Andre reise, til Cabo de Gata og Granada
Etter turen til Extremadura ble vi hjemme lenge nok til
å vaske klær, treffe venner og planlegge neste reiserute. Denne gang valgte
vi å reise østover til Cabo de Gata, Europas tørreste sted, deretter inn
i Sierra Las Alpujarras og videre til Granada. Turen varte fire dager.
Langs Costa Del Plastico
Kyststrekningen fra Motril til Almería går under kallenavnet 'Costa del
Plastico'. Vi hadde hørt ryktene om plastdrivhusene som dekket enorme
områder langs kysten, men ble allikevel forferdet over det vi så. Enkelte
steder kunne vi ikke se annet enn plastikk så langt øyet rakk, mens midt
inne i denne kunstige verdenen dukket det opp ferieleiligheter. Vi moret
oss litt ondskapsfullt med tanken på hvordan engelske og tyske turister
hadde kjøpt seg leiligheter her en gang i tiden, lenge før drivhus-dyrkingen
slo til for fullt i området. Men selv om det er aldri så stygt, så er
det godt for noe. Store deler av avlingene fra dette området finner veien
til norske grønnsaksdisker. Uansett, vi passerte området så fort det lot
seg gjøre.
Etter en rask lunsj i Almería, hovedstaden i denne fruktregionen,
satte vi kursen mot Cabo de Gata nasjonalpark. Parkhovedkvarteret, der
vi ville hente informasjon om området, hadde akkurat stengt for siestaen.
Vi ristet litt på hodet av planleggingen vår, før vi fortsatte mot San
Jose på østsiden av parken. Vi ble litt lange i ansiktet når vi så denne
lille landsbyen. Overalt lå det feriehus, oppkjøpt og modernisert av
tyskere og engelskmenn. Det begynte å bli et prinsipp, kombinasjonen
vann og sol er lik innvandring av rike europeere.
Lonely Planet anbefalte et lite hostal på østsiden av landsbyen. Vi
fant det etter litt om og men nede ved en steinete bukt ved navn Cala
Higuera. I guideboken sto det at hostalet hverken hadde navn eller telefon,
men derimot en veldig hyggelig eier og flott beliggenhet. De siste to
stemte, men telefon var installert siden sist og et navn ville dukke
opp i neste versjon av boken. Huset ligger ute på en pynt som nesten
henger over stranden og er formet som en halvsirkel. Hvert rom vender
mot sjøen og har store dobbeltdører som, når de åpnes, skaper en utendørs
atmosfære. Utsikten er flott og hele natten gjennom hørtes dønningene
som slo mot den steinete stranden. Vi falt pladask for stedet.
Utforsking av Cabo de Gata
Dag to var viet helt og holdent til Cabo de Gata. Vi pakket toppboksen
veldig lett og satte kursen rett mot hovedkvarteret for parken. Denne
gang var de åpne og en veldig hjelpsom dame forklarte hvor vi fikk lov
til å kjøre og hvor vi måtte holde oss unna. Jeg hadde konsentrasjonsproblemer
etter et møte med alle mosquito'ers mor på veien dit. Vi hadde ligget
i 80-90 km/t da jeg åpnet visiret for å si noe til Bente. Akkurat i det
jeg vendte hodet tilbake i kjøreretningen traff noe meg veldig hardt like
til venstre for venstre øye. Jeg stoppet brått og rev av meg hjelmen for
å klemme ut så mye gift som mulig, og det var ikke lite den hadde sprøytet
inn.
Jeg har flere ganger bekreftet at følgende teori stemmer; Når en veps
eller liknende giftig kryp ser en motorsyklist komme og innser at han
ikke kommer seg unna, så snur han brodden mot deg, lukker øynene og
tenker 'Jeg selger meg i hvertfall ikke billig'. Er han heldig, treffer
han et bløtt sted og sier farvel med et fornøyd smil om munnen, fullt
klar over at han har fylt deg opp med gift og vil bli husket mye lenger
enn sine frender. En uke etter det ublide møtet hadde jeg fortsatt vondt
i såret, tredje morgenen var det vanskelig å åpne øyet. Visir ned fra
nå av.
