Home
 

I 1998:
Rute kart
01 Extremadura
02 Cabo de Gata
03 Mallorca
04 Ronda
05 Madrid

I 1999:
06 Sevilla
07 Mojácar
08 Towards Norway

Rocinante Tigern:
På veien
En liten ulykke

Og litt til:
Kortversjonen
Barer i Andalusía
Nerja og Axarquía
Foto Gallery
The road home 2001


  Home
Links
E-mail
Go to Pan American Home

Møte med Spansk byråkrati

Å kjøpe en motorsykkel i Spania kan for en nordmann være en svært møysommelig prosess, noe vi erfarte til fulle i Januar 1998. Spesielt vanskelig blir det når man går inn for å kjøpe sykkelen på turistskilt og er midt i læreprosessen hva språket angår. Her er min lille beretning om møtet med det spanske byråkratiet.

Triumph Tiger, verdens flotteste sykkel

Triumph Tiger, offisielt bilde fra Triumph UK

En annonse på internett fikk meg til å bestemme meg for at Tiger'n skulle bli min neste sykkel. Jeg hadde bladd gjennom hundrevis av annonser og blader i flere uker når blikket mitt falt på denne off-road tourer'en fra England. Det var kjærlighet ved første blikk. Ni hundre kubikk fordelt på tre sylindre med høyde, kjørestilling og fjæringsvei som passet meg ypperlig, var noen av argumentene. En annen viktig faktor var utseende, som var en fryd for øyet.

Jeg overbeviste meg selv ganske raskt om at dette var min neste sykkel og på veien ned gjennom Spania i bilen stoppet vi innom forhandlere både i Barcelona og i Alicante for å ta den i nærmere øyesyn. I Barcelona så jeg sykkelen "in real life" for første gang. Etter å ha dratt Bente vekk fra Sagrada Familia og andre ikke-mc relaterte attraksjoner fant vi frem til forhandleren. En rask prøvesitting bekreftet avgjørelsen min. Neste stopp var Alicante. Jeg hadde snakket med denne forhandleren tidligere om pris og gledet meg til å videreforhandle om kjøp av en 1998 modell. Skuffelsen i ansiktet mitt fikk Bente til å le høyt når jeg fant ut at butikken var stengt for helgen. Vi ville ikke være lenger i Alicante enn høyst nødvendig så ferden fortsatte mot Nerja, der vi endte opp for resten av oppholdet.

Dagen etter ankomsten i Nerja hadde vi skaffet oss leilighet for de neste seks månedene, og jeg proklamerte at i morgen var en perfekt dag for en tur til Malaga der neste Triumph forhandler holdt hus. Neida, neida, hvorfor skulle vi ordne med møblering av leiligheten, skrive kontrakter, møte naboer eller bli kjent i byen når det kanskje sto en splitter ny usolgt Tiger i Malaga.

"Alt i orden, det tar bare noen dager"

Selgeren hos Antonio Luis Motor i Malaga, Javier, ønsket meg velkommen. Jeg nikket og ransaket lokalet med blikket på jakt etter en Tiger. Hmmm, ingen i utstillingen. Neida, han kunne bekrefte at det ikke fantes noen i øyeblikket. Faktisk tok de aldri inn Tiger'e uten at de var forhåndsolgt, på grunn av det dårlige markedet for Triumph i Spania. Men det ville ikke ta mer enn noen dager å få tilsendt en ned fra Madrid, dersom jeg skulle bestemme meg for å kjøpe. "Bestemme meg, jeg gjorde det for en måned siden, jatakk, jeg vil ha en så fort som mulig". Han ble litt lang i maska. Det er kanskje ikke vanlig at kunder kommer inn og peker på den sykkelen de vil ha og spør hvor fort de kan skaffe den. Men jeg var klar.

"Ningun problema, ikke noe problem, gi oss passet ditt så skal alt være i orden på under en uke". Turist skilt var ikke noe problem så lenge jeg ikke var fra et EU-land - takk til Norge for avstemningen - og prisen ville da gå ned fra 74000kr til 58000kr. Det hele var fantastisk og innen en time var alt klart og sykkelen bestilt. For å gjøre det hele litt demokratisk bestemte Bente fargen, British Racing Green, et godt valg.


Litt av den følelsen jeg etterhvert fikk når Rocinante skulle registreres.

