Home
 

I 1998:
Rute kart
01 Extremadura
02 Cabo de Gata
03 Mallorca
04 Ronda
05 Madrid

I 1999:
06 Sevilla
07 Mojácar
08 Towards Norway

Rocinante Tigern:
På veien
En liten ulykke

Og litt til:
Kortversjonen
Barer i Andalusía
Nerja og Axarquía
Foto Gallery
The road home 2001


  Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Go to Pan American Home

Første reise på Rocinante, Atlanterhavskysten til Extremadura

Etter to uker med dagsturer inn i Axarquia-området med Rocinante var det endelig tid for langtur. Sykkelen var ferdig innkjørt og vi var klare for å se lenger bak fjellene i Andalusía. Planen var å reise sammen med et svensk par gjennom Andalusía og inn i Portugal, men ting endret seg underveis og vi endte opp med å reise til Extremadura alene.

Tarifa

Bolonia ved Atlanterhavet

Den første delen av turen gikk langs 'Costa del Turismo' i retning Gibraltar og vi brukte så kort tid som mulig på å passere denne delen av Spania. Etter noen timer på motorveien endret landskapet seg til det bedre når vi passerte Estepona. Første lange pause hadde vi i Tarifa, Europas sydligste by, der Atlanterhavet og Middelhavet møtes. Afrika var bare fjorten kilometer unna og fjellene i Marokko lå klare og høye i solskinnet. Sand fra Sahara pisket oss i øynene når vi tok bilder av syklene ute på piren som skiller de to verdenshavene.

On the Road Vi hadde egentlig tenkt å stoppe her for å overnatte, men etter en kaffe ble vi enige å fortsette litt til langs Atlanterhavskysten. Derfor kom vi til den lille landsbyen Bolonia, bare tyve kilometer fra Tarifa. Stedet var feriested for spanske familier, men lite besøkt på denne tiden av året. Vi hadde akkurat pakket av syklene og rigget oss til på rommene våre da solen begynte å synke i horisonten. Ulrika og Bernt banket på og lurte på om vi ville dele en flaske whisky i solnedgangen, en flaske Bernt hadde vært lur nok til å kjøpe i Tarifa. Vi gliste og satte oss ned på verandaen vår med hvert vårt glass med "on the rocks", isen ble skaffet til veie av resepsjonen. Litt lenger nede i landsbyen fant vi et skur som i følge en kafevert i Tarifa serverte fantastisk sverdfisk. På plaststoler og skjeve bord ble vi servert det beste fiskemåltidet på lenge.

Etter dette måltidet endte vi opp på stranden med resten av whiskyen og noen pils, der vi løste alle verdens problemer. Mette, fulle og fornøyde gikk vi til sengs i ett-tiden.

Dagen derpå startet tregt med en lang frokost og mye drikke. Tiden fikk gjøre sitt til at jeg ble kjøreklar. Vi kom oss av gårde etter tolv en gang og turen gikk langs kysten nordover i et slags sikk-sakk mønster, der vi av og til var nede langs kysten og av og til kjørte hovedveien lenger inn i landet. Byer som Sahara de las Aceitunas - et slags moderne freaker-sted og Conil de la Frontera ble passert uten noen lange stopp. Humøret mellom oss fire var dårlig, noe vi antok var et resultat av den fuktige natten vi hadde bak oss. Dette skulle senere vise seg å være i allefall delvis feil og når vi endte opp i Medina Sidonia for natten var det med en følelse av at turen ville fortsette uten følge. Medina er en veldig pen, liten by som ligger i åsene innenfor slettelandet 30 kilometer fra Cadiz-kysten. Byen var svært viktig i middelalderen når maurerne regjerte i syd-Spania. Vi ruslet i gatene noen timer før vi la oss for natten. Neste morgen ville vi være klare for litt seriøs touring.

Alene mot Extremadura

Vi diskuterte gnisningene mellom oss under frokosten og fant ut at vi hadde for ulike forventninger til turen. Resultatet var enighet om å fortsette turen hver for seg. Vi ønsket hverandre god tur videre og ble enige om å snakkes hjemme i Nerja igjen. De fortsatte ferden mot Portugal, mens vi bestemte oss for å sette kursen mot Extremadura, en region som hadde virket forlokkende på oss i lang tid. Regionen strekker seg fra litt vest for Madrid til Portugal, og fra Andalusía i syd til Castilla og León i nord. Området er svært tørt sommerstid og svært flatt. Det spennende er at de fleste conquistadorene som har gjort seg kjent i historiebøkene kom herfra, med mange menn i følge. Naturen og klimaet minner da også om Mexico.

