| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 7, Costa Rica til EcuadorDenne etappen Etter å ha slappet helt av i Costa Rica, feiret vi julen i Panama grunnet en ødelagt bakdemper. Frakten ble dyr, og tollkaoset vi ble varslet i Ecuador enklere enn fryktet. Møtet med den Pan-Amerikanske Hovedveien i Sør-Amerika kunne endt mye verre. Vi feiret nyttårsaften i Ecuador med blå skinker og vondt i hodet, og er nå kledd som man skal være etter å ha besøkt et av kontinentets mest kjente indianermarkeder. Flere ekstrautgifter
Etter seks måneders reise hadde vi fortjent en ferie fra ferien. I Puerto Quepos på Stillehavskysten i Costa Rica, fant vi et, for oss, luksushotell med sterkt nedsatte priser i denne mellomsesongen. Vi slo oss til ro i ti dager i en leilighet med kjøkken, stue og en drøss filmkanaler på TV'en. En runde i byen resulterte i matvarer og drikke for en uke minst, og snart var all bagasjen pakket ut og lagt i skuffer og skap. Det var, forunderlig nok, første gang på turen vi planla å være et sted så lenge, og det føltes vidunderlig. Etter noen dagers inaktivitet tok jeg Rocinante på en solotur langs en svært humpete grusvei. Den noe ville kjøringen min resulterte i at det eksterne reservoiret på bakdemperen plutselig ga etter og sprutet all oljen utover venstrebenet mitt. Vi hadde ventet at demperen ville gi seg, og var i grunnen heldige at det skjedde her. En forhandler i England ble kontaktet, og dagen etter var en Öhlins-demper på vei til San José. Demperen kom etter en uke, og tirsdag 19 desember var vi på vei sydover med ny demper og nye hjullager - jeg måtte jo ha noe å gjøre mens vi ventet. Veien mot Panama brakte oss gjennom mer utrolig frodig og flott fjelljungel. Costa Rica kan ikke beskrives som noe annet enn et paradis, og er absolutt et potensielt fremtidig reisemål, spesielt siden mulighetene for å leie motorsykkel der er gode. Vi overnattet ved grensen og dagen etter kjørte vi inn i Panama etter en enkel og rask prosedyre ved grenseposten. Pieters historie
Veien til Panama City var udramatisk og rask, og neste dag møtte vi Pieter igjen. Dere som har fulgt oss husker kanskje punkteringsforbannelsen Pieter la på oss i Mexico. Etter at han fortalte oss om sine eventyr siden den gang, kunne vi ikke la vær å antyde at han kanskje var blitt straffet for udåden. Pieter hadde kjørt de fleste bakveiene på sin tur sydover, og Kawasakien ble stadig lettere ettersom breddegradene ble mindre. I løpet av turen ble han frastjålet begge sidekoffertene med alt han hadde av klær, originalskiltet, det nye hjemmelagete skiltet - tatt samme dag det ble satt på - og soveposen. Han ble ranet av en pistolero i Honduras, kjørte av veien to ganger og måtte bestikke politiet to ganger - den ene gangen påsto de han hadde kjørt på rødt i et kryss uten trafikklys. I Guatemala og Honduras krysset han grensen på steder der det ikke var noen grensepost og måtte kjøre lange veier for å stemple inn seg og sykkelen. Favorittcapsen hans ble nappet av hodet hans av en syklist i Nicaragua, og han løp to kvartaler forgjeves for å få den tilbake. I Nicaragua ble han syk av en dengue-lignende feber, en alvorlig sykdom som holdt han på sykehus i tre uker. Men det viktigste av alt, han hadde ikke hatt en eneste punktering siden sist, noe han selvsagt kunne takke oss for. Vi takket tilbake for at han tok seg av alle ranerne. Pieter var en type reisende vi tok av oss hatten for. Ingenting kunne endre det gode humøret hans, og alle uhellene han hadde vært gjennom bare økte eventyret i hans øyne. Flyfrakt
