| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 5, Mexico - GuatemalaDenne etappen Cervantinofestival, luksusferie, fartsdumper av verdensklasse, indianere i tradisjonelle drakter, bilrace med små marginer, fantastisk variert landskap og Guatemalas tradisjonelle klesdrakter. Reisen vår rullet videre sydover med nye overraskelser rundt hver sving. Luksusferie i ferien
Vi startet denne etappen med en tre dagers festival i Guanajuato, der det eneste vi fikk med oss ved siden av gateunderholdningen var en norsk dans om fotball. Vi nøt den svært spesielle byen til det fulle, men var lykkelige over å reise derfra fordi hotellet vårt var det absolutt mest bråkete vi noensinne hadde bodd på. Etter et par dager langs veien gjennom stadig skiftende landskap og uendelig mange landsbyer og topes, Mexicos livsfarlige variant av fartsdempere, kom vi til Cuautla der Jaime og Cristina, venner av venner fra Spania tok i mot oss med åpne armer. Med to radiostasjoner og noen TV-distribusjonsselskaper i sitt eie, var det den fullkomne luksus som ventet oss bak de høye murene som skjulte hjemmet deres. Tjenere, livvakt, biljardrom, basseng, utendørs bar, king size seng og nyvaskete klær hver dag, i tillegg til preparerte måltider og ubegrenset velvilje og gjestfrihet, var noen av ingrediensene. Det var en helt ny side av Mexico, en side vi ikke hadde forventet å se, og som vi lærte mye av. Jaime var politisk kommentator på sine egne radiostasjoner i tillegg til å fungere som rådgiver for høytstående politikere i landet, en blanding av roller som kanskje ikke hadde gått bra i Norge, men som for oss betød tilgang til en utømmelig kilde av informasjon angående meksikansk styre og stell. Det var på tide med service på Rocinante, noe jeg bestemte meg for å utføre selv, og hvilket bedre sted kunne jeg velge enn å stå noen meter fra den utendørs baren, under tak og beskyttet fra nysgjerrige blikk og søkende hender. Oljen ble byttet, luftfilteret vasket og oljet, og resten av servicen gjort i følge boka. Det var første gang jeg gjorde det selv, og det var ikke tvil om at jeg måtte kortet ned på tida for å tjene penger som mekaniker. To dager gikk det før jobben var gjort, men på reise er det ikke effektiviteten som teller. Svært mye av tiden ble tilbrakt på en barkrakk med en Cola i hånden mens neste steg ble planlagt og forrige steg betraktet med selvgod tilfredshet.
Siden Durango hadde vi slitt med et bakdekk som wobblet kraftig rundt 40 km/t, og i Cuautla kjente Cristina en dyktig mekaniker. En morgen introduserte hun meg for Frank, og jeg fikk umiddelbart følelsen av at han ville gjøre alt jeg ba om. Penger og makt kan flytte fjell, og Cristinas tilstedeværelse som en rik og kjent person i lokalmiljøet var nok til at Frank la seg flat for å hjelpe. Det viste seg at verkstedet i Durango hadde satt inn en for stor slange. Den var brettet på mange steder og klar til å punktere når som helst. Frank gjorde alt han kunne for å finne en riktig slange til meg, men det var nytteløst. En telefonrunde til samtlige BMW-forhandlere i Mexico City hjalp heller ikke, så det endte med at vi kjørte videre med samme nesten ødelagte slange. Vi tilbrakte enda noen dager med Jaime og Cristina i Acapulco - et sted vi aldri ville besøkt hvis vi ikke hadde blitt invitert, der de holdt på å bygge et større hus enn det i Cuautla. Her fikk jeg mitt første ordentlige møte med Montezumas Hevn, mageproblemene de fleste erfarer en eller annen gang på reise. Et døgn var jeg fast gjest på toalettet, mens vertene våre gjorde alt de kunne for å få meg frisk igjen ved hjelp av medisiner og korrekt kost. Det så ut til å hjelpe og jeg var raskt på beina igjen. Utenomjordiske vesener
Nye lange og varme dager ventet oss da vi beveget oss mot Oaxaca
i et landskap så annerledes at vi kunne vært i en
ny verden. Naturmessig er Mexico det tredje mest varierte i verden
(etter Brasil og Colombia), og nå kjørte vi gjennom
fjelljungel som minnet om Andesfjellene. Vi så stadig flere
indianere i tradisjonelle drakter som gikk langs veien med enorme