Bente fikk med seg alt som trengtes
av guiden, og med et detaljert kart over området satte vi av gårde mot
las Salinas, noen saltsjøer der det samles store flokker flamingoer.
Vi ble ganske skuffet når vi ankom området og ble henvist til en liten
bunkers med kikkhull og kikkerter som det kostet penger å bruke. Jeg
brukte tele-objektivet mitt isteden, og langt borte i det fjerne kunne
jeg ane noe rosa som minnet om flamingoer. Vi ristet litt på hodet og
dro videre. Vi var vel uheldige med tidspunktet. Kystveien videre ledet
oss langs langs klippene ned til Faro - fyret på den sørvestlige spissen
- og videre i en serie med trange hårnålsvinger. En strand nedenfor
veien lå øde og forlatt og ventet på oss, så vi tok med oss noen kjeks
og vann og gikk det siste stykket ned. Den neste timen badet og solte
vi oss, for første gang så langt i oppholdet på noe som lignet en øde
strand.
Veien sluttet ikke lenge etter denne stranden, så nå bar det andre
veien igjen, forbi saltsjøen med de små rosa flamingoene i det fjerne
og videre innover i landet. Asfalt gikk over til grus og snart fulgte
vi tråkk som det knapt hadde kjørt biler på. Området var tørt og steinete,
kanskje ikke så rart når man tenker på at dette er Europas tørreste
sted, målt i millimeter nedbør. Snart passerte vi den ene tomme landsbyen
etter den andre, tomme fordi det var arbeidstid og de fleste voksne
mennene jobbet i gruvene i området. Ute i grusveiland passerte vi flere
nedlagte gullgruver. Veikvaliteten var nå så dårlig at det krevde full
konsentrasjon for å holde Rocinante oppreist. Jeg hadde tilegnet meg
lærdom siden velten vår på Extremadura-turen, og denne gang kom vi oss
gjennom mange kilometer med pukk og tråkk, over knauser og ned i daler,
uten en eneste dramatisk situasjon. Når vi bikket over den siste knausen
og nærmet oss sivilisasjonen igjen, totalt nedstøvede, gliste jeg bredt
av stolthet.
Landsbyen vi kom til het Rodalquilar, og var enda et turistkonvertert
tettsted. Språket på den lokale baren var tysk. Vi drakk vår kaffe og
satte kursen mot San Jose igjen. Turen gikk på fine asfalterte veien
i voldsomme vinder, og vi begynte å innse at det blåser mye og hardt
i Spania.
Alt i alt var vi litt skuffet over Cabo de Gata. Vi hadde ventet oss
noe mer isolert ut fra det vi var blitt fortalt. Naturen er allikevel
skjønn på en rå måte, men turismen har gjort sitt inntog her også. Etterhvert
innså vi at vi tross alt ikke er så langt hjemmefra, og at flere enn
oss jaktet på det samme. Hva kan man da vente seg.
Over Sierra Nevada
Morgenen etter forlot vi parken, med kurs for Granada. Ruten vi valgte
ledet oss inn i Las Alpujarras og over Sierra Nevada, før vi ankom Granada
fra nordøst.
Vi stoppet for kaffe i Nijar, en keramikkproduserende by i utkanten
av nasjonalparken. Etter en rask kaffe, gikk vi fra langs gaten med
alle keramikk- butikkene og så etter noe som var lite og hendig å ta
med seg på sykkelen. Vi reiste bare med toppboksen og hadde begrenset
med plass, dermed endte vi opp med ingenting. For å komme oss vekk fra
autopistaen, svingte vi nordover ved Almería, og ved Benahadux satte
vi kursen inn i Sierra Las Alpujarras. Landskapet hadde endret seg til
det tørre, fjellandskapet man forbinder med amerikansk western. Ikke
så rart da, kanskje, at filmer som "Den gode, den onde og den grusomme",
alle spaghetti-westerns mor med Clint Eastwood, ble spilt inn her. Det
var merket av en liten by som het Little Hollywod lenger nordøst for
oss. Byen er rester etter kulisser brukt i mange filmer og daglig arrangeres
det bankran og dueller i hovedgaten. Vi lot oss ikke lokke.
