| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 2, Et kontinent er krysset
Det er fantastisk å tenke tilbake på alle milene vi har tilbakelagt de to siste månedene, på den utrolig varierte naturen og de vennlige menneskene vi har møtt. Etter Duluth satt vi kursen rett vest og i løpet av en dag hadde vi krysset Minnesota. Vi overnattet i Fargo - en by berømt for filmen ved samme navn der de skandinaviske anene blir harselert kraftig med. Det var ikke stort å se i det flate jordbruksområdet så vi valgte likeså godt å kjøre det som guideboka vår karakteriserte som USAs lengste rettstrekning, en strekning på 175 km uten en eneste sving. Hvorfor vi ville det er vanskelig å si, men vi kunne i hvert fall raskt avsløre at den slett ikke var så rett som det ble sagt. Opptil flere ganger svingte veien, og selv om ikke de forsiktige buene hadde kvalifisert til å kalles sving hjemme, var det definitivt et avbrekk fra det monotone. Det var uansett godt å ha throttlelmeisteren til å låse gassen og radioen som gav oss selskap med country eller western på alle stasjonene. Etter kort tid på strekningen begynte Rocinante å hoste og harke og truet med å dø ved flere anledninger. Den eneste årsaken jeg kunne tenke meg var dårlig bensin, så på en stopp tok vi av tanken, ristet den og tømte ut innholdet. Ny bensin ble fylt på og det var det siste vi så til problemet. Foran oss i det fjerne så vi et syn vi etterhvert skulle bli godt vant med. En stor svart sky hang over Bismarck, en liten by vi hadde tenkt oss innom. Omtrent hvert minutt lyste hele horisonten opp i kraftige lyn, og etter en kort rådslagning dreide vi sydover mot Sør-Dakota. De neste timene hadde vi trusselen om torden og regn hengende over oss, og det gikk ikke mer enn en time etter ankomst til et lite motell i byen Mobridge før himmelens sluser åpnet seg, og vi var omringet av lyn og torden. Sør DakotaDa vi krysset Missouri River dagen etter, ble vi møtt av en åpenbaring av et landskap. Gule kløverblomster dekket horisonten i alle retninger i et land som virket uendelig. Vi var midt inne i et av de største indianerreservatene i landet, Sioux og Cheyenne reservatet. Et monument over Sitting Bull sto ensomt og skuet over Missouri-elven, og dyreknoklene og fuglefjærene som lå ved roten av monumentet var en påminnelse om at den gamle åndelige lederen fortsatt betydde mye for stammene i området. Hele dagen kjørte vi gjennom reservatet på bakveier der dekket varierte fra dårlig asfalt til løs grus. De få menneskene vi møtte langs veien kjørte gamle firehjulsdrevne pickuper og hilste vennlig med en hånd ut vinduet. Vi fikk en ny følelse av frihet, og begge to ble stumme av inntrykkene. Dette var det Amerika vi var kommet for å se. Et tordenvær snek seg inn på oss denne dagen også, og nok en gang endret vi planer for å unngå å bli fanget i det. Vi satte kursen mot Sturgis, en liten by i Sør-Dakota de fleste hjemme kjenner som møtested for en halv million motorsykler i august hvert år. Vi var mange uker for tidlig ute, men det gjorde ingenting. Hvorfor oppsøke stedet når temperaturen er over 40 grader og det er umulig å bevege seg på grunn av den uendelig store mengden motorsykler, når vi nå kunne velge og vrake i overnattingssteder til en billig penge. Vi gorde akkurat det, og for første gang på turen fant vi et billig sted med eget kjøkken i tillegg til to store soverom, stue og bad. Vi handlet inn mat, vin, øl og konjakk og nøt en hjemmekveld med pasta og kortspill. Vi følte vi kunne feire dagen som vi følte var den beste på hele turen, så det ble ganske mange konjakker til den sigaren jeg hadde tatt med fra New York. BisonjaktDe neste dagene kjørte vi rundt i Black Hills og Custer Nasjonalpark, der vi fikk vårt første nære møte med bison. Vi var blitt fortalt at dette berømte dyret skulle være lett å få øye på, siden det ikke var spesielt sky for mennesker, men det var ikke meningen å komme så nærme som vi gjorde. Etter en time med lokking i beste seterjentestil så vi en ansamling av biler foran oss. Rundt og mellom bilene ruslet noen titalls bison, mange av dem kalver. Vi stoppet opp litt for sent og plutselig følte vi begge at vi var litt vel nærme dyr som var store nok til å slå oss ut med et lite nys. Når i tillegg en av bilførerne foran oss gikk ut av bilen for å klappe en kalv, hadde vi fått nok. Det var umulig å snu på grunn av køen bak oss, så vi kjørte forsiktig fremover, og da vi passerte den dumdristige bilføreren skremte vi opp en annen kalv. Kalven spratt opp og rømte, men det gjorde ikke moren, som kom etter oss i fullt firsprang. Heldigvis var det en åpning foran oss, og jeg ga full gass. Vi kunne høre pusten fra dyret og kjenne varmen i nakken. Slik føltes det i alle fall. Etter noen meters spurt stoppet dyret opp mens vi fortsatte en kilometer eller to. Hjerterytmen kom sakte ned igjen, men vi endret litt holdning og lot oss til og med skremme av en helt ordinær ku noen dager senere.
