| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
|
 |
| Geoff Sykes, alias Granda Motorbike i ørkenen syd for Arica |
Å komme til Chile var som å forlate eventyret og komme hjem. De reisende var vanskelig å skille fra de lokale. Rocinante vakte ikke den oppsikten vi var vant til. I Peru kunne vi samle tretti mennesker i løpet av få minutter, mens i Arica kunne det til nød hende at en og annen kastet et ekstra blikk på den åpenbare langveisfarende motorsykkelen. På bensinstasjonene bød de på hot dog-meny, gode kart og alt som trengtes av biltilbehør, en stor overgang fra de ensomme pumpene vi ofte hadde støtt på lenger nord. Det var et møte på godt og vondt, men det skadet ikke å tenke på at fremover ville ting bli lettere dersom noe måtte ordnes eller lysten på en espresso skulle bli for stor.
Vi var kommet til begynnelsen på Desierto de Atacama, verdens tørreste ørken, som dekket det meste av Chile nord for Santiago. Etter noen timer på veien sydover brøt vi ut av ensformigheten og steg ned i en enorm dal. Halvveis i nedstigningen kom det en fullt utrustet motorsyklist mot oss. Begge blinket med lysene og svingte inn til siden. En lang og ulenkelig skikkelse steg av en BMW F650 med spesialbygde sidevesker av aluminium. Han minnet mer om Don Quijote enn jeg noen gang vil gjøre.
"Hei, jeg er Geoff Sykes, alias Grandpa Motorbike, et navn barnebarna mine gav meg for mange år siden". Han var på vei fra Tierra Del Fuego til Alaska og var på sin tredje eller fjerde store motorsykkelreise. Vi skravlet og utvekslet informasjon den neste timen, og han innrømmet at grunnen til at han snakket som en foss var at spanskkunnskapene var svært mangelfulle og at han ikke hadde truffet andre å prate med på lang tid. Vi smilte og jeg kunne ikke annet enn å le av likheten mellom den gode Don og Grandpa da jeg så hvordan han haltende løp etter noen papirer som forsvant i vinden.
De neste dagene var det ørkenen som regjerte. En uendelig ubebodd og uinteressant ørken som vi bad pent til naturens guder at måtte ta slutt en gang. En liten stopp i San Pedro de Atacama bød på vår første natt i telt på reisen. Fem minutter etter at teltet var slått opp og maten fortært måtte vi søke ly under motorsykkeltrekket for ikke å drukne i regn. Men regnet gav seg, vi la oss og ungdommene som regjerte på campingplassen bestemte seg for å samles ved naboteltet vårt og holde det gående til sola sto opp.
Den store oljelekkasjen
 |
| Endelig, ni måneder etter starten i New York campet vi. Fem minutter senere øsregnet det… |
Da vi forlot San Pedro oppdaget jeg på første stopp at venstre ben var dekket av et tynt lag olje. En nærmere titt åpenbarte oljesøl på hele den venstre siden av motoren. Vi begynte en fortvilet jakt på årsaken. Det var mystisk, siden det virket som det var mer olje over motoren enn nedover blokka, som om oljen ble presset ut under trykk og sprutet langt opp i ledningene under frontlykten. Utenfor et lite verksted begynte vi prosessen med å ta av tank og kåpedeler. Mekanikeren som drev verkstedet sto og så på mens vi jobbet i varmen. Da jeg hadde tatt av kåpedelene og fingransket motoren, tok han frem en plastpose fra et sted over frontlyktene og spurte meg hva det var. Jeg kikket og begynte å le. To dager tidligere hadde jeg byttet olje på sykkelen. Siden oljefilteret på denne sykkelen er et standard filter tar jeg alltid vare på det gamle for å kunne vise det frem når jeg jakter på nytt. Denne gang hadde jeg teipet posen dårlig slik at oljen sakte men sikkert hadde dryppet ut. Mysteriet var løst, en mekaniker fikk seg en latter, og vi kunne kjøre videre i trygg forvisning om at Rocinante fortsatt hadde det bra.
