Home
 

I 1998:
Rute kart
01 Extremadura
02 Cabo de Gata
03 Mallorca
04 Ronda
05 Madrid

I 1999:
06 Sevilla
07 Mojácar
08 Towards Norway

Rocinante Tigern:
På veien
En liten ulykke

Og litt til:
Kortversjonen
Barer i Andalusía
Nerja og Axarquía
Foto Gallery
The road home 2001


  Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Go to Pan American Home

Andre reise, til Cabo de Gata og Granada

Etter turen til Extremadura ble vi hjemme lenge nok til å vaske klær, treffe venner og planlegge neste reiserute. Denne gang valgte vi å reise østover til Cabo de Gata, Europas tørreste sted, deretter inn i Sierra Las Alpujarras og videre til Granada. Turen varte fire dager.

Sierra Nevada

Langs Costa Del Plastico

Kyststrekningen fra Motril til Almería går under kallenavnet 'Costa del Plastico'. Vi hadde hørt ryktene om plastdrivhusene som dekket enorme områder langs kysten, men ble allikevel forferdet over det vi så. Enkelte steder kunne vi ikke se annet enn plastikk så langt øyet rakk, mens midt inne i denne kunstige verdenen dukket det opp ferieleiligheter. Vi moret oss litt ondskapsfullt med tanken på hvordan engelske og tyske turister hadde kjøpt seg leiligheter her en gang i tiden, lenge før drivhus-dyrkingen slo til for fullt i området. Men selv om det er aldri så stygt, så er det godt for noe. Store deler av avlingene fra dette området finner veien til norske grønnsaksdisker. Uansett, vi passerte området så fort det lot seg gjøre.

Etter en rask lunsj i Almería, hovedstaden i denne fruktregionen, satte vi kursen mot Cabo de Gata nasjonalpark. Parkhovedkvarteret, der vi ville hente informasjon om området, hadde akkurat stengt for siestaen. Vi ristet litt på hodet av planleggingen vår, før vi fortsatte mot San Jose på østsiden av parken. Vi ble litt lange i ansiktet når vi så denne lille landsbyen. Overalt lå det feriehus, oppkjøpt og modernisert av tyskere og engelskmenn. Det begynte å bli et prinsipp, kombinasjonen vann og sol er lik innvandring av rike europeere.

Lonely Planet anbefalte et lite hostal på østsiden av landsbyen. Vi fant det etter litt om og men nede ved en steinete bukt ved navn Cala Higuera. I guideboken sto det at hostalet hverken hadde navn eller telefon, men derimot en veldig hyggelig eier og flott beliggenhet. De siste to stemte, men telefon var installert siden sist og et navn ville dukke opp i neste versjon av boken. Huset ligger ute på en pynt som nesten henger over stranden og er formet som en halvsirkel. Hvert rom vender mot sjøen og har store dobbeltdører som, når de åpnes, skaper en utendørs atmosfære. Utsikten er flott og hele natten gjennom hørtes dønningene som slo mot den steinete stranden. Vi falt pladask for stedet.


Hostel at Cabo De Gata

Utforsking av Cabo de Gata

Dag to var viet helt og holdent til Cabo de Gata. Vi pakket toppboksen veldig lett og satte kursen rett mot hovedkvarteret for parken. Denne gang var de åpne og en veldig hjelpsom dame forklarte hvor vi fikk lov til å kjøre og hvor vi måtte holde oss unna. Jeg hadde konsentrasjonsproblemer etter et møte med alle mosquito'ers mor på veien dit. Vi hadde ligget i 80-90 km/t da jeg åpnet visiret for å si noe til Bente. Akkurat i det jeg vendte hodet tilbake i kjøreretningen traff noe meg veldig hardt like til venstre for venstre øye. Jeg stoppet brått og rev av meg hjelmen for å klemme ut så mye gift som mulig, og det var ikke lite den hadde sprøytet inn.

Jeg har flere ganger bekreftet at følgende teori stemmer; Når en veps eller liknende giftig kryp ser en motorsyklist komme og innser at han ikke kommer seg unna, så snur han brodden mot deg, lukker øynene og tenker 'Jeg selger meg i hvertfall ikke billig'. Er han heldig, treffer han et bløtt sted og sier farvel med et fornøyd smil om munnen, fullt klar over at han har fylt deg opp med gift og vil bli husket mye lenger enn sine frender. En uke etter det ublide møtet hadde jeg fortsatt vondt i såret, tredje morgenen var det vanskelig å åpne øyet. Visir ned fra nå av.


