Del 3, Rocinante på sykehus
Denne etappen
Start: 4 august 2000 i San Francisco, California (25 mai 2000
New York)
Stopp: 1. september 2000 i San Diego, California
Distanse: 1981 km (19024 km)
Daglig snitt: 82 km (214 km)
"Dag, kom her og ta en titt". Jeg likte ikke tonen
i stemmen til James, en av mekanikerne hos Rocket Motorcycles
i San Diego. Rocinante var på verksted for en siste service
før vi forlot USA. Jeg lente meg ned og fulgte blikket
hans. Det jeg så fikk meg til å innse at den etterlengtede
grensekryssingen inn i Mexico kom til å bli utsatt. Hvor
lenge ante jeg ikke der jeg lå på alle fire med blodet
strømmende til hodet og knærne på det eneste
paret bukser jeg hadde i oljesøl. Å reise på
motorsykkel er ikke alltid like forutsigbart, og her i det sydvestligste
USA fikk vår allerede svært vage tidsplan et nytt
skudd for baugen.
Syd for San Francisco
|
Santa Monica, Los Angeles.
Unge surfere trener med den berømte piren i bakgrunnen. |
Vi forlot San Francisco, byen med det liberale hjertet, med løfter
til Terry om å returnere en gang i fremtiden. Det var annerledes
enn i New York. Den gang var vi lykkelige over å komme oss
ut av kaoset, mens denne gang reiste vi med tungt hjerte. Men
vi hadde en slags rute å følge, og etter ti dager
satte vi kursen sydover langs fortsettelsen av Highway One mot
Santa Barbara. Klippene ved Big Sur var så dramatiske og
pittoreske vi kunne drømme om der vi snirklet oss inn og
ut av bergene i solnedgangen. Etter en svært varm sløyfe
inn i landet endte vi i Santa Barbara sent om kvelden syvende
august. Dibblee Hoyt, freelance motorjournalist, bodde på
Rancho San Julian på utsiden av byen. Etter å ha sett
internettsiden vår hadde han invitert oss til å bli
noen dager på veien sydover. Han tok oss med på bedriftsbesøk
til Chase Harper, et selskap som produserer blant annet motorsykkelbagasje.
Vi dro derfra med nye harde vesker til den bærbare pc'en
og tilleggsutstyret, mange små tasker til alle de små
sakene som tidligere hadde ligget og slengt i bagasjen vår,
og en innerveske til toppboksen. Siden John Chase og Ron Harper
var barndomsvenner av Dibblee, kostet det ikke noe for oss.
|
Denne karen ruslet langs
Venice Beach, Los Angeles. Synet fikk oss til å innse
at vi ikke var så tungt lastet allikevel
|
Dagsetappene var blitt mye kortere etter vi kom til California,
og neste stopp var Santa Monica i Los Angeles, der vi bodde hos
en eks-Tigereier i seks døgn. Vi tok Rocinante på
tur til Hollywood og Beverly Hills og tilbrakte mye av tiden på
stranden i Venice Beach og på den lokale stranden utenfor
leiligheten i Santa Monica. Scott og Kristin, vertene våre,
hadde to år tidligere reist landeveien til Peru på
den tidligere Tigeren deres, og de hadde ikke annet enn godt å
si om turen, menneskene de møtte og, ikke minst, sykkelen
de kjørte. Jeg ble mildt overasket da jeg hørte
at de ikke hadde kjørt mer enn 10 000 kilometer, enda de
hadde reist fra Los Angeles til Lima, Peru. De vedgikk at de hadde
tatt raskeste vei, foruten å fly sykkelen fra Panama til
Ecuador.