Planen var å rekke Extremadura før natten, ved blant annet å hoppe bukk over Sevilla, en av Spanias mest berømte byer. Vi hadde ikke mer enn tredve mil å kjøre den dagen, og det gav oss muligheten til å stoppe hvor vi ville eller ta en avstikker eller to. Arcos de la Frontera kom inn i synsfeltet der den ligger majestetisk på kanten av et stup midt i det tørre landskapet. Selv om navnet indikerer at byen ligger ved en grense, så stemmer selvsagt ikke det. Mange byer i denne delen av Spania heter .. de la Frontera. Navnene ble gitt byene etter hvert som de kom til å ligge ved en grense som flyttet seg kontinuerlig over mange hundre år i den turbulente middelalderen. Etter at grensen fjernet seg igjen, så ingen noen grunn til å fjerne ".. ved grensen" fra navnet igjen.

Sevilla kom og gikk. En lunch ved katedralen var alt vi tok oss tid i denne byen som vi lovte å returnere til en annen gang.


Seville Nå gikk turen direkte til Zafra for natten. Ved en kaffestopp i St Olalla del Cala havnet vi sammen med to spanjoler på hver sin Goldwing. De kom fra et stort mc-treff i Marbella og fortalte at de hadde sett en grønn Tiger på treffplassen. Dette var faktisk den første Tigeren jeg hadde hørt om i Spania siden vi ankom landet, når man ser bort fra min egen. Vi pratet en stund med gullvingene før de tok av, etter å ha spandert kaffen.

Zafra hadde i alle fall et lite hostall langs veien å by på til oss. Sykkelen ble parkert i gangen og vi ruslet en tur på matjakt i byen. Vi havnet på en tapas bar der lyden fra tv'en konkurrerte med stereoanlegget og gjestene om dominanse. Menyen besto av grisehale, griseører, grisenyre og andre lokale spesialiteter. Alt sammen var fritert og smakte, ja, godt.

De tre berømte byene i Extremadura

Den fjerde dagen på veien var lagt opp med et ganske travelt skjema, ikke så mye i antall kilometer vi skulle kjøre, men vi satset på å besøke de tre kjente byene Merida, Cáseres og Trujillo. Vi var endelig inne i Extremadura og ville gjerne se byene der de 'berømte' conquistadorene kom fra. Merida ville bli Bentes andre og min tredje by ved samme navn. Tidligere hadde vi vært i Merida, Mexico, mens jeg også tilbrakte fem uker i Merida, Venezuela for noen år siden.

Landskapet er vakkert her i Mars, før det tørker helt ut om sommeren med gradestokken liggende rundt førti grader, noe som skaper vanskelige forhold for motorsykkelreising. Nå lå temperaturen rundt tjue til tjuefem grader når vi ankom Merida. Der ble vi møtt av en uvanlig negativ holdning til motorsykler fra det lokale politiet. Vi kjørte som vanlig rundt i byen til vi fant plazaen i sentrum. Nervøs som jeg alltid er for sykkelen og alt på den, tok vi den med oss inn på plazaen og parkerte i utkanten ved det bordet vi hadde pekt oss ut. Jeg hadde knapt slått av tenninga da en sinna politimann ropte til oss fra andre siden av plassen at jeg "måtte se å komme meg vekk fra plazaen hans med den doningen der". Jeg beklaget så mye og sa jeg trodde det var en grei parkering, men neida, her var det bare å komme seg unna, så jeg startet opp og kjørte ned i gaten for å finne plass. Når han så at jeg ikke hadde tenkt meg lenger hørte jeg fløyta igjen. Han ville ha meg langt vekk til et parkeringshus "på andre siden av byen". Det var varmt og jeg var fullt kledd, noe som ikke gjør humøret lettere når slike hindringer kommer i veien. Jeg frådet til han og vinket hardt på Bente som var på andre siden av plazaen med to kaffe på bordet foran seg. Hun pekte på koppene og slo ut med armene, men jeg var sinna og lei av den ergjerrige politimannen, så jeg ville vekk. Det måtte være fredeligere pletter i denne byen. Bente så uttrykket mitt og resignerte. Vi satt oss på sykkelen og var på vei vekk, da vi oppdaget at i farten hadde hjelmene og en veske blitt liggende på en stol midt på plazaen. Vi fikk til slutt hentet sakene og kjørt ut derfra. Politimannen så fornøyd etter oss.