Cabo de Gata - The rugged coast Bente fikk med seg alt som trengtes av guiden, og med et detaljert kart over området satte vi av gårde mot las Salinas, noen saltsjøer der det samles store flokker flamingoer. Vi ble ganske skuffet når vi ankom området og ble henvist til en liten bunkers med kikkhull og kikkerter som det kostet penger å bruke. Jeg brukte tele-objektivet mitt isteden, og langt borte i det fjerne kunne jeg ane noe rosa som minnet om flamingoer. Vi ristet litt på hodet og dro videre. Vi var vel uheldige med tidspunktet. Kystveien videre ledet oss langs langs klippene ned til Faro - fyret på den sørvestlige spissen - og videre i en serie med trange hårnålsvinger. En strand nedenfor veien lå øde og forlatt og ventet på oss, så vi tok med oss noen kjeks og vann og gikk det siste stykket ned. Den neste timen badet og solte vi oss, for første gang så langt i oppholdet på noe som lignet en øde strand.

Veien sluttet ikke lenge etter denne stranden, så nå bar det andre veien igjen, forbi saltsjøen med de små rosa flamingoene i det fjerne og videre innover i landet. Asfalt gikk over til grus og snart fulgte vi tråkk som det knapt hadde kjørt biler på. Området var tørt og steinete, kanskje ikke så rart når man tenker på at dette er Europas tørreste sted, målt i millimeter nedbør. Snart passerte vi den ene tomme landsbyen etter den andre, tomme fordi det var arbeidstid og de fleste voksne mennene jobbet i gruvene i området. Ute i grusveiland passerte vi flere nedlagte gullgruver. Veikvaliteten var nå så dårlig at det krevde full konsentrasjon for å holde Rocinante oppreist. Jeg hadde tilegnet meg lærdom siden velten vår på Extremadura-turen, og denne gang kom vi oss gjennom mange kilometer med pukk og tråkk, over knauser og ned i daler, uten en eneste dramatisk situasjon. Når vi bikket over den siste knausen og nærmet oss sivilisasjonen igjen, totalt nedstøvede, gliste jeg bredt av stolthet.

Landsbyen vi kom til het Rodalquilar, og var enda et turistkonvertert tettsted. Språket på den lokale baren var tysk. Vi drakk vår kaffe og satte kursen mot San Jose igjen. Turen gikk på fine asfalterte veien i voldsomme vinder, og vi begynte å innse at det blåser mye og hardt i Spania.

Alt i alt var vi litt skuffet over Cabo de Gata. Vi hadde ventet oss noe mer isolert ut fra det vi var blitt fortalt. Naturen er allikevel skjønn på en rå måte, men turismen har gjort sitt inntog her også. Etterhvert innså vi at vi tross alt ikke er så langt hjemmefra, og at flere enn oss jaktet på det samme. Hva kan man da vente seg.

Over Sierra Nevada

Morgenen etter forlot vi parken, med kurs for Granada. Ruten vi valgte ledet oss inn i Las Alpujarras og over Sierra Nevada, før vi ankom Granada fra nordøst.

Vi stoppet for kaffe i Nijar, en keramikkproduserende by i utkanten av nasjonalparken. Etter en rask kaffe, gikk vi fra langs gaten med alle keramikk- butikkene og så etter noe som var lite og hendig å ta med seg på sykkelen. Vi reiste bare med toppboksen og hadde begrenset med plass, dermed endte vi opp med ingenting. For å komme oss vekk fra autopistaen, svingte vi nordover ved Almería, og ved Benahadux satte vi kursen inn i Sierra Las Alpujarras. Landskapet hadde endret seg til det tørre, fjellandskapet man forbinder med amerikansk western. Ikke så rart da, kanskje, at filmer som "Den gode, den onde og den grusomme", alle spaghetti-westerns mor med Clint Eastwood, ble spilt inn her. Det var merket av en liten by som het Little Hollywod lenger nordøst for oss. Byen er rester etter kulisser brukt i mange filmer og daglig arrangeres det bankran og dueller i hovedgaten. Vi lot oss ikke lokke.