Las Alpujarras endret seg igjen raskt mot det frodige. Sierra Nevada
henger sammen med dette området, og vi siktet mot den ene veien som
går over fjellet på denne årstiden. Dalene åpnet seg en etter en for
oss med fantastisk utsikt og en vei som var laget for Tigergutt. I timevis
kjørte vi inn i dalsøkk, ut igjen og nesten tilbake der vi kom fra og
så bar det inn igjen.
Etter
Bayarcal begynte stigningen mot passet. Vi kjørte langs en dyp ravine
der vi kunne se hovedveien på andre siden og begynte å glede oss til
å treffe på den, fordi nå begynte jeg å bli sliten av de ekstremt smale
og svingete veiene, som krevde all konsentrasjon og dermed ødela noe
av sightseeingen. Etter en evighet kunne vi endelig svinge ut på en
bredere vei som gikk rakt oppover, høyere og høyere og kaldere og kaldere.
Det var ikke mer enn tre-fire grader på toppen av passet, og med sommerhansker
og jeans var vi ganske forfrosne når vi stoppet på 2000 meters høyde.
Det var ikke stort annet å gjøre enn å fortsette, og en liten kilometer
fra passet var det som hele Spania åpnet seg for oss. Det virket som
vi kunne se helt hjem til Norge, og de gule og grønne slettene strakk
seg i det uendelige. Det var et veldig vakkert syn, og for et øyeblikk
glemte vi de forfrosne fingrene og knærne våre. Temperaturen steg sakte
men sikkert mens vi gradvis kom lavere i terrenget, og midt ute på sletten
foran oss åpnet det seg et slott på en kolle. Vi satte kursen mot Calahorra,
byen ved slottet, og endte opp på en liten tapasbar for lunsj. Gode
og mette fant vi frem til grusveien som sikksakket seg opp til de høye
grå murene over oss. Denne gang fant jeg rette kombinasjon mellom gass
og bakbrems, og i gangfart snek vi oss, uten problemer, hele veien opp
langs en forferdelig krøttersti. På innsiden var det klart at stedet
sårt trengte en oppussing. Kanskje ikke så rart siden det ikke var gjort
noe på 400 år, i følge guiden vår. Den samme familien eier slottet i
dag som den gang, og det ble bygd som feriebolig for en meget velslått
adelsmann fra 1600-tallet.
Guadix er en merkelig by. På grunn av den spesielle steinsorten i
området er det fortsatt vanlig å bo i huler her. I dag har mange av
hulene vanlige husfronter, mens hele huset ligger under jorden. Nå vi
ruslet langsetter jordene i denne bydelen, måtte vi steppe til siden
for ikke å snuble i pipene til folk. En familie ba oss inn når vi stoppet
på et lite torg, og dermed fikk vi en guidet tur i et av disse merkelige
hjemmene. Vi forsto raskt at vennligheten hadde en pris og betalte noen
hundre pesetas som takk. Vi var i den fattige delen av byen.
Nydelige Granada
Etter noen timer på motorvei tok vi av mot Granadas østside. Dermed kom
vi inn i bydelen Albaicin, det gamle jødekvarteret med flott utsikt over
til Alhambra og Sierra Nevada i bakgrunnen. En brus gikk ned på høykant
på en liten bar i Albaicin, og vi kunne ikke annet enn å beundre det spanske
elektrisitetsverkets fullstendig kaotiske strekk av kabler. I det nærmeste
huset gikk det ledninger ut et vindu og inn i et annet i etasjen under.
Her finnes det knapt gater som er stengt for biler, med det resultat at
biler og mennesker står i et kaos og prøver å presse seg fram. Etter å
ha kjørt feil noen ganger endte vi endelig opp på Plaza Trinidad, selv
om målet egentlig var Plaza Nueva. Pytt, pytt, det fantes vel hostaler
her også. På hostal Zurita hadde de ledig rom med parkering i et undergrunns
parkeringshus noen kvartaler unna. Vi losset av Rocinante og jeg kjørte
av gårde for å finne parkeringen, etter en god veiforklaring av resepsjonisten
på hostalet.
Selv om spansken min hadde bedret seg mye den siste tiden, så må jeg
ha godt glipp av en og annen detalj i forklaringen. Jeg sto i en enveiskjørt
gate og innså at jeg ikke hadde annet valg enn å fortsette, selv om
jeg også visste godt at det ikke ville føre meg nærmere parkeringshuset.
