Tredje reise, Mallorca

Etter å ha tilbrakt Semana Santa, påsken, i Nerja blandt tusenvis av turister, kom vi oss endelig på veien igjen. Denne gang var planen å besøke Mallorca, øya der Bente jobbet et års tid for ni år siden. Vi krysset fjellene og kom til Alhama de Granada, snudde og kjørte hjem igjen på grunn av en svikt i hukommelsen, fortsatte gjennom Sierra Cazorla til Valencia, og tilbrakte en uke på Mallorca. Turen varte i 14 dager.

Hjerner av Teflon

Vi forlot Nerja onsdag femtende april, med tre dager til å komme oss over til Valencia, der vi hadde booket oss inn på ferge videre til Mallorca. Avstanden er ikke mer enn 650 km, noe som gav oss muligheten til å ta det rolig med avstikkere langs veien. Målet den første dagen var Cazorla, landsbyen som fungerer som hovedkvarter for Sierra Cazorla nordøst for Jaen, Spanias største nasjonalpark.

Første stopp var Alhama de Granada, åtti kilometer nordover i fjellområdet. Været var ikke det beste, med kald og sur vind. Spania var generelt utsatt for ilske værguder på denne tida, med hele den nordlige delen av landet dekket av snø. Men som de gode nordmenn vi er satte vi kursen rett inn i fjellheimen. En times kjøring senere ropte Bente til meg gjennom vindstøyen, "Fergebilletene, har du de?". "Ehh, hva sa du?". Jeg hogg inn bremsene og så sto vi langs veien og glodde dumt på hverandre. Ingen sa noe. Alt du trenger for en tur som dette er pass, kredittkort, registreringspapirer og eventuelle billetter du har kjøpt på forhånd. Resten kan du kjøpe langs veien. Det er ikke mye å huske på, men litt for mye dersom hjernen består av materialet teflon, fint i stekepanner, dumt i hodet, siden ingenting fester seg.

Etter et par nedslående telefoner i Alhama, der beskjeden var at ingenting kunne gjøres for å ordne dette uten å returnere til Nerja, satte vi kursen hjemover igjen. Vi sang høyt og skingrende sammen med motordur og vindstøy, antagelig et behov for å glemme den dumme tabben. Klokken tre på ettermiddagen satt vi i Maro og spiste lunch, tre kilometer hjemmefra. For en start på turen.

Det var for sent å ta omveien opp til Alhama igjen, og ingen av oss hadde lyst til å kjøre gjennom det samme landskapet for tredje gang på samme dag, så vi satte kursen mot Motril, og videre nordover mot Granada. Vi trodde vel egentlig ikke at vi hadde noen mulighet for å rekke Cazorla før kvelden, og bestemte oss for å kjøre så langt vi klarte før kulda stoppet oss, og så legge oss inn på hotell. Den nydelige veien nordover fra Motril var ekstremt vindfull, og etter mindre enn en time begynte jeg å bli sliten i armene og nakken fra alle kastevindene. Jeg må legge til at Rocinante var stivet opp i bakdemperen og senket på gaffelen før turen, noe som gjorde den til en mye mer stabil sykkel enn tidligere.

Sierra Cazorla og kulde

Etter en rask kafferast passerte vi Granada og fortsatte nordover på N323 mot Jaen. Temperaturen sank etterhvert som vi kom høyere i terrenget på det spanske innlandsplatået og dag gikk mot kveld. Vi tok av hovedveien mot Guadalhortuna og videre til Jodar. Nå var vi virkelig kalde, men fant ingen grunn til å bli i denne kjedelige byen. Etter en liten diskusjon satte vi oss på sykkelen igjen og fortsatte resten av veien til Cazorla. Vi var i mål etter 430 km med kald kjøring, noe som var, så langt, den lengste distansen vi hadde kjørt på en dag.

Landsbyen Cazorla ligger i den østlige delen av Sierra Cazorla og er en nydelig liten fjellandsby med trange gater og minst fire plazaer, på tross av sin begrensede størrelse. Temperaturen var ikke mer enn fem-seks grader når vi kom og vi var definitivt ikke kledd for slikt vær. Nok en gang reiste vi med et minimum av bagasje med kun en femti liters toppboks som koffert. Dette var kvelden for semifinalen i Champions League mellom Real Madrid og Borrosia Dortmund, en kamp vi visste ville bli vist i enhver bar, og ville være moro å få med seg. Vi gikk derfor ut i natten for å finne oss en slik bar, en oppgave som ikke er vanskelig i Spania, der barer alltid har et fjernsyn som står på og fotball er religion. Vi ville imidlertid også spise. Det første stedet vi ankom var fullt, men tilbød å sette frem et ekstra bord til oss. Vi takket høflig nei, og påpekte at vi ikke så noe fjernsynsapparat på stedet(noe vi ville tatt som en selvfølge og krav et hvilket som helst annet sted). Da smilte eieren lurt og velvillig og foreslo at han kunne sette apparatet som sto på bakrommet på en stol ved bordet vårt. Vi smilte og takket høflig nei, etter et blikk på de andre gjestene i lokalet. Jeg tenkte med meg selv hvordan jeg ville reagert, dersom jeg var på en fredelig middag, langt vekk fra fotballhysteriet, og nabobordet fikk bragt ut et TV-apparat ved bordet. Tanken fikk meg til å le.

