Del 4, Viva Mexico
Denne etappen
Start: 15 september 2000 i San Diego, California (25 mai 2000
New York)
Stopp: 5 oktober 2000 i Durango, Mexico
Distanse: 3778 km (23158 km)
Daglig snitt: 243 km (182 km)
Kart
Ved bordet ved siden av oss satt fire meksikanere og spiste
burritos. Tre var kledd i jeans, olaskjorter, cowboyhatter og
matchende boots. Det som skilte fjerdemann fra resten var ikke
først og fremst baseballcapsen, men revolveren som hang
lavt nede på hoften. Vi antok, ikke uten et snev av håp,
at han var lovens representant i den lille landsbyen i Chihuahua
der vi hadde stoppet for en stakket stund i middagsheten. På
alle kanter ruslet det vaqueros - den meksikanske varianten av
cowboyer, og på den andre siden av den stein- og jordbelagte
hovedgaten satt en ultratypisk meksikaner i skyggen og hvilte
siesta. Sombreroen var byttet ut med den lyse Stetsonhatten som
tydeligvis var på moten. Mennene i byen skulte mistenksomt
og kanskje litt misunnelig på oss under mørke øyenbryn,
mens damene smilte og spurte oss hvor vi skulle og hvor vi kom
fra. Vi var endelig i Mexico, i en kultur mye lenger fra konsumerparadiset
USA enn hva avstanden langs veien antydet.
På ville stier i Baja
 |
Størrelsen på
noen av kaktusene i Baja var imponerende.
|
Lørdag 15. september hentet jeg en nystelt Rocinante fra
Rocket Motorcycles i San Diego. Sykkelen var i tipp topp stand
etter en grundig gjennomgang av hele innmaten i tillegg til bytte
av veivhus. Vi ble et par dager til i byen for å kjøre
inn motoren på nytt og for å få en siste gjennomgang
og sjekk før vi satte kursen mot Mexico. Tirsdagen etter
forlot vi USA og kjørte inn i Baja California i Tijuana.
Vi skippet grensekontrollen i denne frisonen og kjørte
direkte til Ensenada der våre nye venner fra besøket
to uker i forveien ventet på oss.
Guideboken vår påsto at vi kunne skaffe oss den nødvendige
Permiso de Vehiculos - kjøretillatelse for Rocinante -
i Ensenada, et papir og stempel vi ville trenge når vi ankom
fastlandet. Turistvisum hadde vi skaffet oss noen uker før.
Etter å ha besøkt fire offisielle tollkontorer i
byen innså vi at det ikke var mulig. Vi kunne returnere
140 kilometer til Tijuana eller vente til La Paz, der vi skulle
ta fergen til fastlandet fra. Vi valgte det siste. Dagen etter
var vi på vei sydover igjen, ivrige etter å legge
mange mil bak oss for å ta igjen noe av det tapte. Den meksikanske
trafikken var ikke så skremmende som onde tunger i USA ville
ha det til. Det foregikk av og til rare manøvrer rundt
oss, men de fleste sjåførene virket oppmerksomme
og fullt bevisste at motorsykler også fantes på veien.
Men vi var ganske alene om å kjøre stor sykkel, siden
det var langt utenfor sesongen for amerikanerne som kommer til
Baja for å oppleve offroadeventyret. I løpet av de
første tre dagene så vi ikke en eneste motorsykkel
på veien, mens det ikke var mangel på busser og store,
slitne lastebiler. Hovedveien sydover var i bra stand og milene
forsvant fort bak oss. Den sentrale ørkenen på halvøya
åpnet seg som et maleri rundt oss, og den gaffelformede
kaktusen jeg hadde i minnet fra bilder, var bare en av uendelig
mange forskjellige arter.
 |
I ørkenen i Baja California
er det langt mellom bensinstasjonene. Noen ganger får
en nøye seg med det som er tilgjengelig. |
Den tredje dagen ankom vi Bahia la Conception, en bukt med azurblått
vann på østsiden av halvøya ved Sea of Cortez.
