Del 7, Costa Rica til Ecuador
Denne etappen
Start: 3 desember 2000 i Puerto Quepos, Costa Rica (25 mai 2000
New York)
Stopp: 12 januar 2001 i Loja, Ecuador
Distanse: 3644 km (33628 km)
Daglig snitt: 88 km (149 km )
Kart
Etter å ha slappet helt av i Costa Rica, feiret vi julen
i Panama grunnet en ødelagt bakdemper. Frakten ble dyr,
og tollkaoset vi ble varslet i Ecuador enklere enn fryktet. Møtet
med den Pan-Amerikanske Hovedveien i Sør-Amerika kunne
endt mye verre. Vi feiret nyttårsaften i Ecuador med blå
skinker og vondt i hodet, og er nå kledd som man skal være
etter å ha besøkt et av kontinentets mest kjente
indianermarkeder.
Flere ekstrautgifter
 |
Nok en vidunderlig vakker
solnedgang i Mellomamerika, denne gang i Puerto Quepos på
Stillehavskysten av Costa Rica. |
Etter seks måneders reise hadde vi fortjent en ferie fra
ferien. I Puerto Quepos på Stillehavskysten i Costa Rica,
fant vi et, for oss, luksushotell med sterkt nedsatte priser i
denne mellomsesongen. Vi slo oss til ro i ti dager i en leilighet
med kjøkken, stue og en drøss filmkanaler på
TV'en. En runde i byen resulterte i matvarer og drikke for en
uke minst, og snart var all bagasjen pakket ut og lagt i skuffer
og skap. Det var, forunderlig nok, første gang på
turen vi planla å være et sted så lenge, og
det føltes vidunderlig.
Etter noen dagers inaktivitet tok jeg Rocinante på en solotur
langs en svært humpete grusvei. Den noe ville kjøringen
min resulterte i at det eksterne reservoiret på bakdemperen
plutselig ga etter og sprutet all oljen utover venstrebenet mitt.
Vi hadde ventet at demperen ville gi seg, og var i grunnen heldige
at det skjedde her. En forhandler i England ble kontaktet, og
dagen etter var en Öhlins-demper på vei til San José.
Demperen kom etter en uke, og tirsdag 19 desember var vi på
vei sydover med ny demper og nye hjullager - jeg måtte jo
ha noe å gjøre mens vi ventet. Veien mot Panama brakte
oss gjennom mer utrolig frodig og flott fjelljungel. Costa Rica
kan ikke beskrives som noe annet enn et paradis, og er absolutt
et potensielt fremtidig reisemål, spesielt siden mulighetene
for å leie motorsykkel der er gode. Vi overnattet ved grensen
og dagen etter kjørte vi inn i Panama etter en enkel og
rask prosedyre ved grenseposten.
Pieters historie
 |
Hit men ikke lenger. Pieter
og Bente i Darien etter en god lunsj i det grønne.
Den colombianske geriljaen fikk ikke besøk av oss. |
Veien til Panama City var udramatisk og rask, og neste dag møtte
vi Pieter igjen. Dere som har fulgt oss husker kanskje punkteringsforbannelsen
Pieter la på oss i Mexico. Etter at han fortalte oss om
sine eventyr siden den gang, kunne vi ikke la vær å
antyde at han kanskje var blitt straffet for udåden.
Pieter hadde kjørt de fleste bakveiene på sin tur
sydover, og Kawasakien ble stadig lettere ettersom breddegradene
ble mindre. I løpet av turen ble han frastjålet begge
sidekoffertene med alt han hadde av klær, originalskiltet,
det nye hjemmelagete skiltet - tatt samme dag det ble satt på
- og soveposen. Han ble ranet av en pistolero i Honduras, kjørte
av veien to ganger og måtte bestikke politiet to ganger
- den ene gangen påsto de han hadde kjørt på
rødt i et kryss uten trafikklys. I Guatemala og Honduras
krysset han grensen på steder der det ikke var noen grensepost
og måtte kjøre lange veier for å stemple inn
seg og sykkelen. Favorittcapsen hans ble nappet av hodet hans
av en syklist i Nicaragua, og han løp to kvartaler forgjeves
for å få den tilbake. I Nicaragua ble han syk av en
dengue-lignende feber, en alvorlig sykdom som holdt han på
sykehus i tre uker. Men det viktigste av alt, han hadde ikke hatt
en eneste punktering siden sist, noe han selvsagt kunne takke
oss for. Vi takket tilbake for at han tok seg av alle ranerne.