Rocinante brakte oss videre vestover gjennom Wyoming til Montana, der vi besøkte Little Big Horn-monumentet, stedet der General Custer led sitt eneste, dog fatale nederlag i 1876. Mange år med brutte løfter og undertrykking fra den Amerikanske hæren hadde hisset opp Sioux-, Cheyenne- og Arapahostammene til bristepunktet. Da Custer kom for å bringe den siste store frie hærskaren av indianere tilbake til reservatene møtte han større motstand enn han hadde regnet med. Kompaniet ble totalt utryddet på en liten bakketopp kalt "The Last Stand Hill" i det som er regnet som indianernes største seier gjennom 4-500 år med konflikter. Senere skulle det vise seg at det i realiteten var de rødes siste skanse. Hæren gikk til kraftige represalier og slaktet for fote all motstand i årene etter. Det mest gripende med monumentet var ikke de hvite steinene som markerte hvor soldatene ble funnet døde, men tanken på at 10-15000 frie prærieindianere var samlet for siste gang ved Little Big Horn-elven, rett nedenfor der vi sto. Cowboy countryNoen dager senere ankom vi den lille byen Livingston rett nord for Yellowstone nasjonalpark, en by som arrangerte en årlig rodeofestival i begynnelsen av juli. Vi ble en uke i byen, der vi for en gang skyld bodde midt i sentrum med kort avstand til utesteder og handlegater. I den uendelig lange paraden som markerte starten på festivalen fikk vi øye på intet annet enn en norsk bunad blant alle cowboyhattene og hestene. Vi var mitt i westernland der boots og Stetsonhatter var en del av bybildet og hester var noe alle hadde et forhold til. Damen som bar den norske bunaden bar et skilt som sa "Leiv Erikson ønsker Lewis og Clark velkommen". De to sistnevnte var de to første hvite til å utforske dette området, og det var vel å tøye Leiv Eriksons eventyr litt langt å påstå at han reiste til Montana. Da representanten for den norske klubben i Big Timber, en liten by i nærheten med sterke norske aner, passerte oss ropte Bente, "Heia Norge", men hun fikk et uforståelig blikk fra den bunadkledde damen som svar.
I Yellowstone nasjonalpark møtte vi hundrevis av Gold Wing-reisende som kom fra et stort treff øst for parken. To av disse kom dessverre aldri videre etter at de prøvde å unngå en av de uendelig mange rådyrene som streifer sammen med elk og bison, med det resultat at de kjørte ut av veien og døde i kollisjonen med et tre. På grunn av de store mengdene dyr og er det dessverre en ikke uvanlig hendelse i denne svært spesielle parken. Det var det første området i verden som ble erklært nasjonalpark og det er en av verdens største vulkanske områder. Fjellet som kollapset etter et gigantutbrudd for rundt 700 000 år siden, er full av geysirer og varme kilder i tillegg til å inneholde et utrolig variert dyreliv. Vi så våre første bjørner i vill tilstand, og nok en gang ble vi forfjamset over familiefedre som gikk ut av bilen og bort til de to bjørnungene for å ta bilder. Moren var ikke å se, men den tette veksten i området kunne godt gjemme et beist på flere hundre kilo, og en sinna bjørnemor er ikke moro å bryne seg på. Geysirene er mange og flotte, med store områder der svovellukta og røde og hvite fjellformasjoner skaper en spesiell stemning.
