Home
  Utskriftsformat (Undo)

Del 00 Innledning
Del 01 New England
Del 02 Nord Vest USA
Del 03 Sør Vest USA
Del 04 Mexico
Del 05 Guatemala
Del 06 Til Costa Rica
Del 07 Ecuador
Del 08 Peru og Bolivia
Del 09 Chile
Del 10 Verdens Ende
Del 11 Konklusjon

Foto Galleri

  Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa i løpet av reisen. Go to Pan American Home

Del 3, Rocinante på sykehus

Denne etappen
Start: 4 august 2000 i San Francisco, California (25 mai 2000 New York)
Stopp: 1. september 2000 i San Diego, California
Distanse: 1981 km (19024 km)
Daglig snitt: 82 km (214 km)

"Dag, kom her og ta en titt". Jeg likte ikke tonen i stemmen til James, en av mekanikerne hos Rocket Motorcycles i San Diego. Rocinante var på verksted for en siste service før vi forlot USA. Jeg lente meg ned og fulgte blikket hans. Det jeg så fikk meg til å innse at den etterlengtede grensekryssingen inn i Mexico kom til å bli utsatt. Hvor lenge ante jeg ikke der jeg lå på alle fire med blodet strømmende til hodet og knærne på det eneste paret bukser jeg hadde i oljesøl. Å reise på motorsykkel er ikke alltid like forutsigbart, og her i det sydvestligste USA fikk vår allerede svært vage tidsplan et nytt skudd for baugen.

Syd for San Francisco

Santa Monica
Santa Monica, Los Angeles. Unge surfere trener med den berømte piren i bakgrunnen.

Vi forlot San Francisco, byen med det liberale hjertet, med løfter til Terry om å returnere en gang i fremtiden. Det var annerledes enn i New York. Den gang var vi lykkelige over å komme oss ut av kaoset, mens denne gang reiste vi med tungt hjerte. Men vi hadde en slags rute å følge, og etter ti dager satte vi kursen sydover langs fortsettelsen av Highway One mot Santa Barbara. Klippene ved Big Sur var så dramatiske og pittoreske vi kunne drømme om der vi snirklet oss inn og ut av bergene i solnedgangen. Etter en svært varm sløyfe inn i landet endte vi i Santa Barbara sent om kvelden syvende august. Dibblee Hoyt, freelance motorjournalist, bodde på Rancho San Julian på utsiden av byen. Etter å ha sett internettsiden vår hadde han invitert oss til å bli noen dager på veien sydover. Han tok oss med på bedriftsbesøk til Chase Harper, et selskap som produserer blant annet motorsykkelbagasje. Vi dro derfra med nye harde vesker til den bærbare pc'en og tilleggsutstyret, mange små tasker til alle de små sakene som tidligere hadde ligget og slengt i bagasjen vår, og en innerveske til toppboksen. Siden John Chase og Ron Harper var barndomsvenner av Dibblee, kostet det ikke noe for oss.

Venice Beach
Denne karen ruslet langs Venice Beach, Los Angeles. Synet fikk oss til å innse at vi ikke var så tungt lastet allikevel…

Dagsetappene var blitt mye kortere etter vi kom til California, og neste stopp var Santa Monica i Los Angeles, der vi bodde hos en eks-Tigereier i seks døgn. Vi tok Rocinante på tur til Hollywood og Beverly Hills og tilbrakte mye av tiden på stranden i Venice Beach og på den lokale stranden utenfor leiligheten i Santa Monica. Scott og Kristin, vertene våre, hadde to år tidligere reist landeveien til Peru på den tidligere Tigeren deres, og de hadde ikke annet enn godt å si om turen, menneskene de møtte og, ikke minst, sykkelen de kjørte. Jeg ble mildt overasket da jeg hørte at de ikke hadde kjørt mer enn 10 000 kilometer, enda de hadde reist fra Los Angeles til Lima, Peru. De vedgikk at de hadde tatt raskeste vei, foruten å fly sykkelen fra Panama til Ecuador.