Pieter var en type reisende vi tok av oss hatten for. Ingenting
kunne endre det gode humøret hans, og alle uhellene han
hadde vært gjennom bare økte eventyret i hans øyne.
Flyfrakt
 |
En innpakket Rocinante er
klar for sin andre flyreise. |
Det var jul i Panama City, og vi begynte å forberede frakt
av sykkelen. Vi hadde fått mange e-mailer fra andre MC-reisende
som nå var i Ecuador, og alle sa det samme; Ecuador hadde
gått tilbake til gamle lover og regler, og vi ville ikke
få kjøretillatelse i landet uten Carnet de Passage,
det beryktede og dyre dokumentet vi valgte å ikke ta med
oss. Carnet'et er et slags motorsykkelpass som garanterer at dersom
ikke sykkelen forlater landet innen fristen, kan de lokale myndighetene
ta importavgifter fra et depositum. Depositumet er som regel lik
sykkelens verdi, og i tillegg koster dokumentet fra tre til fem
tusen kroner. Vi ville fortsatt ikke ha det, og skaffet til veie
alt vi kunne tenke oss av dokumenter for å blidgjøre
tollerne. Redaktøren av herværende avis sendte et
brev som sa vi skrev for MC-Avisa og ikke planla å selge
sykkelen i noe land langs veien, banken hjemme klargjorde et brev
som bekreftet at vi hadde penger nok til å overleve, den
norske ambassaden i Chile gjorde klar et brev som sa at vi var
turister på gjennomreise, og i tillegg sendte vi en e-mail
til en Ecuadoriansk motorsyklist som hadde kjørt jorden
rundt, jobbet i turistministeriet og kunne hjelpe folk med liknende
brev. Vi var mer eller mindre klare for en batalje med tollen.
Julaften tilbragte vi sammen med Pieter foran TV'en på
hotellet, og første juledag kjørte vi alle tre til
Darien på dagstur. Vi hadde ingen intensjoner om å
ta en "Helge Pedersen" gjennom jungelen til Colombia,
men var litt nysgjerrige på regionen og hadde en barnslig
lyst til å kjøre til enden av den Panamerikanske
hovedveien, del nord. Etter noen timer i et flatt og lite givende
landskap sluttet asfalten, og etter enda åtti kilometer
kom vi til den siste militærposten før Darien. Soldatene
ga klar beskjed om at dersom vi så flere soldater langs
veien så ikke stopp, gi heller full gass. Det var mer sannsynlig
at det var Colombiansk gerilja enn noe annet. Vi så på
hverandre og klokka og fant plutselig ut at det ville bli svært
seint dersom vi fortsatte. Men vi måtte kunne si at vi hadde
vært i Darien, så vi kjørte hundre meter inn
i regionen og stoppet for lunsj, før vi returnerte til
Panama City.
Da byen våknet til liv igjen i romjulen begynte jakten
på en rimelig frakt til Ecuador for alvor. Vi ga raskt opp
tanken på båttransport, fordi det ville ta for mye
tid og skape store utfordringer ved fortolling i Guayaquil. Dermed
sto flyfrakt igjen som eneste alternativ. Mange fly var fulle
frem til midten av januar, og etter mange telefoner og besøksrunder
hos forskjellige fraktagenter, og etter å ha bestemt oss
fullt og helt for å droppe geriljaherjede Colombia, sto
vi igjen med én mulighet; fly oss og sykkel til Guayaquil
for nesten tretten hundre dollar.
Rocinante ble behørig pakket på en palle med sidevesker
og toppboks påmontert, deretter surret inn i en hel rull
krympeplast og overlatt til agenten. Alle tre forlot Panama City
torsdag 28 desember. Flyturen var på under to timer og sent
om kvelden ankom vi Guayaquil.
