Første reise på Rocinante, Atlanterhavskysten til Extremadura
Etter to uker med dagsturer
inn i Axarquia-området med Rocinante var det endelig tid for langtur.
Sykkelen var ferdig innkjørt og vi var klare for å se lenger bak fjellene
i Andalusía. Planen var å reise sammen med et svensk par gjennom Andalusía
og inn i Portugal, men ting endret seg underveis og vi endte opp med å
reise til Extremadura alene.
Bolonia ved Atlanterhavet
Den første delen av turen gikk langs 'Costa del Turismo' i retning Gibraltar
og vi brukte så kort tid som mulig på å passere denne delen av Spania. Etter
noen timer på motorveien endret landskapet seg til det bedre når vi passerte
Estepona. Første lange pause hadde vi i Tarifa, Europas sydligste by, der
Atlanterhavet og Middelhavet møtes. Afrika var bare fjorten kilometer unna
og fjellene i Marokko lå klare og høye i solskinnet. Sand fra Sahara pisket
oss i øynene når vi tok bilder av syklene ute på piren som skiller de to
verdenshavene.
Vi hadde egentlig tenkt å stoppe her for å overnatte,
men etter en kaffe ble vi enige å fortsette litt til langs Atlanterhavskysten.
Derfor kom vi til den lille landsbyen Bolonia, bare tyve kilometer fra
Tarifa. Stedet var feriested for spanske familier, men lite besøkt på
denne tiden av året. Vi hadde akkurat pakket av syklene og rigget oss
til på rommene våre da solen begynte å synke i horisonten. Ulrika og Bernt
banket på og lurte på om vi ville dele en flaske whisky i solnedgangen,
en flaske Bernt hadde vært lur nok til å kjøpe i Tarifa. Vi gliste og
satte oss ned på verandaen vår med hvert vårt glass med "on the rocks",
isen ble skaffet til veie av resepsjonen. Litt lenger nede i landsbyen
fant vi et skur som i følge en kafevert i Tarifa serverte fantastisk sverdfisk.
På plaststoler og skjeve bord ble vi servert det beste fiskemåltidet på
lenge.
Etter dette måltidet endte vi opp på stranden med resten av whiskyen
og noen pils, der vi løste alle verdens problemer. Mette, fulle og fornøyde
gikk vi til sengs i ett-tiden.
Dagen derpå startet tregt med en lang frokost og mye drikke. Tiden fikk
gjøre sitt til at jeg ble kjøreklar. Vi kom oss av gårde etter tolv en
gang og turen gikk langs kysten nordover i et slags sikk-sakk mønster,
der vi av og til var nede langs kysten og av og til kjørte hovedveien
lenger inn i landet. Byer som Sahara de las Aceitunas - et slags moderne
freaker-sted og Conil de la Frontera ble passert uten noen lange stopp.
Humøret mellom oss fire var dårlig, noe vi antok var et resultat av den
fuktige natten vi hadde bak oss. Dette skulle senere vise seg å være i
allefall delvis feil og når vi endte opp i Medina Sidonia for natten var
det med en følelse av at turen ville fortsette uten følge. Medina er en
veldig pen, liten by som ligger i åsene innenfor slettelandet 30 kilometer
fra Cadiz-kysten. Byen var svært viktig i middelalderen når maurerne regjerte
i syd-Spania. Vi ruslet i gatene noen timer før vi la oss for natten.
Neste morgen ville vi være klare for litt seriøs touring.
Alene mot Extremadura
Vi diskuterte gnisningene mellom oss under frokosten og fant ut at vi hadde
for ulike forventninger til turen. Resultatet var enighet om å fortsette
turen hver for seg. Vi ønsket hverandre god tur videre og ble enige om å
snakkes hjemme i Nerja igjen. De fortsatte ferden mot Portugal, mens vi
bestemte oss for å sette kursen mot Extremadura, en region som hadde virket
forlokkende på oss i lang tid. Regionen strekker seg fra litt vest for Madrid
til Portugal, og fra Andalusía i syd til Castilla og León i nord. Området
er svært tørt sommerstid og svært flatt. Det spennende er at de fleste conquistadorene
som har gjort seg kjent i historiebøkene kom herfra, med mange menn i følge.