Før vi reiste fra Los Angeles, gjorde vi vårt beste
for å være forberedt på Mexico, siden vi hadde
bestemt oss for å droppe Grand Canyon på grunn av
den ekstreme varmen øst for LA. Kart ble kjøpt inn,
en bunt penger og reisesjekker gjemt på sykkelen og service
bestilt i San Diego. Vi var i tvil om nødvendigheten av
servicen, siden vi kun hadde kjørt seks tusen kilometer
siden den forrige, men jeg insisterte, om ikke annet for å
ha ro i sjela når vi krysset grensa. Rocket Motorcycles
hadde fortalt meg at de kunne ta servicen i løpet av en
dag eller to etter ankomst, så da vi sto i resepsjonen på
Ocean Beach Hostel utenfor San Diego, ble vi enige om å
betale for to netter. På veien ned hadde vi sunget "Vamos
a Mexico" så det runget i intercomen, så vi var
ikke lystne på å bli lenger enn absolutt nødvendig.
Hostallet hadde stort sett bare fellesrom å tilby, og første
natta ble vi plassert på hvert vårt lille, varme og
tett bebodde seksmannsrom. Etter å ha sett rommene, der
de fleste beboerne var ti år eller mer yngre enn oss og
hadde spredd bagasjen sin utover hver minste kvadratcentimeter
av det lille gulvet, var vi raske til å sette oss på
venteliste for en av de få dobbeltrommene i bygget. Ute
fra patioen hørtes gitarmusikk og latter. Vi fulgte lyden
og kom inn i de siste minuttene av en grillfest. Stemningen var
på topp, og snart gikk alle ned på stranden for å
fortsette festen. Vi ble igjen, men bestemte oss for at neste
kveld skulle vi ta det igjen ved være tidligere ute på
patioen med en sekspakniing øl og godt humør, for
det var ingen grunn til å la ungdommen leve i troen om at
vi var for gamle til å henge med.
En enkel service, deretter Mexico
|
En ufrivillig ryggsekkturist
på vei til Mexico
|
Tidlig morgenen etter la jeg av sted alene til Rocket Motorcycles.
Jeg ankom før de åpnet og ventet spent på om
de ville være i stand til å gjøre unna servicen
samme dag. Mekanikerne James og Mark, den siste også sjefen
i butikken, ankom etter noen minutter og sa at de antok de ville
klare det. Siden de begynte på Rocinante umiddelbart, bestemte
jeg meg for å vente, i stedet for å dra tilbake til
hostallet. Jeg fortalte om turen vi hadde lagt ut på, og
klargjorde med Mark at jeg kunne bestille dekk eller andre deler
fra de direkte, dersom vi kom i en knipe i Mexico. James, den
yngre av de to mekanikerne, kjørte Ducati til daglig, mens
Mark hadde jobbet med britisk jern så lenge han kunne huske.
Begge to omgav seg med en aura av kunnskap og tillit, og det gikk
ikke lange tiden før den ene lille feilen etter den andre
ble avslørt. Forrige gang jeg hadde service på Rocinante,
hadde forhandleren i Seattle gjort en slett jobb, og utelatt å
sjekke de mest elementære ting. Noe hadde jeg oppdaget selv
i ettertid, men jeg burde ha oppdaget flere ting. Først
var det batteriet. Jeg hadde aldri sjekket det selv, siden sykkelen
alltid hadde startet på første bevegelse på
starteren. Det var nesten tomt for væske. Jeg fikk et kritisk
blikk fra Mark som uttrykte hva han mente om mitt vedlikehold.
Så var det styrelageret som jeg hadde klaget på, og
før den forrige servicen hadde jeg bedt om en ekstra grundig
sjekk. Jeg hadde lenge mistenkt at det var for stramt og kanskje
også slitt. I Seattle sa de alt var tipp topp, men i San
Diego konkluderte de med at det var både for stramt og utslitt,
det siste antagelig et resultat av det første.
Det var bedrøvelig å få beskjed om at prisen
for bytte lageret var 270 dollar eller ca 2400 kroner. Jeg rakk
imidlertid ikke å vurdere spørsmålet lenge.
Da James sto på knærne med hodet under sykkelen og
ba meg komme over å se, skjønte jeg at noe mer seriøst
enn styrelageret var galt. Jeg la meg ned og fulgte blikket hans
som gikk langs kjedet, fremover mot det bakre nedre motorfestet.
"Hva er galt?", spurte jeg, med usikker og nervøs
stemme.
