Fjerde reise, Ronda og Sierra Grazalema

Ronda hadde vært på vår ønskeliste lenge, berømt som byen er for kløften som deler den i to og de sterke historiske båndene til tyrefekting. Turen ble av heller kort varighet, med bare fire dager totalt, men definitivt verdt bryet.

Fuente de Piedra og Garganta del Chorro

Første etappe av turen ledet oss til Antequera og videre til Fuente de Piedra, en innsjø berømt for mengdene med flamingoer som hekker her. Været var godt og varmt til en forandring, og det ble gradvis varmere etterhvert som vi steg opp i høyden. Før turen hadde vi endelig invistert i ordentlige kjørebukser, og disse ble temmelig varme i solskinnet. I tredve graders varme sneglet vi oss rundt innsjøen, kun iført T-skjorter og et par varme mc-bukser. Svetten rant. Langt der ute i sjøen skimtet vi tusenvis av flamingoer, et vakkert syn.

Ved lunsjen ble vi spurt hvordan i all verden vi orket å kjøre i det sorte utstyret i den varmen. Det var all grunn til å trekke på smilebåndet og tenke tilbake på alle milene vi hadde kjørt i jeans og regnbukse, så kalde at følelsen forsvant fra bena. Ingen fortalte oss at været skulle slå så totalt om, bare fordi vi investerte i sikkerhet.

Veien videre sydvestover ledet oss mot Garganta del Chorro, gjennom et utrolig vakkert fjellandskap. Vi stoppet for isvann og kaffe i landsbyen Valle de Abdalajis. På restauranten vi valgte oss, som antagelig var den eneste i byen, kom vi midt i en stor bursdagsfeiring eller noe liknende. Vi ble invitert inn og skylte ned støvet med mengder av isvann og is. Verten hentet uoppfordret øl til oss, men vi takket høflig nei, væskebalansen var skjev nok som den var. Når vi returnerte til Rocinante, sto en flokk unger rundt den og spurte det nå kjente spørsmålet, "Quanto corre?", "Hvor fort går den?". En av ungene ville kjøpe sykkelen, men hadde dessverre ikke penger på seg, siden han ikke hadde ventet seg et mulig kjøp. Vi sa et vennlig farvel og kjørte inn i en utrolig svingete og mishandlet stikkvei over fjellet.

Fjellveien var helt usannsynlig ødelagt av regn og generelt mangel på vedlikehold. En gang hadde det vært heldekkende asfalt, men dette var forlengst redusert til å dekke kanskje en tredjedel av veien. Etter en periode med humpetitten, åpnet den stupbratte dalen med El Chorro seg foran oss, et nydelig syn. Fjellveggene stuper ned mot Garganta, halsen, som viste seg i enden av dalen. "Halsen" er en revne på ikke mer enn ti meter på det smaleste, som strekker seg flere kilometer innover i fjellet. Nede i gapet kommer det ut en elv, og høyt oppe i veggen går det en jernbanebro, samt en gangsti montert av noen gale fjellklatrere. Denne manglet også vedlikehold, og på enkelte steder hang den faretruende løst i sammenføyningene. Bare de aller galeste tok en rusletur opp i veggen. For oss så det ut som et selvmordsønske.

Ferden gikk videre inn i Sierra de Ardales, der to dammer møtes og danner sjøene Guadalteba og Conde de Guadalhorce. Dette er et rekreasjonsområde og flittig brukt av dagsturister fra Malaga. Området er nydelig med mange campingplasser og badesteder spredt rundt dammene.

Ronda og rolig bursdagsfeiring

Vi søkte tilflukt fra varmen i skyggen av tre en times tid, før vi satte kursen for Ronda. Det nærmet seg natt og etter en del leting fant vi frem til hotellet Hermanos Macios, midt i sentrum av byen. Tyrefekterarenaen, Rondas mest kjente landemerke ved siden av ravinen som deler byen i to, lå noen meter fra hotellet. Byen er regnet for den moderne tyrefektingens vugge, og det mangler ikke på signaler om dette rundt i byen. Pedro Romero het byens store sønn på arenaen, og hotellet vårt var prydet med malerier og bilder fra alle epoker av tyrefektning. Et lite museum under tribunen forteller historien om de mange falne heltene over flere hundre år. Jeg hadde akkurat fullført Hemningways "Døden om ettermiddagen" og brukte lang tid på å studere de forskjellige historiske skikkelsene i museet.