Naturen og klimaet minner da også om Mexico.
Planen var å rekke Extremadura før natten, ved blant annet å hoppe bukk
over Sevilla, en av Spanias mest berømte byer. Vi hadde ikke mer enn tredve
mil å kjøre den dagen, og det gav oss muligheten til å stoppe hvor vi
ville eller ta en avstikker eller to. Arcos de la Frontera kom inn i synsfeltet
der den ligger majestetisk på kanten av et stup midt i det tørre landskapet.
Selv om navnet indikerer at byen ligger ved en grense, så stemmer selvsagt
ikke det. Mange byer i denne delen av Spania heter .. de la Frontera.
Navnene ble gitt byene etter hvert som de kom til å ligge ved en grense
som flyttet seg kontinuerlig over mange hundre år i den turbulente middelalderen.
Etter at grensen fjernet seg igjen, så ingen noen grunn til å fjerne "..
ved grensen" fra navnet igjen.
Sevilla kom og gikk. En lunch ved katedralen var alt vi tok oss tid
i denne byen som vi lovte å returnere til en annen gang.
Nå gikk turen direkte til Zafra for natten. Ved en kaffestopp
i St Olalla del Cala havnet vi sammen med to spanjoler på hver sin Goldwing.
De kom fra et stort mc-treff i Marbella og fortalte at de hadde sett en
grønn Tiger på treffplassen. Dette var faktisk den første Tigeren jeg
hadde hørt om i Spania siden vi ankom landet, når man ser bort fra min
egen. Vi pratet en stund med gullvingene før de tok av, etter å ha spandert
kaffen.
Zafra hadde i alle fall et lite hostall langs veien å by på til oss.
Sykkelen ble parkert i gangen og vi ruslet en tur på matjakt i byen. Vi
havnet på en tapas bar der lyden fra tv'en konkurrerte med stereoanlegget
og gjestene om dominanse. Menyen besto av grisehale, griseører, grisenyre
og andre lokale spesialiteter. Alt sammen var fritert og smakte, ja, godt.
De tre berømte byene i Extremadura
Den fjerde dagen på veien var lagt opp med et ganske travelt skjema, ikke
så mye i antall kilometer vi skulle kjøre, men vi satset på å besøke de
tre kjente byene Merida, Cáseres og Trujillo. Vi var endelig inne i Extremadura
og ville gjerne se byene der de 'berømte' conquistadorene kom fra. Merida
ville bli Bentes andre og min tredje by ved samme navn. Tidligere hadde
vi vært i Merida, Mexico, mens jeg også tilbrakte fem uker i Merida, Venezuela
for noen år siden.
Landskapet er vakkert her i Mars, før det tørker helt ut om sommeren
med gradestokken liggende rundt førti grader, noe som skaper vanskelige
forhold for motorsykkelreising. Nå lå temperaturen rundt tjue til tjuefem
grader når vi ankom Merida. Der ble vi møtt av en uvanlig negativ holdning
til motorsykler fra det lokale politiet. Vi kjørte som vanlig rundt i
byen til vi fant plazaen i sentrum. Nervøs som jeg alltid er for sykkelen
og alt på den, tok vi den med oss inn på plazaen og parkerte i utkanten
ved det bordet vi hadde pekt oss ut. Jeg hadde knapt slått av tenninga
da en sinna politimann ropte til oss fra andre siden av plassen at jeg
"måtte se å komme meg vekk fra plazaen hans med den doningen der". Jeg
beklaget så mye og sa jeg trodde det var en grei parkering, men neida,
her var det bare å komme seg unna, så jeg startet opp og kjørte ned i
gaten for å finne plass. Når han så at jeg ikke hadde tenkt meg lenger
hørte jeg fløyta igjen. Han ville ha meg langt vekk til et parkeringshus
"på andre siden av byen". Det var varmt og jeg var fullt kledd, noe som
ikke gjør humøret lettere når slike hindringer kommer i veien. Jeg frådet
til han og vinket hardt på Bente som var på andre siden av plazaen med
to kaffe på bordet foran seg. Hun pekte på koppene og slo ut med armene,
men jeg var sinna og lei av den ergjerrige politimannen, så jeg ville
vekk. Det måtte være fredeligere pletter i denne byen. Bente så uttrykket
mitt og resignerte. Vi satt oss på sykkelen og var på vei vekk, da vi
oppdaget at i farten hadde hjelmene og en veske blitt liggende på en stol
midt på plazaen. Vi fikk til slutt hentet sakene og kjørt ut derfra. Politimannen
så fornøyd etter oss.
