Del 8, Peru og Bolivia

Denne etappen
Start: 13 januar 2001, Loja, Ecuador (25 mai 2000, New York)
Stopp: 10 februar 2001, Arica, Chile
Distanse: 4381 km (38009 km)
Daglig snitt: 151 km (148 km)
Kart

Mange mil gjennom ørkenen i Peru ledet oss til hovedstaden, før vi forlot kysten og kastet oss ut i den regnvåte fjellheimen i dette fantastiske landet. Inkaruiner og innsjøer mange tusen meter over havet, venner fra Norge på besøk, lama og alpakka langs veien. Reisen går videre sydover, og nå kan vi nesten se Ildlandet i det fjerne.

Ørken og bestikkelser i Peru

En gal mann i ørkenen, altfor mange kilometer på telleren. Vi er i det nordlige Peru.

Vi krysset grensen til Peru i den lille byen Macará og la kursen mot kysten. Det var regntid i Andesfjellene, og rapporter fra andre reisende fortalte om vanskelige og til tider umulige fjelloverganger i et land der det er langt mellom asfalterte veier. Derfor valgte vi Perus seksjon av den Panamerikanske hovedveien, en svært godt vedlikeholdt asfaltvei som følger kysten og går gjennom et ørkenlandskap som like gjerne kunne ligget i Egypt. De neste dagene var begivenhetsløse men ikke uten inntrykk. Selv en ørken endrer karakter og sanddynene var til tider fascinerende der de bølget seg østover mot foten av fjellene.

Vi hadde sett mye trafikkpoliti i Peru, og to hundre kilometer nord for Lima sto vi foran vårt første møte med korrupte representanter for loven. Vi ble vinket inn til siden av motorsykkelpolitiet og strengt fortalt at vi hadde brutt loven i Peru ved å kjøre med lyset på om dagen. Boten ville bli på 140 dollar, men dersom vi betalte der og da kunne de redusere summen til det halve. Det var rent komisk å se hvordan de to mennene jobben sammen; en spilte streng og tydeliggjorde hvor motvillig han var til kollegaens milde behandling av oss, for derved å gi inntrykk av at vi burde si ja til det "gode" tilbudet før han ombestemte seg. Etter mange avviste argumenter, var jeg klar til å betale den da sterkt reduserte boten, men en agitert Bente spurte hvorfor vi ikke hadde blitt bøtelagt av de mange uniformerte vi hadde snakket med langs veien. De svarte med spørsmålet: "Var det motorsykkelpoliti?". Våre uforstående blikk og Bentes svar; "Er ikke politi og politi det samme?", punkterte argumentet. Vi fikk kjøre videre uten at lommeboken måtte tas frem.

Neste dag ble vi stoppet igjen, denne gang fordi vi hadde kjørt for fort i en farlig sving. Strekningen de to politimennene refererte til ville neppe kvalifisert til betegnelsen sving hjemme, så vi satte i gang igjen. Hvor var radarutskriften på hastigheten vår? Hvor var skiltet som advarte om farlig sving? Hvorfor stoppet de ikke alle de andre bilene som suste forbi i høy fart? Vi snakket i munnen på hverandre og i ettertid virket det som om offiserene ble paffe fordi vi snakket spansk. Da den ene spurte hvor fort jeg ville kjørt i en slik sving i hjemlandet mitt, skjønte jeg at han hadde gitt opp.

På vei fra Nasca mot 4000moh hadde vi denne utsikten bak oss.

Tre ganger på tre dager, går det an? Åtte måneders reise, 36000 km på telleren, og vi hadde aldri blitt stoppet på denne måten. Utrolig nok kom en uniformert Harley Davidson-rytter opp på siden og vinket oss over. Vi stålsatte oss, tok av oss hjelmene og lot han knapt fullføre setningen om at vi hadde kjørt for fort gjennom den siste landsbyen. Han rygget og unnskyldte seg da vi truet med å besøke hovedpolitistasjonen i Lima og rapportere om hvordan politiet plaget oss langs veien. Da han begynte på en forklaring om hvordan politiet i Peru var til for å hjelpe og sikre at trafikken gikk riktig for seg, ble han igjen avbrutt av Bente. Kontrasten mellom det hissige uttrykket hennes og politimannens skremte ansikt fikk meg nesten til å le. Nok en gang slapp vi å betale.

Det er imidlertid viktig å poengtere at disse tre dagene står frem som unntak, også i Peru. De aller fleste uniformerte vi har truffet, i alle land så langt, har vært hjelpsomme og ofte henrykte over å se en slik motorsykkel på nært hold. Hjelpsomhet og vennlighet er regelen, korrupsjon unntaket.