Østsiden var mye varmere enn vestsiden og da vi så
flere hytter laget av palmeblad noen meter fra en paradisisk strand,
tok det ikke mange sekundene før vi hadde bestemt oss for
overnattingen den kvelden. Palapas kaltes hyttene og ble leid
ut for tolv dollar natten. De var halvveis åpne og inneholdt
enten to hengekøyer eller enkle strandsenger. Vi valgte
sengene siden hengekøyene var temmelig råtne og ikke
så ut til å klare vekten min gjennom natten. Vi trodde
vi hadde kommet til paradiset. Dessverre er det alltid en bakside
av medaljen, og dette lille fantasistedet var intet unntak. Utpå
kvelden flyttet vi sengene ut på stranden og la oss til
for natten. Siden vi ikke hadde campingutstyr med oss, fikk vi
klare oss med håndklær, kjørejakker og en sarong
som laken og dyner. Stjernehimmelen var utrolig sterk og de neste
timene så vi flere stjerneskudd og nøt lyden av bølgene
som slo dovent mot sanden noen meter unna.
 |
Bente sliter seg opp de verste
bakkene på vår hittil verste bakvei, mens jeg
sitter på sykkelen og venter. Kjønnsroller på
sitt verste. |
Noen timer hadde gått da vinden stilnet av og mosquitoene
bestemte seg for å ha et festmåltid. Vi våknet
med noen minutters mellomrom og begynte febrilsk å veive
rundt oss med armene. Myggkremen vi hadde smurt oss inn med hjalp
ikke noen ting, og hvem hadde hørt om myggnett. Uten å
konsultere hverandre la vi instinktivt hver vår kjørejakke
over hodet og pustet gjennom luftelukene i armhulene. Det hjalp
dessverre ikke. Myggen, som var på størrelse med
en norsk knott, kom inn over alt. Resten av natten var et mareritt
av kløe og insomnia. Da morgenen endelig kom var vi raske
til å pakke på sykkelen. Bente returnerte etter et
besøk til det økologisk korrekte toalettet med uforrettet
sak, forpestet som det var med fluer og mygg. Da vi endelig kom
oss av gårde var det med en enkel kjeksfrokost i magen,
kraftig søvnmangel og stikkene, kløende og klam
hud over hele kroppen etter den varme og fuktige mosquitonatten.
Jeg hadde foreslått i et par dager å ta en avstikker
fra hovedveien inn på en av de mange grusveiene som ledet
ut til mer griskrente strøk av Baja. Denne gangen var vi
enige, og tok av fra hovedveien i retning La Purisma, en liten
landsby midt inne på halvøya. Sekstifem kilometer
med god vei hadde vi hørt rykter om. Etter fem kilometer
begynte vi å innse at avstikkeren kom til å bli mer
utfordrende enn først antatt. Ingen hadde nevnt det kraftige
regnet noen dager tidligere, som hadde skylt vekk all jord og
leire i veien. Resultatet var en krøttersti av kraftige
steiner, dype sprekker der regnet hadde gravd vekk masse, og som
om ikke det var nok hadde tidligere firehjulstrekkeres gjennomkjøring
laget vaskebrett av dimensjoner. Bente måtte ofte gå
av sykkelen, mens jeg gasset meg ut av problemene eller listet
meg over de dypeste sprekkene for ikke å skade Rocinante.
Bente var redd hele veien. I en situasjon - en nedoverbakke med
kampesteiner der jeg bremset litt i seneste laget og nesten veltet
- så hun for seg alt fra hull i tanken til ødelagt
pc og videre til knekte bein og armer. Veien gav oss aldri fred.
Der det ikke var vanskelige steinpartier å navigere seg
over, kjørte vi over vaskebrettunderlag som truet med å
banke både oss og sykkel i fillebiter. Tre timer brukte
vi på strekningen, og da vi kom fram til La Purisma og asfalt,
var det med betingede gledeshyl, iblandet en viss bekymring for
hvordan Rocinante hadde taklet julingen hun hadde fått.
Sterk varme og høy luftfuktighet
 |
La Paz, en varm opplevelse
i september, viser frem sin vakreste side. |
Resten av veien syd til La Paz gikk som en drøm. I La
Paz fikk vi vår første erfaring med hvor ille kombinasjonen
varme og høy luftfuktighet kan være. Midt på
dagen lå temperaturen omtrent på samme nivå
som blodet vårt med en luftfuktighet på rundt 100%.
Det var umulig å være utendørs mer enn noen
minutter før hele kroppen var satt inn med en klam blanding
av svette og fuktighet fra luften. Etter en varm runde på
forskjellige offisielle kontorer i byen, havnet vi endelig på
et kontor der de utstedte den nødvendig kjøretillatelsen.
