslutningsted de tre kveldene vi var i byen.

Toledo - en labyrint

Det er liksom meg som er navigatøren i den lille familien vår, så nesten hver gang Bente foreslår et rutevalg jeg er uenig i, så tar vi min vei. Det er antagelig fornuftig i de fleste situasjoner, siden Bente alltid har påstått at forskjellen mellom høyre og venstre er et spørsmål om sjelens tilstand i øyeblikket. Men av og til tar jeg også feil, selvsagt, og det vet naturlig nok Bente å understreke. Siden jeg har en tendens til å bli sta i spørsmål om navigasjon, det er jo yrket mitt, kan det av og til hende at jeg bruker vel mye tid på å bestemme posisjonen vår.

Toledo er en svært forvirrende by. Det gamle bysenteret ser lite ut på kartet men er så fullt av smågater og smug som strekker seg i et nettverk uten geometrisk system, at enhver kan gå seg vill. Eller det er det jeg liker å tro. En av dagene vi til brakte i byen ble viet det gamle senteret, og vi ruslet rundt med et lite bykart i hendene og besøkte museum, katedraler, huset til El Greco - en av Spanias berømte malere, og så videre. Det var definitivt verdt strevet, byen er så full av historie at det kan ta pusten fra enhver ignorant. Katedralen er bygd i en orgie av utskjæringer og detaljarbeid. Vi holder oss stort sett unna kirker, men lot oss virkelig imponere over de enorme dimensjonene kombinert med detaljene i dette gudshuset. Vi fant veien til hovedattraksjonene, men så var det slutt. Jeg studerte kart, uten å finne ut hvor vi var. Foran meg sto det et skilt mot katedralen, og selv om vi fulgte dette mot en av Toledos største bygninger, så dukket den ikke opp igjen. Gang på gang så vi skilt som pekte mot et eller annet landemerke, men fulgte vi det havnet vi i en bakgate eller på et torg som ikke sto på kartet. Folk forklarte villig vekk, men det hjalp ikke. Vi lette etter turistkontoret. Det skulle ligge rett ved den gigantiske katedralen, og når vi endelig fant det, etter hvem vet hvor lenge, nektet jeg å tro vi var der. Bente ristet på hodet og lo av meg. Jeg fnøs og tok i døra. Stengt! End of story! Kast kartet, ta en øl.

Senere på ettermiddagen fortsatte vi vår forvirrende søken, denne gang etter en restaurant ved navn Hierbabuena - "Godt Krydder", anbefalt i Lonely Planet. Problemet var at det var to restauranter ved samme navn. I begynnelsen trodde vi folk forklarte forskjellig av de vanlige årsakene; Kan du ikke forklare veien til et sted, så finn opp noe. Men denne gang var årsaken mer forståelig. Etter noen kilometer med trasking fant vi frem til vår Hierbabuena, et kvartal fra hotellet vårt. Nå hadde jeg rukket å bli sprengsulten. Derfor var skuffelsen stor da de ikke hadde åpnet ennå. Nesten en time måtte vi vente. Jeg bannet og kommanderte Bente til å følge meg til nærmeste matkilde. Hun så på meg med et velkjent blikk og sa "Dag, jeg vil gjerne, gjerne spise her!".
"Kom igjen, jeg holder på å forgå av sult", svarte jeg.
"Værsåshniiiill".
Jeg ga meg, men forlangte at vi gikk inn på en tapasbar som serverte gratis tapa med hver drink eller øl. Jeg bestilte to pils til meg selv, bare for å få en ekstra tapa. Det hjalp meg gjennom den neste timen.

Når vi endelig fikk maten på Hierbabuena var det en skuffelse. Lonely Planet måtte ha besøkt stedet før et eierskifte vi hørte om i løpet av kvelden. Etter måltidet havnet vi på Bar Amsterdam, der den eldre broren var på jobb, en enda høyere mann med svært hes stemme og utlevd ansikt. De neste timene var vi nok en gang involvert i diskusjoner med en mann som snakket som en mitraljøse. Temaene skiftet hele tiden og av og til kom det gjester inn fra gata og blandet seg inn. Eieren drev også med fotografering og trykking av brosjyrer, fotomontasjer og så videre ved siden av bardriften. Etter et par timer var vi utslitt av å følge med på mitraljøsestemmen og samtidig bidra til diskusjonen. Vi sa farvel og gikk til sengs.