bører av ved eller frukt. Noen så på oss med
store øyne, mens andre ignorerte oss totalt. Ved en bensinstopp,
der vi nok en gang måtte kjøpe bensin fra kanner,
spurte tre unger med barns nysgjerrighet: "Hva er dere"? I Oaxaca fikk vi endelig tak i den korrekte slangen, byttet fordekket til et rent gatedekk, og etter mye om og men kom bakdekket noenlunde på plass. Det viste seg at det ganske enkelt var skjevt satt på. Rikelig bruk av såpe og vann gav felgen nok smøring til at dekket nesten kom i korrekt spor. Det fikk holde for nå. Vi byttet også kjedet. Helt siden Seattle hadde vi drasset med oss et X-ringkjede vi fikk av Clif Brown, og nå ble vi kvitt de 3-4 ekstra kiloene i tankveska. Jeg hadde utsatt byttet så lenge som mulig og kunne kanskje utsatt det enda lenger, men nå var jeg lei av den ekstra vekten. 26000 km fikk vi ut av det gamle, mye på grunn av Scottoileren som alltid holdt kjedet fuktig av olje. Med bedre kjede denne gang, har jeg håp om at det vil klare seg for resten av turen. Nærmere kommer man ikke
Chiapas, den sydligste staten i Mexico og kanskje den mest beryktede etter geriljaproblemer gjennom mange år, er også den mange anser som Mexicos vakreste stat. Geriljaproblemene har aldri berørt, og kommer antakelig aldri til å berøre, turister. Det er en kamp om bedre rettigheter for indianerne og ingenting annet. For å komme til Tuxtla, hovedstaden i Chiapas, kjørte vi nesten 70 mil på varme og til tider trange og tungt trafikkerte veier, med seks militære kontrollposter som en bonus. På et punkt ble vi stoppet av politiet og måtte vente en time mens 80 veteranbiler passerte på nordlig kurs i billøpet Carrera Pan Americana. Etter at siste bil hadde passert var vi raskt ute for å være først i køen. Det er det dummeste jeg har gjort som motorsyklist på lang tid. I ettertid virket det logisk, og hadde jeg tenkt meg om hadde vi ikke kommet så utrolig nærme en fatal ulykke som vi gjorde. Som de første i køen av kjøretøy i sørgående retning kom vi som en overraskelse på store mengder biler, busser og lastebiler som deltok i dagens billøp nummer to, et race akkurat som kampen om de beste plassene i fergekøene på Vestlandet. Rundt en uoversiktlig sving møtte vi en lastebil og en pickup side om side på en smal tofelts vei uten veiskulder. Jeg kastet sykkelen til høyre i siste liten og balanserte på hvitstripa mens Bente hylte i intercomen og begge ventet på at i alle fall aluminiumskoffertene skulle treffe fronten på den møtende bilen. Det kan ikke ha vært mer enn millimetre som skilte oss fra katastrofen, men vi slapp med skrekken. Etter den første sinnssyke forbikjøringen møtte vi fire til, men da var vi forberedt og lå ute på hvitstripa med knyttneven til Bente i været og tommelen min på hornet. Noen av responsene var oppgitte armbevegelser, som om de ikke skjønte problemet; Hadde vi ikke masse plass der ute i veikanten kanskje. Topes, en motorsyklists mareritt
Etter nok et utall topes var vi i Tuxtla, og dagen etter i San Cristobal de las Casas, en liten by stappfull av ryggsekkreisende. Tope, den meksikanske fartsstopperen av internasjonalt ledende klasse, kan være livsfarlig for motorsyklister. I utgangspunktet er det en vanlig fartsdump som hjemme i Norge. Forskjellen ligger i designet. Noen er lange og slake, men de aller fleste er korte og høye, så høye at Rocinante ofte slår nedi under motoren. På grunn av Bentes oppreiste sittestilling og hennes plassering rett over bakhjulet, er det hun som får mesteparten av sjokket som forplanter seg opp gjennom ryggen og av og til har gitt smerter utover kvelden. Det er ikke det at jeg er spesielt uoppmerksom, men at fartsdumpene ofte er umulig å se. Noen ganger er de merket med skilt, andre ganger tydelig hvitmalte, men alt for ofte er de laget av asfalt i samme farge som veien rundt og skjuler seg i skyggen av et tre. Det beste bildet av hvor fartsdempende de er, er det faktum at det ofte står selgere ved siden av veien. Du rekker fint å kjøpe fire bananer og to appelsiner uten å senke farten mer enn tope'n tvinger deg til. De finnes overalt og er