Del 6, Guatemala til Costa Rica
Denne etappen
Start: 3 november 2000 i Antigua, Guatemala (25 mai 2000 New York)
Stopp: 2 desember 2000 i San José, Costa Rica
Distanse: 3212 km (30170 km)
Daglig snitt: 104 km (161 km)
Kart
En ny måned på reise ligger bak oss. Vi har reist
fra Guatemala via Honduras og Nicaragua til Costa Rica, og jo
lenger sør vi kom, jo mer kronglete ble grenseovergangene.
Mens Guatemala bar sterkt preg av den indianske urbefolkningen,
preget borgekriger og fattigdom de neste to landene. Costa Rica
var som å komme til en ny verden. Et sykehusopphold i Guatemala
grunnet uttørket kropp bremset oss noen dager, men farten
vår ser aldri ut til å kunne økes uansett.
Seks måneders reise er unnagjort og dermed er vi omtrent
halvveis.
 |
Antiguas daglige marked der
indiansk håndverk står i fokus. |
Vi ble ti dager i Antigua, Guatemala. For tretti kroner timen
kurset vi oss i spansk med hver vår personlige lærer.
Fire timers undervisning hver dag i en uke var nok til å
få inn mye av den vanskelige grammatikken, og satte oss
i mye bedre stand til å lese aviser og bøker. Byen
etterlot et sterkt inntrykk på oss med et livlig sentrum
der god mat var å få på hvert gatehjørnet,
der reisende fra hele verden var samlet og der det naturlig nok
fantes et livlig natteliv. Byen har sine negative sider også,
med hele familier av indianere som lever på gaten og tigger
eller selger håndverk for å overleve.
Gerald, vår østerriske venn, forlot Antigua sammen
med oss søndag 12. november. Vi var på vei til Tikal,
mens han satt kursen mot El Salvador. Mens vi kurset oss hadde
han besøkt det samme Tikal, Guatemalas mest kjente mayaruiner,
og var godt forsynt med kultur. Nå ville han se snødekte
vulkaner, og fordi han også var lei av varme og fuktighet,
hadde han brukt en hel kveld på å merke av byer langs
ruten som lå mer enn tusen meter over havet. Etter at vi
hadde møtt et par tyskere på en Africa Twin på
nøyaktig samme turen som Gerald og oss, begynte ideen om
et Ushuaia-party å spre seg. Kanskje kunne vi feire sammen
at vi nådde "verdens ende". Vi ønsket han
god tur videre og spesielt lykke til i Colombia, som han var fast
bestemt på å besøke.
 |
Flores i Beten, det nordøstlige
Guatemala hadde vakre solnedganger å by på. |
Vi brukte to dager på de seks hundre kilometrene til Flores
i det nordøstlige hjørnet av Guatemala, og etter
hvert som vi nærmet oss jungelen advarte veiskiltene mot
kryssing av alligatorer, aper, maurslukere, store fugler og dyr
vi aldri kunne gjettet oss til hva var. Veien til Flores ble ferdig
asfaltert et år tidligere og er ikke lenger den utfordringen
tidligere motorsyklister hadde rapportert. I Flores, en liten
landsby på en øy i en innsjø i jungelen, fant
vi oss et rimelig hotell med en takvifte som eneste nedkjøling.
Høy luftfuktighet og temperaturer over tretti grader gjorde
at vi svettet som besatt. Siden begge to ble stadig svakere av
mageproblemer vi hadde fått i Antigua, burde vi skjønt
tegninga og drukket enda mer vann enn vi gjorde. Bente slet med
sterk feber én dag og lå til sengs. Turen til ruinene
ble utsatt og den tredje dagen nådde jeg bunnen. Kraftløs
hadde jeg karret meg gjennom dagen med utallige dobesøk,
der jeg svimlet hver gang jeg reiste meg fra senga. På det
siste besøket før vi gikk til sengs tisset jeg blod.
Bente ringte til det lokale private sykehuset, mens jeg lå
på senga og prøvde å komme meg etter en blackout.
På sykehuset måtte det to sykepleiere og en lege
til før de aksepterte resultatet fra blodtrykkstesten.
Det var svært lavt grunnet sterk dehydrering, og årsaken
til blodet var at nyrene ikke hadde nok væske å jobbe
med. Amøbisk dysenteri var den foreløpige diagnosen
og jeg ble lagt inn med intravenøs tilkobling. Fire liter
væske måtte til, og da den fjerde posen ble tilkoblet
hadde venene mine fått nok. Etter mye skrik og protester
fikk jeg en sprøyte i armen som slo meg helt ut. De neste
to timene lå jeg som en sekk poteter og glodde på
et palmetre på utsiden av vinduet. Saltoppløsningen
entret årene mine uten at jeg merket noen ting, kroppen
hadde det uendelig behagelig, og jeg lovet meg selv aldri å
spørre hva de hadde gitt meg.