Aranjuez, Stedet der et mesterverk ble laget

Da Bente og jeg ble sammen for noen år siden var Concierto de Aranjuez av Rodrigo, med Pepe Romero på gitar, et musikkstykke vi spilte svært ofte, og i dag er det et stykke som bringer gode minner fra den gang. Det er fortsatt en av vår største klassiske favoritter, og et av målene for bryllupsreisen vår var, naturlig nok, en tur til parken i Aranjuez der konserten ble skrevet som en kjærlighetserklæring til Rodrigos kone.

Rocinante ble lirket ut på gata fra den trange gangen på hostallet og vi fulgte veien på nordsiden av elven Tajo, en ganske uinteressant tur i et område tydelig preget av nærheten til Madrid, med industrifelt og kraftlinjer i alle retninger. Etter førti minutters kjøring kom vi inn i Aranjuez, en by totalt forskjellig fra Toledo, med store og åpne avenyer og moderne byggeskikk. Parken lå langsmed elven. Det var svært varmt og turen innover i parken var en prøvelse med alt tøyet vi hadde på oss. Vi leide hverandre til enden og smilte over unger som lekte og mødre som skravlet. Parken var ikke spesiell på noen måte, så litt skuffet returnerte vi til sykkelen. Så mye for romantikk, kan man si, men vi leide hverandre mesteparten av veien, bare så det er sagt. Synd ikke Pepe Romero sto og spilte inne i parken.

Turen tilbake til Toldeo gikk langs sydsiden av elven, og var nesten helt uten svinger. Med 130-140 km/t var vi tilbake i Toledo på et blunk.

Og så var vi i Madrid

Vi forlot Toledo tidlig om morgenen, og med ikke mer enn 60 kilometer igjen til hovestaden, satte vi kursen nordvest og passerte byen på vestsiden. Dersom været tillot det, ville vi ta turen inn i Sierra de Guadarrama på nordsiden av byen. Det ville gi oss rundt 200 km med rolig kjøring og sørge for at vi ankom Madrid tidlig på ettermiddagen. Men været spilte oss fortsatt et puss og Bente var imot det. Jeg kunne forstå henne, men jeg var ivrig etter å kjøre så mye som mulig før Rocinante skulle settes på lageret til forhandleren min for sommeren. Vi tok N403 nordover mot St Martin de Valdeglesias og stoppet for kaffe i Maqueda, best kjent for det gamle middelalderslottet som ligger midt i byen. Været ble stadig værre, og i nærheten av St Martin hadde vi en heller oppglødd diskusjon som endte med at jeg resignerte igjen. Vi dreide østover og kjørte rett inn til Madrid.

Vi ankom Madrid langs E90, som førte helt inn i bykjernen. Hotellet vårt hadde vi, for en gangs skyld, booket på forhånd, siden vi hadde en svært viktig avtale i den norske ambassaden kommende fradag. Ingen av oss hadde lyst til å gamble på hotellplass i forbindelse med bryllupet vårt. Det gikk smertefritt å finne frem til hotell Trafalgar, og snart var vi oppe på rommet med Rocinante gjemt på et parkeringshus i nærheten. Det var tidlig om ettermiddagen onsdag, og vi hadde en og en halv dag på oss til å kle meg opp til bryllupet.

Jakten på klær begynte samme ettermiddag i shoppingsenteret, downtown Madrid. Alt jeg trengte var sko, bukser, skjorte, slips og jakke, ja og sokker. Ikke mye, egentlig, bare ganske enkelt alt man trenger til en slik anledning. Vi gikk inn og ut av butikker i området rundt Puerto del Sol i timesvis og endte opp med absolutt ingenting den første dagen. For kjedelig, for moderne, for grått, for svart, og så videre. Vanligvis er jeg enkel å ha med å gjøre i klesveien, men denne gangen virket det umulig. Det frustrerte meg at alt skulle skje såpass fort, samtidig som jeg ville det skulle se litt ekstra bra ut den kommende fredagen. Bente begynte å bli utålmodig med meg, og det ble jeg også. Vi gav opp for dagen og dro til Prado, Madrids mest berømte museum. Uheldigvis var åpningstidene forkjellige fra det vi hadde notert, så vi fikk ikke mer enn tredve minutter på oss. Det er alt for kort tid på et sted der det henger tusenvis av malerier av alle berømte spanske, og ganske mange andre, malere. Vi sprang fra rom til rom og så berømte verk av El Greco, Velasquez, Rubens, Goya og mange flere. Goyas Kolossen tok nesten pusten fra oss og krevde såpass mye tid at det meste andre på museet ble oversett. Dette maeleriet og noen av samme malers 'svarte periode' ble favoritter, selv om vi ikke akkurat kan bedømme resten. Vi var litt skuffet over hvor lite tid det ble, men en gang er vi forhåpentlig tilbake i denne byen og kan bruke lenger tid her.

