| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 4, Viva MexicoDenne etappen Ved bordet ved siden av oss satt fire meksikanere og spiste burritos. Tre var kledd i jeans, olaskjorter, cowboyhatter og matchende boots. Det som skilte fjerdemann fra resten var ikke først og fremst baseballcapsen, men revolveren som hang lavt nede på hoften. Vi antok, ikke uten et snev av håp, at han var lovens representant i den lille landsbyen i Chihuahua der vi hadde stoppet for en stakket stund i middagsheten. På alle kanter ruslet det vaqueros - den meksikanske varianten av cowboyer, og på den andre siden av den stein- og jordbelagte hovedgaten satt en ultratypisk meksikaner i skyggen og hvilte siesta. Sombreroen var byttet ut med den lyse Stetsonhatten som tydeligvis var på moten. Mennene i byen skulte mistenksomt og kanskje litt misunnelig på oss under mørke øyenbryn, mens damene smilte og spurte oss hvor vi skulle og hvor vi kom fra. Vi var endelig i Mexico, i en kultur mye lenger fra konsumerparadiset USA enn hva avstanden langs veien antydet. På ville stier i Baja
Lørdag 15. september hentet jeg en nystelt Rocinante fra Rocket Motorcycles i San Diego. Sykkelen var i tipp topp stand etter en grundig gjennomgang av hele innmaten i tillegg til bytte av veivhus. Vi ble et par dager til i byen for å kjøre inn motoren på nytt og for å få en siste gjennomgang og sjekk før vi satte kursen mot Mexico. Tirsdagen etter forlot vi USA og kjørte inn i Baja California i Tijuana. Vi skippet grensekontrollen i denne frisonen og kjørte direkte til Ensenada der våre nye venner fra besøket to uker i forveien ventet på oss. Guideboken vår påsto at vi kunne skaffe oss den nødvendige
Permiso de Vehiculos - kjøretillatelse for Rocinante -
i Ensenada, et papir og stempel vi ville trenge når vi ankom
fastlandet. Turistvisum hadde vi skaffet oss noen uker før.
Etter å ha besøkt fire offisielle tollkontorer i
byen innså vi at det ikke var mulig. Vi kunne returnere
140 kilometer til Tijuana eller vente til La Paz, der vi skulle
ta fergen til fastlandet fra. Vi valgte det siste. Dagen etter
var vi på vei sydover igjen, ivrige etter å legge
mange mil bak oss for å ta igjen noe av det tapte. Den meksikanske
trafikken var ikke så skremmende som onde tunger i USA ville
ha det til. Det foregikk av og til rare manøvrer rundt
oss, men de fleste sjåførene virket oppmerksomme
og fullt bevisste at motorsykler også fantes på veien.
Men vi var ganske alene om å kjøre stor sykkel, siden
det var langt utenfor sesongen for amerikanerne som kommer til
Baja for å oppleve offroadeventyret. I løpet av de
første tre dagene så vi ikke en eneste motorsykkel
på veien, mens det ikke var mangel på busser og store,
slitne lastebiler. Hovedveien sydover var i bra stand og milene
forsvant fort bak oss. Den sentrale ørkenen på halvøya
åpnet seg som et maleri rundt oss, og den gaffelformede
kaktusen jeg hadde i minnet fra bilder, var bare en av uendelig
mange forskjellige arter.
Den tredje dagen ankom vi Bahia la Conception, en bukt med azurblått vann på østsiden av halvøya ved Sea of Cortez. Østsiden var mye varmere enn vestsiden og da vi så flere hytter laget av palmeblad noen meter fra en paradisisk strand, tok det ikke mange sekundene før vi hadde bestemt oss for overnattingen den kvelden. Palapas kaltes hyttene og ble leid ut for tolv dollar natten. De var halvveis åpne og inneholdt enten to hengekøyer eller enkle strandsenger. Vi valgte sengene siden hengekøyene var temmelig råtne og ikke så ut til å klare vekten min gjennom natten. Vi trodde vi hadde kommet til paradiset. Dessverre er det alltid en bakside av medaljen, og dette lille fantasistedet var intet unntak. Utpå kvelden flyttet vi sengene ut på stranden og la oss til for natten. Siden vi ikke hadde campingutstyr med oss, fikk vi klare oss med håndklær, kjørejakker og en sarong som laken og dyner. Stjernehimmelen var utrolig sterk og de neste timene så vi flere stjerneskudd og nøt lyden av bølgene som slo dovent mot sanden noen meter unna.