Før vi reiste fra Los Angeles, gjorde vi vårt beste for å være forberedt på Mexico, siden vi hadde bestemt oss for å droppe Grand Canyon på grunn av den ekstreme varmen øst for LA. Kart ble kjøpt inn, en bunt penger og reisesjekker gjemt på sykkelen og service bestilt i San Diego. Vi var i tvil om nødvendigheten av servicen, siden vi kun hadde kjørt seks tusen kilometer siden den forrige, men jeg insisterte, om ikke annet for å ha ro i sjela når vi krysset grensa. Rocket Motorcycles hadde fortalt meg at de kunne ta servicen i løpet av en dag eller to etter ankomst, så da vi sto i resepsjonen på Ocean Beach Hostel utenfor San Diego, ble vi enige om å betale for to netter. På veien ned hadde vi sunget "Vamos a Mexico" så det runget i intercomen, så vi var ikke lystne på å bli lenger enn absolutt nødvendig. Hostallet hadde stort sett bare fellesrom å tilby, og første natta ble vi plassert på hvert vårt lille, varme og tett bebodde seksmannsrom. Etter å ha sett rommene, der de fleste beboerne var ti år eller mer yngre enn oss og hadde spredd bagasjen sin utover hver minste kvadratcentimeter av det lille gulvet, var vi raske til å sette oss på venteliste for en av de få dobbeltrommene i bygget. Ute fra patioen hørtes gitarmusikk og latter. Vi fulgte lyden og kom inn i de siste minuttene av en grillfest. Stemningen var på topp, og snart gikk alle ned på stranden for å fortsette festen. Vi ble igjen, men bestemte oss for at neste kveld skulle vi ta det igjen ved være tidligere ute på patioen med en sekspakniing øl og godt humør, for det var ingen grunn til å la ungdommen leve i troen om at vi var for gamle til å henge med.

En enkel service, deretter Mexico

Backpacking
En ufrivillig ryggsekkturist på vei til Mexico…

Tidlig morgenen etter la jeg av sted alene til Rocket Motorcycles. Jeg ankom før de åpnet og ventet spent på om de ville være i stand til å gjøre unna servicen samme dag. Mekanikerne James og Mark, den siste også sjefen i butikken, ankom etter noen minutter og sa at de antok de ville klare det. Siden de begynte på Rocinante umiddelbart, bestemte jeg meg for å vente, i stedet for å dra tilbake til hostallet. Jeg fortalte om turen vi hadde lagt ut på, og klargjorde med Mark at jeg kunne bestille dekk eller andre deler fra de direkte, dersom vi kom i en knipe i Mexico. James, den yngre av de to mekanikerne, kjørte Ducati til daglig, mens Mark hadde jobbet med britisk jern så lenge han kunne huske. Begge to omgav seg med en aura av kunnskap og tillit, og det gikk ikke lange tiden før den ene lille feilen etter den andre ble avslørt. Forrige gang jeg hadde service på Rocinante, hadde forhandleren i Seattle gjort en slett jobb, og utelatt å sjekke de mest elementære ting. Noe hadde jeg oppdaget selv i ettertid, men jeg burde ha oppdaget flere ting. Først var det batteriet. Jeg hadde aldri sjekket det selv, siden sykkelen alltid hadde startet på første bevegelse på starteren. Det var nesten tomt for væske. Jeg fikk et kritisk blikk fra Mark som uttrykte hva han mente om mitt vedlikehold. Så var det styrelageret som jeg hadde klaget på, og før den forrige servicen hadde jeg bedt om en ekstra grundig sjekk. Jeg hadde lenge mistenkt at det var for stramt og kanskje også slitt. I Seattle sa de alt var tipp topp, men i San Diego konkluderte de med at det var både for stramt og utslitt, det siste antagelig et resultat av det første.