Gjensyn med Gerald
 |
| Atacamaørkenen - I dagevis hendte ikke annet enn at bakdekket ble mer og mer firkantet. |
Etter mer enn to tusen kilometer med ørken kom veksten og fargene tilbake i landskapet. Vi var kommet til Chiles mest befolkete område og kjørte inn i hovedstaden Santiago syttende februar. Etter litt leting i den fem millioner innbyggere store byen sto vi utenfor SCS Habitat, hostallet vi gjentatte ganger var blitt anbefalt. Bente gikk som vanlig inn og sjekket ut rom, pris og parkeringsmuligheter. Fem minutter senere sto hun i garasjedøren med et smil. Bak henne sto Gerald, østerrikeren vi tilbrakte en uke med i Mexico og Guatemala noen måneder tidligere. Som forrige gang betød det mange øl utover kvelden og natten med utveksling av krigshistorier fra veien på menyen. Gerald hadde kjørt gjennom Colombia og også tatt hele lengden av Peru i fjellene, 1600km med søle, kulde og regn, en prestasjon på en fullastet BMW R1100GS kjørt av en mann som før denne turen aldri hadde beveget seg utenfor asfalten.
"Jeg er ikke lenger redd for dårlige veier," sa han lakonisk. Siden vi ikke hadde de mengdene eventyr å by på, ble det til at Lima, en by Gerald hadde gått glipp av, var stedet der alt det ekstreme hadde skjedd. Var det kaldt i fjellene i Peru, svarte vi med at Lima var verre. Var det farlig i Colombia, var Lima en dødssone, og hadde sølen rukket opp til sylindrene så druknet Lima i et gjørmehav. Og selvsagt motsatt. Humoren var sentral i vennskapet vi hadde etablert, og da en tredje motorsyklist på hostallet, en tysker vi i det stille kalte Champ fordi han alltid visste bedre eller kjørte raskere enn alle andre, ikke falt inn i tonen i det hele tatt, ble vi nådeløse. Med det verbale våpenet kalt "dobbeltmening" satt Champ tilbake og ikke helt visste hva som hadde truffet ham.
Dager da ting går galt
 |
| Gerald med nylig knekte toppboksfester. Ingenting biter på en ekte eventyrer. |
Sammen med Gerald forlot vi en moderne hovedstad i retning kysten. Etter noen timer la vi asfalten bak oss og suste av gårde på en tørr og rimelig fast jordvei. Men det ristet og banket helt til Geralds toppboks hadde fått nok og ramlet av. Aluminiumsfestene hadde knekt. Vi fant en campingplass og Gerald gikk umiddelbart til verks. Han var utdannet våpensmed men hadde konvertert til verktøymaker for bilindustrien, og fordi han bare hadde tre timer til å pakke før den ett år lange turen startet, hadde han fylt opp bagasjen med alt han fant av verktøy. Resultatet var, foruten en svært tungt lastet motorsykkel, et utvalg av verktøy de fleste verksteder i Latin-Amerika kunne misunne. Det tok ikke mer enn én øl før den nye festeanordningen var designet. Jeg bidro med litt av ideene, og ved hjelp av en dekkspak, en jernstang, en meter eller to med stålvaier og noen meter tape var et nytt brett konstruert. Toppboksen fikk plass der en potensiell passasjer ville sittet, mens den enorme duffelbagen som inneholdt campingutstyret havnet på det nye brettet.
Dagen etter var det vår tur. Vi fortsatte langs en vakker kyst og la mange støvete mil bak oss. Rundt en sving kom jeg litt for langt ut. Forhjulet sank dypt ned i den løse jorden, og naturlig nok veltet vi. Skal vi absolutt velte er en saktegående jordvei å foretrekke, men uansett er det dumt å sette ut benet for å hindre at et trehundrekilos monster skal legge seg. Høyrebenet mitt er fortsatt vondt, flere uker etter velten. Vi kom oss raskt videre, men ikke lenge etter begynte Rocinante å gå ujevnt. I det vi kjørte inn i en liten landsby hostet og harket sykkelen voldsomt, spyttet masse svart røyk og stoppet helt opp.
Det er bare en ting å gjøre når slikt skjer; drikke en kopp kaffe, røyke en sigarett og glo undrende på det maskinelle underverket foran seg. "Plugger?" sa Gerald. "Luftfilter?" sa jeg. "Choke?" sa Bente. Vi tente en røyk til og så skred vi til verket. Av med tank og ut med pluggene. Alle tre totalt sotet. Boken foreslo tett luftfilter eller en choke som hadde hengt seg. Choken var lett å sjekke, mens tilgang til luftfilteret på Tigeren krever fjerning av forgasserne, en konstruksjon som indikerer at engelskmennene som designet sykkelen aldri egentlig hadde tenkt seg den som en offroad-tourer. Men jobben ble gjort og etter en time eller to monterte vi et nyvasket og nyoljet luftfilter, og med håp i blikket startet jeg motoren igjen. Etter fem minutter begynte den å hoste og harke igjen. Håpet om en enkel løsning svant, men vi tok ut pluggene en siste gang og rengjorde de grundig. Ny start. Denne gang gikk motoren som en klokke. Alt virket normalt. "Bra jobbet folkens", sa vi til hverandre, uten å egentlig ha peiling på hva vi hadde gjort riktig.