Med hver vår antibiotikakur drev vi bakteriene sakte men
sikkert tilbake. Tikal fikk til slutt besøk av oss, men
etter én pyramideklatring var det ikke krefter igjen. Vi
forlot Tikal, Flores og jungelen og pekte nesen sydvestover mot
Copán, nok en mayaby, denne gang i Honduras. Vi må
ha vendt oss godt til motorsykkelen, for etter en lang dag hadde
vi kjørt femti mil og krysset en grense, selv med få
krefter og høy temperatur. Grenseovergangen gikk nok en
gang som en lek, men kostet mer enn tidligere. Den uanselige lille
grenseposten lå langs en grusvei i fjellene. Bygningene
var nedslitte og små. Tollerne og immigrasjonsoffiserene
jobbet med gamle skrivemaskiner i lokaler som luktet av gammelt
fuktig papir. Men veiarbeid og nye møbler pakket i plast
vitnet om endringer i fremtiden.
 |
Grenseovergangen til Honduras
ved El Florido. En grusvei inn til noen nedslitte hus var
hele grenseposten. |
Vi nådde Copán tolv gruskilometer senere, og besøkte
ruinene tidlig neste morgen. I motsetning til Tikal der bygningene
ligger spredt over et stort område, var Copán mye
mer konsentrert og visuelt. Her er også den største
samlingen av hieroglyfer og detaljerte statuer blant alle de hundrevis
av ruinbyer som er oppdaget. Stedet gav oss mer enn Tikal, men
det er ikke tvil om at kroppsformen spilte inn. Da vi returnerte
til landsbyen Copán, et par kilometer fra ruinene, møtte
vi Jens fra Hamburg på en Africa Twin. Han var selvsagt
på samme turen som oss, med Ushuaia på Tierra del
Fuego som endemål. Nå var vi seks motorsyklister og
passasjerer på samme tur, og det var duket for et realt
party en gang utpå vårparten.
Etter to dager med lange og vanskelige grusstrekk kom vi til
Danlí, tretti kilometer fra grensa til Nicaragua. Det eneste
vi rakk å registrere i Honduras var at folk var fattigere
enn i Guatemala, at bruene fortsatt var under reparasjon etter
orkanen Mitch sine herjinger for to år siden og at veinettet
var generelt bra. Sytti prosent av Honduras inntekter forsvant
i orkanen der titalls tusen mennesker omkom. I dag konkurrerer
landet med Nicaragua om status som fattigste land i Sentral-Amerika.
Danlí var et senter for sigarproduksjon. Tidlig om morgenen
dagen etter ankomst banket vi på døra til Honduras
American Cigar Company. Ifølge reisende vi hadde møtt
i Copán var det umulig å arrangere et besøk,
så vi hadde heller liten tro på at vi fikk komme inn.
Til vår store glede ble døren åpnet av arbeideren
ved den nærmeste benken som sa at, joda, klart vi kunne
komme inn, og det var bare å vandre rundt i lokalet på
egen hånd og ta så mange bilder vi hadde lyst til.
Vel inne i lokalet løftet noen hundre blikk seg fra arbeidet
og tok de fremmede nærmere i ettersyn. Vi ruslet rundt i
en time, stilte spørsmål og tok bilder. Litt av poenget
med besøket var selvsagt å kjøpe sigarer,
men det kunne ikke la seg gjøre fordi hele produksjonen
var satt av til eksport. Men vi kunne kanskje ta i mot noen som
gave? Da vi forlot fabrikken hadde vi ti king size Consuegras
i lommen, og senere prøvesmaking bekreftet at de var av
ypperste kvalitet.
 |
Jobber man på sigarfabrikk
så røyker man sigar. En utrolig hastighet var
det på håndverket som ble gjort her. En arbeider
som fullførte sigarene klarte vanligvis rundt 400 om
dagen. |
Besøket på fabrikken gjorde at vi kom oss sent av
gårde. Derfor sto vi på grensen til Nicaragua i lunsjen,
noe alle guidebøker advarer mot. På den honduranske
siden var Bente omgitt av "fiksere" mens jeg ordnet
papirene. De gjorde seg raskt ferdige med hvor-fort-går-sykkelen
og hvor-stor-er-den spørsmålene og én begynte
å imponere med tyrefekterferdigheter. Da Bente lo og sa
at en ekte tyrefekter hadde mye mer svai i ryggen en det der,
ble den stakkars antihelten gjort til narr av resten av flokken.