StillehavetPå veien vestover fra Yellowstone tok vi en liten sløyfe som ledet oss over det 4000 meter høye Beartooth Pass, der vi fikk følelsen av å reise mot himmelen og utsikten var uendelig og værbitt som et norsk fjellandskap. I løpet av de neste dagene gjorde vi unna den resterende delen av kontinentet og dermed var vi ved Stillehavet, en aldri så liten milepæl på reisen. I Seattle ventet nok en Tigerkollega med husrom til oss, og litt nede i veien lå motorsykkelverkstedet der jeg hadde bestilt service. Det ble en dyr affære på 550 amerikanske dollar, eller rundt 4800kr. I tillegg slurvet de og sjekket ikke alle punktene på lista. De fikk i alle fall til å stille ventilene riktigere, noe som resulterte i lavere bensinforbruk. Dessverre var den svært irriterende ulyden fra generatoren nok en gang tilbake. Verkstedet fant ikke ut av det, men en kyndig husvert ble med meg på jakt etter lyden, og sammen fant vi at årsaken lå i en slitt aksel inne i enheten. Litt epoxy løste problemet midlertidig. Clif, verten vår, ble med oss de neste dagene til Vancouver Island, der Tigereier nummer seks på reisen så langt ventet med hele familien og enda mer gjestfrihet. Clif gjorde noen utrolige stunts med den nye sykkelen, der han forsøkte etter beste evne å leke fotograf i høy fart. At slikt bør gjøres på oversiktlige steder kan han helt sikkert underskrive på etter noe heftige bakhjulsladder for å unngå trafikken foran, hele tiden med låst gasshåndtak og med kamera i høyre hånd. Vi nøt noen dager i familien Minnions hjem i Campbell River, der vi ble tatt med på familiens faste lørdagsutflukt - en affære som er svært interessant sett fra utsiden, når to tenåringer i verste trassalder og en hund med kaos som mellomnavn herjer fritt, mens far i huset som egentlig er perfeksjonist forsøker å holde en relativ orden i rekkene - og på fisketur i gode lakseelver. Vi rodde ned rolige strøk i hver vår pontongbåt og følte oss som verdens mest urbaniserte og dekadente liksomfiskere, noe som kanskje ikke var så langt unna sannheten. Kurs 180ºEtter en altfor kort tur inn på fastlandet i British Columbia dreide vi sørover for første gang på reisen. Et høyt "JiiiHaaa" i intercomen markerte at fra nå av ville breddegradene sakte men sikkert avta til null og så øke igjen over de neste månedene. Vi hadde nådd vårt nordligste punkt og begge følte det var på høy tid å begi seg mot Mexico. Nok en gang passerte vi gjennom Seattle, og denne gangen stoppet vi kun lenge nok til å bytte dekkene på Rocinante. De hadde gått rundt 13000 km og antatt en temmelig firkantet form etter alle milene på rette veier. Jeg var ikke fornøyd med at vi trengte nye dekk så fort, så vi gikk tilbake til Michelin T66 som vi hadde bedre erfaringer med. De siste dagene hadde vært preget av sterk varme, på det verste kjørte vi det meste av en dagsetappe i nærmere førti graders varme. Siden vi fortsatt brukte lånt originalsete - Corbin som leverte det nye setet til oss var i ferd med å bygge det om etter våre spesifikasjoner - ble det for ubehagelig å kjøre med sikkerhetsbuksene. Salen heller litt fremover, og dermed blir huden hele tiden holdt stram av svette på baksiden av lårene. En hel dag med den slitasjen var utrolig slitsomt og sårt, så det ble til at vi kjørte med vanlige bukser. Vi taklet varmen svært bra, selv med det nevnte problemet, og klarte over femti mil uten å føle oss utkjørte. Varmen fortsatte en dag syd for Seattle, og til og med på toppen av Mount Rainier, en av de høyeste og mest majestetiske vulkanene i nordvest, var temperaturen fin og sola varm. Dagen etter var det slutt og Mount St. Helens, vulkanen som i 1980 opplevde et av de kraftigste utbruddene i moderne tid, var ganske enkelt borte i tåka. Temperaturen sank til under ti svært fuktige grader på veien opp til et av utkikkspunktene, så vi snudde etter en lang kaffepause og så en video om den utrolige naturkatastrofen på et av informasjonssentrene i stedet.