Det var jul i Panama City, og vi begynte å forberede frakt av sykkelen. Vi hadde fått mange e-mailer fra andre MC-reisende som nå var i Ecuador, og alle sa det samme; Ecuador hadde gått tilbake til gamle lover og regler, og vi ville ikke få kjøretillatelse i landet uten Carnet de Passage, det beryktede og dyre dokumentet vi valgte å ikke ta med oss. Carnet'et er et slags motorsykkelpass som garanterer at dersom ikke sykkelen forlater landet innen fristen, kan de lokale myndighetene ta importavgifter fra et depositum. Depositumet er som regel lik sykkelens verdi, og i tillegg koster dokumentet fra tre til fem tusen kroner. Vi ville fortsatt ikke ha det, og skaffet til veie alt vi kunne tenke oss av dokumenter for å blidgjøre tollerne. Redaktøren av herværende avis sendte et brev som sa vi skrev for MC-Avisa og ikke planla å selge sykkelen i noe land langs veien, banken hjemme klargjorde et brev som bekreftet at vi hadde penger nok til å overleve, den norske ambassaden i Chile gjorde klar et brev som sa at vi var turister på gjennomreise, og i tillegg sendte vi en e-mail til en Ecuadoriansk motorsyklist som hadde kjørt jorden rundt, jobbet i turistministeriet og kunne hjelpe folk med liknende brev. Vi var mer eller mindre klare for en batalje med tollen. Julaften tilbragte vi sammen med Pieter foran TV'en på hotellet, og første juledag kjørte vi alle tre til Darien på dagstur. Vi hadde ingen intensjoner om å ta en "Helge Pedersen" gjennom jungelen til Colombia, men var litt nysgjerrige på regionen og hadde en barnslig lyst til å kjøre til enden av den Panamerikanske hovedveien, del nord. Etter noen timer i et flatt og lite givende landskap sluttet asfalten, og etter enda åtti kilometer kom vi til den siste militærposten før Darien. Soldatene ga klar beskjed om at dersom vi så flere soldater langs veien så ikke stopp, gi heller full gass. Det var mer sannsynlig at det var Colombiansk gerilja enn noe annet. Vi så på hverandre og klokka og fant plutselig ut at det ville bli svært seint dersom vi fortsatte. Men vi måtte kunne si at vi hadde vært i Darien, så vi kjørte hundre meter inn i regionen og stoppet for lunsj, før vi returnerte til Panama City. Da byen våknet til liv igjen i romjulen begynte jakten på en rimelig frakt til Ecuador for alvor. Vi ga raskt opp tanken på båttransport, fordi det ville ta for mye tid og skape store utfordringer ved fortolling i Guayaquil. Dermed sto flyfrakt igjen som eneste alternativ. Mange fly var fulle frem til midten av januar, og etter mange telefoner og besøksrunder hos forskjellige fraktagenter, og etter å ha bestemt oss fullt og helt for å droppe geriljaherjede Colombia, sto vi igjen med én mulighet; fly oss og sykkel til Guayaquil for nesten tretten hundre dollar. Rocinante ble behørig pakket på en palle med sidevesker og toppboks påmontert, deretter surret inn i en hel rull krympeplast og overlatt til agenten. Alle tre forlot Panama City torsdag 28 desember. Flyturen var på under to timer og sent om kvelden ankom vi Guayaquil. Vi er i Sør-Amerika
Tidlig morgenen etter sto vi hos agenten. Dette var siste dag noe som helst var åpent før nyttår, så det lille håpet vi hadde om å få med oss sykkelen samme dagen ble ikke større da det viste seg at agenten hadde arrangert firmafest dagen før. Resultatet var at samtlige på kontoret var trøtte og myste fra røde øyne, og i tillegg hadde begge våre kontakter tatt en "Gro-dag". Men de som var igjen gjorde en innsats for å hjelpe oss, og klokken elleve sto vi i tollen med papirene i handa og sjefen for tollvesenet foran oss. Det var en time igjen av åpningstiden før nyttårsferien, vi hadde ikke Carnet og hundrevis av mennesker ventet på å få sakene sine behandlet. Men agentens representant hadde åpnet dørene for oss, og sjefen lovet å kikke på saken vår. Vi satt og stirret i veggen mens minuttene gikk. Etter en stund kom han ut og overrakk papirene til to kolleger. Nå kommer spørsmålet, tenkte vi da jeg ble bedt om å komme over. Men neida, jeg skulle bare signere papirene. Sjefen forsvant nok en gang og klokken tikket videre. Etter enda en liten stund kom han ut igjen og ba oss følge han inn i toll-lageret. Jeg spurte påtatt henslengt om alt var i orden, og han bekreftet at jada, vi hadde nå en fem dager transittillatelse for Ecuador. Selv om fem dager var alt for lite, hadde vi unngått Carnet-problemet. Vi trengte heller ikke å vise noen av bekreftelsene vi så besværlig hadde skaffet oss. Vi skjulte smilene så godt vi kunne, og ikke lenge etter kjørte vi ut av tollen og inn i