Las Alpujarras endret seg igjen raskt mot det frodige. Sierra Nevada henger sammen med dette området, og vi siktet mot den ene veien som går over fjellet på denne årstiden. Dalene åpnet seg en etter en for oss med fantastisk utsikt og en vei som var laget for Tigergutt. I timevis kjørte vi inn i dalsøkk, ut igjen og nesten tilbake der vi kom fra og så bar det inn igjen.


Crossing Sierra Nevada Etter Bayarcal begynte stigningen mot passet. Vi kjørte langs en dyp ravine der vi kunne se hovedveien på andre siden og begynte å glede oss til å treffe på den, fordi nå begynte jeg å bli sliten av de ekstremt smale og svingete veiene, som krevde all konsentrasjon og dermed ødela noe av sightseeingen. Etter en evighet kunne vi endelig svinge ut på en bredere vei som gikk rakt oppover, høyere og høyere og kaldere og kaldere. Det var ikke mer enn tre-fire grader på toppen av passet, og med sommerhansker og jeans var vi ganske forfrosne når vi stoppet på 2000 meters høyde.

Det var ikke stort annet å gjøre enn å fortsette, og en liten kilometer fra passet var det som hele Spania åpnet seg for oss. Det virket som vi kunne se helt hjem til Norge, og de gule og grønne slettene strakk seg i det uendelige. Det var et veldig vakkert syn, og for et øyeblikk glemte vi de forfrosne fingrene og knærne våre. Temperaturen steg sakte men sikkert mens vi gradvis kom lavere i terrenget, og midt ute på sletten foran oss åpnet det seg et slott på en kolle. Vi satte kursen mot Calahorra, byen ved slottet, og endte opp på en liten tapasbar for lunsj. Gode og mette fant vi frem til grusveien som sikksakket seg opp til de høye grå murene over oss. Denne gang fant jeg rette kombinasjon mellom gass og bakbrems, og i gangfart snek vi oss, uten problemer, hele veien opp langs en forferdelig krøttersti. På innsiden var det klart at stedet sårt trengte en oppussing. Kanskje ikke så rart siden det ikke var gjort noe på 400 år, i følge guiden vår. Den samme familien eier slottet i dag som den gang, og det ble bygd som feriebolig for en meget velslått adelsmann fra 1600-tallet.

Guadix er en merkelig by. På grunn av den spesielle steinsorten i området er det fortsatt vanlig å bo i huler her. I dag har mange av hulene vanlige husfronter, mens hele huset ligger under jorden. Nå vi ruslet langsetter jordene i denne bydelen, måtte vi steppe til siden for ikke å snuble i pipene til folk. En familie ba oss inn når vi stoppet på et lite torg, og dermed fikk vi en guidet tur i et av disse merkelige hjemmene. Vi forsto raskt at vennligheten hadde en pris og betalte noen hundre pesetas som takk. Vi var i den fattige delen av byen.


Las Alpujarras

Nydelige Granada

Etter noen timer på motorvei tok vi av mot Granadas østside. Dermed kom vi inn i bydelen Albaicin, det gamle jødekvarteret med flott utsikt over til Alhambra og Sierra Nevada i bakgrunnen. En brus gikk ned på høykant på en liten bar i Albaicin, og vi kunne ikke annet enn å beundre det spanske elektrisitetsverkets fullstendig kaotiske strekk av kabler. I det nærmeste huset gikk det ledninger ut et vindu og inn i et annet i etasjen under. Her finnes det knapt gater som er stengt for biler, med det resultat at biler og mennesker står i et kaos og prøver å presse seg fram. Etter å ha kjørt feil noen ganger endte vi endelig opp på Plaza Trinidad, selv om målet egentlig var Plaza Nueva. Pytt, pytt, det fantes vel hostaler her også. På hostal Zurita hadde de ledig rom med parkering i et undergrunns parkeringshus noen kvartaler unna. Vi losset av Rocinante og jeg kjørte av gårde for å finne parkeringen, etter en god veiforklaring av resepsjonisten på hostalet.