heller aldri alene. I ni av ti landsbyer er det to eller flere, og de venter tålmodig på den neste bilen eller motorsykkelen som ikke følger godt nok med og dermed ødelegger støtdemperne. Vi har møtt to langveisfarende til på denne etappen. Andreas, en tysker på en Yamaha TT600 med 45 liters tank, hadde reist gjennom Afrika og tilbrakt tre år i Sør-Amerika og var nå på vei til USA på jakt etter ny bakdemper. Gerald, en østerriker på en BMW R1100GS, var på nøyaktig samme tur som oss. Turen hadde startet en uke før oss i New York og han hadde vært helt nord i Yukon, Canada. Med fire tusen kilometer forsprang på telleren hans, spøkte vi med at jeg fikk ta meg noen turer før frokost slik at vi kom opp på samme nivå. Naturlig nok gikk vi på byen i San Cristóbal og drakk oss fulle sammen, og dagen etter tok vi Gerald med på en av de mange internettkafeene og opprettet en Hotmail-adresse for han, slik at vi kunne holde kontakten fremover. Guatemala, fortsatt et indiansk rike
Vi forlot San Cristóbal sammen med Gerald, og det var godt å ha selskap langs veien for en gang skyld. Veien ned mot grensa til Guatemala var en del av den Panamerikanske hovedveien og derfor i god stand. Da vi nærmet oss grensa var det ikke uten en viss bekymring. Rykter og rapporter fra andre reisende fortalte om tilfeldige priser og trege og vanskelige tollere. Ingen av ryktene stemte. Utsjekkingen av Mexico, der vi kansellerte turistvisumet og kjøretillatelsen, tok til sammen ti minutter. Fire kilometer senere sto vi på en folksom men rolig grensepost. Syklene ble sprayet med desinfiseringsmiddel før vi gikk inn på immigrasjonskontoret og fikk tre måneders visum på tre minutter. Tollkontoret lå ti meter unna og tillatelsen for Rocinante og Geralds BMW tok 40 minutter. Hele tiden jobbet de som besatt bak skranken, smilende og vennlige. Prisen for alt sammen var rundt 70 kroner, akkurat som den offisielle informasjonen hadde sagt. Mens jeg var opptatt med papirene, kom de bevæpnede vaktene bort til syklene og Bente og spurte og grov om hvor vi var fra, hvordan vi hadde kommet oss helt til Guatemala og hvor mye syklene kostet i våre respektive hjemland, i tillegg til de vanlige spørsmålene om maks fart og kubikk. Alle var vennlige og vi så ingenting til de varslede innpåslitne "fikserne" - de som tar jobben med alle dokumentene mot en viss betaling. Da vi kjørte inn i Guatemala var det med smil og godt humør. Landskapet endret seg umiddelbart, og det var som å kjøre inn i et urtypisk fotografi av Guatemala. Borte var det åpne landskapet fra den andre siden av grensen. Nå kjørte vi gjennom trange daler der vegetasjonen truet med å gro over veien, der indianerne var over alt i sine tradisjonelle mangefargede drakter, der veiens kvalitet gikk fra perfekt asfalt til grus og tilbake igjen, og der indianske unger smilte, vinket og løp etter oss når vi passerte. Etter hvert endret landskapet seg igjen. Vi steg opp til over tre tusen meter og balanserte på en "bessegg" med enorm utsikt til begge sider, med busser foran oss, bak oss og i motsatt kjøreretning. De var fargerike med enormt eksosutslipp, og kjørte mye mer liberalt enn i Mexico. Etter hvert vente vi oss til at det kunne komme to busser i bredden i motsatt kjøreretning, og la oss langt ute i kanten for å slippe de forbi. Etter en natt i Quetzaltenango, kom vi til Antigua, tidligere hovedstad i landet og i dag et sentrum for ryggsekkreisende fra hele verden som kommer hit for å lære spansk. Det føles godt å være i et nytt land og å ha kommet til enda et delmål for reisen. Vi er fortsatt sammen med Gerald, og vi kommer antagelig vil se mye til han de neste månedene gitt de felles planene. På den negative siden blir geriljaherjede Colombia stadig mer uaktuelt som reisemål. Siste tilbakeslag for reiselysten var da en motorsyklist ble kidnappet av ELN på den delen av den Panamerikanske hovedveien som vi er tvunget å kjøre dersom vi besøker landet. En flytur til Ecuador er fristende, men, som vi alltid sier, planene våre skifter fra dag til dag, og slik skal det jo være.
|
|
Home
|