Noen minutter senere var vi 160 kroner fattigere, men hadde tillatelse
til å kjøre Rocinante hvor vi ville i Mexico de neste
seks månedene.
Etter tre dager hadde vi fått nok av fuktigheten og varmen
og tok fergen til Los Mochis på fastlandet. Rocinante fikk
plassen helt fremme i baugen og vi havnet på dekk med et
par kanadiere i sekstiårene som kjørte Gold Wing.
Jeg ble svært imponert. Det var ikke det at Mexico var spesielt
vanskelig å kjøre motorsykkel i, men heller det at
mannen var livende redd for å kjøre over den minste
stein, for ikke å snakke om rampen inn på ferga. De
hadde veltet fire ganger på turen, hver gang nesten stillestående
mens de navigerte seg over grus og stein. Det som imponerte meg
var at de tross denne frykten ikke ville vært opplevelsen
foruten.
Etter åtte timers nattseilas ankom vi fastlands-Mexico i
syvtiden om morgenen. Vi kom oss av ferga før alle andre
og vinket farvel til kanadierne og noen trailersjåfører
som hadde ranglet opp til oss og skravlet en stund kvelden i forveien.
Det var, om mulig, enda varmere enn i La Paz, og hele dagen skulle
vi lengte etter kjøligere vær. Vi var på vei
til Creel, en liten by i området rundt Copper Canyon, en
av verdens dypeste og lengste raviner. Vi måtte kjøre
en lang, nordlig omvei for å komme frem, siden det eneste
transportmiddelet gjennom selve ravinen var tog. Etter femti mil
var vi totalt utkjørt. Ingen av stedene vi stoppet hadde
aircondition, så vi var tvunget til å sitte i skyggen
og drikke brus, mens vi prøvde å holde fluene vekk
fra klam hud. I en av pausene kjøpte vi en fireliters dunk
med vann og dynket T-skjortene våre. Bente måtte klare
seg med å væte ryggen for å holde en viss standard
som kvinne. De våte skjortene holdt oss litt kjøligere
noen mil, før de tørket og alt var like varmt igjen.
Copper Canyon og flate dekk
 |
Bente jobber med slangen
under vår andre punktering så langt på turen.
At det var den første av fire dager med punkteringer
visste vi heldigvis ikke. |
En hundre kilometer lang grusvei forbant den nordlige hovedveien
med Creel, og sparte oss for mange timers omkjøring via
byen Chihuahua. Denne gang gikk det som en lek langs en røff
men velholdt grusvei. Vi var midt i et område der hovednæringen
var tømmerhogst og marijuanadyrking. Så lenge en
ferdes langs de vanlige gjennomfartsårene og er fremme før
mørkets frembrudd, er man trygg, hadde vi hørt og
stolte vi på. Uten videre om og men ankom vi Creel på
ettermiddagen den 28. september.
Dagen etter vi ankom hostallet i Creel, dukket Peter opp, en
Kanadier på vei syd på en Kawasaki KLR 650, den kanskje
mest solgte dual sport -motorsykkelen i Nord-Amerika. Han ankom
sliten med delvis ødelagt sideveske. Årsaken var,
fortalte han, at han hadde punktert nede ved kysten i den samme
varmen vi hadde kjørt i et par dager før. Med et
tyvetalls passive tilskuere hadde han løftet sykkelen opp
på plastsideveska for å løsne bakhjulet. Midtstøtte
hadde han ikke, og nå lurte han på om den noe deformerte
veska var like vanntett som før. Han hadde forlatt Canada
noen uker før med et vagt mål om å kjøre
så langt syd han kom innen sykkelen døde av enten
elde eller uhell. Hans var en 94-modell, en sykkel med shabby
utseende men med mye liv igjen. Da jeg inspiserte sykkelen og
hørte det han hadde å fortelle, gikk det opp for
meg hva slags luksustur Bente og jeg var på. Han hadde ikke
gjort noen forberedelser, ikke kjøpt inn dyrt kjøreutstyr
og ikke oppgradert sykkelen i det uendelige. I tillegg reiste
han uten noe bestemt mål. Han lo og kommenterte at dersom
sykkelen brøt sammen eller ble stjålet, ja, så
gjorde den vel det. Eventyr hadde han fått mye av allerede.