Vi er i Sør-Amerika
 |
Chimborazo, Ecuadors høyeste
fjell, 6310 moh, sett fra passet på 4300 meter. Majestetisk,
ganske enkelt. |
Tidlig morgenen etter sto vi hos agenten. Dette var siste dag
noe som helst var åpent før nyttår, så
det lille håpet vi hadde om å få med oss sykkelen
samme dagen ble ikke større da det viste seg at agenten
hadde arrangert firmafest dagen før. Resultatet var at
samtlige på kontoret var trøtte og myste fra røde
øyne, og i tillegg hadde begge våre kontakter tatt
en "Gro-dag". Men de som var igjen gjorde en innsats
for å hjelpe oss, og klokken elleve sto vi i tollen med
papirene i handa og sjefen for tollvesenet foran oss. Det var
en time igjen av åpningstiden før nyttårsferien,
vi hadde ikke Carnet og hundrevis av mennesker ventet på
å få sakene sine behandlet. Men agentens representant
hadde åpnet dørene for oss, og sjefen lovet å
kikke på saken vår. Vi satt og stirret i veggen mens
minuttene gikk. Etter en stund kom han ut og overrakk papirene
til to kolleger. Nå kommer spørsmålet, tenkte
vi da jeg ble bedt om å komme over. Men neida, jeg skulle
bare signere papirene. Sjefen forsvant nok en gang og klokken
tikket videre. Etter enda en liten stund kom han ut igjen og ba
oss følge han inn i toll-lageret. Jeg spurte påtatt
henslengt om alt var i orden, og han bekreftet at jada, vi hadde
nå en fem dager transittillatelse for Ecuador. Selv om fem
dager var alt for lite, hadde vi unngått Carnet-problemet.
Vi trengte heller ikke å vise noen av bekreftelsene vi så
besværlig hadde skaffet oss. Vi skjulte smilene så
godt vi kunne, og ikke lenge etter kjørte vi ut av tollen
og inn i Guayaquil, inn i Ecuador og inn i Søramerika.
Et nytt kontinent lå foran oss, og vi hylte av glede over
intercomen.
Med fem små dager i Ecuador hadde vi ingen tid å
miste. Dagen etter steg vi opp fra kysten og inn i Andesfjellene
i retning hovedstaden Quito. Bente hadde gitt meg en kombinert
sykkelcomputer og høydemåler i julepresang som erstatning
for den vi mistet i Costa Rica, og snart angret hun på det.
For hver hundrede meter rapporterte jeg høyden over intercomen.
Ved 2500 meter begynte Rocinante å gå dårlig,
noe jeg fant rart siden vi hadde vært på over 4000
meter i USA. På 4300 meter passerte vi Ecuadors høyeste
fjell, Chimborazo, 6310moh, i et goldt men vakkert landskap med
en sykkel som så vidt orket å dra oss over passet.
På fjellet ble vi stoppet utallige ganger langs veien av
Inkaindianere med veisperringer. De ba om presanger i forbindelse
med høytiden. Snart var vi tomme for småmynt og valgte
å følge en buss som banet vei for oss der den braste
gjennom veisperringene.
Og så snubla vi
..
I Ambato i det sentrale dalsøkket som strekker seg nord-sør
langs det meste av landet og ligger på 1800 til 3500 meters
høyde, kjørte vi inn på den Panamamerikanske
hovedveien igjen. Vi hadde gjort unna mange mil og hadde godt
håp om å rekke Quito før solnedgang. Men hendelsene
skulle ta en litt annen retning.
Det er sent på dagen og vi har åtte mil igjen
til Quito. Det regner. Konsentrasjonen min må være
rekordlav der vi nærmer oss en jernbaneovergang i åtti
km/t. Bente ser at skinnene som krysser veien i en skarp vinkel
har en høy kant. Men hun ser det for sent til å si
fra. Vi treffer skinnene uten at bremsen har vært i bruk.
Forhjulet kastes til høyre og sykkelen tipper mot venstre.
Vi går hardt i bakken. Bente lander på hoften og sklir
mange titalls meter inn i motsatt kjørebane. Heldigvis
er det en liten pause i den ellers tunge trafikken. Jeg følger
sykkelen og deiser i bakken. Jeg lander på ryggen og slår
bakhodet så hardt i asfalten at hjelmen sprekker.