En ting ville forsinke det hele noe. Jeg forlangte å få en 1998 modell og ikke en usolgt 1997 modell, ganske enkelt fordi de ikke ville slå av på prisen for den eldre. Så jeg måtte påberegne meg å vente 7-8 dager på sykkelen som ble sendt fra England og 3-4 dager til på skiltene. Greit nok, det var bare å smøre seg med tålmodighet og ha troen.

Åtte dager senere ble jeg oppringt av Javier som kunne fortelle at sykkelen hadde kommet. Jeg slang på røret, fikk med meg Bente og kjørte inn til Malaga i rekordfart. På veien inn fylte jeg blyfri bensin på den gamle bilen i ren forfjamselse. Bente oppdaget heldigvis feilen innen tanken var fylt opp.

Der sto den, en nydelig, totalt urørt - i allefall nesten - grønn Tiger. Vi startet den opp, trillet den på utsiden av butikken og tok et bilde eller to, alt sammen mens jeg kriblet av forventning. Endelig fikk vi prøvesitte sykkelen begge to og det gjorde godt å høre at Bente satt bedre på denne enn på den forrige sykkelen jeg hadde. Javier så forventingen i ansiktet mitt, smilte og sa at "nå snakker vi bare om noen dager så er skiltene klare".

Jeg håpet inderlig han hadde rett. Om 17 dager skulle jeg forlate Spania for å jobbe i fire uker i Nordsjøen, den siste turen min før permisjonen, og jeg ønsket meg en uke eller mer på Tigern før jeg reiste.

Det gikk bare to dager, så ringte telefonen. Javier kunne opplyse at det ville ta ti dager å behandle papirene fordi jeg ba om turist skilter. Jeg spurte pent hvorfor det var slik, men selv om han ikke visste sikkert så avskrev han det som byråkratisk sommel. Ja ja, tenkte jeg. Det er bare å justere opp humøret igjen og tilpasse seg den nye situasjonen.

"Hmm, vi mangler en signatur"

Noen dager gikk før neste telefon brakte meg budskapet om at det manglet signaturer på et dokument eller to. Jeg spurte oppgitt om dette kom til å forsinke prosessen enda mer, og fikk til svar at ja, det måtte jeg regne med. Mitt neste spørsmål var hvorfor dette kom opp nå, og ikke når jeg var i butikken tidligere, men da ble han svar skyldig. Frustrert heiv jeg meg i bilen og kjørte de nå ganske familiære seks milene inn til Malaga igjen. I butikken lå seks, syv dokumenter og ventet på min underskrift. Det gjaldt Trafico - det spanske biltilsynet, politiet, forsikringselskapet, det lokale kommunekontoret, kopier av alle og et par jeg har glemt. Jeg signerte i vei og spurte om alt var i orden nå. Svaret var som sist "Jada, nå snakker vi om noen dager maks". Jeg forlot butikken og var slett ikke overbevist lenger.

"Ops, Trafico trenger et id-nummer"

Dagene gikk og jeg ble mer og mer frustret av alle de tusener med sykler jeg så på veien. Jeg var sikker på at de kjørte i ring rundt meg for å surne livet mitt.

Fra tid til annen ringte jeg butikken for å forsikre meg om at det skjedde noe. Noen hadde tipset meg om dette. Papirene kunne godt ha ankommet butikken og så skjer det ingenting før du tar kontakt selv. Etter mange lange dager fikk jeg beskjed, etter en av mine oppringinger, om at ting hadde skjedd. Trafico trengte et id-nummer fra meg, et såkalt NIE nummer, som er et turist identifikasjons nummer. Det tar en uke å få det fra nærmeste kommunale politistasjon. Jeg var blitt tipset om dette fra to svenske bikere i Nerja og hadde søkt noen dager i forveien. Allikevel spilte jeg uvitende, og spurte hvorfor jeg ikke fikk dette opplyst tidligere. Javier ble svar skyldig igjen og denne gangen syntes jeg litt synd på han, for han hadde antakelig ingen peiling på denne prosessen selv og mottok ganske enkelt ordre fra Trafico. Jeg skjelte litt til å begynne med, men roet meg ned etter hvert med en følelse av oppgitthet over meg. "Slapp av", sa Javier, "noen dager til nå så". Jeg la på.

