| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 6, Guatemala til Costa RicaDenne etappen
Vi ble ti dager i Antigua, Guatemala. For tretti kroner timen kurset vi oss i spansk med hver vår personlige lærer. Fire timers undervisning hver dag i en uke var nok til å få inn mye av den vanskelige grammatikken, og satte oss i mye bedre stand til å lese aviser og bøker. Byen etterlot et sterkt inntrykk på oss med et livlig sentrum der god mat var å få på hvert gatehjørnet, der reisende fra hele verden var samlet og der det naturlig nok fantes et livlig natteliv. Byen har sine negative sider også, med hele familier av indianere som lever på gaten og tigger eller selger håndverk for å overleve. Gerald, vår østerriske venn, forlot Antigua sammen med oss søndag 12. november. Vi var på vei til Tikal, mens han satt kursen mot El Salvador. Mens vi kurset oss hadde han besøkt det samme Tikal, Guatemalas mest kjente mayaruiner, og var godt forsynt med kultur. Nå ville han se snødekte vulkaner, og fordi han også var lei av varme og fuktighet, hadde han brukt en hel kveld på å merke av byer langs ruten som lå mer enn tusen meter over havet. Etter at vi hadde møtt et par tyskere på en Africa Twin på nøyaktig samme turen som Gerald og oss, begynte ideen om et Ushuaia-party å spre seg. Kanskje kunne vi feire sammen at vi nådde "verdens ende". Vi ønsket han god tur videre og spesielt lykke til i Colombia, som han var fast bestemt på å besøke.
Vi brukte to dager på de seks hundre kilometrene til Flores i det nordøstlige hjørnet av Guatemala, og etter hvert som vi nærmet oss jungelen advarte veiskiltene mot kryssing av alligatorer, aper, maurslukere, store fugler og dyr vi aldri kunne gjettet oss til hva var. Veien til Flores ble ferdig asfaltert et år tidligere og er ikke lenger den utfordringen tidligere motorsyklister hadde rapportert. I Flores, en liten landsby på en øy i en innsjø i jungelen, fant vi oss et rimelig hotell med en takvifte som eneste nedkjøling. Høy luftfuktighet og temperaturer over tretti grader gjorde at vi svettet som besatt. Siden begge to ble stadig svakere av mageproblemer vi hadde fått i Antigua, burde vi skjønt tegninga og drukket enda mer vann enn vi gjorde. Bente slet med sterk feber én dag og lå til sengs. Turen til ruinene ble utsatt og den tredje dagen nådde jeg bunnen. Kraftløs hadde jeg karret meg gjennom dagen med utallige dobesøk, der jeg svimlet hver gang jeg reiste meg fra senga. På det siste besøket før vi gikk til sengs tisset jeg blod. Bente ringte til det lokale private sykehuset, mens jeg lå på senga og prøvde å komme meg etter en blackout. På sykehuset måtte det to sykepleiere og en lege til før de aksepterte resultatet fra blodtrykkstesten. Det var svært lavt grunnet sterk dehydrering, og årsaken til blodet var at nyrene ikke hadde nok væske å jobbe med. Amøbisk dysenteri var den foreløpige diagnosen og jeg ble lagt inn med intravenøs tilkobling. Fire liter væske måtte til, og da den fjerde posen ble tilkoblet hadde venene mine fått nok. Etter mye skrik og protester fikk jeg en sprøyte i armen som slo meg helt ut. De neste to timene lå jeg som en sekk poteter og glodde på et palmetre på utsiden av vinduet. Saltoppløsningen entret årene mine uten at jeg merket noen ting, kroppen hadde det uendelig behagelig, og jeg lovet meg selv aldri å spørre hva de hadde gitt meg. Med hver vår antibiotikakur drev vi bakteriene sakte men sikkert tilbake. Tikal fikk til slutt besøk av oss, men etter én pyramideklatring var det ikke krefter igjen. Vi forlot Tikal, Flores og jungelen og pekte nesen sydvestover mot Copán, nok en mayaby, denne gang i Honduras. Vi må ha vendt oss godt til motorsykkelen, for etter en lang dag hadde vi kjørt femti mil og krysset en grense, selv med få krefter og høy temperatur. Grenseovergangen gikk nok en gang som en lek, men kostet mer enn tidligere. Den uanselige lille grenseposten lå langs en grusvei i fjellene. Bygningene var nedslitte og små. Tollerne og immigrasjonsoffiserene jobbet med gamle skrivemaskiner i lokaler som luktet av gammelt fuktig papir. Men veiarbeid og nye møbler pakket i plast vitnet om endringer i fremtiden.