Etter et utall antall svinger gjennom enveiskjørte gater
havnet vi til slutt ved samme plazaen, denne gang på motsatt side. Jeg
så en ledig plass og til og med en bil fra de lokale parkeringsmyndighetene.
Det satt folk i bilen, så etter å ha parkert ruslet jeg bort og spurte
om den plassen jeg hadde valgt var godkjent. De smilte og nikket, "Bare
drikk kaffen din, så skal vi passe på sykkelen for deg". Mer skulle det
ikke til for at humøret kom tilbake. Jeg smilte og takket for hjelpen.
Bente ventet ved bordet der de samme to kopppene sto klare for oss. Kelneren
hadde også, i tillegg til parkeringsfolkene, sett opptrinnet fra politimannen
og valgte å holde koppene varme i tilfelle vi kom tilbake. Nå nøt vi kaffen
i det fine været, mens politimannens iver sto for underholdningen. Til
og med kelneren vår smilte av opptrinnene han laget.
Neste stopp var Cáseres. Merida hadde ikke lagt igjen noe spesielt inntrykk
på oss, noe som kanskje ikke var å forvente etter en time i byen med mesteparten
av tiden brukt på opptrinnet med politimannen. Men vi hadde lagt merke
til et storkereir på toppen av kirkeklokkene. Dette var et syn som skulle
bli vanlig de neste dagene. Vi kjørte inn i Caseres og manøvrerte oss
frem til den gamle bydelen. Min panikk for sykkelen gjorde at vi sto i
resepsjonen på byens Parador, den spanske stats slotts-hotell-kjede, og
spurte om vi kunne parkere et par timer hos dem, samt legge fra oss kjøreutstyret
i resepsjonen. Til vår overaskelse var ikke dette noe problem, og vi skulle
"selvsagt ikke" betale noe. "Forresten, lunsj blir servert i restauranten
i dette øyeblikk, og jeg anbefaler dere å prøve den". Jaha, så mye for
"gratis". Vi var sultne og følte nesten vi måtte gjøre som han foreslo.
I restauranten var det stille som graven og vi følte oss overhodet ikke
hjemme. Vi hadde dessuten et busjett å tenke på så vi bestilte hver vår
forrett. Skeptisk som jeg var til mengden mat på et slikt sted spiste
jeg brød i massevis ved siden av det vesle som kom på tallerkenen. Jeg
ba om ekstra brød to, tre ganger, og Bente holdt på å ramle av stolen
av latter når det viste seg at vi bare hadde fått første del av forretten.
Innen vi hadde fortært alt sammen var jeg stappmett og lo litt av meg
selv. Denne dagen var det vist min tur til å komme opp i rare situasjoner.
Maten var dyr men god, og selv om restauranten ikke var vår stil, fortjente
den overhodet ikke den kritikken som jeg var klar for å gi den når jeg
så den første lille matbiten.
Å komme inn i den gamle bydelen er som å gjøre en forflyttning i tid
tilbake til det femtende århundre. Bygningene er veldig godt bevart og
moderne neon-reklame og butikkvinduer var behagelig fraværende. Bydelen
har vært scene for mange film-innspillinger opp gjennom årene, med 1492
med Gerard Depardieu i hovedrollen som den kanskje mest kjente. På hvert
hustak og spir hadde storker bygd reir. Storkene kommer fra Afrika om
vinteren og slår seg ned over hele den sørlige delen av Extremadura. Dersom
status har noe å si for storker, så må han som bygde seg reir over loddet
til en gigantisk byggekran rage høyest av alle, også bokstavelig talt.
Var dette storkenes mobile hjem, der hannen skrøt med seg hunner hjem
til "kåken med best utsikt i verden".
To timer senere hentet vi utstyret i Parador'et og satte kusen for Trujillo,
fødebyen til Fransisco Pizzarro, erobreren av Inka-riket. Byen ligger
på en slette med en åskam i sentrum, der det også er en antikk bydel,
denne gangen med en borg i midten. Her ligger også huset til Fransisco,
nå omgjort til et interessant museum med Pizarro og Inkaene som tema.