Trujillo Etter et utall antall svinger gjennom enveiskjørte gater havnet vi til slutt ved samme plazaen, denne gang på motsatt side. Jeg så en ledig plass og til og med en bil fra de lokale parkeringsmyndighetene. Det satt folk i bilen, så etter å ha parkert ruslet jeg bort og spurte om den plassen jeg hadde valgt var godkjent. De smilte og nikket, "Bare drikk kaffen din, så skal vi passe på sykkelen for deg". Mer skulle det ikke til for at humøret kom tilbake. Jeg smilte og takket for hjelpen. Bente ventet ved bordet der de samme to kopppene sto klare for oss. Kelneren hadde også, i tillegg til parkeringsfolkene, sett opptrinnet fra politimannen og valgte å holde koppene varme i tilfelle vi kom tilbake. Nå nøt vi kaffen i det fine været, mens politimannens iver sto for underholdningen. Til og med kelneren vår smilte av opptrinnene han laget.

Neste stopp var Cáseres. Merida hadde ikke lagt igjen noe spesielt inntrykk på oss, noe som kanskje ikke var å forvente etter en time i byen med mesteparten av tiden brukt på opptrinnet med politimannen. Men vi hadde lagt merke til et storkereir på toppen av kirkeklokkene. Dette var et syn som skulle bli vanlig de neste dagene. Vi kjørte inn i Caseres og manøvrerte oss frem til den gamle bydelen. Min panikk for sykkelen gjorde at vi sto i resepsjonen på byens Parador, den spanske stats slotts-hotell-kjede, og spurte om vi kunne parkere et par timer hos dem, samt legge fra oss kjøreutstyret i resepsjonen. Til vår overaskelse var ikke dette noe problem, og vi skulle "selvsagt ikke" betale noe. "Forresten, lunsj blir servert i restauranten i dette øyeblikk, og jeg anbefaler dere å prøve den". Jaha, så mye for "gratis". Vi var sultne og følte nesten vi måtte gjøre som han foreslo. I restauranten var det stille som graven og vi følte oss overhodet ikke hjemme. Vi hadde dessuten et busjett å tenke på så vi bestilte hver vår forrett. Skeptisk som jeg var til mengden mat på et slikt sted spiste jeg brød i massevis ved siden av det vesle som kom på tallerkenen. Jeg ba om ekstra brød to, tre ganger, og Bente holdt på å ramle av stolen av latter når det viste seg at vi bare hadde fått første del av forretten. Innen vi hadde fortært alt sammen var jeg stappmett og lo litt av meg selv. Denne dagen var det vist min tur til å komme opp i rare situasjoner. Maten var dyr men god, og selv om restauranten ikke var vår stil, fortjente den overhodet ikke den kritikken som jeg var klar for å gi den når jeg så den første lille matbiten.

Å komme inn i den gamle bydelen er som å gjøre en forflyttning i tid tilbake til det femtende århundre. Bygningene er veldig godt bevart og moderne neon-reklame og butikkvinduer var behagelig fraværende. Bydelen har vært scene for mange film-innspillinger opp gjennom årene, med 1492 med Gerard Depardieu i hovedrollen som den kanskje mest kjente. På hvert hustak og spir hadde storker bygd reir. Storkene kommer fra Afrika om vinteren og slår seg ned over hele den sørlige delen av Extremadura. Dersom status har noe å si for storker, så må han som bygde seg reir over loddet til en gigantisk byggekran rage høyest av alle, også bokstavelig talt. Var dette storkenes mobile hjem, der hannen skrøt med seg hunner hjem til "kåken med best utsikt i verden".