Jeg er glad i å kjøre sykkel, noe som kanskje har kommet frem i historien så langt. Derfor hentet vi Rocinante fra gjemmestedet og tok turen inn i bysenteret en gang til, denne gang på jakt etter et museum som viste en svart-hvitt fotoutstilling. Nettverket av enveiskjørte gater forvirret selvsagt, og snart var vi desorienterte igjen. Vi kjørte i ring rundt museet et par ganger før tre politimenn kom over og hjalp oss. Det gikk ikke, i følge dem, å komme seg til målet på sykkel, fordi en stor demonstrasjon mot det nasjonale postverket var på vei. Bente ga meg et 'hva var det jeg sa'-blikk. Hennes forslag om å ta den effektive metroen hadde blitt blankt avvist. Vi fant et parkeringshus i sentrum og fortsatte til fots. Når vi endelig var ved inngangen til museet, hadde det stengt fem minutter tidligere. Bentes blikk var det samme som tidligere, men denne gangen var det så tydelig at en blind hadde sett det, eller følt det. "Jeg liker å kjøre sykkel, vet du, reisen er slutt når du er ved målet, og det er reisen jeg lever for!". Poetisk, men lite overbevisende.

Neste dag fortsatte jakten på klær. Denne gang var jeg heldigere, eller så handlet jeg i panikk. Etter noen timer var jeg fullt utstyrt. Vi satt oss på en bar med en halvliter pils og pustet lettet ut. Om ettermiddagen kom øyeblikket som vi hadde utsatt i noen måneder. Vi løftet telefonrøret og ringte foreldrene våre med meldingen om at de dagen etter kunne løfte glassene og skåle for de nygifte. Reaksjonene var blandet av glede og frsutrasjon over festen de gikk glipp av. Jeg tror det første veide mest.

Om kvelden gikk vi ned på en italiensk restaurant i samme kvartalet som hotellet vårt og spiste pizza og drakk rødvin, på vår siste kveld som syndere.

Bryllup og opera

Bryllupsdagen startet med en lang frokost. Om morgenen gav jeg Bente morgengaven som seg hør og bør, en flott allværslighter som fungerer like godt i dag, halvannet år senere. Hun smilte og takket, og sa det ikke gjorde noe at den kom en dag for tidlig. Man lærer av erfaring, og jeg hadde jo aldri giftet meg før. Etter frokost dro Bente til frisøren og satt opp håret, noe hun aldri hadde gjort før. Etter noen timer hadde den unge frisøren brukt syvogtyve spenner og noen bokser med hårspray, og resultatet var bra. Jeg snek meg avgårde og arangerte med hotellresepsjonen en flaske champagne og en stor bukett roser som skulle leveres på rommet mens vi var på ambassaden og være en overraskelse for Bente når vi kom tilbake. Overraskelsen fungerte imidlertid ikke. Hun forsto det med champagnen når jeg, på en liten tur innom frisøren, svarte "Det er vel ikke så viktig", på hennes spørsmål om jeg kunne gå og kjøpe en flaske. Hun ser rett i gjennom meg. Etter frisøren var ferdig returnerte vi sammen til hotellet for en siste finpuss før vi tok en taxi til ambassaden. Resepsjonisten, som jeg en time tidligere hadde instruert om ikke å si noe om hverken champagne eller roser, smilte vennlig og sa "Rosene er bestilt og alt er i orden, señor". Bente så på meg og smilte. Overraskelsemomentet var borte, men det gjorde ikke noe.

