Del 10, Verdens ende

Denne etappen
Start: 7 mars 2001, Pampaen, Argentina (25 mai 2000, New York)
Stopp: 15 april 2001, Iguazu Falls, Argentina
Distanse: 7495 km (50732 km)
Daglig snitt: 192 km (158 km)
Kart

Vi var ved enden av verden, ved enden av veien, eller hva nå det var. Det var vakkert og kaldt, akkurat som ventet

Ushuaia! Hvorfor er det alltid et antiklimaks å nå målet en har satt seg? Da vi så utover det iskalde havet som grenset mellom Atlanteren og Stillehavet med et skilt som varslet at vi var ved veis ende, ved verdens ende, i Ushuaia, verdens sydligste by, følte vi oss tomme. Vi hadde ventet noe mer - en slags lettelse over å komme fram - men følelsene holdt seg på avstand. I nesten ett år hadde vi siktet oss mot dette stedet, og loggen vår viste at det hadde tatt 293 dager og 45000km å komme hit. Vi hadde fylt mer enn to og et halvt tonn bensin, tatt av og på hjelmene bortimot 1500 ganger, brukt fire sett dekk og to kjeder, reparert sykkelen gang på gang, brukt et utall ørepropper, bodd på oppunder 200 hoteller, besøkt tretten land, hatt én ulykke og lært uendelig mye mer spansk. Et lite smil tillot vi oss dog, for som alltid er det veien ned som gjelder, ikke målet i seg selv.

Veien nord

Støvvarsel: "Det vil komme en del støv som vil redusere sikten til null for en kortere periode."

Vi er i Iguazu, Sør-Amerikas mest berømte treriksgrense. Brasil, Paraguay og Argentina møtes her, og akkurat som ved Niagara Falls renner enorme mengder vann over stein og former en av de mest fantastiske fosser verden kan by på. For å komme hit fra Ushuaia tok vi Ruta 40 gjennom nasjonalparkene Torres Del Paine og Perito Moreno. Parkene var ganske enkelt fantastiske, og ved Perito Moreno så vi for første gang en isbre kalve på nært hold. Dagevis med grusvei gjennom et landskap som bortsett fra de nevnte parkene ikke byr på stort annet enn flat pampa og vanskelig underlag, ble erstattet av tusenvis av kilometer gjennom det mest kjedelige motorsykkellandskap jeg kan tenke meg; flatt og uendelig. Det mest interessante på lenge var da vi holdt på å slå opp teltet over en sint og angrepsklar tarantella. Med nesten centimeter lange hoggtenner og stive oppreiste forben var den unge hannen klar til å gyve løs på hva som helst. Vi flyttet teltet mens grøsningene sakte gikk over til fascinasjon.

Jeg fikk viljen min når det gjaldt den sydlige delen av Ruta 40, den vi i utgangspunktet unngikk fordi den virket for vanskelig. De nærmere tusen kilometerne vi gjorde langs denne gropete, øde og vindblåste veistrekningen var slett ikke så ille som ryktene sa, mest fordi vinden uteble. Men det krevde hundre prosents konsentrasjon fra min side å holde sykkelen i de dype sporene. Mellom sporene lå det titalls centimeter med løs grus som alltid var en trussel for balansen. Om natten frøs vi lausunger på oss i teltet. Om dagen så vi hundrevis av guanacoer - en slags blanding mellom kenguru og rådyr, og et og annet lite rovdyr;
"Se Dag, en rev," sa Bente. "Kom nærmere davel….. Sånn ja… Neinei, ikke såå nærme… Ojoj DAAAG se OPP!" Med noen millimeters margin unngikk tassen å få dekkmønster på ryggen.

MC-solidaritet

Sosialt samvær med motorsykkelklubben i Azul, Argentina. Hver fredag organiserte de grillkveld, en anledning verdt å få med seg i kjøttparadiset Argentina.

I Azul, en middels stor by 30 mil syd for Buenos Aires, tilbyr en motorsykkelklubb gratis overnatting til alle langveisfarende motorsyklister. Vi ble i en uke og møtte verktøymaker Gerald igjen. Han er fortsatt i nærheten og slår følge til vi er i Europa. La Posta del Viajero en Moto er et fantastisk tiltak og verdt en tanke også for norske klubber (det finnes kanskje noen allerede?). De tilbyr verkstedplass, koke- og dusjmuligheter samt en seng eller to. Dersom det fantes 10-15 slike steder i Norge, så hadde kanskje transkontinentale motorsyklister tenkt seg om en gang til før de droppet landet i nord på grunn av de høye prisene.

Et Europa i utlendighet

I det hele tatt er Argentina et svært vestlig og svært vennlig land. Prisene ligner norske, men til gjengjeld kan de skryte av det beste kjøttet i verden og nydelig espressokaffe overalt. Folk og trafikk minner mer om Sør-Europa enn i noe annet land på kontinentet. En motorsykkel vekker ikke samme oppsikt som lenger nord, selv om det ikke er fritt for at folk kommer over og tar en prat. Landet er svært flatt og svært stort, og det er ikke før en nærmer seg naboene i nord eller vest at fjellene dukker opp. Det er det rikeste landet per capita i regionen, men med en nedgang i økonomien og økning i kriminaliteten de siste ti årene er folk vi har snakket med generelt pessimistiske. Hovedstaden er kanskje den mest europeiske byen i verden utenfor Europa. For oss var det som å komme til Madrid. Eneste problemet, som vi deler med Gerald, er at vi ikke klarer å venne oss til de latinske matvanene. Så seint i turen sover vi lenge om morgenen og kommer i en slags motfase. Er vi på frokostjakt serveres det lunsj, og lunsjen vår må inntas i en av de få restaurantene som holder oppe på ettermiddagen når de fleste tar seg en siesta. Middagen prøver vi å spise alt for tidlig, selvsagt. Innen vi har kommet inn i rytmen må vi antagelig snu igjen.

Den andre mai flyr vi fra Buenos Aires til Madrid og starter en tre til fire uker lang snegletur hjemover. I neste nummer trekker vi konklusjonene for turen, kommer med anbefalinger og prøver å analysere hvor vi gjorde feil og hva vi kunne gjort bedre. Men et lite tips kan vi komme med allerede; Dersom du har kommet så langt at du vurderer å gjøre en liknende reise, da har du kommet langt nok til at du kan gjøre det.

Har du spørsmål du kunne tenke deg ble tatt opp i neste nummer eller vil ha svar på direkte, send en mail til Feedback@RocinantesTravels.com.

Iguazu Falls nord i Argentina er et av naturens virkelig store undre. 1,2 millioner liter vann per sekund passerer her, og at fossene dekker et så stort område gjør at Niagara Falls er et blekt minne i forhold.

På vei om bord fergen som tok oss over Magellanstredet tilbake til fastlandet.

"Disse nervepirrende svingene tar knekken på meg. Jeg må ha meg en røyk."

Grusen på Ruta 40, av og til var den svært løs, men for det meste lå hemmeligheten I å holde seg i de dype sporene og ikke drifte sidelengs.

Naturen fra sin vakreste side. Torres del Paine nasjonalpark i det sydlige Chile.

Perito Moreno kalver. Braket fra denne lille episoden var øredøvende.

Avstander fra Ushuaia til resten av verden, Oslo ekskludert

San Diego, Cusco og nå Buenos Aires. Det var de tre siste stedene Bente hadde drukket sin favorittøl, Kilkenny, og jeg min Guinness. Derfor de salige smilene.

<< | >>