Det var nesten solnedgang da vi kom ned fra Crater Lake, enda en kollapset vulkan, denne gang i Oregon, og vi kjørte med solen midt i mot. West lå foran oss og måtte ofte bruke venstre hånd som skygge for solen for å ha en mulighet til å se eventuelle rådyr i veikanten. Den norskættede, tidligere profesjonelle off-road kjøreren bodde i Eugene og hadde også invitert oss gjennom Tigerlista på internett. Samme morgen hadde han fungert som læremester da Bente og jeg lappet vår første punkterte slange etter at en skrue hadde entret bakdekket. Veien ned mot hovedtrafikkåren var svært kurvete og hadde vært morsom å kjøre hvis ikke jeg måtte myse så kraftig for å se noe i det hele tatt. I en av de mange nedoverbakkene kom vi over et skilt som varslet en ulykke lenger fremme. Vi sakket farten og rundt neste sving sto det parkert flere biler fra skogvoktertjenesten, og langs autovernet gikk det både politi og voktere og lette etter noe. Rett nedenfor sto en Harley Davidson på sidestøtten med knust vindskjerm og opprevne sidevesker men ellers noenlunde hel. I veien lå det en svart uformelig masse som først så ut som et dødt dyr. Vi fikk gåsehud på armene da det gikk opp for oss at det var en likpose på en båre. Under båren fløt det i ferskt blod. Vi ség forbi i sakte kino med bedende blikk fra en politimann som påminnelse om hvor forsiktige vi burde være. To hjelmer lå ved siden av båren, og siden det ikke var noen sykebil i nærheten, virket det sannsynlig at en hadde overlevd og var på vei til sykehuset. Det var et ekkelt og alarmerende syn og resten av turen hjem gikk i et enda roligere tempo enn tidligere.
ATV-moroVi forlot nok en utrolig gjestfri vert og satte kursen mot kysten av Oregon. Det første vi merket oss var temperaturendringen etter hvert som vi nærmet oss en kyststrekning som er veldig utsatt for tåkebanker. Vi hadde en grunn til å bli noen timer ekstra på Oregon-kysten. Mer enn 110 km av kyststrekningen er dekket av sanddyner, og i ekte amerikansk stil har det blitt gitt tilgang til å leke seg med motoriserte kjøretøy på deler av den. Jeg hadde ingen planer om å ta en 240 kg tung Rocinante ut i løssanden, men hadde blitt tipset om å leie ATV - en firehjuls motorsykkel som tar seg frem overalt. Kjøretøyet er utstyrt med kraftige hjul, automatisk gir med revers og solide fotbrett. Bente leide en 125 cc og jeg en 250 cc. Jeg ville ha det største de hadde, men de nektet å slippe meg til på den gigantiske 600-kubikkeren siden jeg var fersk i faget. Det var som å legge ut på norske fjellvidder i påsken. Enorme sanddyner bølget seg sydover langs kysten og det var fri ferdsel over mange kilometer. Etter den første bakken sprakk ansiktet mitt opp i et glis som skulle vare den timen vi var på tur. Bente kom etter med en bekymret mine og ropte at hun overhodet ikke hadde kontroll. Jeg kurset henne litt i vektfordeling og svingteknikk - for selv om jeg ikke hadde gjort det ført så var en kombinert erfaring fra motorsykkel og slalåmkjøring det som trengtes for å forstå prinsippet. Det gikk ikke lenge før smilet kom frem hos Bente også. Vi kunne hoppe og sladde så mye vi orket uten at det noen gang var fare for velt, og selv 250 kubikk var nok i massevis for meg som første gangs kjøretøy. Da Bente spurte om jeg ville ha en røykpause halvveis i turen, så jeg dumt på henne og erklærte at her skulle hvert sekund utnyttes. Etter en time var vi gjennomvåte av den kalde tåken som lå over oss, og jeg ble minnet på hvorfor jeg