Del 2, Et kontinent er krysset
Start: 19 juni 2000 i Duluth, Minnesota (25 mai 2000 New York)
Stopp: 3 august 2000 i San Francisco, California
Distanse: 11479 km (17043 km)
Daglig snitt: 250 km (262 km)
Kart
Det var med en ekkel følelse jeg ble forbikjørt
av den ene tohjulsraketten etter den andre. Vi hadde takket ja
til å være med på den berømte "Sunday
Morning Ride" langs den enda mer berømte Highway One
nord for San Francisco. Vi var sinker i dette feltet og det kjentes
som alt jeg hadde opparbeidet meg av kunnskap om motorsykkelkjøring
var borte der jeg prøvde etter beste evne å slippe
rakettene forbi. Bente merket nervøsiteten min og trivdes
like dårlig, men det var ikke annet å gjøre
enn å følge våre to Tigervenner foran oss i
mengden av sykler. Jeg vet ikke hvorfor vi takket ja til å
kjøre klokken halv åtte om morgenen når begge
to i all tid hadde likt å være alene på veien,
slik vi hadde vært det i uke etter uke på de 16000
kilometerne vi hadde tilbakelagt så langt på det amerikanske
kontinentet.
 |
Badlands i Sør-Dakota.
En liten mann i et stort og tørt landskap |
Det er fantastisk å tenke tilbake på alle milene
vi har tilbakelagt de to siste månedene, på den utrolig
varierte naturen og de vennlige menneskene vi har møtt.
Etter Duluth satt vi kursen rett vest og i løpet av en
dag hadde vi krysset Minnesota. Vi overnattet i Fargo - en by
berømt for filmen ved samme navn der de skandinaviske anene
blir harselert kraftig med. Det var ikke stort å se i det
flate jordbruksområdet så vi valgte likeså godt
å kjøre det som guideboka vår karakteriserte
som USAs lengste rettstrekning, en strekning på 175 km uten
en eneste sving. Hvorfor vi ville det er vanskelig å si,
men vi kunne i hvert fall raskt avsløre at den slett ikke
var så rett som det ble sagt. Opptil flere ganger svingte
veien, og selv om ikke de forsiktige buene hadde kvalifisert til
å kalles sving hjemme, var det definitivt et avbrekk fra
det monotone. Det var uansett godt å ha throttlelmeisteren
til å låse gassen og radioen som gav oss selskap med
country eller western på alle stasjonene. Etter kort tid
på strekningen begynte Rocinante å hoste og harke
og truet med å dø ved flere anledninger. Den eneste
årsaken jeg kunne tenke meg var dårlig bensin, så
på en stopp tok vi av tanken, ristet den og tømte
ut innholdet. Ny bensin ble fylt på og det var det siste
vi så til problemet.
Foran oss i det fjerne så vi et syn vi etterhvert skulle
bli godt vant med. En stor svart sky hang over Bismarck, en liten
by vi hadde tenkt oss innom. Omtrent hvert minutt lyste hele horisonten
opp i kraftige lyn, og etter en kort rådslagning dreide
vi sydover mot Sør-Dakota. De neste timene hadde vi trusselen
om torden og regn hengende over oss, og det gikk ikke mer enn
en time etter ankomst til et lite motell i byen Mobridge før
himmelens sluser åpnet seg, og vi var omringet av lyn og
torden.
Sør Dakota
Da vi krysset Missouri River dagen etter, ble vi møtt
av en åpenbaring av et landskap. Gule kløverblomster
dekket horisonten i alle retninger i et land som virket uendelig.
Vi var midt inne i et av de største indianerreservatene
i landet, Sioux og Cheyenne reservatet. Et monument over Sitting
Bull sto ensomt og skuet over Missouri-elven, og dyreknoklene
og fuglefjærene som lå ved roten av monumentet var
en påminnelse om at den gamle åndelige lederen fortsatt
betydde mye for stammene i området. Hele dagen kjørte
vi gjennom reservatet på bakveier der dekket varierte fra
dårlig asfalt til løs grus. De få menneskene
vi møtte langs veien kjørte gamle firehjulsdrevne
pickuper og hilste vennlig med en hånd ut vinduet. Vi fikk
en ny følelse av frihet, og begge to ble stumme av inntrykkene.