Vi fant et annet sted der vi kunne spise og se fotball, sammen med en gal gjeng Real Madrid fans. Det spanske laget klarte uavgjort og gikk videre på flere poeng totalt, noe gjengen i baren tydelig likte. Vi heiet med og ruslet etterhvert hjem til hotellet vårt, et sted som virkelig hadde overrasket oss. Bygget var helrenovert året før og hadde fått installert sentralfyring. Det var som en behagelig bombe på nervesystemet vårt. Vi hadde nesten vendt oss til den spanske vinteren, med iskalde hus og giktisk følelse i leddene. Her gikk vi rundt i gangene mellom rommene i temperaturer over tyve grader. Det var utrolig deilig og hjemmekoselig.

Hvit pulveraktig masse på bakken

Vi tok det svært rolig neste morgen, vel vitende om at det ville være svært kaldt i sierraen, og hvorfor forlate et paradis før man må? Rundt klokken tolv forlot vi hotellet, for å unngå å måtte betale for en natt til, og satte kursen for Sierra Cazorla. Dette er Spanias største beskyttede naturreservat, og skal være fantastisk å kjøre motorsykkel i, studere fugler, gå fjellturer og så videre. Jeg sier "skal være", for vi fikk ikke oppleve denne siden til fulle. Ved høyder over 1300 moh var grunnen dekket med en hvit, pulveraktig masse vi trodde vi hadde forlatt hjemme i Norge. Vi klatret oss opp til passet på 1200 moh, frøs voldsomt i de tynne klærne våre, og fortsatte videre gjennom parken nede i dalen som deler området i to, langs utspringet til Guadalquivir, Spanias lengste elv. Det var litt varmere der nede, men allikevel ubehagelig vått og kaldt. Dersom været hadde vært bedre, ville vi blitt to dager i parken og utforsket den nærmere, men denne gang sa vi bare "hasta luego, en annen gang". I Hornos, en liten landsby som henger ut av fjellsiden, fikk vi oss varm te og drakk den ved siden av en glohet vedovn mens varmen sakte seg inn i margen igjen.

Nå var vi lei kulde, og bestemte oss for å komme oss til Valencia denne dagen. Vi ville heller tilbringe en natt i en by berømt for sitt natteliv, enn å fryse fordervet ute i villmarka. N322 ledet oss østover til Albacete, en by som ligger midt ute på en av de største innlandslettene i Spania. Her er terrenget uendelig flatt i alle retninger, og vi så ikke enden på den rette strekningen foran oss. Vinden var svært sterk, men denne gang hadde vi den rett bakfra, og det var en ny følelse å sitte rett opp og ned i hastigheter rundt 160 km/t uten å føle vindpresset. På en lang strekning uten møtende trafikk eller veikryss ga jeg gass og passerte 180 km/t, uten antydninger fra Rocinante om at hun mislikte det. Hun ville til og med mer, men jeg trakk meg. Etter Albacete dreide veien sørøstover mot kysten igjen. Endelig begynte vi på nedstigningen fra innlandslettene. Temperaturen steg omvendt proporsjonalt med høyden over havet, og det var en utrolig deilig følelse å endelig kjøre i varme luftstrømmer igjen. En rask stopp i Moixient ga oss den billigste vinen vi hadde kjøpt så langt i Spania, 50 pesetas for et glass, rundt to kroner og femti øre. Dagen gikk mot kveld og vi var i Valencia, 450 km østenfor Cazorla, nok en rekord på en dag.

Valencia og god Irish

Hotel Rincon påstås å være mer enn 500 år gammelt, noe som gjør det til det eldste hotellet vi noengang har bodd på, med god margin. Det ligger i den gamle bydelen, ikke overraskende, og det tok oss tid å finne frem, etter noen misser inne i byen. Standarden var svært enkel, men prisen var bra, og hotellet hadde innendørs parkering til Rocinante. Vi var ganske utslåtte og ruslet en liten tur i nabolaget vårt før vi trakk oss tilbake for kvelden.

Etter en god natts søvn, utforsket vi sentrum av byen i dagslys. Vi var enige om at det manglet noe med atmosfæren, sammenliknet med Granada, byen som nå seilte opp som vår favoritt i Spania. Jeg hadde begynt å kjenne en magesmerte som skulle komme tilbake senere, forsterket og ond.

Den ettermiddagen tok vi ut sykkelen og satte kursen mot en landsby sør for Valencia som heter El Palmar, beliggende ved en grunn innsjø i et sumpområde og berømt for å være stedet der Paella, en av Spanias mest berømte retter, kommer fra. Jeg hadde ennå ikke spist denne retten, og vi syntes dette måtte være stedet for mitt første møte. Restaurante Valero tok i mot oss med noen få gjester og en stor, bebartet og jovial kelner. Han serverte en nydelig maritim variant av Paella, ispedd kommentarer om måten å lage den på, og med en enkel tomatdressing, bestånde av tomater, hvitløk og olivenolje, ved siden av. Det var svært godt, og senere skulle vi bruke den nydelige tomatdressingen som tilbehør til alle mulige retter og måltider.