"Bakre nedre motorfeste er borte", svarte James med
beklagende røst.
Jeg kikket nøyere etter. Der kunne jeg se det ruglete overflatepartiet
som en gang hadde vært en del av festene. Bolten som gikk
gjennom forre fothviler, gjennom ramma, inn i motorfestene og
videre til neste rammeben, lå åpen der den skulle
vært gjemt i tykt støpejern. Det gikk et grøss
gjennom meg mens jeg gikk over til den andre siden. Her var festet
fortsatt tilstede, men en sprekk gikk gjennom godset.
"Hvordan i all verden kan dette ha skjedd?", spurte
jeg ut i luften.
Strandet
Mark kom over sammen med de to andre ansatte i butikken. En etter
en inspiserte de skaden, og en etter en konkluderte de med at
det var et lite mysterium. Vi prøvde ut forskjellige teorier,
som for eksempel at vi hadde kjørt svært mange mil
med to stykker på sykkelen og full oppakning, eller at jeg
hadde et hopp ett år tidligere som gikk svært hardt
utover bakdemperen, eller at den tidligere midtstøtta -
for lengst fjernet grunnet dårlig bakkeklaring - under bruk
forplantet all belastning gjennom de nedre festene. Men uansett
hvor mye vi spekulerte var det en ting alle var enige om. Det
var en garantisak, selv om de to årene garantien gjaldt
for var gått. Mark forberedte en telefaks til Triumph, USA,
mens jeg satte meg på sykkelen for å bringe det ulykkelige
budskapet til Bente.
"Ja, ja, vi kan jo kalle det en ferie fra ferien",
sa hun og smilte avvæpnende. Jeg trakk på skuldrene.
Hun hadde jo rett. Det var ingen krise, bare en forsinkelse. Og
hvem visste, kanskje jobben kunne gjøres ganske raskt.
Vi kjøpte inn øl og satte oss på patioen,
der vi antok folket fra hostallet kom strømmende etter
hvert. Etter noen timer innså vi at timingen vår når
det gjaldt ungdommen, var helt på viddene. Ingen kom.
Jeg var svært spent da jeg ankom Rocket klokken to dagen
etter. Mark hilste meg med sin sedvanlige ro, og sa at, joda,
Triumph sa seg villige til å erstatte hele veivhuset. De
begrunnet den raske avgjørelsen med at Triumph UK heller
aldri hadde hørt om liknende tretthetsbrudd. Jeg pustet
lettet ut, men kunne ikke la være å tenke; Hvorfor
skjedde dette oss?
Mark sirklet sakte rundt sykkelen og spurte inngående spørsmål
om forberedelsene mine til turen. Hadde jeg tenkt å erstatte
originaldemperen med en sterkere? Tross alt belastet vi Rocinante
med mange titalls kilo over oppgitt totalvekt. Jeg svarte at jeg
hadde vurdert det, men mange av mine rådgivere hadde ment
at demperen burde klare det. Han så på meg med et
oppgitt smil.
"Du har allerede 53 000 kilometer på telleren din,
og kan regne med kanskje 35 - 40 000 til før du er hjemme.
Hvor mye tror du den tåler?".
Jeg hadde tidligere tatt kontakt med en produsent av støtdempere,
men de kunne ikke levere i tide, så alt jeg kunne gi av
svar til Mark, var et skuldertrekk og et jeg-er-ingen-ekspert-blikk.
Han lovet å se på den og kanskje få den overhalt
før sykkelen forlot San Diego.
"Det betyr at du forventer at den blir her en stund",
sa jeg og hintet til jobben med å bytte veivhus.
"Tre til fire uker", svarte han og fikk haken min til
å sige noen centimeter. Hvorfor, lurte jeg på, ville
det ta så lang tid.
"Vel. Kom her, Dag, så skal jeg vise deg hva veivhuset
er."
Jeg bøyde meg ned og var eksempelet på en lydig elev.
Fingeren hans pekte fremover og opp, til han stoppet ti centimeter
fra toppen av sylindrene. Han hadde inkludert hele den delen av
en motorsykkel jeg ville kalt motoren.