To timer senere hentet vi utstyret i Parador'et og satte kusen for Trujillo, fødebyen til Fransisco Pizzarro, erobreren av Inka-riket. Byen ligger på en slette med en åskam i sentrum, der det også er en antikk bydel, denne gangen med en borg i midten. Her ligger også huset til Fransisco, nå omgjort til et interessant museum med Pizarro og Inkaene som tema. Bydelen så ut som jeg innbildte meg den må ha gjort på Fransisco sin tid, da han lekte politi og røver i gatene, lenge før han bestemte seg for å utrydde en sivilisasjon. Eneste tydelige moderne tillegget i arkitekturen var det elektriske nettet, som i Spania ser mer ut som spaghetti der det henger og dingler fra hus til hus.

På plazaen i sentrum av byen står det en statue av Pizarro. Historien vil ha det til at skulptøren egentlig hadde laget en statue av Hernan Cortéz, men Mexico på den tiden - rundt 1900 - var ikke spesielt glad i Cortéz, og for ikke å kaste vekk så mye arbeid til ingen nytte, aksepterte Trujillo statuen som Pizarro, etter noen små kosmetiske endringer. I Spania var de tidlig ute med å tenke samfunnsøkonomi og flerbruksprinsipper.

Opp til borgen og ned igjen på alle fire

Hittil hadde reisen i Extremadura gått langs hovedveiene, så nå syntes vi det var på tide med litt bakveier for å se nærmere på regionen. Vi ble natta over i Trujillo og satte kursen østover om morgenen, deretter sørover mot Medellin, en liten ubetydelig landsby midt i ingenmannsland. Vi ville besøke byen fordi det var Hernan Cortéz sin fødeby og fordi jeg hadde vært i Medellin, Colombia. Den colombianske varianten er en millionby og ganske enkelt den rake motsetning til denne støvete landsbyen. Vi besøkte Aztek-museet når vi var i Mexico City, så dette besøket var en naturlig forlengelse. Det var rart å tenke at en mann som Cortéz, med hans meget store innflytelse på verdenshistorien, var fra dette lille stedet. Medellin hadde forresten allerede en statue av Cortéz, noe som kanskje forklarer hvorfor de ikke ville ta imot den ombygde Pizarro-statuen som står i Trujillo. Stedet ga oss i det hele tatt en merkelig følelse av bortglemthet. Der vi sto parkert i den støvete hovedgaten var det som en scene tatt ut av en David Lynch film. To par øyne betraktet oss over ølglassene innenfra den ene av de to barene, mens en buss sakte kjørte forbi, fylt med unger som satt med øynene klistret i ruten for å se nærmere på oss, uten at noen åpnet munnen eller snakket til hverandre. Det føltes som om det hele foregikk uten lyd og i sakte kino, der støvet steg sakte men tykt rundt bussen og ansiktene til de to i baren knapt var synlige lenger.


Andalucioan Highland Det ligger selvsagt en borg i en slik by. Denne var plassert litt på utsiden på toppen av en kolle. Vi ville opp dit og satte av gårde på Rocinante. Veien gikk først over til kjerrevei og så til et tråkk. I en port et stykke oppe i bakken sto det en hest tjoret fast. Porten var smal, og vi følte ikke for å prøve å passere den. Eieren var ikke i nærheten. Vi diskuterte litt frem og tilbake før vi bestemte oss for å snu. Borgen fristet ikke nok. Jeg vendte sykkelen og ba Bente stige på. Denne delen av stien hadde en gang vært brosteinbelagt, men mange år uten velikehold hadde skapt store og farlige groper der steinen hadde rast ut. Bente foreslo at jeg kjørte ned igjen aleine mens hun gikk. Vi hadde tross alt kun toppboksen på femti liter med oss på turen. Den var fullstappet og skapte et temmelig høyt tyngdepunkt på sykkelen. Jeg ristet på hodet og sa, "er det ikke en off-road, da?!". Bente steg motvillig opp og jeg slapp bremsen og begynte nedfarten. Noen sekunder senere foretok jeg en effektiv og uerfaren bråbrems med forhjulet. Resultatet var at dét forsvant til venstre, vi til høyre. En Triumph Tiger er en tung sykkel. Med toppboks er den enda tyngre, men panikk skaper de mest utrolige utslag av adrenalinkick, og jeg hadde løftet sykkelen opp i stående stilling på null tid. Bente rakk knapt å reise seg opp fra bakken. Ingen av oss skadet oss, bortsett fra en brukket negl hos Bente. Stoltheten hadde også fått seg et lite skudd for baugen. Vaktmesteren i borgen hadde hørt opptrinnet og kom løpende. Vi takket for omtanken og avslo tilbudet om å følge oss til fots opp til borgen. Nå når vi kikket nærmere etter på Rocinante kunne vi se en liten skade i lakken på kåpa, et knust blinklys og bøyd bremsepedal. Denne ble bøyd ut igjen. Jeg fikk bestille nytt blinklys når vi kom hjem. I fremtiden skulle uttrykket "Er'e ikke en off-road, a!", få sin egen mening, i betydning "pass opp - nå er Dag på jordet igjen!!".