Vel tilbake på hotellet tok vi oss en liten siesta, før vi børstet støvet av de eneste buksene vi hadde med på turen og satte kursen for nattklubbområdet. Vi startet på Johnny Maracas, en salsabar anbefalt av Lonely Planet. Lokalet, klientellet og betjeningen så ikke ut slik vi forventet. Gjestene var godt oppe i årene, innredningen var gloret og betjeningen, ja de var noe for seg. Tre damer i svært utfordrende klær, drakter som ingen av de kledde godt, gjorde det de kunne med fakter og bevegelser for å live opp et likegyldig publikum. Bevegelsene imponerte heller ikke stort, men vi holdt smilene tilbake så godt vi kunne. Musikken var en slags popsalsa, langt fra den salsaen vi trodde vi ville oppleve. Ved baren bestilte vi en Glenmorangie whisky, en favorittdrikk som jeg hadde sett i hylla bak disken. Følelsen av at dette ville koste flesk kom krypende etterhvert som damene konspirerte for å frembringe en pris. De ble ikke enige før den ene spurte hvor gammel den var. Da gikk de rett inn i tabellen på veggen og smilte til oss, "1200 pesetas, takk". Vi smilte gledesløst tilbake og betalte, 60 kroner for en whisky i Spania, det var ny rekord for oss. Vi drakk opp den ene whiskyen sammen, svært sakte, og tygde vel og lenge på isbitene, før vi forlot stedet.

Rundt hjørnet lå den irske baren Sherlock Holmes, originalt nok. Prisene, klientellet og betjeningen var bedre her. Jeg bestilte nok en whisky, mens Bente fant ut at det var på tide med hennes favoritt, en Irish Coffee, og stedet var jo da også det rette for den bestillingen. Vi hadde sittet en liten stund og studert betjeningen på stedet. Alle bak baren smilte og svinset rundt i et ordnet kaos, bortsett fra sjefen sjøl, en dame i slutten av tredveårene i stram uniform og med et veldig stramt uttrykk i et ansikt som var på en måte hevet noen tommer i forhold til resten av betjeningen. Munnen var hardt tilkneppet, og jeg kommenterte dette til Bente. Vi smilte litt og lurte på hvordan hun kunne holde den stramme stilen gjennom en lang kveld. Den irske kaffen kom, etter en lang og nitidig prosess, der sjefen sjøl blandet, varmet og rørte drinken til den var hundre prosent utblandet. Bente himlet med øynene og sa det var den beste hun noengang hadde smakt. Jeg stjal til meg en smak og fikk vann i munnen. Den var virkelig unik, og Bente har smakt Irish fra snart hele verden. Resultatet var selvsagt at jeg tok min del og vel så det, så vi måtte bestille en til. Når den høybårne kom over på vårt vink, sa vi fra hva vi mente om drinken hun hadde laget. Da sprakk masken i et bredt smil som holdt seg resten av tiden vi var der. Fra tid til annen kikket hun over på oss og smilte enda bredere. Når vi dro etter noen timer, så jeg over skuldra at hun fortsatt hadde smilet på plass. Vi var svært fornøyde med kvelden, selv om det ikke akkurat kan sies at vi utforsket nattelivet i Valencia.

På lørdag sjekket vi ut av hotellet og fant et stille sted syd for byen, der vi slappet av mens vi ventet på at ferga skulle forlate fastlandet utpå kvelden, leste bøker og drakk mye vann for å rette opp væskebalansen etter Irish'ene dagen før.

Mallorca og den tyske invasjonen

I fergekøen sto en italiener med en Suzuki 650 offroadsykkel, som hadde kjørt over Kanariøyene, fraktet sykkelen med båt til Cadiz, og kjørt kystveien til Valencia på to dager. Han var på vei til Mallorca for å gjenforenes med sin bror på seilskuta de to drev for en riking. Den 32 meter lange skuta var eid av en millionær som brukte maksimalt fjorten dager av året ombord. Resten av året gikk til vedlikehold og egne turer. De hadde drevet skuta de siste tre, fire årene og trivdes svært godt med det, forståelig nok. Nå skulle den fraktes over til Karibien ombord på et stort dokkskip. Dokkskipet tok på seg fraktejobber for folk med større lystbåter som ikke turde - eller ønsket - å seile båtene over selv. Eieren av skuta hadde fått beskjed av den forrige skipperen at den ikke var seilingsdyktig nok til å ta turen over selv, derfor hadde de leid seg plass på dokkskipet. Mange måneder før frakten settes igang må tegninger av undervannskroget sendes til dokkskipets eiere, slik at de kan konstruere og bygge en passende krybbe for skuta. Når alle båtene som skal være med ligger klar, senkes dokkskipet ned, og båtene tas inn, en etter en. Dykkere er tilstede hele tiden og sørger for at båtene treffer krybbene sine. Seksten båter skulle ombord i dokkskipet, og det er ikke billig. Prisen for overfarten ligger i området 6-700 000 kroner, så det bør være båter av noe større sort en vår egen gamle Skipsplast som skal fraktes over, og selvsagt bør eieren ha noe mer penger på bok en eieren av Skipsplasten. De neste årene skulle italieneren tilbringe på Bahamas, og han så frem til overfarten, der han ville ha sin egen offroader ombord på seilskuta, som igjen var ombord på dokkskipet. Vi kunne se for oss verre måter å tilbringe de neste årene på.