 |
| Puerto Montt, Chiles siste "storby". Etter dette var det grusvei i mange dager. |
Neste dag oppdaget jeg at motorfestene på Rocinante hadde knekt igjen, de samme som knakk i USA. Jeg sto på huk under sykkelen og kikket med tomt blikk på de samme to sprekkene jeg så godt kjente fra forrige gang. Ja, ja, tenkte jeg og gruet meg til Bente kom ut fra butikken og fikk servert nyheten. Reaksjonen hennes var omtrent som min. Vi sto der og glodde på hverandre med den samme tanken i hodet; Var dette slutten på turen?
Men aldri gi opp før verktøymakeren har sagt sitt. Gerald tok skaden nærmere i øyesyn, og i løpet av de tre kilometerne vi kjørte fra butikken til campingplassen utenfor byen Nacimiento hadde han designet en forsterkning i hodet. Etter frokost den kommende morgenen fant vi en jernsmed med alt nødvendig verktøy. Verktøymakeren tok over stedet, fant frem biter av vinkeljern og kuttet og sveiste så gnistrene sprutet til alle kanter. Han var en virvelvind av aktivitet, og alt jeg kunne gjøre var å prøve å ikke stå i veien. Noen timer senere sto sykkelen med nye fester under de gamle, og i følge Geralds styrkeberegninger skulle vi kunne legge på oss noen hundre kilo og kjøre i trapper daglig de neste ti årene uten at festene ville ryke. Jeg var ikke like sikker, men roet meg selv med at dette var hans område og ikke mitt.
Carretera Austral
 |
| En veltet lastebil på Carretera Austral. Det gjaldt å holde konsentrasjonen oppe og prøve å unngå råkjørerne. |
Den siste dagen i februar hadde vi passert et utall innsjøer og sto på fergeleiet i Quellón, det sydligste punktet på øya Chiloé. På andre siden av sundet ventet Carretera Austral. Denne grusveien strekker seg 1000km fra Puerto Montt til syd for Lago General Carrera, Chiles største innsjø, og er et eventyr for grusveifantaster. Vi hoppet bukk over de første 25 milene fordi en av fergene vi måtte ta hadde sluttet å gå for sesongen. Etter en nattseilas kjørte vi i land i landsbyen Chaitén. Det regnet og blåste og var bikkjekalt. I det hele minnet denne delen av Chile mer og mer om Norge, både naturmessig og værmessig. Vi var i fjorddistriktet, og en titt på verdenskartet røper at det ikke finnes så mange flere enn to slike distrikter på jorden, her og hjemme.
En iskald start langs en humpete men bra grusvei gikk over til en solfylt dag med en fantastisk vei i et landskap som minnet om vestlandet, bare enda villere. Det var langt mellom bosetningene og til tider stakk det isbreer ut fra dalene. De var vanskelige å få øye på mellom de tunge skyene som lå rundt oss, men det var en fantastisk dag. Gerald lå som vanlig bak oss og lot oss bestemme fart og stoppested. Men denne dagen klarte vi ikke å stoppe. Veien var som en god norsk fjellvei, fast i underlaget og tillot høy fart. Timene gikk og da vi endelig bestemte oss for å slå leir for kvelden, hadde vi kjørt nesten 30 mil, alt sammen på grus.
Vi campet hos en skjeggete bonde i tømmerhuggerskjorte og høye støvler, en mann som så ut som han var skapt av skogen rundt. Rundt bålet gikk Piscoen - en flaske lokal drikke vi hadde prøvd å knekke i en uke - på rundgang med små slurker. Flammene stakk høyt, suppen som ved kjøkkenbordet hjemme ville blitt klassifisert som kjedelig smakte vidunderlig, og latteren hang løst i ansikter røde av heten fra bålet. Det var godt å campe i et slikt terreng og i godt selskap. Men da natten kom og temperaturen krøp ned mot frysepunktet, var det ikke fritt for at Bente minnet meg på hva hun egentlig mente om camping, vinter, kulde og regn, og at soveposene vi hadde kjøpt kun var beregnet til minimum fem grader varmt.