Noen timer hadde gått da vinden stilnet av og mosquitoene bestemte seg for å ha et festmåltid. Vi våknet med noen minutters mellomrom og begynte febrilsk å veive rundt oss med armene. Myggkremen vi hadde smurt oss inn med hjalp ikke noen ting, og hvem hadde hørt om myggnett. Uten å konsultere hverandre la vi instinktivt hver vår kjørejakke over hodet og pustet gjennom luftelukene i armhulene. Det hjalp dessverre ikke. Myggen, som var på størrelse med en norsk knott, kom inn over alt. Resten av natten var et mareritt av kløe og insomnia. Da morgenen endelig kom var vi raske til å pakke på sykkelen. Bente returnerte etter et besøk til det økologisk korrekte toalettet med uforrettet sak, forpestet som det var med fluer og mygg. Da vi endelig kom oss av gårde var det med en enkel kjeksfrokost i magen, kraftig søvnmangel og stikkene, kløende og klam hud over hele kroppen etter den varme og fuktige mosquitonatten. Jeg hadde foreslått i et par dager å ta en avstikker fra hovedveien inn på en av de mange grusveiene som ledet ut til mer griskrente strøk av Baja. Denne gangen var vi enige, og tok av fra hovedveien i retning La Purisma, en liten landsby midt inne på halvøya. Sekstifem kilometer med god vei hadde vi hørt rykter om. Etter fem kilometer begynte vi å innse at avstikkeren kom til å bli mer utfordrende enn først antatt. Ingen hadde nevnt det kraftige regnet noen dager tidligere, som hadde skylt vekk all jord og leire i veien. Resultatet var en krøttersti av kraftige steiner, dype sprekker der regnet hadde gravd vekk masse, og som om ikke det var nok hadde tidligere firehjulstrekkeres gjennomkjøring laget vaskebrett av dimensjoner. Bente måtte ofte gå av sykkelen, mens jeg gasset meg ut av problemene eller listet meg over de dypeste sprekkene for ikke å skade Rocinante. Bente var redd hele veien. I en situasjon - en nedoverbakke med kampesteiner der jeg bremset litt i seneste laget og nesten veltet - så hun for seg alt fra hull i tanken til ødelagt pc og videre til knekte bein og armer. Veien gav oss aldri fred. Der det ikke var vanskelige steinpartier å navigere seg over, kjørte vi over vaskebrettunderlag som truet med å banke både oss og sykkel i fillebiter. Tre timer brukte vi på strekningen, og da vi kom fram til La Purisma og asfalt, var det med betingede gledeshyl, iblandet en viss bekymring for hvordan Rocinante hadde taklet julingen hun hadde fått. Sterk varme og høy luftfuktighet
Resten av veien syd til La Paz gikk som en drøm. I La Paz fikk vi vår første erfaring med hvor ille kombinasjonen varme og høy luftfuktighet kan være. Midt på dagen lå temperaturen omtrent på samme nivå som blodet vårt med en luftfuktighet på rundt 100%. Det var umulig å være utendørs mer enn noen minutter før hele kroppen var satt inn med en klam blanding av svette og fuktighet fra luften. Etter en varm runde på forskjellige offisielle kontorer i byen, havnet vi endelig på et kontor der de utstedte den nødvendig kjøretillatelsen. Noen minutter senere var vi 160 kroner fattigere, men hadde tillatelse til å kjøre Rocinante hvor vi ville i Mexico de neste seks månedene. Etter tre dager hadde vi fått nok av fuktigheten og varmen
og tok fergen til Los Mochis på fastlandet. Rocinante fikk
plassen helt fremme i baugen og vi havnet på dekk med et
par kanadiere i sekstiårene som kjørte Gold Wing.
Jeg ble svært imponert. Det var ikke det at Mexico var spesielt
vanskelig å kjøre motorsykkel i, men heller det at
mannen var livende redd for å kjøre over den minste
stein, for ikke å snakke om rampen inn på ferga. De
hadde veltet fire ganger på turen, hver gang nesten stillestående
mens de navigerte seg over grus og stein. Det som imponerte meg
var at de tross denne frykten ikke ville vært opplevelsen
foruten. Copper Canyon og flate dekk
En hundre kilometer lang grusvei forbant den nordlige hovedveien med Creel, og sparte oss for mange timers omkjøring via byen Chihuahua. Denne gang gikk det som en lek langs en røff men velholdt grusvei. Vi var midt i et område der hovednæringen var tømmerhogst og marijuanadyrking. Så lenge en ferdes langs de vanlige gjennomfartsårene og er fremme før mørkets frembrudd, er man trygg, hadde vi hørt og stolte vi på. Uten videre om og men ankom vi Creel på ettermiddagen den 28. september. Dagen etter vi ankom hostallet i Creel, dukket Peter opp, en Kanadier på vei syd på en Kawasaki KLR 650, den kanskje mest solgte dual sport -motorsykkelen i Nord-Amerika. Han ankom sliten med delvis ødelagt sideveske. Årsaken var, fortalte han, at han hadde