Neste gate var også enveiskjørt i en retning jeg ikke ville kjøre. Men
det var ikke noe problem, bare ta til høyre igjen der borte og så en
venstre til så..., fanget i enden av en trang blindgate med en lastebil
bak meg som begynte å losse varer. Hadde noen ville hatt has på meg,
så var dette sjansen.
Mye senere kom jeg ruslende tilbake til hostalet. Sykkelen var parkert
i det rette huset, uten at jeg egentlig kunne forklare hvordan jeg fant
tilbake, og jeg smilte til damen i resepsjonen og sa det hadde vært
en fin sightseeing. Bente lo seg skakk, hun er den som vanligvis er
den dårligste navigatøren av oss.
Vi var midt i handlesenteret av
byen, og om ettermiddagen ruslet vi rundt i de trange gatene med små
butikker og gateselger overalt. Etter en dusj og et forsøk på å børste
den verste møkka av de eneste buksene vi hadde med oss på turen, forlot
vi hotellet igjen for å utforske det granadinske nattlivet. Lonely Planet
foreslo å starte ved Plaza Nueva, der de fleste trendy barene i byen
lå. Det stemte perfekt, her kunne vi velge og vrake i moderne barer
med masse yngre mennesker og fremfor alt, gratis tapa med hver drikke
vi kjøpte. Etter fire drinker hver var vi passe mette med bredere glis
og ustø gange. Dette er definitivt byen å studere i, med gratis tapas
og billig drikke kan man klare seg lenge på et magert studielån. Det
hele kostet oss ikke mer enn 800 pesetas for begge.
Et annet mål for kvelden var en jazz/flamencoklubb i en avstikker
fra Calle Elvira. Etter å ha misset inngangen to ganger, fant vi frem
ved hjelp av nabobaren. Det var en halv time igjen av døgnet og klubben
reklamerte med live flamencogitar en time senere. Innendørs fikk vi
følelsen av å være i en hule, med en klientell som var sammenblandet
av musikkelskere, studenter og hasjrøykere. Eimen lå tykt i lokalet,
og paret bak baren så ut som de sto for forsyningene, og kanskje tok
litt vel mye av lasset. Hun var i førtiårene, ikledd et trangt miniskjørt
som ikke var kledelig, og beveget seg som en stein robot, der hun tørket
hjørnet av bordet vårt i forbifarten. Min utstrakte hånd og "Perdon"
ble oversett, og hun fortsatte inn i lokalet med halvt lukkede øyne,
fremoverlent, og armen med kluten rett ut til siden for å treffe neste
bordhjørne. Etter en time startet ikke showet, uten at noen reagerte
av den grunn, så vi bestilte en whisky til og nøt den intime atmosfæren.
Enda en time gikk før inngangsdøren slo opp, og en forvirret svartkledd
mann i tredveårene, med langt sort og krøllete hår, kom inn slepende
på en svart gitarkasse. Han nikket kort til personalet og gikk rett
opp på scenen og begynte å spille flamenco. Stemmesurret døde sakte
hen, og etter en liten stund var den såre gitaren alt som hørtes mellom
steinveggene. Det var vakkert, og fullt av lidelse. Bente hadde opplevd
dette før, men for meg var det første møte med en ren flamencogitar.
Vi nøt det fullt ut, og etter en time trakk vi oss tilbake til hotellet,
svært fornøyde med dagen og en smule intoksikert, av alkohol alene.
Alhambra de Granada
Dagen etter var vår siste på denne turen, og med bare 11 mil å kjøre hjem
hadde vi god tid til å se nærmere på byen og berømte Alhambra. Etter en
dyr frokost på en av de mange plazaene, ruslet vi rundt i handlestrøket
et par timer, og likte byen mer og mer. Turen endte med at jeg kjøpte
meg et par bukser med avtakbare ben, kjekt å ha for minimums motorsykkelreising,
tenkte jeg. Men det viste seg at det ikke var den beste investeringen,
når vi kjørte hjemover og den strammet både her og der. Vi besøkte bitte
små verksteder der de laget flamencogitarer på bestilling, drakk café
con leche og lyttet til musikere på plazaene, og endte til slutt opp på
Alhambra. Vi var allerede enige om at dette var, så langt iallfall, favorittbyen
vår i Spania.