Selv om spansken min hadde bedret seg mye den siste tiden, så må jeg ha godt glipp av en og annen detalj i forklaringen. Jeg sto i en enveiskjørt gate og innså at jeg ikke hadde annet valg enn å fortsette, selv om jeg også visste godt at det ikke ville føre meg nærmere parkeringshuset. Neste gate var også enveiskjørt i en retning jeg ikke ville kjøre. Men det var ikke noe problem, bare ta til høyre igjen der borte og så en venstre til så..., fanget i enden av en trang blindgate med en lastebil bak meg som begynte å losse varer. Hadde noen ville hatt has på meg, så var dette sjansen.

Mye senere kom jeg ruslende tilbake til hostalet. Sykkelen var parkert i det rette huset, uten at jeg egentlig kunne forklare hvordan jeg fant tilbake, og jeg smilte til damen i resepsjonen og sa det hadde vært en fin sightseeing. Bente lo seg skakk, hun er den som vanligvis er den dårligste navigatøren av oss.


Granada Vi var midt i handlesenteret av byen, og om ettermiddagen ruslet vi rundt i de trange gatene med små butikker og gateselger overalt. Etter en dusj og et forsøk på å børste den verste møkka av de eneste buksene vi hadde med oss på turen, forlot vi hotellet igjen for å utforske det granadinske nattlivet. Lonely Planet foreslo å starte ved Plaza Nueva, der de fleste trendy barene i byen lå. Det stemte perfekt, her kunne vi velge og vrake i moderne barer med masse yngre mennesker og fremfor alt, gratis tapa med hver drikke vi kjøpte. Etter fire drinker hver var vi passe mette med bredere glis og ustø gange. Dette er definitivt byen å studere i, med gratis tapas og billig drikke kan man klare seg lenge på et magert studielån. Det hele kostet oss ikke mer enn 800 pesetas for begge.

Et annet mål for kvelden var en jazz/flamencoklubb i en avstikker fra Calle Elvira. Etter å ha misset inngangen to ganger, fant vi frem ved hjelp av nabobaren. Det var en halv time igjen av døgnet og klubben reklamerte med live flamencogitar en time senere. Innendørs fikk vi følelsen av å være i en hule, med en klientell som var sammenblandet av musikkelskere, studenter og hasjrøykere. Eimen lå tykt i lokalet, og paret bak baren så ut som de sto for forsyningene, og kanskje tok litt vel mye av lasset. Hun var i førtiårene, ikledd et trangt miniskjørt som ikke var kledelig, og beveget seg som en stein robot, der hun tørket hjørnet av bordet vårt i forbifarten. Min utstrakte hånd og "Perdon" ble oversett, og hun fortsatte inn i lokalet med halvt lukkede øyne, fremoverlent, og armen med kluten rett ut til siden for å treffe neste bordhjørne. Etter en time startet ikke showet, uten at noen reagerte av den grunn, så vi bestilte en whisky til og nøt den intime atmosfæren. Enda en time gikk før inngangsdøren slo opp, og en forvirret svartkledd mann i tredveårene, med langt sort og krøllete hår, kom inn slepende på en svart gitarkasse. Han nikket kort til personalet og gikk rett opp på scenen og begynte å spille flamenco. Stemmesurret døde sakte hen, og etter en liten stund var den såre gitaren alt som hørtes mellom steinveggene. Det var vakkert, og fullt av lidelse. Bente hadde opplevd dette før, men for meg var det første møte med en ren flamencogitar. Vi nøt det fullt ut, og etter en time trakk vi oss tilbake til hotellet, svært fornøyde med dagen og en smule intoksikert, av alkohol alene.

Alhambra de Granada

Dagen etter var vår siste på denne turen, og med bare 11 mil å kjøre hjem hadde vi god tid til å se nærmere på byen og berømte Alhambra. Etter en dyr frokost på en av de mange plazaene, ruslet vi rundt i handlestrøket et par timer, og likte byen mer og mer. Turen endte med at jeg kjøpte meg et par bukser med avtakbare ben, kjekt å ha for minimums motorsykkelreising, tenkte jeg. Men det viste seg at det ikke var den beste investeringen, når vi kjørte hjemover og den strammet både her og der. Vi besøkte bitte små verksteder der de laget flamencogitarer på bestilling, drakk café con leche og lyttet til musikere på plazaene, og endte til slutt opp på Alhambra. Vi var allerede enige om at dette var, så langt iallfall, favorittbyen vår i Spania.