Vi nådde Copán tolv gruskilometer senere, og besøkte ruinene tidlig neste morgen. I motsetning til Tikal der bygningene ligger spredt over et stort område, var Copán mye mer konsentrert og visuelt. Her er også den største samlingen av hieroglyfer og detaljerte statuer blant alle de hundrevis av ruinbyer som er oppdaget. Stedet gav oss mer enn Tikal, men det er ikke tvil om at kroppsformen spilte inn. Da vi returnerte til landsbyen Copán, et par kilometer fra ruinene, møtte vi Jens fra Hamburg på en Africa Twin. Han var selvsagt på samme turen som oss, med Ushuaia på Tierra del Fuego som endemål. Nå var vi seks motorsyklister og passasjerer på samme tur, og det var duket for et realt party en gang utpå vårparten. Etter to dager med lange og vanskelige grusstrekk kom vi til Danlí, tretti kilometer fra grensa til Nicaragua. Det eneste vi rakk å registrere i Honduras var at folk var fattigere enn i Guatemala, at bruene fortsatt var under reparasjon etter orkanen Mitch sine herjinger for to år siden og at veinettet var generelt bra. Sytti prosent av Honduras inntekter forsvant i orkanen der titalls tusen mennesker omkom. I dag konkurrerer landet med Nicaragua om status som fattigste land i Sentral-Amerika. Danlí var et senter for sigarproduksjon. Tidlig om morgenen dagen etter ankomst banket vi på døra til Honduras American Cigar Company. Ifølge reisende vi hadde møtt i Copán var det umulig å arrangere et besøk, så vi hadde heller liten tro på at vi fikk komme inn. Til vår store glede ble døren åpnet av arbeideren ved den nærmeste benken som sa at, joda, klart vi kunne komme inn, og det var bare å vandre rundt i lokalet på egen hånd og ta så mange bilder vi hadde lyst til. Vel inne i lokalet løftet noen hundre blikk seg fra arbeidet og tok de fremmede nærmere i ettersyn. Vi ruslet rundt i en time, stilte spørsmål og tok bilder. Litt av poenget med besøket var selvsagt å kjøpe sigarer, men det kunne ikke la seg gjøre fordi hele produksjonen var satt av til eksport. Men vi kunne kanskje ta i mot noen som gave? Da vi forlot fabrikken hadde vi ti king size Consuegras i lommen, og senere prøvesmaking bekreftet at de var av ypperste kvalitet.