Alhambra ligger midt i sentrum av byen, etter en bratt gåtur fra Plaza
Nueva. Dette er et av Spanias største nasjonalmonumenter, og består
av opptil tusen år gamle palasser inngjerdet av høye murer. Palassene
er stort sett av arabisk opprinnelse. Den siste kalifen i Spania hadde
sitt hovedsete her, og stedet er blant annet kjent gjennom eventyret
"1001 Natt". Etter klatreturen entret vi gjennom den vestlige porten,
litt overrasket over at ingen tok betalt. Vi kom inn på den store plassen
foran Alcazaba, den eldste delen av Alhambra, men ble stoppet i inngangen
videre. Billetter fikk vi kjøpt i den andre enden av komplekset, men
etter en lang gåtur østover havnet vi nok en gang i en port der vi ble
avvist. Vi snudde og fant en utgang. Deretter fulgte vi utsiden av muren
videre østover til et lite skilt fortalte oss hvor billettluka lå. Med
lovlig adgang overalt brukte vi de neste timene på å besøke så mange
av stedets attraksjoner som mulig. Stedet var virkelig vakkert, med
20-30 meter høye sypresser, perfekte labyrinter, nydelig bevart bebyggelse,
og ikke minst det naziriske palasset. Dette var selve rosinen i kaken
med utskjæringer i ufattelig detaljrikdom, gjennomført i vegger og tak
over hele steinpalasset.
Det var litt for mange mennesker på området midt på dagen, og vi var
enige om at neste besøk skulle foregå i ettermiddagssolen, etter at
de store hordene som kom med buss fra Madrid og kysten hadde forlatt
stedet, og mens lyset var på sitt beste for fotografering.
Etter mer enn tre timer inne på komplekset
var vi utslitt, spesielt fordi vi ruslet rundt i boots, det eneste skotøyet
vi hadde med oss. Vi pakket på sykkelen, kledde oss opp i varmen og
kjørte oss vill igjen, da vi prøvde å komme oss ut av byen. Etter mye
svetting var vi påvei sydover mot Puerto del Suspiro del Moro. Vi tok
av hovedveien og satte kursen mot Almuñecar på en smalere bakvei. Veien
ledet oss over flate sletter en stund før den stupte ned i et landskap
så rått og goldt at det ga oss gysninger, og fikk min far til å utbryte
etter han hadde kjørt der, "Grand Canyon er ingenting, og jeg har vært
der også". Vel, det har ikke vi, så vi kan ikke motsi han, men imponerende
var det. Solen var i ferd med å gå ned og skapte et enda mer mystisk
preg over dette forrevne månelandskapet.
Ved det siste passet kunne vi se havet der nede. Avstanden så kort
ut, men det tok evigheter å snirkle seg inn og ut av raviner og daler.
Fire mil senere var vi ved Almuñecar, i luftlinje kan det ikke ha vært
mer enn 12-15 kilometer.
Vi var hjemme en halvtime senere og falt i søvn før vi fikk sagt "god
natt". Enda en tur var over, og et nytt sett med filmer skulle fremkalles
og sorteres.
Turen hadde vært nok en nydelig reise i Andalusía.
Selv om Cabo de Gata var litt skuffende, var det verdt besøket. Las
Alpujarras, kryssing av Sierra Nevada, Guadix med huleboerne og til
slutt Granada var høydepunkter.
Nå var det tid for 5000km service på Tigern. På denne service senket
jeg fronten 15mm, justerte opp forspenningen bak for å være bedre rustet
for kjøring med passasjer og bestilte stivere fjærer til gaffelen. De
siste venter jeg på enda, men de andre to forandringene gjorde sykkelen
mer kontrollerbar i høy hastighet, og den ekstreme dykkingen gaffelen
gjorde tidligere ved nedbremsing, er redusert.
Neste tur er ikke bestemt enda. Det er påske, og byen er full av turister.
Bente ligger til sengs med en mageinfeksjon, mens jeg bruker tiden til
å studere kart.
Forrige <<
>> Neste