Dette var det Amerika vi var kommet for å se.
Et tordenvær snek seg inn på oss denne dagen også,
og nok en gang endret vi planer for å unngå å
bli fanget i det. Vi satte kursen mot Sturgis, en liten by i Sør-Dakota
de fleste hjemme kjenner som møtested for en halv million
motorsykler i august hvert år. Vi var mange uker for tidlig
ute, men det gjorde ingenting. Hvorfor oppsøke stedet når
temperaturen er over 40 grader og det er umulig å bevege
seg på grunn av den uendelig store mengden motorsykler,
når vi nå kunne velge og vrake i overnattingssteder
til en billig penge. Vi gorde akkurat det, og for første
gang på turen fant vi et billig sted med eget kjøkken
i tillegg til to store soverom, stue og bad. Vi handlet inn mat,
vin, øl og konjakk og nøt en hjemmekveld med pasta
og kortspill. Vi følte vi kunne feire dagen som vi følte
var den beste på hele turen, så det ble ganske mange
konjakker til den sigaren jeg hadde tatt med fra New York.
Bisonjakt
De neste dagene kjørte vi rundt i Black Hills og Custer
Nasjonalpark, der vi fikk vårt første nære
møte med bison. Vi var blitt fortalt at dette berømte
dyret skulle være lett å få øye på,
siden det ikke var spesielt sky for mennesker, men det var ikke
meningen å komme så nærme som vi gjorde. Etter
en time med lokking i beste seterjentestil så vi en ansamling
av biler foran oss. Rundt og mellom bilene ruslet noen titalls
bison, mange av dem kalver. Vi stoppet opp litt for sent og plutselig
følte vi begge at vi var litt vel nærme dyr som var
store nok til å slå oss ut med et lite nys. Når
i tillegg en av bilførerne foran oss gikk ut av bilen for
å klappe en kalv, hadde vi fått nok. Det var umulig
å snu på grunn av køen bak oss, så vi
kjørte forsiktig fremover, og da vi passerte den dumdristige
bilføreren skremte vi opp en annen kalv. Kalven spratt
opp og rømte, men det gjorde ikke moren, som kom etter
oss i fullt firsprang. Heldigvis var det en åpning foran
oss, og jeg ga full gass. Vi kunne høre pusten fra dyret
og kjenne varmen i nakken. Slik føltes det i alle fall.
Etter noen meters spurt stoppet dyret opp mens vi fortsatte en
kilometer eller to. Hjerterytmen kom sakte ned igjen, men vi endret
litt holdning og lot oss til og med skremme av en helt ordinær
ku noen dager senere.
 |
Bakveier i Montana ledet oss inn i de mest fantastisk åpne
områder. Og ofte var vi de eneste der.
|
Rocinante brakte oss videre vestover gjennom Wyoming til Montana,
der vi besøkte Little Big Horn-monumentet, stedet der General
Custer led sitt eneste, dog fatale nederlag i 1876. Mange år
med brutte løfter og undertrykking fra den Amerikanske
hæren hadde hisset opp Sioux-, Cheyenne- og Arapahostammene
til bristepunktet. Da Custer kom for å bringe den siste
store frie hærskaren av indianere tilbake til reservatene
møtte han større motstand enn han hadde regnet med.
Kompaniet ble totalt utryddet på en liten bakketopp kalt
"The Last Stand Hill" i det som er regnet som indianernes
største seier gjennom 4-500 år med konflikter. Senere
skulle det vise seg at det i realiteten var de rødes siste
skanse. Hæren gikk til kraftige represalier og slaktet for
fote all motstand i årene etter. Det mest gripende med monumentet
var ikke de hvite steinene som markerte hvor soldatene ble funnet
døde, men tanken på at 10-15000 frie prærieindianere
var samlet for siste gang ved Little Big Horn-elven, rett nedenfor
der vi sto.