Det var bedrøvelig å få beskjed om at prisen for bytte lageret var 270 dollar eller ca 2400 kroner. Jeg rakk imidlertid ikke å vurdere spørsmålet lenge. Da James sto på knærne med hodet under sykkelen og ba meg komme over å se, skjønte jeg at noe mer seriøst enn styrelageret var galt. Jeg la meg ned og fulgte blikket hans som gikk langs kjedet, fremover mot det bakre nedre motorfestet.
"Hva er galt?", spurte jeg, med usikker og nervøs stemme.
"Bakre nedre motorfeste er borte", svarte James med beklagende røst.
Jeg kikket nøyere etter. Der kunne jeg se det ruglete overflatepartiet som en gang hadde vært en del av festene. Bolten som gikk gjennom forre fothviler, gjennom ramma, inn i motorfestene og videre til neste rammeben, lå åpen der den skulle vært gjemt i tykt støpejern. Det gikk et grøss gjennom meg mens jeg gikk over til den andre siden. Her var festet fortsatt tilstede, men en sprekk gikk gjennom godset.
"Hvordan i all verden kan dette ha skjedd?", spurte jeg ut i luften.

Strandet

Mark kom over sammen med de to andre ansatte i butikken. En etter en inspiserte de skaden, og en etter en konkluderte de med at det var et lite mysterium. Vi prøvde ut forskjellige teorier, som for eksempel at vi hadde kjørt svært mange mil med to stykker på sykkelen og full oppakning, eller at jeg hadde et hopp ett år tidligere som gikk svært hardt utover bakdemperen, eller at den tidligere midtstøtta - for lengst fjernet grunnet dårlig bakkeklaring - under bruk forplantet all belastning gjennom de nedre festene. Men uansett hvor mye vi spekulerte var det en ting alle var enige om. Det var en garantisak, selv om de to årene garantien gjaldt for var gått. Mark forberedte en telefaks til Triumph, USA, mens jeg satte meg på sykkelen for å bringe det ulykkelige budskapet til Bente.

"Ja, ja, vi kan jo kalle det en ferie fra ferien", sa hun og smilte avvæpnende. Jeg trakk på skuldrene. Hun hadde jo rett. Det var ingen krise, bare en forsinkelse. Og hvem visste, kanskje jobben kunne gjøres ganske raskt. Vi kjøpte inn øl og satte oss på patioen, der vi antok folket fra hostallet kom strømmende etter hvert. Etter noen timer innså vi at timingen vår når det gjaldt ungdommen, var helt på viddene. Ingen kom.

Jeg var svært spent da jeg ankom Rocket klokken to dagen etter. Mark hilste meg med sin sedvanlige ro, og sa at, joda, Triumph sa seg villige til å erstatte hele veivhuset. De begrunnet den raske avgjørelsen med at Triumph UK heller aldri hadde hørt om liknende tretthetsbrudd. Jeg pustet lettet ut, men kunne ikke la være å tenke; Hvorfor skjedde dette oss?

Mark sirklet sakte rundt sykkelen og spurte inngående spørsmål om forberedelsene mine til turen. Hadde jeg tenkt å erstatte originaldemperen med en sterkere? Tross alt belastet vi Rocinante med mange titalls kilo over oppgitt totalvekt. Jeg svarte at jeg hadde vurdert det, men mange av mine rådgivere hadde ment at demperen burde klare det. Han så på meg med et oppgitt smil.
"Du har allerede 53 000 kilometer på telleren din, og kan regne med kanskje 35 - 40 000 til før du er hjemme. Hvor mye tror du den tåler?".
Jeg hadde tidligere tatt kontakt med en produsent av støtdempere, men de kunne ikke levere i tide, så alt jeg kunne gi av svar til Mark, var et skuldertrekk og et jeg-er-ingen-ekspert-blikk. Han lovet å se på den og kanskje få den overhalt før sykkelen forlot San Diego.
"Det betyr at du forventer at den blir her en stund", sa jeg og hintet til jobben med å bytte veivhus.
"Tre til fire uker", svarte han og fikk haken min til å sige noen centimeter. Hvorfor, lurte jeg på, ville det ta så lang tid.
"Vel. Kom her, Dag, så skal jeg vise deg hva veivhuset er."
Jeg bøyde meg ned og var eksempelet på en lydig elev. Fingeren hans pekte fremover og opp, til han stoppet ti centimeter fra toppen av sylindrene. Han hadde inkludert hele den delen av en motorsykkel jeg ville kalt motoren.
"Dette er hva som må byttes. I bunn og grunn kan du si det er hele motorkassa di. Siden veivhuset består av en øvre og nedre del som er spesialtilpasset hverandre, så kan vi ikke bytte det ene uten å bytte begge. Gjør vi det, går det ikke lange tiden før motoren går i knas."
"På den mer positive siden, så betyr dette at siden vi må plukke motoren i smådeler, kan vi sjekke hver eneste lille interne del før du setter kursen sydover. Finner vi noe galt, erstatter vi det dersom det ikke er for seriøst og dyrt. På din regning selvsagt"
Han forventet ikke å finne noe galt, men etter 53 000 kilometer kunne det være enkelte lager, foringer eller liknende som burde byttes, om ikke annet så fordi de var ute i det fri og tilgjengelige.