Fergeturen var åtte timer nattseilas, så vi benyttet sjansen til å få oss noen timer på øyet. I grålysningen gikk vi på dekk og nøt de flotte fargene på den vestlige fjellkjeden på øya, der den lå i siluett mot morgensola. Endelig rundet vi fyret på den sørvestlige spissen av øya og var i Palma. Vi så utover tusenvis av master, i en havn med båter i luksusklassen så langt øyet kunne se. Italieneren var på dekk sammen med oss for å se etter treskuta hans. Den burde ikke være for vanskelig å finne blandt alle de kritt hvite plastskrogene, men han og vi misset den av naturlige, dog ubegripelige årsaker. I den vestligste delen av havna lå en stor lystyacht med en liten tomastet treseiler foran. Uten å foreta nøye mål, så anslo jeg størrelsen på seilbåten til 35-40 fot. Jeg pirket italieneren på skuldra og pekte på båten, med en kommentar at det var en flott liten båt. Han kikket og ble lang i maska. Det var båten hans. Han hadde sett den allerede, men ved første blikk ignorerte han den fordi han trodde den var så mye mindre enn den var, ikke de 100 fot som han forventet. Årsaken lå selvsagt bak seilskuta. Den lystyachten vi så på var enorm, rett og slett, men det tradisjonelle designet gjorde at den virket mindre. Nå anslo vi størrelsen til 250 fot, utrolige 70-80 meter.

Cala D'or og full forvirring

Ved nitiden om morgenen sa vi farvel til italieneren og satte nesen mot Cala D'or, en liten turistifisert landsby på østkysten, der Bente jobbet som turistguide ni år tidligere. En time senere kjørte vi inn i landsbyen, til Bente's store forvirring. Hun kjente seg overhodet ikke igjen. Mye har forandret seg på ni år på et sted der den sikreste jobben man kan ha er i byggebransjen, siden nye turisthoteller og leiligheter spretter opp hver uke. Hostal Bienvenidos hadde overnatting som passet vårt budsjett, og vi bestemte oss for å bli en natt. En ny følelse var i ferd med komme krypende og skulle forsterkes de neste dagene. Øya var sakte men sikkert blitt invadert av tyskere. De hadde kjøpt feriehjem over hele øya, startet forretninger og overtatt hoteller. De neste dagene hadde vi inntrykk av å høre mer tysk enn spansk eller mallorquin, det lokale språket som slekter på katalansk, Barcelonas lokale språk. Vi ble fortalt at tyske forretningsfolk ville sette opp et eget politisk parti på øya, noe de er i sin fulle rett til å gjøre ettersom begge land er medlem av den europeiske unionen. Skilt langs gatene var stort sett på spansk og tysk, og i restauranter ble vi møtt med "Guten Tag", på gaten spurte folk oss "Sprechen Sie Deutsch?". For et sjokk.

Vi lette gjennom landsbyen etter steder der Bente hadde jobbet og bodd, og fant frem til hotellet etter en stund. De ble drevet av skandinaver for ni år siden, nå ble vi møtt med, ja nettopp, "Guten Tag". Etter en mengde leting i gatene, fant vi også området der hun hadde bodd. Leiligheten hennes var rivd og nye leiligheter overtatt. Favorittstranden lå i allefall på samme sted. Strendene er noe av det flotteste området har å by på. De er små i størrelse og bortgjemt langs der forrevne kysten. Men tidens tann hadde nådd hit også, nå ledet en vei ned til stranden, og i den ene enden hadde noen åpnet en liten snackbar, der de serverte, jada, bratwurst.

Vær så snill, et rom takk

Vi forlot et litt skuffende Cala D'or dagen etter, med kurs for Palma, dog med noen avstikkere langs veien, med blandt annet et besøk i Cuevas del Drach, Mallorcas berømte grotter. Den enorme grotten har en stor underjordisk innnsjø, der det holdes en minikonsert for de besøkende. Vi gikk inn sammen med en gruppe på noen hundre andre turister, og kunne registrere at stalakitter og stalagmitter var temmelig nedslitte i nærheten av gangstien, etter millioner av hender hadde tatt på steinene. Grotta er allikevel svært imponerende og flott. Endelig var hele bunchen av turister samlet på en tribune ved innsjøen og konserten kunne begynne. Stedet var perfekt for dette, men den naturlige akustikken i en stor grotte, og ingen forstyrrende bakgrunnslyd. Musikerne satt i en liten båt som ble rodd frem og tilbake på innsjøen, og spilte piano og fiolin uten forsterkere. Det var nydelig å høre på, og kun delvis ødelagt av et lite utvalg av publikum som valgte å synge med eller å prate sammen under konserten. Vi og noen andre fikk hysjet ned de nermeste, og kunne nyte musikken. Desverre fikk vi ikke med oss hvilken musikk det var, men det var verdt turen.