Bydelen så ut som jeg innbildte meg den må ha gjort på Fransisco sin tid,
da han lekte politi og røver i gatene, lenge før han bestemte seg for
å utrydde en sivilisasjon. Eneste tydelige moderne tillegget i arkitekturen
var det elektriske nettet, som i Spania ser mer ut som spaghetti der det
henger og dingler fra hus til hus.
På plazaen i sentrum av byen står det en statue av Pizarro. Historien
vil ha det til at skulptøren egentlig hadde laget en statue av Hernan
Cortéz, men Mexico på den tiden - rundt 1900 - var ikke spesielt glad
i Cortéz, og for ikke å kaste vekk så mye arbeid til ingen nytte, aksepterte
Trujillo statuen som Pizarro, etter noen små kosmetiske endringer. I Spania
var de tidlig ute med å tenke samfunnsøkonomi og flerbruksprinsipper.
Opp til borgen og ned igjen på alle fire
Hittil hadde reisen i Extremadura gått langs hovedveiene, så nå syntes vi
det var på tide med litt bakveier for å se nærmere på regionen. Vi ble natta
over i Trujillo og satte kursen østover om morgenen, deretter sørover mot
Medellin, en liten ubetydelig landsby midt i ingenmannsland. Vi ville besøke
byen fordi det var Hernan Cortéz sin fødeby og fordi jeg hadde vært i Medellin,
Colombia. Den colombianske varianten er en millionby og ganske enkelt den
rake motsetning til denne støvete landsbyen. Vi besøkte Aztek-museet når
vi var i Mexico City, så dette besøket var en naturlig forlengelse. Det
var rart å tenke at en mann som Cortéz, med hans meget store innflytelse
på verdenshistorien, var fra dette lille stedet. Medellin hadde forresten
allerede en statue av Cortéz, noe som kanskje forklarer hvorfor de ikke
ville ta imot den ombygde Pizarro-statuen som står i Trujillo. Stedet ga
oss i det hele tatt en merkelig følelse av bortglemthet. Der vi sto parkert
i den støvete hovedgaten var det som en scene tatt ut av en David Lynch
film. To par øyne betraktet oss over ølglassene innenfra den ene av de to
barene, mens en buss sakte kjørte forbi, fylt med unger som satt med øynene
klistret i ruten for å se nærmere på oss, uten at noen åpnet munnen eller
snakket til hverandre. Det føltes som om det hele foregikk uten lyd og i
sakte kino, der støvet steg sakte men tykt rundt bussen og ansiktene til
de to i baren knapt var synlige lenger.
Det ligger selvsagt en borg i en slik by. Denne
var plassert litt på utsiden på toppen av en kolle. Vi ville opp dit og
satte av gårde på Rocinante. Veien gikk først over til kjerrevei og så
til et tråkk. I en port et stykke oppe i bakken sto det en hest tjoret
fast. Porten var smal, og vi følte ikke for å prøve å passere den. Eieren
var ikke i nærheten. Vi diskuterte litt frem og tilbake før vi bestemte
oss for å snu. Borgen fristet ikke nok. Jeg vendte sykkelen og ba Bente
stige på. Denne delen av stien hadde en gang vært brosteinbelagt, men
mange år uten velikehold hadde skapt store og farlige groper der steinen
hadde rast ut. Bente foreslo at jeg kjørte ned igjen aleine mens hun gikk.
Vi hadde tross alt kun toppboksen på femti liter med oss på turen. Den
var fullstappet og skapte et temmelig høyt tyngdepunkt på sykkelen. Jeg
ristet på hodet og sa, "er det ikke en off-road, da?!". Bente steg motvillig
opp og jeg slapp bremsen og begynte nedfarten. Noen sekunder senere foretok
jeg en effektiv og uerfaren bråbrems med forhjulet. Resultatet var at
dét forsvant til venstre, vi til høyre. En Triumph Tiger er en tung sykkel.