Cowboy country
Noen dager senere ankom vi den lille byen Livingston rett nord
for Yellowstone nasjonalpark, en by som arrangerte en årlig
rodeofestival i begynnelsen av juli. Vi ble en uke i byen, der
vi for en gang skyld bodde midt i sentrum med kort avstand til
utesteder og handlegater. I den uendelig lange paraden som markerte
starten på festivalen fikk vi øye på intet
annet enn en norsk bunad blant alle cowboyhattene og hestene.
Vi var mitt i westernland der boots og Stetsonhatter var en del
av bybildet og hester var noe alle hadde et forhold til. Damen
som bar den norske bunaden bar et skilt som sa "Leiv Erikson
ønsker Lewis og Clark velkommen". De to sistnevnte
var de to første hvite til å utforske dette området,
og det var vel å tøye Leiv Eriksons eventyr litt
langt å påstå at han reiste til Montana. Da
representanten for den norske klubben i Big Timber, en liten by
i nærheten med sterke norske aner, passerte oss ropte Bente,
"Heia Norge", men hun fikk et uforståelig blikk
fra den bunadkledde damen som svar.
 |
En Honda Gold Wing med tilbehør har god plass. Da
ekteparet hørte at vi var på tur et helt år,
glante de med store øyne på den lille bagasjen
vår.
|
I Yellowstone nasjonalpark møtte vi hundrevis av Gold
Wing-reisende som kom fra et stort treff øst for parken.
To av disse kom dessverre aldri videre etter at de prøvde
å unngå en av de uendelig mange rådyrene som
streifer sammen med elk og bison, med det resultat at de kjørte
ut av veien og døde i kollisjonen med et tre. På
grunn av de store mengdene dyr og er det dessverre en ikke uvanlig
hendelse i denne svært spesielle parken. Det var det første
området i verden som ble erklært nasjonalpark og det
er en av verdens største vulkanske områder. Fjellet
som kollapset etter et gigantutbrudd for rundt 700 000 år
siden, er full av geysirer og varme kilder i tillegg til å
inneholde et utrolig variert dyreliv. Vi så våre første
bjørner i vill tilstand, og nok en gang ble vi forfjamset
over familiefedre som gikk ut av bilen og bort til de to bjørnungene
for å ta bilder. Moren var ikke å se, men den tette
veksten i området kunne godt gjemme et beist på flere
hundre kilo, og en sinna bjørnemor er ikke moro å
bryne seg på. Geysirene er mange og flotte, med store områder
der svovellukta og røde og hvite fjellformasjoner skaper
en spesiell stemning.
 |
Elker varmer seg i Mammoth Hot Springs i Yellowstone Nasjonalpark.
|
Stillehavet
På veien vestover fra Yellowstone tok vi en liten sløyfe
som ledet oss over det 4000 meter høye Beartooth Pass,
der vi fikk følelsen av å reise mot himmelen og utsikten
var uendelig og værbitt som et norsk fjellandskap. I løpet
av de neste dagene gjorde vi unna den resterende delen av kontinentet
og dermed var vi ved Stillehavet, en aldri så liten milepæl
på reisen. I Seattle ventet nok en Tigerkollega med husrom
til oss, og litt nede i veien lå motorsykkelverkstedet der
jeg hadde bestilt service. Det ble en dyr affære på
550 amerikanske dollar, eller rundt 4800kr. I tillegg slurvet
de og sjekket ikke alle punktene på lista. De fikk i alle
fall til å stille ventilene riktigere, noe som resulterte
i lavere bensinforbruk. Dessverre var den svært irriterende
ulyden fra generatoren nok en gang tilbake. Verkstedet fant ikke
ut av det, men en kyndig husvert ble med meg på jakt etter
lyden, og sammen fant vi at årsaken lå i en slitt
aksel inne i enheten. Litt epoxy løste problemet midlertidig.
Clif, verten vår, ble med oss de neste dagene til Vancouver
Island, der Tigereier nummer seks på reisen så langt
ventet med hele familien og enda mer gjestfrihet. Clif gjorde
noen utrolige stunts med den nye sykkelen, der han forsøkte
etter beste evne å leke fotograf i høy fart. At slikt
bør gjøres på oversiktlige steder kan han
helt sikkert underskrive på etter noe heftige bakhjulsladder
for å unngå trafikken foran, hele tiden med låst
gasshåndtak og med kamera i høyre hånd.