Ti minutter senere sto jeg i skranken på Nicaraguansk side.
Tolleren bak disken kastet et raskt blikk på meg og sa "Lunsj".
Jeg lente meg litt lenger fram og hang der i ti minutter. Da gav
han tilsynelatende opp og tok passet, vognkortet og førerkortet.
For første gang ble Rocinante nøye saumfart for
å sjekke serienummer og motornummer. Hjertet mitt slo litt
fortere da offiseren gned fingeren over plaketten på motorblokken
og ingenting kom fram fra støvet. Da veivhuset ble byttet
i San Diego mistet motoren nummeret sitt, siden nye veivhus har
blanke plaketter. Men han godtok forklaringen uten å mukke
og fortsatte behandlingen av papirene. Det gikk enda en halv time
før alt var i orden og vi vinket farvel til en gjeng smilende
tollere. Nok en grensepassering uten større problemer var
tilbakelagt.
 |
En Sandinistabygning i Estelí,
Nicaragua. Sandinistaene var svært synlige i denne byen. |
Veistandarden endret seg dramatisk umiddelbart etter grensa.
Den en gang asfalterte hovedveien var en blanding av gammel, sprukket
asfalt og grus, og etter noen mil påsto Bente at det gynget
litt vel mye under henne. Vi stoppet og konstaterte nok en punktering,
den første siden vår fire dager lange punkteringsmaraton
i Mexico. Dekket hadde fortsatt en del luft i seg, og tyve kilometer
lenger fremme kom vi til en bensinstasjon med vann og trykkluft.
I skyggen av et tre byttet vi slange og lappet den gamle, hele
tiden med en flokk unger som nysgjerrige tilskuere. Jobben tok
en time, inkludert mange pauser, og nok en time senere stoppet
vi i Estelí, søsterby med blant annet Stavanger.
Jeg hadde dratt på meg en forkjølelse og feber, så
vi bestemte oss for å bli to dager i byen. Inntrykket vårt,
eller spesielt mitt, bar nok preg av feberen, men uansett var
det en ganske annen holdning vi ble møtt med i forhold
til tidligere byer i Sentral-Amerika. Skopusserne var innpåslitne
og neddopet, tiggerne masete og gatene skitne og ustelte. Estelí
var en av de hardest rammede byene i Nicaragua under revolusjonen
i 1979, der Sandinistene styrtet General Somosa. I dag sliter
Nicaragua hardt for å få bukt med en stadig synkende
økonomi, ettervirkninger etter Mitch og etter opprørsgrupper
som Contras og Recontras. Fattigdommen var om mulig enda mer synlig
enn i Honduras, og kontrastene fra vår store, skinnende
motorsykkel til den vanlige mannen i gata var uendelig store.
Lørdag 25 oktober, i vakre Granada ved innsjøen
Lago Nicaragua, feiret vi at de første seks månedene
av reisen var unnagjort. Det betydde at vi var halvveis tidsmessig,
selv om vi med 29000km så langt antagelig var over halvveis
i distanse. Hjemlengsel, joda det er ikke fritt for at disse juletider
med ribbe og pinnekjøtt på menyen hjemme påvirker
oss her nede i ris- og bønneland. Selv om vi har vendt
oss til og lært å nyte den lokale maten, så
frister det med akevitt og ekte norsk julemat. Venner og familie
er også fryktelig langt unna i disse tider. Men det er prisen
vi visste vi måtte betale for eventyret, og når jeg
ser Rocinante stå parkert på utsiden her med nye krefter
og mange nye land å besøke, så skal vi nok
klare å spise bønner og ris også på julaften,
dersom vi må.
 |
To brasilianere vi møtte
langs veien. De skulle bruke en måned fra USA til det
sydlige Brasil, på en reise som var andre del av Alaska
til Brasil. De hadde det selvsagt travelt og reiste raskt
videre. BMW'en til venstre er noe av det mest oppakkete vi
har sett. Men har du det travelt har du ikke tid til å
kjøpe dekk langs veien
. |
Den 27. november sto vi på grensa til Costa Rica. På
den nicaraguanske siden ble vi stormet av "fiksere",
og etter en rask inspeksjon av stedet bestemte vi oss for å
bruke noen dollar på tjenestene de tilbød. Han som
var raskest til bens og dermed hadde møtt oss først
ble engasjert, og snart sto jeg i skranken der en kvinnelig ekspeditør
forlangte fire dollar for kansellering av turistvisumet. Vi var
dårlig forberedt og hadde nesten ikke dollar og enda mindre
Cordobas. Det var ikke noe problem, siden det var en bank i samme
bygget. Men for å få ut dollar måtte jeg veksle
reisesjekkene fra dollar til Cordobas og deretter kjøpe
dollar av den samme damen. Jeg freste inni meg, og slapp nok noe
ut da jeg så hvor mye penger som forsvant i transaksjonen.