Når vi ankom Palma den kvelden, begynte ting å skjære seg. Selv om vi hevet budsjettet vårt, fikk vi ikke fatt på noe ledig hotellrom. Det var fullt overalt. En morsom historie fikk vi i allefall med oss. Vi hadde stoppet på Plaza España ved turistkontoret for å finne addressen til Bentes tidligere arbeidsgiver. Selv om vi fikk tak i adressen, kunne vi ikke finne den på kartet. Jeg ruslet over til en politibil som sto ved fortauskanten og spurte om de kunne hjelpe oss. Responsen var mer enn vi forventet oss; "Det er deg som kjører Tigern, ikke sant. Følg oss, så skal vi lede dere til stedet". Vi gliste og hev oss på Rocinante, og med politieskorte ble vi ledet gjennom hele Palma sentrum til den korrekte gaten. Vi takket høflig og sa farvel.

Besøket hos hovedkvarteret til Bentes tidligere arbeidsgiver førte ikke til noe som helst, så vi bestemte oss for å forlate Palma for nå, og satte kursen vestover gjennom Palma Nova og forbi flere tyske områder. Det begynte å bli sent på kvelden, og begge var litt bekymret for hvor vi skulle sove. En rekke telefoner, med utgangspunkt i Loneley Planets liste av hoteller, resulterte i reservering av rom hos et lite hostall i Port Andraitx. Rommet var billig, og de lovte at Rocionante skulle få parkering i bakgården, vel beskyttet mot tyveri. Når vi ankom stedet påsto vertinnen at dette var en misforståelse fra vår side. Hun ville ikke ha noen sykkel i gården under noen omstendighet. Jeg tente på alle pluggene og sa hva jeg mente om den slags salgsteknikk, siden jeg ikke var det minste i tvil om at hun hadde forstått meg når jeg bestilte rommet. Det var egentlig ikke frykten for tyveri som gjorde at jeg ble så sinna, men heller markedsføingen deres, en metode jeg har vært borti før. Man lover litt mer enn man kan holde, fordi det er sent på kvelden og de vet hvor desperate turistene kan være for å få seg rom. Jeg ville ikke gi henne gleden og sa til Bente at her bor vi slett ikke. Det eneste andre hotellet i byen kostet tre ganger så mye, men jeg sa ja takk til rommet før Bente rakk å protestere. Når vi var ute og spiste den kvelden, hørte vi knapt et ord spansk, bare ny-mallorquin, navnet vi hadde satt på det tyske språket.

Resepsjonisten på hotellet vårt, en dame i tyveårene fra Port Andraitx, kunne med et sukk fortelle om skyhøye priser på leiligheter og matvarer i området som et resultat av den tyske boomen på øya. Hun levde på et eksistensminimum i en landsby fullstendig konvertert til turisme. Det var EU sin skyld, mente hun. Den åpne unionen gjorde det mulig for hvem som helst å invistere hvor som helst. Myndighetene på Mallorca tenkte kun penger, og ville ikke gå inn for regulering av eiendommene på øya til fastboende. Dermed var det nesten umulig for en vanlig innbygger å kjøpe sin egen tomt eller leilighet. De måtte ta til takke med å leie en dyr ett roms leilighet og handle dyrt hos den lokale kjøpmannen. Heldigvis var forholdene bedre vekk fra kysten, og mange foretrakk å bo i innlandet og dagpendle til kysten, en ikke uoverkommelig oppgave. Hun var imidlertid fra Port Andraitx, og hadde ingen lyst til å flytte vekk fra stedet der hun hadde vokst opp, et dilemma hun ikke visste utgangen på.

Deia og magesmerter

Vi var lite fornøyde med avslutningen på dagen, så neste dag startet vi tidlig med å sette klursen direkte mot Deia, den mest berømte landsbyen på øya. Deia ligge i åsene midt inne i fjellkjeden som dekker hele den vestlige kysten, og består av tradisjonelle brune steinhus med grønne vinduskarmer, blandt frodige hager som virkelig blir vakre i kveldsolen. Stedet har vært et samlingsted, eller fristed, for kunstnere opp gjennom årene, og per i dag er vel den mest berømte gjesten den amerikanske skuespilleren Michael Douglas, tidligere gift med en dame fra stedet. Han er trykket til landsbyboernes bryst for sin omgjengelighet og lite pompøse holdning, noe vi fikk høre fra flere hold. Hostal Villa Verde ligger høyt oppe i landsbyen med utsikt utover de vakre åsene. Rommet vårt i tredje etasje var fantastisk spartansk og vakkert, med en helt utrolig ettermiddagsutsikt. I en av de lokale barene ble vi fortalt at hostallet, inntil året før, hadde verdens bløteste senger og hverken strøm eller vann. Bareieren, som påberopte seg nært vennskap med nevnte mister Douglas, hadde spesialisert seg på å bedømme hvor turistene var fra på hvordan de oppførte seg når de entret stedet hans. Nå vi kom inn, var det ikke en eneste gjest på stedet, noe vi ofte foretrekker av den enkle grunn at det da går an å slå av en prat med den eller de som står bak baren, en uvurderlig kilde til informasjon om det lokale stedet. Han avslørte oss raskt som nordmenn, på måten vi oppførte oss, og det fikk oss til å føle at nordmenn generelt var svært velkommen på stedet. Etter et kvarters tid, kom et par i femtiårene inn. De gikk nølende gjennom det mørke lokalet, uten å hilse eller henvende seg i baren. Bartenderen smilte lurt til oss, da paret gikk ned den ene trappen som ledet videre inn i bygget. Den ledet til toalettet. De kom raskt opp igjen, kastet et raskt blikk bort på trekløveret ved baren og forlot stedet. "Tyskere", sa bartenderen med et smil. Vi flirte.