Vi nøt noen dager i familien Minnions hjem i Campbell
River, der vi ble tatt med på familiens faste lørdagsutflukt
- en affære som er svært interessant sett fra utsiden,
når to tenåringer i verste trassalder og en hund med
kaos som mellomnavn herjer fritt, mens far i huset som egentlig
er perfeksjonist forsøker å holde en relativ orden
i rekkene - og på fisketur i gode lakseelver. Vi rodde ned
rolige strøk i hver vår pontongbåt og følte
oss som verdens mest urbaniserte og dekadente liksomfiskere, noe
som kanskje ikke var så langt unna sannheten.
Kurs 180º
Etter en altfor kort tur inn på fastlandet i British Columbia
dreide vi sørover for første gang på reisen.
Et høyt "JiiiHaaa" i intercomen markerte at fra
nå av ville breddegradene sakte men sikkert avta til null
og så øke igjen over de neste månedene. Vi
hadde nådd vårt nordligste punkt og begge følte
det var på høy tid å begi seg mot Mexico. Nok
en gang passerte vi gjennom Seattle, og denne gangen stoppet vi
kun lenge nok til å bytte dekkene på Rocinante. De
hadde gått rundt 13000 km og antatt en temmelig firkantet
form etter alle milene på rette veier. Jeg var ikke fornøyd
med at vi trengte nye dekk så fort, så vi gikk tilbake
til Michelin T66 som vi hadde bedre erfaringer med.
De siste dagene hadde vært preget av sterk varme, på
det verste kjørte vi det meste av en dagsetappe i nærmere
førti graders varme. Siden vi fortsatt brukte lånt
originalsete - Corbin som leverte det nye setet til oss var i
ferd med å bygge det om etter våre spesifikasjoner
- ble det for ubehagelig å kjøre med sikkerhetsbuksene.
Salen heller litt fremover, og dermed blir huden hele tiden holdt
stram av svette på baksiden av lårene. En hel dag
med den slitasjen var utrolig slitsomt og sårt, så
det ble til at vi kjørte med vanlige bukser. Vi taklet
varmen svært bra, selv med det nevnte problemet, og klarte
over femti mil uten å føle oss utkjørte. Varmen
fortsatte en dag syd for Seattle, og til og med på toppen
av Mount Rainier, en av de høyeste og mest majestetiske
vulkanene i nordvest, var temperaturen fin og sola varm. Dagen
etter var det slutt og Mount St. Helens, vulkanen som i 1980 opplevde
et av de kraftigste utbruddene i moderne tid, var ganske enkelt
borte i tåka. Temperaturen sank til under ti svært
fuktige grader på veien opp til et av utkikkspunktene, så
vi snudde etter en lang kaffepause og så en video om den
utrolige naturkatastrofen på et av informasjonssentrene
i stedet.
 |
Crater Lake i Oregon er en fantastisk blå innsjø
fanget i en utdødd vulkan.
|
Det var nesten solnedgang da vi kom ned fra Crater Lake, enda
en kollapset vulkan, denne gang i Oregon, og vi kjørte
med solen midt i mot. West lå foran oss og måtte ofte
bruke venstre hånd som skygge for solen for å ha en
mulighet til å se eventuelle rådyr i veikanten. Den
norskættede, tidligere profesjonelle off-road kjøreren
bodde i Eugene og hadde også invitert oss gjennom Tigerlista
på internett. Samme morgen hadde han fungert som læremester
da Bente og jeg lappet vår første punkterte slange
etter at en skrue hadde entret bakdekket. Veien ned mot hovedtrafikkåren
var svært kurvete og hadde vært morsom å kjøre
hvis ikke jeg måtte myse så kraftig for å se
noe i det hele tatt. I en av de mange nedoverbakkene kom vi over
et skilt som varslet en ulykke lenger fremme. Vi sakket farten
og rundt neste sving sto det parkert flere biler fra skogvoktertjenesten,
og langs autovernet gikk det både politi og voktere og lette
etter noe. Rett nedenfor sto en Harley Davidson på sidestøtten
med knust vindskjerm og opprevne sidevesker men ellers noenlunde
hel. I veien lå det en svart uformelig masse som først
så ut som et dødt dyr. Vi fikk gåsehud på
armene da det gikk opp for oss at det var en likpose på
en båre. Under båren fløt det i ferskt blod.