Med toppboks er den enda tyngre, men panikk skaper de mest utrolige utslag
av adrenalinkick, og jeg hadde løftet sykkelen opp i stående stilling
på null tid. Bente rakk knapt å reise seg opp fra bakken. Ingen av oss
skadet oss, bortsett fra en brukket negl hos Bente. Stoltheten hadde også
fått seg et lite skudd for baugen. Vaktmesteren i borgen hadde hørt opptrinnet
og kom løpende. Vi takket for omtanken og avslo tilbudet om å følge oss
til fots opp til borgen. Nå når vi kikket nærmere etter på Rocinante kunne
vi se en liten skade i lakken på kåpa, et knust blinklys og bøyd bremsepedal.
Denne ble bøyd ut igjen. Jeg fikk bestille nytt blinklys når vi kom hjem.
I fremtiden skulle uttrykket "Er'e ikke en off-road, a!", få sin egen
mening, i betydning "pass opp - nå er Dag på jordet igjen!!".
En uforglemmelig kveld med lokale helter
Med lærdommen om hvordan man ikke skulle kjøre offroad, fortsatte vi sydover
gjennom Higuera de la Sirena, Campillo de Llerena og Azuaga til Alanis.
Veiene var i alle slags tilstander, fra gode asfalterte til grus og pukk,
og inni mellom var det mye av typen en-gang-asfalterte. Vi ankom Alanis
en stund etter det var mørkt og stoppet ved en bar i hovegaten for å spørre
etter overnatting. De hadde tilfeldigvis en ferieleilighet som sto ubrukt
på denne tiden av året, og der kunne vi selvsagt bo. Prisen var i høyeste
laget men gikk ned bare ved at vi sto ved baren og snakket norsk med hverandre,
ansiktene lagt i alvorlige folder. Innendørs parkering til Rocinante hadde
de også. Jeg ble tilbudt å parkere henne i garasjen til ektemannen til barverten
vår. Eiendommen lå på andre siden av byen, og dermed fulgte jeg etter den
gamle utslitte Renaulten mens han humpet seg gjennom gatene. I garasjen
sto en delvis tildekket bil, men det var umulig ikke å se at det var en
splitter ny BMW 735, verdt en formue. Karen la merke til at jeg så dette
og kommenterte det med at Renaulten var hverdagsbilen, mens BMW'en ble brukt
på søndagene. På returen gjennom byen fikk jeg den tvilsomme æren av å sitte
på med "hverdagsbilen", og det virket ganske ubegripellig på meg at han
turde å kjøre den. Den humpet og slo med lyder som antydet at fjæringskomponentene
var fjernet en gang for alle og paraplygiret ville nesten ikke lystre hans
kommandoer. Jeg skjulte smilet så godt jeg kunne da han så på meg med et
blikk som sa, "den er i mye bedre stand enn den høres, kjennes og ser ut".
Vi kom oss trygt tilbake til leiligheten der
vi skulle bo, en kåk med fire soverom, to bad og en kjempestue. Om kvelden
gikk vi femti meter fra leiligheten til en bar som kalte på oss med det
tradisjonelle bråket, som vi nå hadde vendt oss til og begynt å like.
Femten mennesker på innsiden ble stille noen sekunder når de to fremmede
kom inn, men de høylytte diskusjonene kom fort i gang igjen. Vi fant oss
et hjørne av baren der vi satt for oss selv en liten stund før vi vinket
på bartenderen, en dame i førti-årene fra Barcelona, og spurte henne om
en nasjonalpark vi ville besøke. Kjente hun til denne og hvor vi måtte
kjøre for å komme dit. "Que! Nasjonal park, vi har en bekk av et fossefall
og tre trær, og så kaller de det en nasjonal park", svarte hun og lo.
Vi smilte tilbake og fikk veiforklaringer. Snart hadde vi en samtale i
gang og to karer, også i førti-årene, blandet seg inn. Whiskyen gikk ned
og humøret var på topp. Begge hadde merket savnet etter å sosialisere
seg ettersom de siste dagene var tilbragt stort sett i ensomhet. Den ene
av karene hadde ingen tenner i overkjeften, og i tillegg snakket han en
lokal dialekt. I Andalusía har man en tendens til å kutte den siste stavelsen
i stort sett alle ord, noe som kan gjøre språket vanskelig å forstå. Når
du møter en som i tillegg er fra et lite sted der dialekten har en enda
skarpere vri, der tennene mangler i kjeften og tre-fire whisky har passert
ganen, da begynner det å bli alvorlig vanskelig å forstå. Vi hadde gjentatt
"Como! - Hva!" hele kvelden, og til slutt spurte jeg, "Habla usted español?