Etter at solen gikk ned forsvant 95% av turistene tilbake med busser til steder som Palma eller Alcudia. Gatene lå nesten tomme og stedet fikk tilbake landsbysjarmen.

Om kvelden begynte magen min å gi klare signaler om at noe var galt. Av og til knelte jeg av stikkende smerter, og natten ble tilbrakt i febertokter og frostanfall. Morgenen var grå, men jeg følte meg noenlunde frisk, og vi ville se mer av fjellkjeden. Noen regndråper fikk oss til å ta med oss regnbuksene, og kursen ble satt mot fjellovergangen mitt i kjeden, mellom byene Soller og Inca. Regnet øste ned når vi ankom Inca, og jeg begynte å få tilbake feberriene og frostanfallene. Jeg hadde helt klart overvurdert min egen form, så vi bestemte oss for å ta korteste vei tilbake. Det verste var faktisk å stoppe sykkelen og komme seg av, så jeg gikk inn for å kjøre de 70 kilometerene tilbake uten stans, en avstand som normalt går som en lek. Denne gangen ble det noe tilnærmet et mareritt. Jeg frøs og skalv som et aspeløv, men valgte å ikke si noe til Bente, som ville insistert på at vi stoppet. Jeg orket bare ikke tanken på å stoppe, for så å måtte sette meg på sykkelen igjen. Endelig var vi ved hostallet vårt. Jeg gikk rett i dusjen og tilbrakte den neste halvtimen under glovarmt vann. Dernest pakket jeg meg inn i det varme undertøyet og la meg under et lass av varme tepper. Noe av varmen kom tilbake i kroppen, men av og til fikk frostriene meg til å bukte meg sammen som en foster under det tunge lasset med tepper. Det verste var at nå begynte magen å slippe det som skulle ut, så jeg var nødt til å stå opp flere ganger i timen og gå ned den iskalde spanske stengangen til et enda kaldere toalett. Tilstanden skulle vare noen dager, og her slutter historien om den.

Vi fikk oss et lite besøk på Cala Deia da været ble bedre, en liten stenete strand nedenfor landsbyen. Det var ganske mange besøkende på stranden, og ved tretiden kom det flere båter og plukket opp folk. Vi ble fortalt at om sommeren kunne det ankomme så mye som 50-60 båter med turister fra de store sentraene, som alle skulle sole seg på denne berømte lille stranden. Dersom vi ville besøke stedet igjen, var det lurt å komme tidlig om morgenen, før båtene ankom stedet, eller sent om ettermiddagen, etter at de hadde returnert.

Palma og god musikk

Vi fikk oss endelig et rom i Palma, på Hostal Apuntador, drevet av engelskmenn og svensker, og kjørte inn fra Deia tidlig på dagen. Rocinante ble satt inn i parkeringshus av sikkerhetshensyn, og ettermiddagen gikk til å rusle rundt i gatene i gamlebyen bak katedralen.

På grunn av min heller skrale mage, endte vi første kvelden tidlig, og våknet uthvilte og klare for byen dagen etter. Men før vi utforsket stedet, tok vi Rocinante ut av hiet sitt og kjørte til EsTrenc, en lang strand sørøst for Palma. Vi passerte tomme turistifiserte landsbyer langs kysten, tomme fordi de tyske eierne var hjemme på denne tiden av året. Det var et trist syn å se landsbyer, som sikkert tidligere hadde krydd av aktivitet, bestående av hus i perfekt stand men uten liv. Det var en typisk historie for kystregionen. Dessverre blåste vi nesten bort på stranden, og jeg hadde stadige behov som førte meg til det lokale toalettet, så vi returnerte tidligere enn forventet til Palma.

Etter en liten siesta ruslet vi på shoppingrunde i byen. På dette stadiet, etter ni dager på veien, var vi møkk lei, bokstavelig talt, de skitne buksene våre, og bestemte oss for å fornye garderoben. Vi endte opp med et nytt sett Levis hver, samt nye T-skjorter og undertøy. Vi hadde ennå ikke vært på vaskeri med klærne våre, så det var godt å få på seg noe som var helt rent. Vi dresset oss opp i det nye tøyet og fant, ved en utrolig flaks eller teft fra Bente, frem til en liten restaurant som het Petit Rebost, et sted der hun hadde spist utrolig god mat for ni år siden. Det hadde ikke forandret seg det minste, noe som var godt å se på en øy der ingenting virket statisk. Den svenske innehaveren drev stedet enda, og serverte nydelig mat. Hun og Bente mimret litt om de 'gode gamle dager' i turismen på øya, og var skjønt enige om at ting hadde forandret seg til det verre.

