Tre måneder i Spania på en Triumph
Artikkelen ble utgitt over to nummer av MC Bladet
våren 1999
Rocinante
i sitt rette element, med Andalusiske oliven lunder i bakgrunnen
|
Av Dag Jenssen (tekst og foto) og Bente Bråthen (foto)
Cabo
de Gata, Europas tørreste sted |
En kald og guffen
novemberdag i Porsgrunn for drøyt et år siden ble det tatt
en viktig avgjørelse. Vi, et par tidlig i trettiårene, hadde
nettopp sett på et hus vi hadde tenkt å kjøpe da vi
kom frem til at det vi egentlig ville var å ”rømme” landet
for en tid. Verdien av leiligheten vår hadde steget med over 50%
på de tre årene vi hadde hatt den, og et salg ville skaffe
oss pengene vi trengte for å gjøre de to tingene vi virkelig
hadde lyst til; dra til Spania for å lære bedre spansk, kjøpe
en motorsykkel og reise rundt noen måneder. Og slik ble det.
Ved nyttårstider 1997-98 hadde vi solgt leiligheten, pakket bilen
til bristepunktet og forlatt Norge. Nyttårsaften feiret vi i Figueres,
like sør for den franske grensen, og fire dager senere stod jeg
hos Antonio Luis Motor, godkjent Triumph-forhandler i Malaga, Sør-Spania.
Formalitetene gjorde vi unna på et blunk, og åtte dager senere
ankom sykkelen, en British Racing Green Triumph Tiger 1998 modell med
toppkoffert. Den skulle registreres på turistskilter for å
gjøre handelen billigere for meg og det skulle ta fire
lange uker å få klarert papirene og få på skilter.
Jeg dro på jobb i Nordsjøen en måned, og da jeg kom
tilbake hadde vi tre måneder permisjon og en Tiger klar til aksjon.
Vi leide en leilighet i Nerja, en liten by 50 kilometer øst for
Malaga. De neste par ukene tok vi Rocinante – det var navnet vi gav Tiger’n
– på daglige turer i de fantastiske Andalusiske fjellene.
Axarquia området
Det tok litt tid å venne seg til Tiger’n. Tidligere hadde jeg en
Suzuki Katana 1100 i fem år og jeg trengte tid for å venne
meg til den oppreiste kjørestillingen. Etter den første
dagen måtte jeg en tur til kiropraktor, men langsomt ble jeg komfortabel
med sykkelen og etter en uke var den bortimot perfekt.
En
stolt Tiger eier |
Den sørlige delen av Andalusia var som skapt for Rocinante, smale
veier med underlag som aldri sluttet å overraske meg. I det ene øyeblikket
var veien fin med bra asfalt, for plutselig å bli til en kjerrevei
med steiner, grus og jord.
Veien snirkler seg oppover mellom hvitvaskede landsbyer, daler og fjelltopper.
Det finnes nesten ikke grenser for hvor du kan kjøre med den rette
sykkelen.
Vi besøkte nesten hver eneste landsby i Axarquia, fjellområdet
innenfor Nerja og Malaga. Det er mange høydepunkter å velge
i her og Comares, Periana og Rio Gordo er noen av dem. Hver gang vi kjørte
inn i en landsby ble det stille på torvet og folk kom sakte mot sykkelen.
Det er ikke så mange Triumph Tiger’e i Spania og i et land der de
fleste har et forhold til tohjulinger var det helt naturlig å ta Rocinante
i nærmere øyesyn.
Det var nesten utelukkende gamle menn å se på torgene i de små
byene. De fordrev tiden med å spille domino og ta seg et glass vin
eller noe sterkere. Mange smilte, ønsket oss velkommen og stilte
spørsmål om sykkelen og om oss, dermed hadde vi en samtale
igang.
Gjørmehull
i Jaén distriktet, jeg kom meg over uten fall |
Jeg hadde ikke tenkt på det før, men en såpass spesiell
sykkel som Rocinante viste seg å være en glimrende inngangsbillett
for å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Den ble aldri stående
ensom noe sted.
I Axarquia-området er det også veier skapt for fart. Verdt å
nevne er veien fra Nerja til Almuñecar. En lørdag mens var
politiet opptatt med en lokal fiesta traff vi på en gjeng med unge
gate-racere som kjørte om kapp på en 10 kilometers veistrekning.