"Forsikringselskapet må ha mer penger"

Dagen for min avreise på jobb kom nærmere, og jeg begynte å innse eller frykte at jeg pent måtte vente fire uker på å få kjøre Tiger'n. En stolt Tiger eier, høyt oppe i de Andalusiske sletter

Forikringen var ordnet gjennom forhandleren, og til min overaskelse fikk jeg overføre min norske bonus. Denne ble bekreftet fra Norge på fax og full kasko forsikring redusert fra 6000kr til 4000kr. Jeg betalte summen, som ville dekke et års forsikring selv om turistskiltene bare varte et halvt år, inn på forhånd etter spansk praksis. Pengene måtte stå på selskapet sin konto før de gav ut en bekreftelse på at sykkelen var forsikret, en bekreftelse som trengtes for at Trafico skulle levere ut skilter.

Jeg gikk nesten gjennom taket av sinne da Javier ringte og sa at forsikringselskapet måtte ha det resterende beløpet - de to tusen i mellom full pris og bonus pris - inn på konto før de kunne sende papiret jeg trengte. De to tusen ville jeg så få tilbake. Jeg trodde ikke mine egne ører og nærmest ropte i telefonen om forklaring. Nei det kunne ikke Javier gi meg, men selskapet hadde gjort feil da de lot meg betale summen inn og det måtte rettes opp først. Men hvorfor kunne ikke de som et seriøst selskap i det minste la meg få det sårt trengte dokumentet, siden feilen var deres. Javier ringte selskapet mens jeg ventet utålmodig og kom tilbake med den nedslående meldingen at det ikke lot seg gjøre. Jeg måtte inn i én bank, ta ut kontanter, gå over til forsikringselskapets bank og sette inn penger direkte på deres konto. Kvittering til selskapet ville bli sendt i løpet av noen dager og så ville de sende forsikringspapirene til Trafico. Ting er annerledes i Spania.

Ingen mulighet igjen

Nå hadde jeg tapt kampen mot tiden og hadde en ørliten mulighet igjen. Jeg hadde tidlig tenkt på å be om prøveskilt, men glemte det igjen. Nå ringte jeg Javier og lurte på om dette var mulig å ordne. Svaret var at dette ville ta minimum fire-fem uker å skaffe. Mulighetenes beger var tomt.

Etter et siste besøk hos Rocinante i butikken, med løfter om at alt ville være klart om fire uker, sa jeg farvel til Bente og reiste på jobb.

To uker seinere ankom skiltene, hele fem uker etter jeg kjøpte sykkelen. Bente var i butikken fra tid til annen og sjekket at alt var på plass, og til slutt var toppboksen, midtstøtte og alarm montert sammen med skiltene.

Oss to, Rocinante og tre måneder fri

Bildet er tatt første dag på tur med Rocinante, i bakgrunnen Velez Malaga

Etter fire lange uker på jobb kom endelig dagen for min ankomst i Spania igjen. Dagen etter tok Bente og jeg bussen inn til byen der sykkelen sto og ventet med alt utstyr på plass. Rocinante var klar, Javier strålte av lykke - eller glede over å være kvitt en plageånd og jeg strålte enda mer. Bak meg sto Bente og smilte like lykkelig som meg, både over å ha sykkelen på veien og ikke minst fordi samboeren kanskje ville fungere normalt igjen. Vi startet opp og kjørte inn i de Andalusiske fjellene. Smilet mitt gikk nesten rundt hodet, selv om sykkelen var i innkjøringsfasen og måtte behandles veldig pent.

Dagen gikk med til å ta bilder av Rocinante alene, Bente og Rocinante, meg og Rocinante og noen flere av Rocinante, alt i mellom små etapper rundt i det fantastiske Axarquia området.

Vi hadde tre måneders ferie foran oss. Ingen jobb eller stress, bare oss to, en motorsykkel og et land å utforske!

La vida podria sido peor!
(livet kunne vært værre)

 
 

Home
Links
E-mail
Til toppen av siden

 

 

© All photos and text on this site is the property of Bente Bråthen and Dag Jenssen. Contact us if interested in publishing or reusing material from us.
URL Main page: http://www.RocinantesTravels.com. Comments, suggestions or problems with the site, contact
Webmaster@RocinantesTravels.com


Home