Et grusveieventyr

De peruanske fjellene hadde ligget fristende men ugjennomtrengelige øst for oss i en uke, og det var med blandede følelser vi klatret vestover fra Nasca i retning Cusco til 4000 meters høyde. Men utsikten bak oss veide opp for frykten for gjørme og elver foran oss. Første kvelden kom vi i Chalhuanga, en nitrist og regnvåt landsby. Hotellet, dersom det kan kalles det, var alene om kundene i byen og var så falleferdig og illeluktende at vi like gjerne kunne bodd på en gammel utedo. Det striregnet og fra "resepsjonen" kunne vi se hvor asfalten sluttet og gjørmeveien begynte. På den lokale caféen ble vi forsøkt trøstet med at det vanligvis regnet mye hardere på denne tiden av året.

Etter en kveld med kortspill under tykke pledd på et iskaldt rom var vi klare. Jeg hadde tappet en del luft ut av dekkene for å få mer kontaktflate med det våte underlaget. I tillegg flyttet vi en del av den tunge bagasjen bak på sykkelen for å lette vekten på forhjulet. Det regnet enda, men til begges overraskelse og glede var gjørmen grunnere og enklere å håndtere enn fryktet.

En av de bedre vanndammene vi krysset øst for Nasca. Senere ble det dypere og våtere.

Etter noen titalls kilometer endret veien karakter. Nå var den en berg- og dalbane, og hver dump var fylt med brunt, ugjennomsiktig vann. Da vi sto foran en seks, syv meter lang dam som dekket hele veiens bredde, antok vi at den var grunn og braste uti. Rocinante gikk nedi til godt over hjulene, det sprutet vann over hodehøyde, og Bente hylte ut i latter. Gliset mitt gikk nesten rundt hodet. Ikke bare var jeg begeistret for en vei som var utrolig morsom, jeg var også veldig glad for å høre Bente le på slikt underlag. Jeg tok det som nok et tegn på at ulykken i Ecuador var historie for begge.

Igjen endret veien karakter, denne gang til dypere gjørme. Det må være en første gang for alt, og etter noen nervøse kilometer følte jeg at jeg kontrollerte situasjonen. Da vi hadde unnagjort drøye ti mil, forlot vi elven vi hadde fulgt hele dagen og klatret opp mot Abancay, endemålet for etappen. Rundt en sving sto det flere busser og et hundretalls mennesker. Med samtliges øyne på nykommerne så vi biler og lastebiler som sto fast i "veien". Vi hadde kommet til den første elvekryssingen. Elven krysset veien to hundre meter lenger opp, men den store vannmengden hadde spredt seg utover og forandret hele strekningen til en frådende masse av stein og vann. Store busser haltet seg gjennom og holdt på å tippe over en ensomme bil som sto fast mitt i vannstrømmen. Jeg vurderte situasjonen og bestemte meg for å kaste meg i det så fort det ble en liten luke. Heller der ute i elven enn å stå på feil side og la nervene bygge seg opp. Bente stakkar fikk prøve vanntettheten i støvlene sine. Med en "god tur" til begge la jeg i vei. Bente snudde ryggen til. Tilskuerne rundt oss så ut til å glede seg til showet. Jeg brukte mye gass og stupte ned i små stryk og ble kastet opp igjen blant steiner og grus. Noen ganger slo motorbeskyttelsen nedi og andre ganger var forhjulet i luften. Vann sprutet til alle kanter. Frykten var glemt og jeg koste meg som en liten unge i en søledam.

En nedsyltet Rocinante og en lokal beundrer langs grusveien mot Cusco.

Da jeg var kommet helskinnet gjennom den første delen, satte jeg Rocinante på sidestøtten og gikk av sykkelen. Jeg lot som om jeg ikke så alle de storøyde ansiktene som stakk ut vinduene på en buss noen meter unna. Med bankende hjerte spilte jeg rollen som iskald eventyrer (det her var da vel ingenting…), men da jeg rundet sykkelen kom jeg til å skumpe borti. Den veltet fra den altfor oppreiste stillingen jeg i min barnslige stolthet hadde forlatt den i. Den iskalde helten var borte, igjen sto en panisk mann som fortvilet prøvde å rette opp en tre hundre kilo blyklump. Bente kom rundt bussen og kunne ikke tro sine egne øyne. Her hadde jeg kommet meg gjennom de vanskeligste to hundre metrene på reisen så langt, for så å velte sykkelen på trygg grunn. Men sammen fikk vi sykkelen på to hjul igjen. "Ikke spør", sa jeg og snudde ryggen til Bente og bussen.

Selve elven sto fortsatt for tur, en femten meter bred flod som jeg igjen stupte uti. Med mange kast fra side til side og vann til langt oppe på motoren kom jeg meg gjennom på noen sekunder. Bente fikk hjelp i den strie strømmen av en hyggelig politimann. Begge hadde snørt buksebena så stramt som mulig og var utrolig nok noenlunde tørre på bena. To ganger til krysset vi samme elven, men ingen av kryssingene kom opp mot den første.

Venner i Cusco

Langs veien i Den Hellige Dalen ba ungene oss om å ta bilder mens de poserte i tradisjonelle drakter. Det har blitt en inntektskilde i området i og rundt Cusco.