Utkikksposter med walkie-talkier var plassert langs ”banen” for å
varsle deltakerene om det ble mye trafikk eller dersom politiet dukket opp.
Når det var klart kjørte de en etter en på tid.
Som en bekjent fra Nerja sa til oss; ”..og innimellom er det noen
som dør!”
En annen flott vei er hovedveien fra Motril til Granada. Veien slynger seg
oppover i 7 mil med perfekte svinger. Eneste ulempen er trafikken som til
tider kan være ganske stor.
Favorittruten min var San Jose (Marbella) – Ronda, fem mil med med de mest
perfekte svingene jeg har opplevd med fantastisk utsikt og mye mindre trafikk
enn veien til Granada. Jeg fant imidlertid ut at det var best å kjøre
her midt på dagen. Om morgenen kommer turistbussene fra kysten opp
til Ronda, og om ettermiddagen returnerer de samme veien.
Atlanterhavskysten til Extemadura
Bente
og Ulrika i Tarifa, Spanias sydligste punkt, Atlanterhavet til venstre,
Middelhavet til høyre |
I løpet av oppholdet vårt la vi ut på fem lange turer,
og rakk over det meste av syd-Spania.
Den første gikk nedover kysten til Gibraltar, nesten opp til Cadiz,
videre innover til Sevilla og inn i Extemadura. Vi tok denne turen i mars
og hadde fem dager med glimrende vær. Vi syntes ikke det var så
rart, men etter hvert kom vi til å se tilbake på denne turen
som en av de beste, i alle fall værmessig.
Vi tilbakela omtrent 30 mil om dagen, noe som ga oss mulighet for å
oppleve den fantastiske naturen og de flotte landsbyene langs ruten. Vestkysten
var imponerende fri for masseturisme og hadde et stort nett av morsomme
veier. Vi kom til Extremadura hvor alt er flatt, men likevel nydelig i mars.
Om sommeren blir det veldig tørt og varmt her, så jeg anbefaler
å dra dit om våren eller høsten.
Det er flere spennende byer langs denne ruten; Merida, Cáceres, Trujillo
for å nevne noen. Fra alle disse byene kom det berømte erobrere.
Det ser man lett når man titter på et kart over Syd-Amerika.
Navnene gjentas i nesten hvert eneste land. Vi besøkte også
småbyer som Medellin – fødebyen til Hérnan Córtez,
erobreren av Aztekerer riket.
Det ligger enormt med historie i disse byene. I Cáceres har de fortsatt
en gammel bydel som tar deg rett tilbake til 1600-tallet og midt i Trujillo
ligger det en høyde med gamlebyen og en borg i midten. Huset til
Fransisco Pizzaro, erobreren av Inka riket, har blitt gjort om til et interessant
museum og ligger midt i den gamle bydelen.
Sykkelen og jeg ble bedre og bedre venner etter hvert, men det var en ting
som plaget meg. Vi kjørte med en 43-liters toppkoffert som eneste
bagasje, og denne gjorde Tiger’n enda mer topptung og litt ”vinglete” i
lav fart. Det resulterte til slutt i at Bente - kona mi – Tiger’n
og jeg plutselig lå langflate på stien som førte opp
til slottet i Medellin. Med min minimale offroad-erfaring bidro jeg nok
litt ekstra selv også. Vareopptellingen viste et knust blinklys, noen
små riper i lakken, bøyd bremsepedal og såret stolthet.
Cabo de Gata og Granada
Avslapping
utenfor hostalet vårt i San José, Cabo de Gata |
Den neste turen gikk til Cabo de Gata og Alpujarras, med en to dagers stopp
i Granada. Cabo de Gata er en halvøy og nasjonalpark som ligger øst
for Almeria og er det tørreste stedet i Europa. Naturen er flott,
men mindre øde enn vi hadde trodd. Det har grodd opp leilighetskomplekser
og hoteller her også, men etterhvert innså vi at folk nok hadde
lett etter det samme som oss. Så hva kan man forvente seg?
Las Alpujarras var strålende. Dette fjellområdet på sørsiden
av Sierra Nevada har fantastiske veier og små hvite landsbyer.
