Barer i Andalusía
Når du entrer en lokal
bar i Andalusía så kommer du i virkeligheten inn i et spansk hjem. Eieren
har antagelig tilbrakt tre-fjerdedel av livet sitt i den baren og bor
kanskje i etasjen over.
Uttrykket "arbeidstimer" finnes i realiteten ikke. Tenk deg å tilbringe
10-14 timer på jobb hver dag, kanskje med unntak av søndag, da du tar
deg formiddagsfri. Og ikke bare for noen år, men for resten av livet.
Jeg kunne aldri levd slik, men spanjolen kan. Han tar kanskje en måned
fri i løpet av vinteren, mens resten av året sirkulerer rundt baren han
driver.
Derfor må du ikke la deg overraske om humøret ikke alltid er
på topp og du ikke alltid blir ønsket like hjertelig velkommen. Etter
norsk standard kan dette virke uhøflig, i Andalusía er det godtatt. Han
har kanskje jobbet 14 timer og er veldig nærme senga si.
Det er virkelig stor forskjell mellom en spansk og en norsk bar. I Norge
er baren et sted der voksne går for å drikke seg full på fredag og lørdag.
Resten av uka unngår vi stort sett slike steder for ikke å gi signaler
om alkoholisme. I Spania er denne tankegangen fremmed. En drosjesjåfør
sa til oss en gang at spanjolene "Viven en la calle"-"de lever i gatene",
som betyr at hjemmet er sted man sover, mens baren og plazaen er oppholdsrommet.
Mens barn og eldre er ikke-eksisterende på en bar i Norge, er det vanlig
å treffe alle generasjoner på en bar i Spania. Der sitter bestemor med
barnebarnet på fanget, mens mor sitter og strikker og skjeller litt på
mannen som står sammen med kompisene ved baren og ser på fotball, forøvrig
en idrett som engasjerer nesten enhver spanjol. Det er synd å se at Norge
med sine moral komplekser prøver å kvele denne kulturen som er kunne vært
med på å føre folk ut av sine små huler og inn i et mer sosialt miljø.
Et par i førtiårene fra Nerja som vi ble godt kjent med har drevet den
samme lille hull-i-veggen baren gjennom 17 år. Han er tidligere bokser,
syklist, fotballspiller, tennisspiller og hvem vet hva mer. De hverken
drikker eller røyker selv og dersom du besøker de hjemme byr de på fersk
appelsin juice eller vann. Men de lever av folk som både drikker og røyker.
Her hjemme ville det vært en veldig merkelig karrierevei å velge. I Spania
er det normalt. De jobber syv dager i uka fra ti til tre om formiddagen
og fra syv til ett, to, tre eller fire om kvelden, avhengig av når folk
forlater stedet. På søndager tar de formiddagen fri og om høsten tar de
fire ukers ferie. Det har vært hverdagen i 17 år. Hver eneste siesta -
perioden mellom formiddagsøkt og ettermiddagsøkt - tar Antonio frem sykkelen
og sykler en tur opp i fjellene. De har ikke råd til å ansette noen til
å jobbe for seg, så valget er enkelt.
Alkoholisme
Noen steder står det skilt bak baren, "Alkohol forbudt solgt til personer
under 18 år", andre steder er grensen 16. Vi vet ikke hvem som lager reglene.
Men det som er interressant er at du nesten aldri møter en spanjol som er,
på godt norsk, dritings. Det er rett og slett veldig uvanlig og uakseptabelt
hos den jevne mann eller kvinne. De ler og rister på hodet når de ser skandinaviske
turister ute av stand til å gjøre rede for seg eller holde seg på bena.
Under San Isidro festivalen i Nerja, årets store party happening, kunne
man få kjøpt sprit og annen alkohol hvor enn man snudde seg. Hele Nerja
hadde flyttet seg opp til festival plassen, mens det natten før var ungdommen
sin tur. Den natten så vi åtte-ti yngre som kunne karakteriseres som 'dritings'
Alle var turister. Forøvrig så spurte jeg Fran, en god venn fra Nerja, om
ikke det var risikabelt å flytte hele byen opp hit, inkludert politiet.
"Neida", sa Fran, "Tyvene vil heller ikke gå glipp av festen".
Når alt dette er sagt om spansk stolthet og barkultur, så ville det
vært galt ikke å nevne at de er verdens største øl-drikkende nasjon, og
at det med svært stor sannsynlighet er store mørketall innen alkoholisme.
Det er slett ikke uvanlig å se eldre eller yngre menn nyte en "carajillo"
eller en annen alkoholholdig drikk når frokosten blir inntatt på tapas-baren.
En vanlig tapas bar ser ut som en stall etter lunchen er fortært. Det
er vanlig skikk å slippe det du har i hendene rett på gulvet, det være
seg sigarett sneiper, nøtteskall, servietter, matrester og mer til. Det
knaser under sålene når du krysser gulvet. Etter endt lunch går eieren
eller kona hans rundt med kost og feier opp restene. Mange moderne tenkende
eiere har prøvd å endre denne uvanen, dog uten særlig hell. Spesiellt
overaskende er det å komme inn i en bar der klientellet er kledd i dress
og slips og er tydelig del av det øvre sammfunnslag, og registrere at
det ser ut som i fjøset til onkelen min - før han rydder opp for dagen
- etter de har dratt. Samtidig er det noe besnærende virkelig over tenkemåten,
mat og drikke skal ned halsen, resten dropper du der du er.
Bar de Futbol
Det er en bar i Nerja som heter "Bar de Futbol". Som den fotball baren den
er henger det bannere og bilder fra spanske og engelske toppklubber over
hele interiøret. Ingenting er nyere enn 20-30 år og bareieren og hans kone,
som driver stedet sammen, er i slutten av sekstiårene eller begynnelsen
av syttiårene. Man får følelsen av at de har drevet stedet i 50 år, noe
de kanskje har. Første gang vi havnet her var vi på vei hjem fra byen en
søndags kveld og hørte et kor av sinte stemmer innenfor. Nysgjerrighet gjorde
at vi tok turen innom og vi ble litt lange i maska når vi så at det ikke
var mer enn seks personer der inne, og at de smilte. De kranglet slett ikke.
To av gjestene diskuterte søndagens kamp.
Dette var tydeligvis eierens kveld. Han gliste og sjenket drinker, og
for hver drink tok han en munnskjenk selv. Ved siden av oss sto et tysk
ektepar og nippet til hver sitt glass med noe godt. Vi bestillte en pils
og et glass av husets vin. Vinen og pilsen kom på disken og mannen ga
seg selv et lite glass vin som han drakk med ryggen til kona, og blinket
til oss med det ene øyet. Vi ga det som vi oppfattet som standard tips
når vi skulle gå, rundt 25 pesetas. Da smilte han til oss, endret ansiktsuttrykk
og snudde seg mot det tyske paret mens han kastet myntene hardt i tips-bøtta.
"Slik skal det tipses", sa han høyt. Naboene våre så temmelig beklemt
ut. "Dette er hva jeg gjør med gode kunder", fortsatte han og skjenket
glassene våre fulle igjen, på husets regning. Vi lo godt når vi ruslet
hjem.
Så neste gang du er i Andalusía, sett deg på en av de lokale barene
og studer livet. Det er en opplevelse.