Lonely Planet anbefalte en liten jazzklubb ved navn Bar Barcelona, ikke langt fra hotellet vårt. Vi satte oss ved baren og håpet på live musikk. Vi forlot stedet svært så fornøyde, etter noen timer med jamming. Ti minutter etter ankomsten vår dukket det opp to batterister, en pianist, en saksofonist/fløytist og en gitarist/sanger. De spilte en slags jazzrock og etter en stund blandet andre musikere seg inn i bandet. På et stadium var de minst ti stykker som jammet. En stor opplevelse. Nede i gaten lå den berømte, overluksuriøse, megadekadente og kjempedyre bar Abaco. Vi måtte nødt til å ta turen innom. Innenfor dørene, som åpnes av ikke mindre enn to stivpyntede dørvakter, åpner det seg et slags romersk palass, med ekte, fersk frukt i fontener rundt i lokalet og dempet klassisk musikk fra skjulte høytalere. Vi kjøpte hver vår Irish Coffee til en pris av hundre kroner stykket. Vi drakk sent og nøt atmosfæren på stedet, som kan beskrives som dekadent, ganske enkelt.

Alcudia - møte med venner og misforståelser

Lørdag forlot vi Palma til fordel for Alcudia, øyas største turistkompleks på nordspissen, der alle hoteller i verden er samlet sammen i en stor klynge. Settingen er perfekt for dette, med flat natur og en stor, skjermet bukt som har en nydelig sandstrand på mange kilometer. Vi fant et lite krypinn ved navn Hostal Puerto, i den gamle delen av Port Alcudia med bra priser og helt grei standard.

Etter å ha rigget oss til på rommet, satte vi avgårde for å finne hotellet der Snorre og Monica, et vennepar fra Bergen, skulle ankomme samme dagen med familien. Det var jo ikke for vanskelig med navnet på reiseselskapet og hotellet i hodet. Vi ankom hotellet og fikk selvsagt ikke oppgitt om de ankom eller ikke, ettersom selskapene ikke gir ut slik informasjon. Etter å ha ventet til lenge etter de burde ha ankommet, var vi litt irriterte på vennene våre, som ikke hadde ringt og fortalt at de hadde endret planer. For å være helt sikre tok vi en rask telefon hjem. Der fikk vi bekreftet at de hadde reist med et annet selskap enn vi trodde og lagt seg inn på et helt annet hotell. De hadde slett ikke skiftet planer, det var vi som hadde misforstått. Jeg skulte over på Bente, som tross alt jobbet i det selvsamme selskapet den gangen for mange år siden. Nevnte jeg teflonhjerner tidligere?

Søndagen tilbragte vi med Snorre og Monica og de to ungene deres. Etter en tid ved bassenget på hotellet tok vi oss en liten tur med Rocinante til en påstått øde strand på nordøstspissen av øya. Vi fant stranden og holdt på å blåse på havet. Den medbrakte lunchen ble inntatt med et tilbehør av flyvende sand, før vi satte kursen tilbake til Alcudia for en kveld på byen med vennene våre. Dette var noe vi hadde savnet ofte under oppholdet. Vi er begge sosiale av natur, og har masse venner hjemme som vi pleier omgang med. Derfor var vi sulteforet på byturer med venner, og kvelden ble en stor suksess på en restaurant så turistifisert at det grenset til det komiske. Vi valgte stedet på tross av en playback artist som sto og hjallet med sprukken røst, akkompagnert av grusom plinplongaktig maskinmusikk. Vi bestilte maten og ventet i to timer før den kom. Kelneren glemte bestillingen minst to ganger, og på vår oppfordring spanderte huset en mugge Sangria ekstra. Vi valgte allikevel å droppe driksen, siden vi måtte insistere på ekstraservicen. Den burde de tilbudt selv. Uansett var kvelden behagelig sosial.

Sa Calobra

Neste dag var vår siste på øya, og vi ville utnytte dagen til blant annet å besøke Sa Calobra. Dette berømte lille stedet ligger i bunn av en endeløs serpentinvei og har et parkområde gjemt bak store forrevne klipper, der vannet fosser inn som gjennom en trakt. Nedfarten er en test i tålmodighet, der veien snor seg ned som en smal trollstige, og prøven ble ikke mindre av at vi møtte nesten alle turistbussene på Mallorca, som var på retur fra stedet. For første gang måtte jeg rygge Rocinante for å slippe de forbi. Noen steder går veien rett gjennom sprekker i fjellet, der steinen henger farlig ut over veien. Etter uendelig mange svinger var vi nede, og hadde stedet nesten for oss selv. Busselskapene må antakelig avtale nedkjøring og retur for å hindre totalt kaos på den 10 kilometer lange trollstigen. Det var rolig og forholdsvis folketomt når vi ruslet rundt på stedet. En sti førte oss langs fjellveggen, gjennom en tunnel i fjellet, der vi hørte sjøen slo inn i huler under oss, og videre til et fredfullt lite paradis. Det var som å komme til en glemt verden. Eller, det var det sikkert en gang, før stedet ble oppdaget. Men hadde det ikke blitt det, hadde jo ikke vi sett det. Så da så.