En høy alarm ringer rett ved øret mitt. Jeg
prøver å reise meg, men hodet verker som besatt og
jeg legger meg ned igjen. Bente ser det og tenker det verste.
Vi ser på hverandre og hun sier alt er bra med henne. Jeg
svaret groggy at jeg og er OK. På en eller annen måte
klarer jeg å krype bort til sykkelen og slå av tenninga.
Hornet stopper og det blir stille. Mange mennesker rundt oss roper
og dirigerer trafikken unna. Bente er ved min side. Hun hjelper
meg å krype ut av veien. Noen retter opp sykkelen og triller
den over til oss. Andre kommer med en ødelagt aluminiumskoffert.
Jeg er veldig forvirret og har fryktelig vondt i hodet. Hjelmen
kommer av og jeg reiser meg. Etter to skritt mot et skjul, snubler
jeg og ramler hodestups ned i betonggulvet. Bente hører
skriket mitt av sinne og smerte. Hodet blør og smerter
enda mer. Jeg føler meg fryktelig dum og er enda mer groggy.
Etter en stund klarnet tankene mine såpass at jeg reiste
meg opp for å ta ting i nærmere ettersyn. Bente hadde
vondt der hofta traff asfalten, men var ellers i fin form. Sykkelen
hadde bråstoppet på den neste jernbaneskinna, med
forvridd og ødelagt sidekoffert og bøyd styre som
resultat. Vi kunne ikke ha brydd oss mindre om det akkurat da,
og sto lenge og holdt hardt rundt hverandre, lykkelige over at
det gikk så bra som det gjorde. Skyldfølelsen min
var til å ta å føle på. Jeg hadde akkurat
utsatt det viktigste menneske i mitt liv for overhengende fare,
og bare fordi konsentrasjonen sviktet et sekund.
Vi kom oss til et hotell på et vis og dagen etter var vi
på vei til Quito igjen. Kofferten var noenlunde rettet ut
og surret på plass, og styret bøyd sånn passe
tilbake igjen. Jeg hadde fortsatt vondt i hodet, men på
langt nær som dagen før. Nakke- og magemuskler var
fryktelig såre etter panikkstramming i det jeg instinktivt
innså at jeg ville treffe asfalten med bakhodet. I tillegg
hadde jeg et verkende kne som hadde blitt vridd i sammestøtet
med asfalten. Bente hadde en utrolig stor blå-lilla flekk
på hofta. Begge var skjelvne, og Bente hadde problemer med
å holde tårene tilbake morgenen etter, antagelig en
etterreaksjon siden hun hele kvelden i forveien hadde passet på
mannen sin, som lå på senga og ynket seg i en slags
søvn.
Velkommen 2001
 |
Jens (Africa Twin), hans
samboer Christiane på besøk fra Hamburg, Lars
og Tini (Africa Twin) og Bente sitter bøyd over Sør-Amerikakartet
i full planlegging av reiseruter på det enorme kontinentet.
Vi er i Quito og datoen er 01.01.2001.01.12 |
Vi ankom Quito på nyttårsaften og tilbragte kvelden
i selskap med Jens, Lars og Tini, noen av MC-istene vi hadde møtt
i Sentral-Amerika. Vi tok det naturlig nok pent, og hadde kanskje
aldri før vært så glade på årets
siste kveld. I gatene brant folk dukker kledd ut som lokale politikere
og ikke lenge etter midnatt, da en mann vi snakket med ble truffet
av en av de mange rakettene på ville veier, trakk vi oss
tilbake til hotellet.
Et besøk hos tollkontoret i byen to dager senere endret
tidsplanen vår. Det viste seg at tollerne i Guayaquil hadde
utelatt å stemple siste tillatte dag i kjøretillatelsen
vår, og dermed kunne vi bli iallefall et par uker i landet
uten å havne i problemer. Sykkelen og kofferten ble fikset
raskt, og ved hjelp av nye tennplugger og en oktanbooster for
å forbedre den dårlige Ecuadorianske bensinen, fikk
motoren det meste av kreftene tilbake.