Dette var uten tvil en av de beste veistrekningene kombinert med den flotteste
naturen vi opplevde.
Vi krysset Sierra Nevada i 2000 meters høyde, og og temmelig
forfrosne kom vi over på nordsiden der hele Spania så ut til
å åpne seg for oss. Etter et kort stopp i Guadix, byen
hvor folk fortsatt bor i grotter, var vi Granada.
Detaljer
fra palass på Alhambra, Granada |
Granada ble vår spanske favorittby. Vi brukte åtte timer – fordelt
på to etapper - på å utforske Alhambra som ligger fantastisk
til på en fjelltopp midt i byen med snødekte Sierra Nevada
i bakgrunnen, det gamle jødekvarteret i nord og et pulserende bysentrum
i vest. Alhambra har vært, og er fortsatt, kilden til mange gamle
myter om Maurer-tiden i Spania, inkludert det berømte eventyret 1001
Natt.
Om kvelden gikk vi fra bar til bar. Gratis tapas med hver drink eller øl
fylte oss opp på flere måter. Og hele barrunden kostet oss nesten
ingen ting! Kvelden endte på en jazz klubb nede i en bakgate, med
dirrende rytmer fra en enkelt gitarist som fremførte flamenco.
Mallorca
Etter å ha tilbrakt Semana Santa (påske) i Nerja pakket vi
Rocinante igjen og satte kursen for Mallorca, den lengste turen vår
så langt. Det ble 14 dager med regn, snø, hete og kulde.
Deretter sto Ronda og Madrid for tur.
Spania er mye mer variert enn vi trodde på forhånd og vi skulle
oppleve alle årstider de neste 14 dagene. Etter å ha kjørt
en bomtur på åtte mil, for så å snu for
å hente de gjenglemte fergebillettene til Valencia-Palma turen satte
vi kursen mot flotte Sierra Cazorla i Jaen-provinsen, en av landets største
nasjonalparker. Rio Guadalquivir, Spanias lengste elv har sitt utspring
herfra og området byr på mange spennende naturopplevelser.
Det eneste problemet var været. Litt uvanlig for denne årstiden
ble vi stoppet
Bente
nyter solen i Nerja |
av snø på 1300 meter, og måtte kjøre gjennom sierraen
nede på dalbunnen i stedet. Vi var iskalde i sommerklærne våre,
for er man norsk tar man ikke med seg vinterklær til Spania. Dermed
basta!
Vi fortsatte over de store slettene rundt Albacete og videre mot Valencia
på østkysten. Det var en fantastisk følelse å
kjøre ned fra innlandsslettene med bare 5-6 grader til Middelhavskysten
og 22 varme varmegrader.
Etter en nattseilas med ferge fra Valencia gikk vi i land i Palma.
Millionærers leketøy fylte havna så langt øyet
kunne se og en 70 fots seilbåt så ut som en liten folkebåt
mot megayachten bakenfor.
Bente arbeidet på Mallorca for åtte år siden, og siden
den gang har mye forandret seg. Det ble snakket tysk på annenhvert
gatehjørne, og vi ble fortalt at den Tyske forretningstanden på
øya var i ferd med å etablere eget politisk parti.
Øya er fortsatt sjarmerende, og vi falt spesielt for Deja, øyas
mest berømte landsby. Ti dager gav oss magesjau, sol, regn, vennebesøk
og kjøreturer i hver eneste krok av øya. Sett fra en
motorsyklists synspunkt var høydepunktet fjellkjeden på
vestsiden der veiene svinger og snor seg i det uendelige.
På fergen tilbake fra Mallorca traff vi en gjeng med motorsyklister
på vei til Jerez de La Frontera og VM-runde i roadracing, Spanias
største motorsykkel happening. Vi hadde dessverre lagt andre planer,
og måtte pent takke nei til tilbudet om å slå følge.
De andre valgte den lange veien langs kysten, mens vi kuttet tvers over
og kjørte mot innlandet igjen. Det betydde opp på slettene
atter en gang, som igjen betydde vind, regn og kulde. Og jeg som for et
kort øyeblikk trodde vi hadde vært smartere enn resten av gjengen
og valgt den beste ruten.