Guayaquil, inn i Ecuador og inn i Søramerika. Et nytt kontinent lå foran oss, og vi hylte av glede over intercomen. Med fem små dager i Ecuador hadde vi ingen tid å miste. Dagen etter steg vi opp fra kysten og inn i Andesfjellene i retning hovedstaden Quito. Bente hadde gitt meg en kombinert sykkelcomputer og høydemåler i julepresang som erstatning for den vi mistet i Costa Rica, og snart angret hun på det. For hver hundrede meter rapporterte jeg høyden over intercomen. Ved 2500 meter begynte Rocinante å gå dårlig, noe jeg fant rart siden vi hadde vært på over 4000 meter i USA. På 4300 meter passerte vi Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo, 6310moh, i et goldt men vakkert landskap med en sykkel som så vidt orket å dra oss over passet. På fjellet ble vi stoppet utallige ganger langs veien av Inkaindianere med veisperringer. De ba om presanger i forbindelse med høytiden. Snart var vi tomme for småmynt og valgte å følge en buss som banet vei for oss der den braste gjennom veisperringene. Og så snubla vi…..I Ambato i det sentrale dalsøkket som strekker seg nord-sør langs det meste av landet og ligger på 1800 til 3500 meters høyde, kjørte vi inn på den Panamamerikanske hovedveien igjen. Vi hadde gjort unna mange mil og hadde godt håp om å rekke Quito før solnedgang. Men hendelsene skulle ta en litt annen retning. Det er sent på dagen og vi har åtte mil igjen til Quito. Det regner. Konsentrasjonen min må være rekordlav der vi nærmer oss en jernbaneovergang i åtti km/t. Bente ser at skinnene som krysser veien i en skarp vinkel har en høy kant. Men hun ser det for sent til å si fra. Vi treffer skinnene uten at bremsen har vært i bruk. Forhjulet kastes til høyre og sykkelen tipper mot venstre. Vi går hardt i bakken. Bente lander på hoften og sklir mange titalls meter inn i motsatt kjørebane. Heldigvis er det en liten pause i den ellers tunge trafikken. Jeg følger sykkelen og deiser i bakken. Jeg lander på ryggen og slår bakhodet så hardt i asfalten at hjelmen sprekker. En høy alarm ringer rett ved øret mitt. Jeg prøver å reise meg, men hodet verker som besatt og jeg legger meg ned igjen. Bente ser det og tenker det verste. Vi ser på hverandre og hun sier alt er bra med henne. Jeg svaret groggy at jeg og er OK. På en eller annen måte klarer jeg å krype bort til sykkelen og slå av tenninga. Hornet stopper og det blir stille. Mange mennesker rundt oss roper og dirigerer trafikken unna. Bente er ved min side. Hun hjelper meg å krype ut av veien. Noen retter opp sykkelen og triller den over til oss. Andre kommer med en ødelagt aluminiumskoffert. Jeg er veldig forvirret og har fryktelig vondt i hodet. Hjelmen kommer av og jeg reiser meg. Etter to skritt mot et skjul, snubler jeg og ramler hodestups ned i betonggulvet. Bente hører skriket mitt av sinne og smerte. Hodet blør og smerter enda mer. Jeg føler meg fryktelig dum og er enda mer groggy. Etter en stund klarnet tankene mine såpass at jeg reiste meg opp for å ta ting i nærmere ettersyn. Bente hadde vondt der hofta traff asfalten, men var ellers i fin form. Sykkelen hadde bråstoppet på den neste jernbaneskinna, med forvridd og ødelagt sidekoffert og bøyd styre som resultat. Vi kunne ikke ha brydd oss mindre om det akkurat da, og sto lenge og holdt hardt rundt hverandre, lykkelige over at det gikk så bra som det gjorde. Skyldfølelsen min var til å ta å føle på. Jeg hadde akkurat utsatt det viktigste menneske i mitt liv for overhengende fare, og bare fordi konsentrasjonen sviktet et sekund. Vi kom oss til et hotell på et vis og dagen etter var vi på vei til Quito igjen. Kofferten var noenlunde rettet ut og surret på plass, og styret bøyd sånn passe tilbake igjen. Jeg hadde fortsatt vondt i hodet, men på langt nær som dagen før. Nakke- og magemuskler var fryktelig såre etter panikkstramming i det jeg instinktivt innså at jeg ville treffe asfalten med bakhodet. I tillegg hadde jeg et verkende kne som hadde blitt vridd i sammestøtet med asfalten. Bente hadde en utrolig stor blå-lilla flekk på hofta. Begge var skjelvne, og Bente hadde problemer med å holde tårene tilbake morgenen etter, antagelig en etterreaksjon siden hun hele kvelden i forveien hadde passet på mannen sin, som lå på senga og ynket seg i en slags søvn. Velkommen 2001