Dagen etter var vi i fantastiske Cusco, og en Rocinante så dekket av gjørme at den nesten var ugjenkjennelig ble satt i garasje for en ukes tid. To dager senere ankom Kitty og Erik, gode venner fra Norge. De kom med leverpostei, makrell i tomat, en flaske akevitt, ny hjelm som erstatning for den som sprakk i Ecuador, telt, soveposer og liggeunderlag, reservedeler til Rocinante og sårt savnet selskap. Den første kvelden forsvant halve flasken med akevitt, og neste morgen hogg vi inn i forsyningen med norsk pålegg. De neste dagene så vi ruiner fra Inkariket og besøkte Macchu Picchu, kanskje Amerikas mest berømte ruiner. Langt inne i en trang dal ligger ruinbyen på en skarp åsrygg med flere hundre meters fall på begge sider. Byen er en av de få som ikke ble ødelagt av spanjolene, ganske enkelt fordi den ikke ble gjenoppdaget av vestlige før 1911, og er like ganske enkelt et fantastisk skue.

Kitty og Erik fulgte oss sydover med buss. Gjennom et utrolig vakkert landskap steg vi opp til nesten fire tusen meter igjen og fulgte Titicacasjøen, verdens høyeste trafikkerte innsjø og den blåeste vi har sett. Langs innsjøen gresset lamaer og alpakkaer. Gamle barføtte kvinner gjette dyrene i et klissvått terreng med vanntemperatur under ti grader. Ute i innsjøen bor lokale fiskerfamilier på flytende øyer av siv. Vi krysset grensen til Bolivia fredag syvende februar i Copacabana og krysset innsjøen sammen med en buss på en tyve meter lang lekter drevet av en 75 hestekrefters utenbordsmotor. Rocinante sto og balanserte på noen planker mens sludd dalte ned over oss. Vi kunne ikke annet enn å le da vi så navnet på lekteren; "Titanic 2".

Luksus i Bolivia

Etter mer fantastisk fjellandskap ankom vi La Paz, verdens høyeste hovedstad med sine 3650 moh. Kitty og Erik hadde bestemt at vi fortjente et luksusopphold etter så mye eventyr, så vi følte oss litt utenfor der vi sto parkert utenfor den enorme resepsjonen til Radisson Plaza Hotel. Piccoloen visste heller ikke helt hva han skulle gjøre, men da jeg tok av toppboksen og arrogant satte den på fortauet var han snar til å hente en tralle og begynne lastingen. Med slik luksus var det lite vi fikk sett av byen. På åtte måneder hadde vi ikke dusjet så lenge, tørket oss med så gode håndklær, bestilt via romservice, surfet internett på rommet eller ligget i en så enorm seng. Vi måtte stadig minne hverandre om at det ville bli camping og billigere hoteller fra nå av.

Vi er ikke sikre på om "Titanic 2" hadde gått gjennom skipskontrollen hjemme.

Regntid i Andes gjelder også Bolivia, så vi satte igjen kursen mot kysten. Hele dagen kjørte vi langs altiplano'et, mer enn fire tusen meter over havet, og da vi nærmet oss grensen til Chile steg vi opp til utrolige 4700 meter, det høyeste vi noensinne hadde vært. På alle sider lå det snøkledde fjelltopper. Temperaturen hadde sunket til fem, seks grader, vi passerte en av verdens aller høyeste innsjøer, og for første gang på en grenseovergang måtte vi ta av bagasjen og la en narkotikahund snuse gjennom alt sammen. Vi ble fortalt at denne ruten var en av de største narkotikarutene mellom Bolivia og Chile.

Mange timer senere og lenge etter at solen var gått ned kom vi til Arica i det nordlige Chile. Temperaturen lå på rundt tjuefem grader og vi kunne endelig puste uten å føle at vi måtte ta ekstra tak med lungene for å få nok. Rundt oss var trafikken roligere, bensinstasjonene moderne, folk mer velstående og ikke fullt så påtrengende og nysgjerrige som vi var blitt vant til. Vi var tilbake i "sivilisasjonen". Det føltes rart, både på godt og vondt. Vi følte at siste etappe av reisen begynte nå, og da jeg så rundt meg var jeg ikke sikker på om jeg var glad eller trist for å ha forlatt Peru og Bolivia.

Men foran oss ligger Atacama-ørkenen, saltsletter, Santiago, Carretera Austral, Patagonia og Ushuaia. Jeg syns nesten jeg kan se Kapp Horn der i det fjerne…

 

Balsabåten, en miniutgave av den Thor Heyerdal reiste langt med, er i dag først og fremst en turistattraksjon.

En guttunge leker på en balsabåt på en av de mange flytende øyene i Titicacasjøen.

Macchu Picchu, en av de få urørte ruinbyer fra Inkariket.

4700 moh, med Sajamafjellet foran oss og Bolivia bak oss. Fantastisk…

<< | >>