Klokken 1225 sto vi i den norske ambassaden, etter en drosjetur der vi ble ønsket en million ganger lykke til med bryllup og ekteskap, og ventet nervøse på å få det overstått. Inne på møterommet leste en eldre konsul opp eden og formaningene med to ambassadesekretærer som vitner. Deretter bar det ut i gangen for å ta et standard bryllupsbilde under den norske løven, før vi var ute på gaten igjen, femten minutter senere. Vi stoppet en taxi som tok oss tilbake til hotellet, der champagnen dukket opp noen minutter etter vår ankomst. Vi smilte, sprutet sprudlevann utover terrassen, og delte flasken mellom oss mens vi ringte hjem og fortalte at nå var det gjort.

Champagnen hadde sin virkning, og det var et smilende og småflirende par som ankom restauranten El Botin på ettermiddagen. Restauranten er, i følge Guinnes rekordbok, verdens eldste og var Hemningways favorittrestaurant i den tiden han bodde i Madrid. Vi spiste lammelår og spedgris i fantastisk stilfulle omgivelser med utsøkt service. To timer satt vi på stedet og fikk oppvarting fra personalet og smil og løftede glass fra nabobordene. Etter middagen gikk turen til Verdenspressens fotoutstilling, som var på turne i Madrid. Deretter bar det til operaen. 'Carmen' sto på programmet i det stilfulle gamle operahuset som ligger i nærheten av Puerto del Sol. Vi hadde de beste plassene nede i salen og kort vei til baren i pausene. Stykket varte i fire timer og vi lot oss tidvis henrykke men kjedet oss også i perioder. Det var vår første opera noensinne. Etter hver pause, fire i alt, kom dirigenten gående nedover midtgangen til applaus fra publikum, for å sette i gang neste akt. Vi fant det litt komisk. Etter en uendelig lang dødscene, der Carmen sakte seg ned på bakken foran tyrefekterringen i Sevilla, var stykket, endelig må jeg si, over. Vi tok en whisky og en Irish Coffie på en av de moderne barene i byen, før vi returnerte til hotellet. Bentes syvogtyve hårspenner begynte å verke, og det var en passende tid for å trekke seg tilbake. En svært viktig dag i livet vårt var over, og hadde, for en gangs skyld, gått akkurat som planlagt.

Hjemreise

Lørdag morgen pakket vi sakene og forlot Madrid. Det sørgelige faktum var at jeg måtte forlate Spania den følgende tirsdagen for å begynne å jobbe igjen. Egentlig ville vi ha en lenger bryllupsreise, men ventelistene på ambassaden hadde hindret oss i å gifte oss tidligere. Vi var uansett heldige som klarte å arrangere bryllupet på så kort varsel. Vi bestilte tid seks uker i forveien, men noen ambassader har ventelister på flere år for bryllup. Uansett så var vi enige i at bryllupsreisen vår hadde allerede vart i seks måneder, så vi var i grunn ganske fornøyde.

Det er ikke mye å si om reisen hjem. 530 km ble unnagjort på seks timer med fire korte stopp. Etter noen timer måtte jeg stappe ørene med biter av toalettpapir for å dempe støyen, som var blitt svært plagsom. Vi ankom Nerja i åttetiden og smilte over det faktum at vi kunne ha forsatt noen timer til uten problemer.

Det var slutten på mange måneder med motorsykkelreising i et fantastisk land, slutten på en periode som vi ikke hadde annet å bekymre oss for enn neste bensinpåfylling, en tid da regninger og stress var fraværende. Jeg var ganske melankolsk den kvelden, vel vitende om at jeg et par dager senere skulle parkere Rocinante for ikke å se den igjen på kanskje seks-syv måneder. Livet er brutalt, og etter en slik fantastisk periode som dette må det komme et antiklimaks. Bente ble igjen i Spania en måned, mens jeg reiste til en båt vest for Shetland for å tjene til livets opphold.

Tiden passerer med en hastighet relativ til hva du opplever. Når du nyter livet går dagene altfor fort, så de tre månedene med fri jeg hadde bak meg føltes omtrent som et par uker på jobb, når jeg så meg tilbake. På en måte var det bra Rocinante ble værende i Malaga. Da måtte vi jo tilbake en gang.

Vi skal tilbake, definitivt, absolutt og helt forbannet sikkert at vi skal!!

Forrige <<     >> Neste