Besøket på fabrikken gjorde at vi kom oss sent av gårde. Derfor sto vi på grensen til Nicaragua i lunsjen, noe alle guidebøker advarer mot. På den honduranske siden var Bente omgitt av "fiksere" mens jeg ordnet papirene. De gjorde seg raskt ferdige med hvor-fort-går-sykkelen og hvor-stor-er-den spørsmålene og én begynte å imponere med tyrefekterferdigheter. Da Bente lo og sa at en ekte tyrefekter hadde mye mer svai i ryggen en det der, ble den stakkars antihelten gjort til narr av resten av flokken. Ti minutter senere sto jeg i skranken på Nicaraguansk side. Tolleren bak disken kastet et raskt blikk på meg og sa "Lunsj". Jeg lente meg litt lenger fram og hang der i ti minutter. Da gav han tilsynelatende opp og tok passet, vognkortet og førerkortet. For første gang ble Rocinante nøye saumfart for å sjekke serienummer og motornummer. Hjertet mitt slo litt fortere da offiseren gned fingeren over plaketten på motorblokken og ingenting kom fram fra støvet. Da veivhuset ble byttet i San Diego mistet motoren nummeret sitt, siden nye veivhus har blanke plaketter. Men han godtok forklaringen uten å mukke og fortsatte behandlingen av papirene. Det gikk enda en halv time før alt var i orden og vi vinket farvel til en gjeng smilende tollere. Nok en grensepassering uten større problemer var tilbakelagt.
Veistandarden endret seg dramatisk umiddelbart etter grensa. Den en gang asfalterte hovedveien var en blanding av gammel, sprukket asfalt og grus, og etter noen mil påsto Bente at det gynget litt vel mye under henne. Vi stoppet og konstaterte nok en punktering, den første siden vår fire dager lange punkteringsmaraton i Mexico. Dekket hadde fortsatt en del luft i seg, og tyve kilometer lenger fremme kom vi til en bensinstasjon med vann og trykkluft. I skyggen av et tre byttet vi slange og lappet den gamle, hele tiden med en flokk unger som nysgjerrige tilskuere. Jobben tok en time, inkludert mange pauser, og nok en time senere stoppet vi i Estelí, søsterby med blant annet Stavanger. Jeg hadde dratt på meg en forkjølelse og feber, så vi bestemte oss for å bli to dager i byen. Inntrykket vårt, eller spesielt mitt, bar nok preg av feberen, men uansett var det en ganske annen holdning vi ble møtt med i forhold til tidligere byer i Sentral-Amerika. Skopusserne var innpåslitne og neddopet, tiggerne masete og gatene skitne og ustelte. Estelí var en av de hardest rammede byene i Nicaragua under revolusjonen i 1979, der Sandinistene styrtet General Somosa. I dag sliter Nicaragua hardt for å få bukt med en stadig synkende økonomi, ettervirkninger etter Mitch og etter opprørsgrupper som Contras og Recontras. Fattigdommen var om mulig enda mer synlig enn i Honduras, og kontrastene fra vår store, skinnende motorsykkel til den vanlige mannen i gata var uendelig store. Lørdag 25 oktober, i vakre Granada ved innsjøen Lago Nicaragua, feiret vi at de første seks månedene av reisen var unnagjort. Det betydde at vi var halvveis tidsmessig, selv om vi med 29000km så langt antagelig var over halvveis i distanse. Hjemlengsel, joda det er ikke fritt for at disse juletider med ribbe og pinnekjøtt på menyen hjemme påvirker oss her nede i ris- og bønneland. Selv om vi har vendt oss til og lært å nyte den lokale maten, så frister det med akevitt og ekte norsk julemat. Venner og familie er også fryktelig langt unna i disse tider. Men det er prisen vi visste vi måtte betale for eventyret, og når jeg ser Rocinante stå parkert på utsiden her med nye krefter og mange nye land å besøke, så skal vi nok klare å spise bønner og ris også på julaften, dersom vi må.