En uforglemmelig kveld med lokale helter

Med lærdommen om hvordan man ikke skulle kjøre offroad, fortsatte vi sydover gjennom Higuera de la Sirena, Campillo de Llerena og Azuaga til Alanis. Veiene var i alle slags tilstander, fra gode asfalterte til grus og pukk, og inni mellom var det mye av typen en-gang-asfalterte. Vi ankom Alanis en stund etter det var mørkt og stoppet ved en bar i hovegaten for å spørre etter overnatting. De hadde tilfeldigvis en ferieleilighet som sto ubrukt på denne tiden av året, og der kunne vi selvsagt bo. Prisen var i høyeste laget men gikk ned bare ved at vi sto ved baren og snakket norsk med hverandre, ansiktene lagt i alvorlige folder. Innendørs parkering til Rocinante hadde de også. Jeg ble tilbudt å parkere henne i garasjen til ektemannen til barverten vår. Eiendommen lå på andre siden av byen, og dermed fulgte jeg etter den gamle utslitte Renaulten mens han humpet seg gjennom gatene. I garasjen sto en delvis tildekket bil, men det var umulig ikke å se at det var en splitter ny BMW 735, verdt en formue. Karen la merke til at jeg så dette og kommenterte det med at Renaulten var hverdagsbilen, mens BMW'en ble brukt på søndagene. På returen gjennom byen fikk jeg den tvilsomme æren av å sitte på med "hverdagsbilen", og det virket ganske ubegripellig på meg at han turde å kjøre den. Den humpet og slo med lyder som antydet at fjæringskomponentene var fjernet en gang for alle og paraplygiret ville nesten ikke lystre hans kommandoer. Jeg skjulte smilet så godt jeg kunne da han så på meg med et blikk som sa, "den er i mye bedre stand enn den høres, kjennes og ser ut".


old lady in a village Vi kom oss trygt tilbake til leiligheten der vi skulle bo, en kåk med fire soverom, to bad og en kjempestue. Om kvelden gikk vi femti meter fra leiligheten til en bar som kalte på oss med det tradisjonelle bråket, som vi nå hadde vendt oss til og begynt å like. Femten mennesker på innsiden ble stille noen sekunder når de to fremmede kom inn, men de høylytte diskusjonene kom fort i gang igjen. Vi fant oss et hjørne av baren der vi satt for oss selv en liten stund før vi vinket på bartenderen, en dame i førti-årene fra Barcelona, og spurte henne om en nasjonalpark vi ville besøke. Kjente hun til denne og hvor vi måtte kjøre for å komme dit. "Que! Nasjonal park, vi har en bekk av et fossefall og tre trær, og så kaller de det en nasjonal park", svarte hun og lo. Vi smilte tilbake og fikk veiforklaringer. Snart hadde vi en samtale i gang og to karer, også i førti-årene, blandet seg inn. Whiskyen gikk ned og humøret var på topp. Begge hadde merket savnet etter å sosialisere seg ettersom de siste dagene var tilbragt stort sett i ensomhet. Den ene av karene hadde ingen tenner i overkjeften, og i tillegg snakket han en lokal dialekt. I Andalusía har man en tendens til å kutte den siste stavelsen i stort sett alle ord, noe som kan gjøre språket vanskelig å forstå. Når du møter en som i tillegg er fra et lite sted der dialekten har en enda skarpere vri, der tennene mangler i kjeften og tre-fire whisky har passert ganen, da begynner det å bli alvorlig vanskelig å forstå. Vi hadde gjentatt "Como! - Hva!" hele kvelden, og til slutt spurte jeg, "Habla usted español? - Snakker De spansk?". Kameraten hans ramlet nesten av barkrakken av latter og bartenderen lo i ti minutter mens hun serverte andre. Spøken falt i god jord, også hos mannen uten tenner. Når vi skjente hjem den kvelden, hadde vi addressa og telefonnummeret hans i lomma. Alt i alt var det den beste kvelden på turen.