Alhambra ligger midt i sentrum av byen, etter en bratt gåtur fra Plaza Nueva. Dette er et av Spanias største nasjonalmonumenter, og består av opptil tusen år gamle palasser inngjerdet av høye murer. Palassene er stort sett av arabisk opprinnelse. Den siste kalifen i Spania hadde sitt hovedsete her, og stedet er blant annet kjent gjennom eventyret "1001 Natt". Etter klatreturen entret vi gjennom den vestlige porten, litt overrasket over at ingen tok betalt. Vi kom inn på den store plassen foran Alcazaba, den eldste delen av Alhambra, men ble stoppet i inngangen videre. Billetter fikk vi kjøpt i den andre enden av komplekset, men etter en lang gåtur østover havnet vi nok en gang i en port der vi ble avvist. Vi snudde og fant en utgang. Deretter fulgte vi utsiden av muren videre østover til et lite skilt fortalte oss hvor billettluka lå. Med lovlig adgang overalt brukte vi de neste timene på å besøke så mange av stedets attraksjoner som mulig. Stedet var virkelig vakkert, med 20-30 meter høye sypresser, perfekte labyrinter, nydelig bevart bebyggelse, og ikke minst det naziriske palasset. Dette var selve rosinen i kaken med utskjæringer i ufattelig detaljrikdom, gjennomført i vegger og tak over hele steinpalasset.

Det var litt for mange mennesker på området midt på dagen, og vi var enige om at neste besøk skulle foregå i ettermiddagssolen, etter at de store hordene som kom med buss fra Madrid og kysten hadde forlatt stedet, og mens lyset var på sitt beste for fotografering.

Alhambra de Granada - details Etter mer enn tre timer inne på komplekset var vi utslitt, spesielt fordi vi ruslet rundt i boots, det eneste skotøyet vi hadde med oss. Vi pakket på sykkelen, kledde oss opp i varmen og kjørte oss vill igjen, da vi prøvde å komme oss ut av byen. Etter mye svetting var vi påvei sydover mot Puerto del Suspiro del Moro. Vi tok av hovedveien og satte kursen mot Almuñecar på en smalere bakvei. Veien ledet oss over flate sletter en stund før den stupte ned i et landskap så rått og goldt at det ga oss gysninger, og fikk min far til å utbryte etter han hadde kjørt der, "Grand Canyon er ingenting, og jeg har vært der også". Vel, det har ikke vi, så vi kan ikke motsi han, men imponerende var det. Solen var i ferd med å gå ned og skapte et enda mer mystisk preg over dette forrevne månelandskapet.

Ved det siste passet kunne vi se havet der nede. Avstanden så kort ut, men det tok evigheter å snirkle seg inn og ut av raviner og daler. Fire mil senere var vi ved Almuñecar, i luftlinje kan det ikke ha vært mer enn 12-15 kilometer.

Vi var hjemme en halvtime senere og falt i søvn før vi fikk sagt "god natt". Enda en tur var over, og et nytt sett med filmer skulle fremkalles og sorteres.

Rocinante again Turen hadde vært nok en nydelig reise i Andalusía. Selv om Cabo de Gata var litt skuffende, var det verdt besøket. Las Alpujarras, kryssing av Sierra Nevada, Guadix med huleboerne og til slutt Granada var høydepunkter.

Nå var det tid for 5000km service på Tigern. På denne service senket jeg fronten 15mm, justerte opp forspenningen bak for å være bedre rustet for kjøring med passasjer og bestilte stivere fjærer til gaffelen. De siste venter jeg på enda, men de andre to forandringene gjorde sykkelen mer kontrollerbar i høy hastighet, og den ekstreme dykkingen gaffelen gjorde tidligere ved nedbremsing, er redusert.

Neste tur er ikke bestemt enda. Det er påske, og byen er full av turister. Bente ligger til sengs med en mageinfeksjon, mens jeg bruker tiden til å studere kart.

Forrige <<     >> Neste

 
 

Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Til toppen av siden

 

 

© All photos and text on this site is the property of Bente Bråthen and Dag Jenssen. Contact us if interested in publishing or reusing material from us.
URL Main page: http://www.RocinantesTravels.com. Comments, suggestions or problems with the site, contact
mail at dagjen.no


Home