- Snakker De spansk?". Kameraten hans ramlet nesten av barkrakken av latter
og bartenderen lo i ti minutter mens hun serverte andre. Spøken falt i
god jord, også hos mannen uten tenner. Når vi skjente hjem den kvelden,
hadde vi addressa og telefonnummeret hans i lomma. Alt i alt var det den
beste kvelden på turen.
Hjemreise
Vi fant den lokale parken dagen etter og det var mer enn tre trær og
en bekk. Grusveien vi fulgte gikk gjennom en fantastisk flott kork-eik-skog,
og en elv fulgte veien og glimtet vakkert i solskinnet. Vi stoppet ved
fossefallet for en rast før vi fortsatte langs en nedlagt jernbanestrekning
og kom til slutt ut på hovedveien igjen. Noen kilometer senere kom vi
inn i byen Konstantina, som var enda en overraskelse. Vi trodde byen var
knøtt liten og stoppet ved den første bitte lille baren vi så og bestillte
hver vår café con leche. Den eneste gjesten i baren, som hadde tilsammen
seks stoler, var en middel-aldrende bonde, kraftig bygd og med et staselig
helskjegg. Han la merke til tøyet vårt og spurte hvor vi var fra og hvor
vi skulle. Etter å ha fortalt i korte trekk hvem vi var, spurte Bente
hva han drev med. Han svarte at han drev som bonde og altmulig-mann sammen
med sin tyske kone, på en liten gård rett på utsiden av byen. Men det
som var interessant var at han hadde reist omtrent hele verden rundt på
syttitallet. Han hadde arbeidet og reist i Australia, Asia, Afrika, Amerika
og Europa. Gjennom ti år hadde han stort sett vært på reise. Vi snakket
en hel time. Det vil si, han snakket og vi lyttet. Han virket som en veldig
tilfreds mann der han satt, selv om han ikke klarte å skjule at han lengtet
ut på veien igjen i blant. Det er slike tilfeldige og uventede møter som
gjør at vi elsker å reise, men til slutt måtte han dra og vi kjørte videre
inn i byen. Vi ble svært overasket da vi oppdaget at byen vokste etter
hvert som vi kjørte. Den ga også inntrykk av atmosfære, spør meg ikke
hvorfor vi syntes det, men det var et sted vi egentlig kunne tenke oss
å stoppe lenger. I utkanten av byen ble vi i tvil om hvilken vei vi skulle
velge, og en liten stopp i veikanten på noen sekunder var nok til at en
mann kom over til oss og spurte om vi trengte hjelp. Vi smilte og takket
ja og han forklarte. Når vi forlot byen snakket vi om hvor utrolig hjelpsomme
andalusierne var, og hvor gjerne vi ville besøke denne byen noen dager
en gang.
Resten av dagen var en eneste lang spurt for
å komme frem til Nerja før natten. Vi tok den retteste kursen vi kunne,
noe som førte oss vekk fra hovedveiene og inn i grusveiland igjen. Vi
kjørte gjennom La Puebla de los Infantes (barnas landsby), ned til Palma
del Rio, videre til Ecija - hvor vi spiste den beste Revueltos de Esparragos((grønn)asparges-omelett)
vi noensinne hadde smakt, videre til Osuna, Martin de la Jara, Sierra
de Yuegas og inn på hovedveien som går forbi Antequera, til Malaga og
hjem. Siste del av turen ned mot kysten gikk i kraftige vinder og hastigheter
opp mot 150 km/t. Rocinante blåste av vinden og holdt oss ganske støtt
hele veien. Alt i alt hadde vi lagt bak oss en perfekt fem dagers rundtur
på 1600 kilometer. Rocinante gjorde jobben godt, men vil bli fikset opp
litt før neste langtur. Fjæringen både foran og bak skal stives opp for
bedre å takle den tunge lasten. Det er godt å være tilbake i leiligheten
og vaske klær og forberede neste utflukt. Da går ferden til Cabo de Gata,
Europas tørreste sted. Følg med!
>> Neste