Jeg misunte han aldri så lite. Hele veien så langt
hadde Rocinantes sikkerhet og ve og vel stått i høysetet,
og det var ikke fritt for at jeg bekymret meg for den, sammenliknet
med Peters KLR, ekstremt dyre sykkelen. Kanskje det var på
tide å slakke litt på tøylene og la det som
skjer skje. Ikke det at sikkerheten burde lettes på, men
vi kan ikke gjøre mer enn så mye for å sikre
oss. Når det er gjort så er det på tide å
slappe av og la de uforutsette hendelsene komme.
Vi forlot Creel etter tre dager med kurs for Batopilas. Denne
lille landsbyen i bunnen av Copper Canyon var den andre byen i
Mexico som fikk strøm, anskaffet av en eksentrisk gruvemillionær
rundt århundreskiftet. I dag er ingenting som tyder på
hvor moderne den en gang var, men den er et reisemål for
mange motorsyklister som vil ned de 1800 metrene, strukket over
65 kilometer med grusvei langs ravinesidene, for å more
seg langs utfordrende stier. Vi fryktet det verste av denne bakveien,
vel vitende om at hver kilometer vi la bak oss, måtte vi
også kjøre tilbake. Men veien var langt fra så
ille som enkelte ville ha det til. Godt vant som vi var med norske
fjellveier, var ikke de bratte sidene verre enn at Bentes høydeskrekk
aldri fikk slå seg løs. Men det var med sneglefart
vi snirklet oss ned Copper Canyons steinete svar på Trollstigen,
og senere da vi fulgte elven langt der nede. Etter to og en halv
time var vi noen få kilometer unna Batopilas. Da kjente
vi begge at noe bak slo i hver eneste lille stein vi traff. Vi
hadde punktert.
 |
Veien ned Copper Canyon var
både vakker og interessant fra en grusveientusiasts
synspunkt. |
Fra tre grader Celsius i Creel ved avgang til trettifem grader
nede i dalen. Hvorfor kunne vi ikke punktert lenger oppe? Av med
sidevesker og toppboks. Av med sidedeksler for å komme til
jekken og håndpumpa. Fram med reserveslangen og verktøyet.
Rocinante ble jekket opp på svingarmen og sidestøtta,
hjulet tatt av og dekkspakene satt i sving. En minibuss stoppet
- ja, det går faktisk busser ned til Batopilas, og en stund
sto fire fem karer sto rundt oss og kommenterte. Cirka en million
pump og mange liter svette senere satte dekket seg på felgen
og var klar til montering. Halvannen time tok hele jobben, lenger
enn vi hadde håpet, men ikke annet å vente i varmen
og med en så liten pumpe. Vi kjørte inn i Batopilas
seks timer etter at vi forlot Creel, 135 kilometer lenger øst
og 1800 meter lavere. Et lite "Jiihaaa" slapp løs,
og jakten på en velfortjent pils kunne begynne.
Punkteringene sluttet ikke med den første i Batopilas.
De neste tre dagene punkterte vi tre ganger til. Noe skyldes dårlig
arbeid av oss, noe skyldes uflaks, og kanskje noe skyldes magi.
Hvorfor? Jo, Peter, som vi traff i Creel, hadde opplevd to dager
med punkteringer da vi traff han. Da Peter, Bente og jeg kjøpte
hvert vårt armbånd av en irsk kunsthåndtverker
med vedlagt dåp og hemmelig ønske, hadde Peter ønsket
seg en punkteringsfri reise fra da av. Jeg tror kanskje vi satt
litt for nærme. Fire flate dekk på fire dager, etter
en fortid med en eneste punktering på 22000 kilometer er
for uheldig til å være sant.
Nå er vi i Durango, en by litt større enn Oslo.
På veien hit kjørte vi gjennom noe av det mest fantastiske
landskapet vi har sett så langt på reisen. I morgen
får Rocinante nytt bakdekk. Et vanlig gatedekk var det beste
vi kunne oppdrive i et land der de fleste syklene er under fem
hundre kubikk og dekkene smalere enn 130mm. Vi setter deretter
kursen mot Guanajuato, byen der de om noen dager arrangerer Festival
Cervantino, en internasjonal teater og musikkfestival til ære
for Miguel Cervantes, forfatteren av boka der Rocinante figurerte
for første gang. Vi gleder oss.
 |
Et paradis i kveldstemning,
før myggen kom og forandret stedet til et lite helvete. |
 |
En gammel Jesuittmisjon i
San Ignacio, Baja California |
<< | >>