Vi forlot hovedstaden etter fire dager med kurs for Otavalo,
hundre kilometer nord. Denne markedsbyen besøkte jeg nesten
ni år tidligere, og jeg gledet meg over gjensynet. Hard
Rock Café var stengt siden sist, etter navnekrangel med
den internasjonale kjeden, Peña-baren, et sted de spilte
lokal musikk og vi drakk oss syke på det lokale sukkerrørsbrennevinet,
hadde skiftet eiere, men hotellet var det samme. Markedet hadde
økt i omfang siden sist, og de neste dagene ruslet vi rundt
i et enormt utvalg klær. Resultatet ble lamaullsgensere
til begge to og tepper og poncho som gikk hjemover i posten.
Sydover igjen
 |
Lørdagsmarkedet i
Otavalo, Ecuador, der Otavalo-indianerne trekker ned fra fjellene
for å handle. |
Vi dro sydover fra Otavalo litt engstelige og nervøse.
Ulykken hadde satt spor hos oss og det ville ta noen dager eller
uker før den kunne avskrives som ute av hodene våre.
For andre gang misset vi det enorme Ekvator-monumentet noen kilometer
nord for Quito. Hovedstaden ble raskt unnagjort og vi fortsatte
til Baños langs Panamericana, den etter hvert kjente hovedveien.
Trafikken var noe av det mest liberale vi hadde sett så
langt på turen, og med en bred firefelts vei uten gule eller
hvite striper, hendte det at vi møtte både tre og
fire biler i bredden. Vi la oss ut til siden og kjørte
defensivt.
Baños er en liten turistby ved foten av vulkanen Tungurahua,
en aktiv vulkan som fortsatt spyr store røykskyer. For
ett år siden ble byen evakuert da vulkanen våknet
til liv, og først etter tre måneder begynte folk
å trenge inn i byen sin igjen, tross advarsler og militær
tilstedeværelse. I dag er det bare røyken fra vulkanen
og evakueringsmerkene i asfalten gjennom hele byen som minner
om nestenkatastrofen. Vi ble to dager og fortsatte sydover mot
Peru langs veistrekket til Riobamba, et strekk som var ødelagt
på ti-elleve steder på grunn av jordras, lavastrømmer
og leirras under vulkanens aktivitet. Det betydde sakte fart for
oss, og mange omkjøringer gjennom bløt leire og
sand. Jeg var glad for at jeg faktisk nøt turen, men mindre
glad for at Bente var stiv av skrekk under noen av omkjøringene.
Mot slutten ble hun bedre, men det var ikke tvil om at vi ville
trenge tid for å føle oss trygge på veien igjen.
Veien videre syd gikk langs Andesfjellene gjennom et til tider
fantastisk landskap. De enorme fjellsidene på begge sider
av oss var som fargerike lappetepper laget av bøndene som
dyrket kaffe og frukt på opp til nesten fire tusen meter
over havet. Etter hvert forverret veien seg, og de siste timene
mot Loja i det sydlige Ecuador gikk langs en håpløst
vedlikeholdt asfaltvei - det var mye mer grus enn asfalt - i en
tåke så tykk at vi sjelden oversteg 30km/t. Siste
reisedag var vi på veien i tolv timer og klarte å
gjøre unna 410 kilometer.
Vi er fortsatt i Loja, og krysser grensen til Peru mandag 15.
januar. Deretter bærer det sakte men sikkert mot Cusco og
Macchu Picchu, der venner fra Norge kommer på besøk.
Med restituert sykkel og nesten restituerte sjeler gleder vi oss
til fortsettelsen.
 |
Hvitansikt-ape på stranda
i Parque National Manuel Antonio, Costa Rica. De var overalt
på stranda og det var om å gjøre å
passe på maten vi bragte med oss. De var tyver av format. |
 |
En dyreelskende Bente forstår
ikke hvorfor Lucas, en liten apeunge i Baños, absolutt
skal sutte på øynene hennes. Har du noen gang
prøvd å fjerne en ape med makt, et dyr som har
fire hender og en sterk hale til å holde seg fast med? |
 |
Stephan og Chenda fra England
på 15 måneders jorda rundt tur. Vi traff de langs
veien i Costa Rica og ønsket hverandre god tur videre.
De hadde det travelt. |
 |
Vulkanen Tungurahua ved Baños
i Ecuador, sier klart fra at den hersker i dette utsatte området.
|
<< | >>