Hjemreise og masse mer regn

Vi hadde sagt farvel til Snorre og Monica kvelden før, etter noen timer på terrassen foran hotellet deres, og var nå tilbake på fergen til Valencia. Returen gikk på dagtid, og dermed var det bare å prøve å få tida til å gå. Ombord traff vi en hel bunch med motorsyklister, alle sammen på vei til Jerez de la Frontera og VM-runde i Superbike, motorsykkelsportens Formel En. Vi ventet besøk den kommende helgen og måtte pent takke nei til invitasjonen om å slå følge. Fergen var også fylt opp med fotballfans fra Mallorca, på vei til cupfinale i Valencia mellom nettopp Mallorca og Barcelona.

Etter åtte lange timer ankom vi Valencia i nitiden om kvelden. Vi bestemte oss for å kjøre så lenge vi orket den kvelden, så kursen ble satt innover i landet mot Jumilla på N430/N433. Ved en påkjørsel til motorveien stoppet vi et øyeblikk for å sjekke kartet. Nesten umiddelbart bråstoppet en gammel bil foran oss, og en skummelt utseende mann kom ut av bilen i stor fart. Jeg skulte skeptisk mot han, helt til han spurte om vi trengte hjelp for å finne frem. Jeg smilte lettet over enda en demonstrasjon av hjelpsomhet og fikk forklaringer på hvor vi skulle kjøre. Det hjalp lite når jeg valgte å være påståelig, og vi kjørte et godt stykke i feil retning, tross Bentes gjentatte protester. Til slutt måtte jeg bite i skjegget og snu.

Vi mistet en halvtime på grunn av navigasjonsfeilen min, men endelig var vi på rett vei og økte farten. Milene forsvant bak oss ettersom vi beveget oss i en rett linje vestover og innover i landet. En ting som virket litt rart på meg, var at vi hadde mistet de andre motorsyklistene fra ferga så fort. Vi skulle i samme retning, men de valgte tydeligvis en annen rute. Jeg kom plutselig på at noen hadde snakket om å ta kystveien, uten at jeg helt hadde forstått hvorfor de valgte en rute som ville gjøre turen en halv gang lenger. Etterhvert seg fornuften i valget de hadde gjort inn i meg. Det skjedde gradvis, etterhvert som vi steg oppover mot det kjente innlandsplatået og temperaturen sank, vinden økte og regnet tok til. Den andre dagen av hjemreisen kjørte vi i regelrett grisevær, med svært sterke kastevinder, sprutregn og temperaturer noen få grader over frysepunktet. Ved 1300 moh, i et pass langs en rute som hadde virket fornuftig og rask på kartet, måtte jeg leie Bente inn på en liten veikro, så hun ikke snublet på grunn av manglende følelse i bena. Spania opplevde sin kaldeste vår i manns minne, og vi var her for å oppleve den. Jeg tenkte med irritasjon og oppgitthet på folkene som var på vei til Jerez langs en kyst der det var varmt og godt. Etter Granada begynte endelig nedstigningen igjen, og nok en gang opplevde vi den utrolige følelsen av varmen som kom tilbake gradvis. Fra Motril gikk ferden i godt over tyve grader, og innen vi var hjemme i Nerja, var vi gode og varme igjen.

Tilbake i Base Camp

Rocinante hadde kjørt 8000 km når vi var tilbake i leiligheten, uten noen alvorlige problemer, bortsett fra en irriterende metallisk lyd fra venstre side av motoren. Det viste seg å være en løs, dog harmløs skrue bak generatoren, og vil bli strammet ved neste anledning som en garantijobb.

Mallorca var en liten skuffelse, med invasjonen av tyskere som det største minuset. Vi har ingenting imot tyskere generelt, men når en nasjon invaderer et lite øysamfunn som Mallorca, forandrer stedet seg og mister sin egenart, mister sin sjel, rett og slett. Dette er i ferd med å skje på øya, som tross alt er den delstaten i Spania med høyest pro-capita inntekt.

Øya er fremdeles vakker og har fortsatt, i allefall delvis, beholdt sjela si. Dersom du reiser inn i landet, vekk fra de store turistsentraene og de en gang pittoreske fiskelandsbyene, så kommer du til det ekte Mallorca, der folk fortsatt spiller domino i gatene og drikker sin Carajillo med stolthet tidlig om morgenen.

Alt i alt var turen nok en fantastisk reise, med 2500 km på blokka, ikke for langt og ikke for kort, med tanke på at mesteparten av reisen gikk på en liten øy i havet. Neste tur er ikke planlagt, men noe er på gang. Følg med.

Forrige <<     >> Neste