Mer gjensyn
 |
| Typiske harde mc-eventyrere tok all plassen rundt vedovnen på hostallet i Coyhaique, fra venstre Gerald, Tini, Lars og Bente. |
Etter noen lange og kalde mil kom vi til asfalten igjen i Coyhaique, den største byen langs Carretera Austral. Forfrosne av kulde og regn spiste vi tomatsuppe og varmet oss på en liten restaurant før vi fant frem til nok et hostal som var varmt anbefalt. Et fantastisk tømmerhus ventet oss i en skog vi ble fortalt var som en eventyrskog. For oss så den ut som en skog og ikke noe mer, men så har vi mer av det i Norge enn i det meste av verden. Utenfor hostallet sto en Africa Twin vi dro kjensel på, og vi hadde ikke stoppet motorene før Lars og Tini kom ut og hilste varmt på oss. Vi hadde holdt kontakten siden vi møttes sist i Quito, men allikevel var det overraskende at vi tok de igjen så tidlig. Gjensynet betød mer øl og mer krigshistorier fra veien. De hadde stort sett tatt samme rute som oss fra Quito, men alltid ligget en uke eller to foran. Sykkelen hadde oppført seg bortimot eksemplarisk, med en ødelagt bensinpumpe - visstnok et vanlig problem på AT'en - som eneste unntak.
Hostal Salamandras var så koselig og været så forferdelig vått og kaldt at vi ble to netter. Da vi dro derfra var vi tre sykler og fem personer som reiste sammen. Været hadde ikke bedret seg, og nå begynte vi å bli lei av alle som sa det var det kaldeste og våteste sommerværet de hadde opplevd på hundre år. Gerald påsto han hadde hørt det samme siden Canada, så han gav blaffen. Etter en times kjøring måtte vi stoppe i en landsby. Bildet av harde motorsyklister svant hen ved synet av alle fem som sto og skalv rundt en rødglødende vedovn med hendene utstrakt mot varmen mens hansker, jakker og sko tok opp det meste av plassen ellers.
Utpå kvelden nærmet vi oss Puerto Rio Tranquilo på den vestlige siden av Lago General Carrera. Innsjøen er grønn i fargen fra isbreene som forsyner den med vann, og med snøkledde topper rundt oss var det et vakkert syn. I landsbyen fant vi en hytte med rom til alle fem. Vi fyret til også denne ovnen glødet rødt, laget en god middag og delte nye krigshistorier. Latteren runget høyt i hytta når Lars og Tini delte vår mening om at Lima var mye verre hvor-det-nå-var Gerald hadde vært.
På mykt underlag
 |
| Fem grader varmt, regn og vind på Carretera Austral. Det var som å være hjemme. |
Neste morgen startet vi på siste etappe av Carretera Austral. Vi kom ikke til å kjøre den helt til enden, siden vi ville inn i Argentina ved Chile Chico. Solen var fremme og dagen begynte fantastisk. Over innsjøen lekte solen og skyene gjemsel med fjelltoppene. Lyset som falt på vannet var magisk. Men gradvis ble veien dårligere til den ble direkte vanskelig. Et tykt lag løs grus og stein gjorde det til tider vrient å holde Rocinante på rett kjøl. Vi tok det pent men måtte allikevel ofte gasse ut av problemene når forhjulet truet med å grave seg ned. Litt ekstra vanskelig ble det fordi denne delen av veien buktet seg og steg bratt for så å dukke like brått. Vi kom inn i en kombinasjon av nedoverbakke, sving og overraskende tykt lag med løs grus. Rocinante fløt oppå ved hjelp av aktiv bruk av gassen, men Lars og Tini som kom bak oss var ikke like heldige. Vi hørte et tut og da vi snudde oss lå de og sprellet midt i veien. I så sakte fart skjedde det heldigvis ingenting annet enn at aluminiumskoffertene fikk nok en skramme.
Bente hadde slett ikke likt seg på den løse grusen. Selv om hun følte seg tryggere på meg enn før, taklet hun ikke underlag som gjorde at sykkelen fløt litt i alle retninger. Det fikk meg til å innse at planen om å ta den berømte eller beryktede Ruta 40 sydover i Argentina måtte skrinlegges. Denne veien går nord/syd over Pampaen i det uendelige og er til tider svært krevende på grunn av vind og løs grus. Vi skilte derfor lag med de andre og satt kursen mot Atlanterhavet igjen. Vi var i Argentina, og rett nedi veien lå Ushuaia og ventet på oss. Neste gang vi lar høre fra oss, er vi mest sannsynlig på vei nordover for første gang på turen.
 |
| Lago General Carrera, Carretera Austral, et syn verdt kulde og regn. |
 |
| Lago General Carrera, Carretera
Austral, med solen fremme var den et vakkert syn. |
 |
| Calle Carretera Austral i Puerto Rio Tranquilo, hovedveien gjennom landsbyen. |
|
Home
|