Klestørking
i Deia, Mallorca |
Ronda
Dette ble en kort tur i nærområdet vårt, med Ronda
som hovedmål, og besto i korte trekk av alle slags kronglete ruter
i et tildels fantastisk område.
Kjører man inn i Ronda fra øst er det lite spektakulært
over byen. Det er bare nok en spansk fjellby. Men når man kommer
seg gjennom labyrinten av smågater, og ender opp ved Spanias eldste
og største tyrefekterarena og broen Punto Nuevo (begge fra ca 1790!)
som krysser den 200 meter dype kløften som deler byen, forstår
man at Ronda er ganske spesiell allikevel. Vi falt for byen, og selv om
det ikke er så mye som foregår en mandagskveld hadde vi det
hyggelig. Vi feiret Bentes 30-års dag med fin middag, og endte opp
med å spille dart mot et par lokale helter. Bente vant til og med!
Madrid
En
kelner på sin post på Plaza Major i Madrid |
Den siste lange turen vår gikk til Madrid, der vi hadde planlagt å
gifte oss stille og fredelig på den norske ambassaden. Denne turen
brakte oss enda lenger innover i det Andalusiske høylandet, gjennom
Jaen med oliventrær så langt øyet kunne se og til Toledo,
før vi endte opp i Madrid. Været spilte stadig en lek med oss
og denne gang hadde vi rotet oss ut på en jordvei da det store skyllet
kom og omdannet veien til et gjørmebad. Vi klarte oss ved et under
uten å velte og måtte tilbringe en time under et utspring i
en nesten forlatt landsby før turen kunne fortsette.
Toledo var den gamle hovedstaden i Castilla og har så mye historie
i seg at man nærmest mister pusten. Gamlebyen - delvis omkranset av
en elv - med sine bymurer og flere hundre år gamle bygninger er som
tatt rett ut av en middelalder-roman.
Vi ankom Madrid to dager før bryllupet sto i den Norske ambassaden.
En hel dag ble brukt til å kjøpe inn alt jeg trengte av klær
og en dag til museum og utstillinger. Bryllupet ble feiret alene med middag
på restauranten El Botin – verdens eldste og nevnt i Michelin guiden
– med nydelig mat, en tur på fotoutstilling og til slutt på
opera for første gang med Carmen på programmet – alt i alt
en fantastisk dag.
Denne gangen hadde vi pakket sykkelen med saltasker og tankveske i tillegg
til toppboksen. Jeg er ikke helt sikker, men det er sannsynligvis en eller
annen lov som gjør at uansett hvor god plass du har blir det fullt
over alt. Jeg kunne ikke la vær å undre meg over hvordan vi
hadde klart oss tidligere med bare toppboksen.
Det var det
I
Andalusia dyrker bøndene jorden på gamlemåten |
Tre måneder hadde gått før vi hadde fått sukk
for oss. Det var på tide å begynne å jobbe igjen.
I løpet av hele den tiden vi tilbrakte i Spania oppførte
Rocinante seg eksemplarisk. Det eneste trøbbelet som oppstod var
en ulyd fra generatoren som viste seg å være en brukket, men
harmløs skrue. Det ble fikset på garantien.
Jeg gjorde et par små modifiseringer i forhold til original oppsettet
på sykkelen. Gaffelfjærene ble byttet mot ’heavy-duty’-fjærer,
fronten ble senket 15mm og bakenden stivet opp litt. Dette gjorde sykkelen
stivere og bedre egnet for to.
Alt i alt hadde vi tre fantastiske måneder i Spania. Vi kjørte
på kryss og tvers over hele den sørlige delen av landet,
lærte mer spansk og nøt en flott motorsykkel.
Til sammen 12000 kilometer ble tilbakelagt i første omgang og i
Januar i år var vi tilbake og tilbrakte fire nye uker og 3000km
på Rocinante, men det er en annen historie. Å reise med motorsykkel
er en fantastisk måte å komme seg fram til og i kontakt med
folk, samt at reisen i seg selv også blir interressant for oss som
er glad i tohjulinger. Så til de som tenker tanken om å gjøre
noe lignende, er mitt råd: GJØR DET! det er verdt det.