Vi ankom Quito på nyttårsaften og tilbragte kvelden i selskap med Jens, Lars og Tini, noen av MC-istene vi hadde møtt i Sentral-Amerika. Vi tok det naturlig nok pent, og hadde kanskje aldri før vært så glade på årets siste kveld. I gatene brant folk dukker kledd ut som lokale politikere og ikke lenge etter midnatt, da en mann vi snakket med ble truffet av en av de mange rakettene på ville veier, trakk vi oss tilbake til hotellet. Et besøk hos tollkontoret i byen to dager senere endret tidsplanen vår. Det viste seg at tollerne i Guayaquil hadde utelatt å stemple siste tillatte dag i kjøretillatelsen vår, og dermed kunne vi bli iallefall et par uker i landet uten å havne i problemer. Sykkelen og kofferten ble fikset raskt, og ved hjelp av nye tennplugger og en oktanbooster for å forbedre den dårlige Ecuadorianske bensinen, fikk motoren det meste av kreftene tilbake. Vi forlot hovedstaden etter fire dager med kurs for Otavalo, hundre kilometer nord. Denne markedsbyen besøkte jeg nesten ni år tidligere, og jeg gledet meg over gjensynet. Hard Rock Café var stengt siden sist, etter navnekrangel med den internasjonale kjeden, Peña-baren, et sted de spilte lokal musikk og vi drakk oss syke på det lokale sukkerrørsbrennevinet, hadde skiftet eiere, men hotellet var det samme. Markedet hadde økt i omfang siden sist, og de neste dagene ruslet vi rundt i et enormt utvalg klær. Resultatet ble lamaullsgensere til begge to og tepper og poncho som gikk hjemover i posten. Sydover igjen
Vi dro sydover fra Otavalo litt engstelige og nervøse. Ulykken hadde satt spor hos oss og det ville ta noen dager eller uker før den kunne avskrives som ute av hodene våre. For andre gang misset vi det enorme Ekvator-monumentet noen kilometer nord for Quito. Hovedstaden ble raskt unnagjort og vi fortsatte til Baños langs Panamericana, den etter hvert kjente hovedveien. Trafikken var noe av det mest liberale vi hadde sett så langt på turen, og med en bred firefelts vei uten gule eller hvite striper, hendte det at vi møtte både tre og fire biler i bredden. Vi la oss ut til siden og kjørte defensivt. Baños er en liten turistby ved foten av vulkanen Tungurahua, en aktiv vulkan som fortsatt spyr store røykskyer. For ett år siden ble byen evakuert da vulkanen våknet til liv, og først etter tre måneder begynte folk å trenge inn i byen sin igjen, tross advarsler og militær tilstedeværelse. I dag er det bare røyken fra vulkanen og evakueringsmerkene i asfalten gjennom hele byen som minner om nestenkatastrofen. Vi ble to dager og fortsatte sydover mot Peru langs veistrekket til Riobamba, et strekk som var ødelagt på ti-elleve steder på grunn av jordras, lavastrømmer og leirras under vulkanens aktivitet. Det betydde sakte fart for oss, og mange omkjøringer gjennom bløt leire og sand. Jeg var glad for at jeg faktisk nøt turen, men mindre glad for at Bente var stiv av skrekk under noen av omkjøringene. Mot slutten ble hun bedre, men det var ikke tvil om at vi ville trenge tid for å føle oss trygge på veien igjen. Veien videre syd gikk langs Andesfjellene gjennom et til tider fantastisk landskap. De enorme fjellsidene på begge sider av oss var som fargerike lappetepper laget av bøndene som dyrket kaffe og frukt på opp til nesten fire tusen meter over havet. Etter hvert forverret veien seg, og de siste timene mot Loja i det sydlige Ecuador gikk langs en håpløst vedlikeholdt asfaltvei - det var mye mer grus enn asfalt - i en tåke så tykk at vi sjelden oversteg 30km/t. Siste reisedag var vi på veien i tolv timer og klarte å gjøre unna 410 kilometer. Vi er fortsatt i Loja, og krysser grensen til Peru mandag 15. januar. Deretter bærer det sakte men sikkert mot Cusco og Macchu Picchu, der venner fra Norge kommer på besøk. Med restituert sykkel og nesten restituerte sjeler gleder vi oss til fortsettelsen.
|
|
Home
|