punktert nede ved kysten i den samme varmen vi hadde kjørt i et par dager før. Med et tyvetalls passive tilskuere hadde han løftet sykkelen opp på plastsideveska for å løsne bakhjulet. Midtstøtte hadde han ikke, og nå lurte han på om den noe deformerte veska var like vanntett som før. Han hadde forlatt Canada noen uker før med et vagt mål om å kjøre så langt syd han kom innen sykkelen døde av enten elde eller uhell. Hans var en 94-modell, en sykkel med shabby utseende men med mye liv igjen. Da jeg inspiserte sykkelen og hørte det han hadde å fortelle, gikk det opp for meg hva slags luksustur Bente og jeg var på. Han hadde ikke gjort noen forberedelser, ikke kjøpt inn dyrt kjøreutstyr og ikke oppgradert sykkelen i det uendelige. I tillegg reiste han uten noe bestemt mål. Han lo og kommenterte at dersom sykkelen brøt sammen eller ble stjålet, ja, så gjorde den vel det. Eventyr hadde han fått mye av allerede. Jeg misunte han aldri så lite. Hele veien så langt hadde Rocinantes sikkerhet og ve og vel stått i høysetet, og det var ikke fritt for at jeg bekymret meg for den, sammenliknet med Peters KLR, ekstremt dyre sykkelen. Kanskje det var på tide å slakke litt på tøylene og la det som skjer skje. Ikke det at sikkerheten burde lettes på, men vi kan ikke gjøre mer enn så mye for å sikre oss. Når det er gjort så er det på tide å slappe av og la de uforutsette hendelsene komme. Vi forlot Creel etter tre dager med kurs for Batopilas. Denne lille landsbyen i bunnen av Copper Canyon var den andre byen i Mexico som fikk strøm, anskaffet av en eksentrisk gruvemillionær rundt århundreskiftet. I dag er ingenting som tyder på hvor moderne den en gang var, men den er et reisemål for mange motorsyklister som vil ned de 1800 metrene, strukket over 65 kilometer med grusvei langs ravinesidene, for å more seg langs utfordrende stier. Vi fryktet det verste av denne bakveien, vel vitende om at hver kilometer vi la bak oss, måtte vi også kjøre tilbake. Men veien var langt fra så ille som enkelte ville ha det til. Godt vant som vi var med norske fjellveier, var ikke de bratte sidene verre enn at Bentes høydeskrekk aldri fikk slå seg løs. Men det var med sneglefart vi snirklet oss ned Copper Canyons steinete svar på Trollstigen, og senere da vi fulgte elven langt der nede. Etter to og en halv time var vi noen få kilometer unna Batopilas. Da kjente vi begge at noe bak slo i hver eneste lille stein vi traff. Vi hadde punktert.
Fra tre grader Celsius i Creel ved avgang til trettifem grader nede i dalen. Hvorfor kunne vi ikke punktert lenger oppe? Av med sidevesker og toppboks. Av med sidedeksler for å komme til jekken og håndpumpa. Fram med reserveslangen og verktøyet. Rocinante ble jekket opp på svingarmen og sidestøtta, hjulet tatt av og dekkspakene satt i sving. En minibuss stoppet - ja, det går faktisk busser ned til Batopilas, og en stund sto fire fem karer sto rundt oss og kommenterte. Cirka en million pump og mange liter svette senere satte dekket seg på felgen og var klar til montering. Halvannen time tok hele jobben, lenger enn vi hadde håpet, men ikke annet å vente i varmen og med en så liten pumpe. Vi kjørte inn i Batopilas seks timer etter at vi forlot Creel, 135 kilometer lenger øst og 1800 meter lavere. Et lite "Jiihaaa" slapp løs, og jakten på en velfortjent pils kunne begynne. Punkteringene sluttet ikke med den første i Batopilas. De neste tre dagene punkterte vi tre ganger til. Noe skyldes dårlig arbeid av oss, noe skyldes uflaks, og kanskje noe skyldes magi. Hvorfor? Jo, Peter, som vi traff i Creel, hadde opplevd to dager med punkteringer da vi traff han. Da Peter, Bente og jeg kjøpte hvert vårt armbånd av en irsk kunsthåndtverker med vedlagt dåp og hemmelig ønske, hadde Peter ønsket seg en punkteringsfri reise fra da av. Jeg tror kanskje vi satt litt for nærme. Fire flate dekk på fire dager, etter en fortid med en eneste punktering på 22000 kilometer er for uheldig til å være sant. Nå er vi i Durango, en by litt større enn Oslo. På veien hit kjørte vi gjennom noe av det mest fantastiske landskapet vi har sett så langt på reisen. I morgen får Rocinante nytt bakdekk. Et vanlig gatedekk var det beste vi kunne oppdrive i et land der de fleste syklene er under fem hundre kubikk og dekkene smalere enn 130mm. Vi setter deretter kursen mot Guanajuato, byen der de om noen dager arrangerer Festival Cervantino, en internasjonal teater og musikkfestival til ære for Miguel Cervantes, forfatteren av boka der Rocinante figurerte for første gang. Vi gleder oss.
|
|
Home
|