Vi ség forbi i sakte kino med bedende blikk fra en politimann
som påminnelse om hvor forsiktige vi burde være. To
hjelmer lå ved siden av båren, og siden det ikke var
noen sykebil i nærheten, virket det sannsynlig at en hadde
overlevd og var på vei til sykehuset. Det var et ekkelt
og alarmerende syn og resten av turen hjem gikk i et enda roligere
tempo enn tidligere.
 |
ATV moro i sanden. Det var ikke alltid like enkelt å
komme seg frem - men moro var det lell.
|
ATV-moro
Vi forlot nok en utrolig gjestfri vert og satte kursen mot kysten
av Oregon. Det første vi merket oss var temperaturendringen
etter hvert som vi nærmet oss en kyststrekning som er veldig
utsatt for tåkebanker. Vi hadde en grunn til å bli
noen timer ekstra på Oregon-kysten. Mer enn 110 km av kyststrekningen
er dekket av sanddyner, og i ekte amerikansk stil har det blitt
gitt tilgang til å leke seg med motoriserte kjøretøy
på deler av den. Jeg hadde ingen planer om å ta en
240 kg tung Rocinante ut i løssanden, men hadde blitt tipset
om å leie ATV - en firehjuls motorsykkel som tar seg frem
overalt. Kjøretøyet er utstyrt med kraftige hjul,
automatisk gir med revers og solide fotbrett. Bente leide en 125
cc og jeg en 250 cc. Jeg ville ha det største de hadde,
men de nektet å slippe meg til på den gigantiske 600-kubikkeren
siden jeg var fersk i faget. Det var som å legge ut på
norske fjellvidder i påsken. Enorme sanddyner bølget
seg sydover langs kysten og det var fri ferdsel over mange kilometer.
Etter den første bakken sprakk ansiktet mitt opp i et glis
som skulle vare den timen vi var på tur. Bente kom etter
med en bekymret mine og ropte at hun overhodet ikke hadde kontroll.
Jeg kurset henne litt i vektfordeling og svingteknikk - for selv
om jeg ikke hadde gjort det ført så var en kombinert
erfaring fra motorsykkel og slalåmkjøring det som
trengtes for å forstå prinsippet. Det gikk ikke lenge
før smilet kom frem hos Bente også. Vi kunne hoppe
og sladde så mye vi orket uten at det noen gang var fare
for velt, og selv 250 kubikk var nok i massevis for meg som første
gangs kjøretøy. Da Bente spurte om jeg ville ha
en røykpause halvveis i turen, så jeg dumt på
henne og erklærte at her skulle hvert sekund utnyttes. Etter
en time var vi gjennomvåte av den kalde tåken som
lå over oss, og jeg ble minnet på hvorfor jeg som
liten trassig unge ikke ville inn fra akebakken om kvelden uansett
hvor våt jeg var eller hvor blå leppene mine var.
En time var ikke nok, men til over 300 kroner i leie for hver
ATV ble det for dyrt å holde på lenger. Jeg kunne
vanskelig huske sist gang jeg hadde hatt det så barnslig
moro, så det var lett verdt pengene.
California
Vi ble stoppet på grensa til California, vår nittende
stat, og måtte svare på spørsmål om vi
hadde med oss frukt fra andre stater. Vi var kommet til den mest
fanatiske miljøstaten i USA, der røyking er generelt
ulovlig innendørs på alle offentlige steder og der
biler blir stappet ekstra fulle av katalysatorer og andre rensemetoder.