Men jeg hadde ikke noe valg, og det visste de selvsagt svært
godt. Humøret ble ikke bedre da tollerne forlangte en kvittering
for veiskatt som vi aldri hadde mottatt. Fikser'n min gikk fra
kontor til kontor og forklarte at vi hadde mistet kvitteringen,
mens jeg fulgte etter og sa at vi aldri hadde mottatt den. Sinnet
holdt på å velte frem og den stakkars mannen som ikke
hadde noen offisiell oppgave, fikk nesten bakoversveis av mine
uttalelser om at jeg aldri kom til å betale skatten en gang
til. Mange kontorer, noen liter svette og et utall banneord under
barten senere ble vi sluppet løs, uten å måtte
betale mer.
På den costarikanske siden prøvde jeg igjen å
takle papirarbeidet selv. Den unge gutten som fulgte meg rundt
uten å ha bli bedt om det irriterte meg, men han visste
hva han gjorde. Da jeg hadde stått i samme køen to
ganger og fylt ut papirene helt feil, lot jeg han overta jobben
og fulgte slukøret etter. Nå gikk det litt glattere
og til slutt sto jeg i tollsjekken. I stedet for å sjekke
sykkelen og bagasjen, brukte offiseren ti minutter på å
finlese dokumentet som kollegaen hans hadde fylt ut. Jeg prøvde
å se avslappet ut og ignorere det faktum at jobben han gjorde
var fullstendig unyttig, og innbilte meg at jeg klarte det. I
alle fall slapp han oss gjennom.
 |
Vulkanen Poás i Costa
Rica var vår tredje på turen og definitivt den
vakreste. Fortsatt strømmer det røyk ut fra
krateret som i senere tiår har formet en utrolig vakker
lagune. |
Vi var i Costa Rica, og ikke mange milene etter grenseovergangen
forlot vi den Panamerikanske hovedveien til fordel for fjellene.
Overgangen fra de krigsherjede nabolandene til fredelige Costa
Rica var enorm. Landet hadde ikke vært i krig på 52
år og hadde vært uten hær siden den gang. Den
relative rikdommen var synlig overalt, med rene og velstelte landsbyer,
dyre biler og velkledde mennesker. Men kanskje mer enn noe annet,
er Costa Rica kjent for naturen, og vel fortjent så. Hele
den sentrale delen av landet er fjell, vulkaner, jungel og vegetasjon
i alle varianter og er et paradis for motorsyklister med svingete
vestlandsveier i det uendelige. Etter en natt i en liten landsby
besøkte vi vulkanen Arenal og endte dagen utenfor San José,
hos Ricardo og Jorge, et par som hadde invitert oss gjennom hjemmesidene
våre.
Costa Rica var det første landet siden USA med egen Triumph-importør.
Jeg hadde sendt de en e-mail noen måneder tidligere og sagt
i fra at vi kom innom samt spurt om de kunne skaffe reservedeler
som bremseklosser, for- og bakdrev og lyspærer til instrumentene.
Oswaldo Breymann, eieren av forretningen, sa seg villig til å
selge oss alt vi trengte til innkjøpspris og tilbød
oss dekk til svært god pris. Vel inne i butikken foretok
vi en ventiljustering. Åtte av tolv ventiler hadde for liten
åpning. To var så trange at de aldri lukket seg, så
det var ikke rart at motoren som i utgangspunktet gav fra seg
masse støy, ikke hadde bråket i det hele tatt den
siste måneden. Etter en dramatisk leteaksjon etter en shims
som forsvant ned i brønnen til kamkjedet, var sykkelen
klar til nye ti tusen kilometer.
Nå er vi i Jacó, en liten by ved Stillehavet som
vi nådde etter en fuktig sløyfe til nok en vulkan,
der vi prøver å finne en rimelig leilighet for en
ukes tid. Målet er å fly fra Panama til Quito i Ecuador
før jul og tilbringe jul og nyttår der. Men målene
våre flyter og endrer seg hele tiden, så hvem vet
 |
En mayahøvding hugget
ut i stein i Copán, Honduras mektige mayaby. |
 |
Copán med ballspillarenaen
i sentrum. På denne arenaen, der poenget er å
sende ballen frem og tilbake på gresspletten mellom
de skrånende murveggene uten å bruke hender eller
føtter, ble mange viktige politiske tvister avgjort. |
 |
En pause langs grusveien
fra Gracias til Esperanza, Honduras. Rocinante fikk en del
nysgjerrige blikk. |
<< | >>