Strippet Rocinante
En strippet Rocinante. Motoren ligger i biter ved siden av.

Tilbake på hostallet ble Bente ikke fullt så lang i maska som jeg hadde blitt. Vi bestemte oss raskt for å ta tilbudet fra Triumph, pakke lett og reise inn i Mexico på buss. Visaene våre gikk ut om noen dager, og vi hadde veldig lyst til å praktisere spansken vår igjen. Jeg leverte sykkelen til Rocket tirsdag 22 august. Torsdag var vi i Baja California, og etter to dager i Ensenada, fortsatte vi syd til San Quintin, en liten skitten gjennomfartsby som i følge guideboken vår var en livlig og fin liten markedsby. Sjøen var for langt unna til å bruke beina ned dit, og savnet av sykkelen kom fort. På en måte følte jeg at vi hadde mistet momentet på turen, at vi ikke lenger hadde framdrift. Det var vanskelig å tilpasse seg den nye, inaktive situasjonen. Tidligere stopp hadde alltid inneholdt noe av forberedelser for neste etappe, uansett hvor få timer vi la ned i det hver dag. Denne gangen var det annerledes. Vi hadde gjort det som kunne gjøres for å være klar for Mexico, og alt som manglet var en sykkel i topp stand. Jeg så for meg tre uker med rastløshet og tommeltvinning, men Bente var igjen ute med pekefingeren, dro meg i håret og forlangte at jeg klarte noen ukers 'ferie' uten å få angst. Hun minnet meg på at folk jobbet hele året for å opparbeide seg fire ukers ferie, uker som gjerne kunne tilbringes uten aktiviteter i det hele tatt. Ærlig talt, jeg hadde jo levd slik selv og kom garantert til å gjøre det igjen. Var jeg i ferd med å bli bortskjemt og blasert?

Jeg jobber fortsatt med meg selv. Det har gått to uker siden vi overlot Rocinante til doktor Mark på Rocket MC-sykehus; en og en halv uke har vi brukt til å hoppe fra sted til sted i Baja, snakke spansk, lese bøker, se motorcross for amatører, bade og skrive. Nå er vi tilbake i San Diego, der vi har leid oss bil for å ta turen til Grand Canyon allikevel. Siste nytt fra Rocket er at det fortsatt vil gå halvannen uke før sykkelen er ferdig.

Men, jeg teller dagene og venter spent på beskjeden ved neste telefonkontak. Kanskje de blir ferdige tidligere enn beregnet allikevel……

Big Sur
Big Sur langs Highway One, sør for San Francisco, bød på utrolig flott utsikt i ettermiddagssolen med tåken drivende inn fra havet.

Hollywood
Ung dame drømmer om en fremtid i filmens mekka.

Taco i Mexico
Et typisk syn i Mexico. Denne Tacokiosken tok ca. 40 NOK for å mette to sultne sjeler.

La Bufadora
La Bufadora i Ensenada, Mexico. En fontene skapt av tidevann, en undervannsgrotte og et luftehull.

Motocross
Baja California, et drømmested for offroad motorsyklister, her representert ved et av mange lokale motorcrossarrangementer.

<< | >>

 

 
 

Home
Links
E-mail: mail at dagjen.no
Til toppen av siden

 

 

© All photos and text on this site is the property of Bente Bråthen and Dag Jenssen. Contact us if interested in publishing or reusing material from us.
URL Main page: http://www.RocinantesTravels.com. Comments, suggestions or problems with the site, contact
mail at dagjen.no


Home