Selve arenaen var et monument over nydelig arkitektur, bygget på slutten av 1700-tallet og med en av landets største ringer. Hver høst arrangeres en egen fiesta ved navn "Corrida Goyesca", som kan oversettes med "Tyrefekting a la Goya". Goya var en av Spanias mest berømte malere, og på denne festivalen foregår tyrefektingen på samme vis som fra et av Goyas bilder fra tiden rundt da arenaen ble bygget. Samtlige som er tilstede, både tyrefektere og publikum, kler seg ut i 1700-talls drakter. Det skal være litt av et skue.

Hundre meter fra tyrefekterarenaen ligge ravinen som deler byen i to, to hundre meter dyp med en elv som bruser langt nede i dypet. Tre broer krysser gapet og kobler sammer bydelene. Den nyeste, "Puente Nuevo", "Den nye brua", er også fra slutten av 1700-tallet. I løpet av konstruksjonsårene og i tiden etterpå har mangt et menneske ramlet, kastet seg eller blitt kastet over kanten. Det tok førti år å bygge nybrua, og en av de første offerene var konstruktøren selv. Under en inspeksjonsrunde lente han seg over kanten for å fange lua si, som han hadde mistet, tok overbalanse og forsvant i dypet. Senere ble folk ganske enkelt kastet utenfor under henrettelser, og enda senere ble hester som døde på tyrefekterarenaen, og de var det mange av, skjøvet over kanten og etterlatt for å råtne i elven. I dag er de eneste ofrene en og annen ulykkelig sjel som tar turen opp fra storbyen for å ta sitt eget liv med stil.

Vi ruslet rundt i den gamle delen av byen mesteparten av dagen og tok Rocinante på en liten tur rundt byen. Byen ligger på en topp i et ellers ganske flatt landskap og er et vakkert skue når man kommer inn vestfra. Vi prøvde med list og lempe å kjøre en bratt sti i en sirkel rundt byen for å komme ned til elven på bunnen av ravinen. Vi måtte dessverre gi oss etterhvert som stien gikk over til ingenting, men fikk et flott syn av nybrua sett nesten undenfra.

Dette var Bentes tredveårsdag, så om kvelden spiste vi en finere middag på restauranten Pedro Romero, rett ved tyrefekterarenaen og oppkalt etter byens store helt. Maten imponerte ikke nevneverdig, og etter middagen begynte vi å innse hvorfor Ronda ikke er spesielt berømt for nattelivet. Det var knapt en bar å oppdrive der det var andre folk enn eieren selv. Etter litt leting fant vi i allefall frem til et sted der fire dartspillere imponerte med kunnskapene sine. Vi forflyttet oss enda en gang og endte opp med å spille dart selv, mot en lokal helt. Bente vant den ene runden og kunne dermed gå smilende tilbake til hotellet, fornøyd med den enkle feiringen.

Sierra Grazalema

Dagen derpå startet sakte, som slike dager skal. Vi spiste sen frokost og slappet av inne på rommet en stund før vi tok en dagstur til Sierra Grazalema. Dette er et av Spanias våteste områder og derfor også det grønneste. Det minnet veldig om Norge om sommeren. Veien førte oss til landsbyen Grazalema, videre til Ubrique, Prado del Rey og Zahara de la Sierra. Den siste er en liten landsby i en østvent skråning ved innsjøen Embalse de los Hurones, og ble umiddelbart en favoritt for oss. Den ligger så urørt av turisthender som kan tenkes, selv om den slett ikke er det, men med en byggeskikk og et humør og lynne på folk som er beundringsverdig, så satt vi igjen med en veldig god følelse etter å ha vært der.

En kort tur er over

Om kvelden var vi ganske slitne, så vi spiste og la oss, ganske enkelt. Dagen etter skulle Rocinante på 10000 km service i Malaga, som også inkluderte noen små reparasjoner fra velten vi hadde før denne turen. Vi forlot Ronda tidlig om morgenen og kjørte sydover langs en nytelse av en asfaltert vei, som svinger seg med utrolige kurver og utrolig fin asfalt, fra Ronda til San Pedro nede ved kysten, deretter videre langs trafikkmaskinen til Malaga. Vi var tilbake i Nerja om ettermiddagen, sultne på mer, etter en altfor kort tur. Neste tur går nordover til Madrid, følg med.

Forrige <<     >> Neste