"Dette er hva som må byttes. I bunn og grunn kan du
si det er hele motorkassa di. Siden veivhuset består av
en øvre og nedre del som er spesialtilpasset hverandre,
så kan vi ikke bytte det ene uten å bytte begge. Gjør
vi det, går det ikke lange tiden før motoren går
i knas."
"På den mer positive siden, så betyr dette at
siden vi må plukke motoren i smådeler, kan vi sjekke
hver eneste lille interne del før du setter kursen sydover.
Finner vi noe galt, erstatter vi det dersom det ikke er for seriøst
og dyrt. På din regning selvsagt"
Han forventet ikke å finne noe galt, men etter 53 000 kilometer
kunne det være enkelte lager, foringer eller liknende som
burde byttes, om ikke annet så fordi de var ute i det fri
og tilgjengelige.
|
En strippet Rocinante. Motoren
ligger i biter ved siden av. |
Tilbake på hostallet ble Bente ikke fullt så lang
i maska som jeg hadde blitt. Vi bestemte oss raskt for å
ta tilbudet fra Triumph, pakke lett og reise inn i Mexico på
buss. Visaene våre gikk ut om noen dager, og vi hadde veldig
lyst til å praktisere spansken vår igjen. Jeg leverte
sykkelen til Rocket tirsdag 22 august. Torsdag var vi i Baja California,
og etter to dager i Ensenada, fortsatte vi syd til San Quintin,
en liten skitten gjennomfartsby som i følge guideboken
vår var en livlig og fin liten markedsby. Sjøen var
for langt unna til å bruke beina ned dit, og savnet av sykkelen
kom fort. På en måte følte jeg at vi hadde
mistet momentet på turen, at vi ikke lenger hadde framdrift.
Det var vanskelig å tilpasse seg den nye, inaktive situasjonen.
Tidligere stopp hadde alltid inneholdt noe av forberedelser for
neste etappe, uansett hvor få timer vi la ned i det hver
dag. Denne gangen var det annerledes. Vi hadde gjort det som kunne
gjøres for å være klar for Mexico, og alt som
manglet var en sykkel i topp stand. Jeg så for meg tre uker
med rastløshet og tommeltvinning, men Bente var igjen ute
med pekefingeren, dro meg i håret og forlangte at jeg klarte
noen ukers 'ferie' uten å få angst. Hun minnet meg
på at folk jobbet hele året for å opparbeide
seg fire ukers ferie, uker som gjerne kunne tilbringes uten aktiviteter
i det hele tatt. Ærlig talt, jeg hadde jo levd slik selv
og kom garantert til å gjøre det igjen. Var jeg i
ferd med å bli bortskjemt og blasert?
Jeg jobber fortsatt med meg selv. Det har gått to uker
siden vi overlot Rocinante til doktor Mark på Rocket MC-sykehus;
en og en halv uke har vi brukt til å hoppe fra sted til
sted i Baja, snakke spansk, lese bøker, se motorcross for
amatører, bade og skrive. Nå er vi tilbake i San
Diego, der vi har leid oss bil for å ta turen til Grand
Canyon allikevel. Siste nytt fra Rocket er at det fortsatt vil
gå halvannen uke før sykkelen er ferdig.
Men, jeg teller dagene og venter spent på beskjeden ved
neste telefonkontak. Kanskje de blir ferdige tidligere enn beregnet
allikevel
|
Big Sur langs Highway One,
sør for San Francisco, bød på utrolig
flott utsikt i ettermiddagssolen med tåken drivende
inn fra havet. |
|
Ung dame drømmer om
en fremtid i filmens mekka. |
|
Et typisk syn i Mexico. Denne
Tacokiosken tok ca. 40 NOK for å mette to sultne sjeler. |
|
La Bufadora i Ensenada, Mexico.
En fontene skapt av tidevann, en undervannsgrotte og et luftehull. |
|
Baja California, et drømmested
for offroad motorsyklister, her representert ved et av mange
lokale motorcrossarrangementer. |