I Redwoodområdet var trærne av nesten uvirkelige dimensjoner,
og vi nærmet oss berømte Highway One. Veien startet
som et fyrverkeri av krappe svinger, og for første gang
skrapte sideveskene i asfalten. De uendelige svingene rettet seg
litt ut da vi kom ut til kysten, men med jevne mellomrom kastet
veien seg innenlands ned i en ravine og opp igjen i en serie av
hårnålssvinger. Strekningen lå ikke langt tilbake
fra det beste vi har å tilby hjemme, og en annen god side
ved veien er at temperaturen ofte ligger 10-12 grader lavere enn
i innlandet. Baksiden av medaljen er at i årsaken til den
lave temperaturen ligger ofte tåkebankene som kommer plutselig
og voldsomt.
 |
Golden Gate-broen er ikke bare 63 år gammel ingerniørkunst,
men også et vakkert landemerke for San Francisco.
|
Etter å ha krysset den ikke ukjente Golden Gate-broen,
ankom vi San Francisco på ettermiddagen 27 juli, og i tråd
med den utrolige gjestfriheten vi alltid ble møtt med,
hadde Terry, Tigereier nummer åtte, lagt nøkkelen
under matten slik at vi kunne komme inn selv om han var på
jobb. Terry kom hjem noen timer senere, og etter en rask introduksjon
erklærte han at vi måtte ut å smake på
det lokale ølet. Det var første gang vi besøkte
en på vår egen alder som ikke hadde stor familie rundt
seg, og selv om alle vertene så langt hadde vært svært
hyggelige, hadde vi savnet noen som ville ta seg en tur på
byen med oss og la det bli litt seint. Og det ble det.
Et par dager senere forlot vi The Sunday Morning Ride - eller
de hadde forlatt oss for lengst - og dreide inn i landet sammen
med Patrick og Terry på hver sin Tiger. Sakte, men sikkert
fikk jeg tryggheten tilbake og kunne nyte turen som gikk gjennom
et fantastisk landskap langs smale grusveier og perfekte asfaltveier.
Rakettene kunne kjøre for seg selv uten mer innblanding
fra oss. San Francisco var den andre byen i USA vi hadde merket
på kartet som et must, så vi er i byen enda noen dager
til. Vi har kjørt alle de bratte bakkene, vært på
marked i Chinatown, opplevd jazzfestival i North Beach, ruslet
rundt i hippiestrøket Haight Ashbury og i homsestrøket
Castro - der det er enda mer åpent homofilt enn vi hadde
forestilt oss (Vi ankom strøket på motorsykler og
Terry og jeg var likt kledd med samme MC-jakker og caps. Da Bente
valgte å forlate oss for en liten stund, ble vi stående
og se dumt på hverandre. Begge to viste hva alle andre tenkte
når de så oss, og på andre siden av gata så
jeg Bentes flir). Det er ikke tvil om at vi falt for den liberale
og tolerante holdningen i byen, og med byens beliggenhet og arkitektur
så seiler den opp som en av de største favorittbyene
i vårt univers.
Her fikk vi endelig også tilbake det nå ombygde Corbin-setet.
Etter en prøvetur var vi kjempefornøyde, så
det lånte setet ble returnert til Michigan. Jeg har laget
en liten verktøykasse av et fire toms PVC-rør, festet
i nedre kant av motoren rett bak forhjulet. Alt tungt verktøy
er lagt inne i røret for å tyngdepunktet ned og frem.
I tillegg installerte jeg varmehåndtak til en billig penge,
men ikke spør hvorfor jeg valgte å gjøre det
nå som vi skal inn i ekstremt varme strøk - Bente
lurer fortsatt av og til på om jeg er vel bevart.
Nå setter vi kursen sydover langs kysten mot Santa Barbara
og Santa Monica, der flere Tigereiere og en motorsykkeljournalist
har invitert oss til å bo. Vi skal til Grand Canyon og Las
Vegas før vi forlater USA i slutten av august, men siden
temperaturen i Las Vegas var 109º Fahrenheit eller rundt
43º Celsius ved siste sjekk, har vi utsatt innlandsturen
så lenge som mulig. Det er jammen godt å ha varmehåndtak
 |
Den nye verktøykassen kunne gjort enhver rørlegger
stolt. Et fire toms rør og gode gummilokk skulle
gjøre det hele ganske solid og vanntett.
|
 |
Tre Tigere i skogen. To røde fra San Francisco og
en grønn en fra Norge.
|
 |
The Lost Coast i Nord-California, en bortgjemt kyststrekning
med mange gode grusveier og flott natur.
|
 |
Bente prøver Stetson-hatten til Mountain Mike. Kledelig!
|
<< | >>