Den 27. november sto vi på grensa til Costa Rica. På den nicaraguanske siden ble vi stormet av "fiksere", og etter en rask inspeksjon av stedet bestemte vi oss for å bruke noen dollar på tjenestene de tilbød. Han som var raskest til bens og dermed hadde møtt oss først ble engasjert, og snart sto jeg i skranken der en kvinnelig ekspeditør forlangte fire dollar for kansellering av turistvisumet. Vi var dårlig forberedt og hadde nesten ikke dollar og enda mindre Cordobas. Det var ikke noe problem, siden det var en bank i samme bygget. Men for å få ut dollar måtte jeg veksle reisesjekkene fra dollar til Cordobas og deretter kjøpe dollar av den samme damen. Jeg freste inni meg, og slapp nok noe ut da jeg så hvor mye penger som forsvant i transaksjonen. Men jeg hadde ikke noe valg, og det visste de selvsagt svært godt. Humøret ble ikke bedre da tollerne forlangte en kvittering for veiskatt som vi aldri hadde mottatt. Fikser'n min gikk fra kontor til kontor og forklarte at vi hadde mistet kvitteringen, mens jeg fulgte etter og sa at vi aldri hadde mottatt den. Sinnet holdt på å velte frem og den stakkars mannen som ikke hadde noen offisiell oppgave, fikk nesten bakoversveis av mine uttalelser om at jeg aldri kom til å betale skatten en gang til. Mange kontorer, noen liter svette og et utall banneord under barten senere ble vi sluppet løs, uten å måtte betale mer. På den costarikanske siden prøvde jeg igjen å takle papirarbeidet selv. Den unge gutten som fulgte meg rundt uten å ha bli bedt om det irriterte meg, men han visste hva han gjorde. Da jeg hadde stått i samme køen to ganger og fylt ut papirene helt feil, lot jeg han overta jobben og fulgte slukøret etter. Nå gikk det litt glattere og til slutt sto jeg i tollsjekken. I stedet for å sjekke sykkelen og bagasjen, brukte offiseren ti minutter på å finlese dokumentet som kollegaen hans hadde fylt ut. Jeg prøvde å se avslappet ut og ignorere det faktum at jobben han gjorde var fullstendig unyttig, og innbilte meg at jeg klarte det. I alle fall slapp han oss gjennom.
Vi var i Costa Rica, og ikke mange milene etter grenseovergangen forlot vi den Panamerikanske hovedveien til fordel for fjellene. Overgangen fra de krigsherjede nabolandene til fredelige Costa Rica var enorm. Landet hadde ikke vært i krig på 52 år og hadde vært uten hær siden den gang. Den relative rikdommen var synlig overalt, med rene og velstelte landsbyer, dyre biler og velkledde mennesker. Men kanskje mer enn noe annet, er Costa Rica kjent for naturen, og vel fortjent så. Hele den sentrale delen av landet er fjell, vulkaner, jungel og vegetasjon i alle varianter og er et paradis for motorsyklister med svingete vestlandsveier i det uendelige. Etter en natt i en liten landsby besøkte vi vulkanen Arenal og endte dagen utenfor San José, hos Ricardo og Jorge, et par som hadde invitert oss gjennom hjemmesidene våre. Costa Rica var det første landet siden USA med egen Triumph-importør. Jeg hadde sendt de en e-mail noen måneder tidligere og sagt i fra at vi kom innom samt spurt om de kunne skaffe reservedeler som bremseklosser, for- og bakdrev og lyspærer til instrumentene. Oswaldo Breymann, eieren av forretningen, sa seg villig til å selge oss alt vi trengte til innkjøpspris og tilbød oss dekk til svært god pris. Vel inne i butikken foretok vi en ventiljustering. Åtte av tolv ventiler hadde for liten åpning. To var så trange at de aldri lukket seg, så det var ikke rart at motoren som i utgangspunktet gav fra seg masse støy, ikke hadde bråket i det hele tatt den siste måneden. Etter en dramatisk leteaksjon etter en shims som forsvant ned i brønnen til kamkjedet, var sykkelen klar til nye ti tusen kilometer. Nå er vi i Jacó, en liten by ved Stillehavet som vi nådde etter en fuktig sløyfe til nok en vulkan, der vi prøver å finne en rimelig leilighet for en ukes tid. Målet er å fly fra Panama til Quito i Ecuador før jul og tilbringe jul og nyttår der. Men målene våre flyter og endrer seg hele tiden, så hvem vet…
|
|
Home
|