Hjemreise

Vi fant den lokale parken dagen etter og det var mer enn tre trær og en bekk. Grusveien vi fulgte gikk gjennom en fantastisk flott kork-eik-skog, og en elv fulgte veien og glimtet vakkert i solskinnet. Vi stoppet ved fossefallet for en rast før vi fortsatte langs en nedlagt jernbanestrekning og kom til slutt ut på hovedveien igjen. Noen kilometer senere kom vi inn i byen Konstantina, som var enda en overraskelse. Vi trodde byen var knøtt liten og stoppet ved den første bitte lille baren vi så og bestillte hver vår café con leche. Den eneste gjesten i baren, som hadde tilsammen seks stoler, var en middel-aldrende bonde, kraftig bygd og med et staselig helskjegg. Han la merke til tøyet vårt og spurte hvor vi var fra og hvor vi skulle. Etter å ha fortalt i korte trekk hvem vi var, spurte Bente hva han drev med. Han svarte at han drev som bonde og altmulig-mann sammen med sin tyske kone, på en liten gård rett på utsiden av byen. Men det som var interessant var at han hadde reist omtrent hele verden rundt på syttitallet. Han hadde arbeidet og reist i Australia, Asia, Afrika, Amerika og Europa. Gjennom ti år hadde han stort sett vært på reise. Vi snakket en hel time. Det vil si, han snakket og vi lyttet. Han virket som en veldig tilfreds mann der han satt, selv om han ikke klarte å skjule at han lengtet ut på veien igjen i blant. Det er slike tilfeldige og uventede møter som gjør at vi elsker å reise, men til slutt måtte han dra og vi kjørte videre inn i byen. Vi ble svært overasket da vi oppdaget at byen vokste etter hvert som vi kjørte. Den ga også inntrykk av atmosfære, spør meg ikke hvorfor vi syntes det, men det var et sted vi egentlig kunne tenke oss å stoppe lenger. I utkanten av byen ble vi i tvil om hvilken vei vi skulle velge, og en liten stopp i veikanten på noen sekunder var nok til at en mann kom over til oss og spurte om vi trengte hjelp. Vi smilte og takket ja og han forklarte. Når vi forlot byen snakket vi om hvor utrolig hjelpsomme andalusierne var, og hvor gjerne vi ville besøke denne byen noen dager en gang.
Rocinante and me Resten av dagen var en eneste lang spurt for å komme frem til Nerja før natten. Vi tok den retteste kursen vi kunne, noe som førte oss vekk fra hovedveiene og inn i grusveiland igjen. Vi kjørte gjennom La Puebla de los Infantes (barnas landsby), ned til Palma del Rio, videre til Ecija - hvor vi spiste den beste Revueltos de Esparragos((grønn)asparges-omelett) vi noensinne hadde smakt, videre til Osuna, Martin de la Jara, Sierra de Yuegas og inn på hovedveien som går forbi Antequera, til Malaga og hjem. Siste del av turen ned mot kysten gikk i kraftige vinder og hastigheter opp mot 150 km/t. Rocinante blåste av vinden og holdt oss ganske støtt hele veien. Alt i alt hadde vi lagt bak oss en perfekt fem dagers rundtur på 1600 kilometer. Rocinante gjorde jobben godt, men vil bli fikset opp litt før neste langtur. Fjæringen både foran og bak skal stives opp for bedre å takle den tunge lasten. Det er godt å være tilbake i leiligheten og vaske klær og forberede neste utflukt. Da går ferden til Cabo de Gata, Europas tørreste sted. Følg med!

>> Neste

 
 

Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Til toppen av siden

 

 

© All photos and text on this site is the property of Bente Bråthen and Dag Jenssen. Contact us if interested in publishing or reusing material from us.
URL Main page: http://www.RocinantesTravels.com. Comments, suggestions or problems with the site, contact
mail at dagjen.no


Home