som liten trassig unge ikke ville inn fra akebakken om kvelden uansett hvor våt jeg var eller hvor blå leppene mine var. En time var ikke nok, men til over 300 kroner i leie for hver ATV ble det for dyrt å holde på lenger. Jeg kunne vanskelig huske sist gang jeg hadde hatt det så barnslig moro, så det var lett verdt pengene. CaliforniaVi ble stoppet på grensa til California, vår nittende stat, og måtte svare på spørsmål om vi hadde med oss frukt fra andre stater. Vi var kommet til den mest fanatiske miljøstaten i USA, der røyking er generelt ulovlig innendørs på alle offentlige steder og der biler blir stappet ekstra fulle av katalysatorer og andre rensemetoder. I Redwoodområdet var trærne av nesten uvirkelige dimensjoner, og vi nærmet oss berømte Highway One. Veien startet som et fyrverkeri av krappe svinger, og for første gang skrapte sideveskene i asfalten. De uendelige svingene rettet seg litt ut da vi kom ut til kysten, men med jevne mellomrom kastet veien seg innenlands ned i en ravine og opp igjen i en serie av hårnålssvinger. Strekningen lå ikke langt tilbake fra det beste vi har å tilby hjemme, og en annen god side ved veien er at temperaturen ofte ligger 10-12 grader lavere enn i innlandet. Baksiden av medaljen er at i årsaken til den lave temperaturen ligger ofte tåkebankene som kommer plutselig og voldsomt.
Etter å ha krysset den ikke ukjente Golden Gate-broen, ankom vi San Francisco på ettermiddagen 27 juli, og i tråd med den utrolige gjestfriheten vi alltid ble møtt med, hadde Terry, Tigereier nummer åtte, lagt nøkkelen under matten slik at vi kunne komme inn selv om han var på jobb. Terry kom hjem noen timer senere, og etter en rask introduksjon erklærte han at vi måtte ut å smake på det lokale ølet. Det var første gang vi besøkte en på vår egen alder som ikke hadde stor familie rundt seg, og selv om alle vertene så langt hadde vært svært hyggelige, hadde vi savnet noen som ville ta seg en tur på byen med oss og la det bli litt seint. Og det ble det. Et par dager senere forlot vi The Sunday Morning Ride - eller de hadde forlatt oss for lengst - og dreide inn i landet sammen med Patrick og Terry på hver sin Tiger. Sakte, men sikkert fikk jeg tryggheten tilbake og kunne nyte turen som gikk gjennom et fantastisk landskap langs smale grusveier og perfekte asfaltveier. Rakettene kunne kjøre for seg selv uten mer innblanding fra oss. San Francisco var den andre byen i USA vi hadde merket på kartet som et must, så vi er i byen enda noen dager til. Vi har kjørt alle de bratte bakkene, vært på marked i Chinatown, opplevd jazzfestival i North Beach, ruslet rundt i hippiestrøket Haight Ashbury og i homsestrøket Castro - der det er enda mer åpent homofilt enn vi hadde forestilt oss (Vi ankom strøket på motorsykler og Terry og jeg var likt kledd med samme MC-jakker og caps. Da Bente valgte å forlate oss for en liten stund, ble vi stående og se dumt på hverandre. Begge to viste hva alle andre tenkte når de så oss, og på andre siden av gata så jeg Bentes flir). Det er ikke tvil om at vi falt for den liberale og tolerante holdningen i byen, og med byens beliggenhet og arkitektur så seiler den opp som en av de største favorittbyene i vårt univers. Her fikk vi endelig også tilbake det nå ombygde Corbin-setet. Etter en prøvetur var vi kjempefornøyde, så det lånte setet ble returnert til Michigan. Jeg har laget en liten verktøykasse av et fire toms PVC-rør, festet i nedre kant av motoren rett bak forhjulet. Alt tungt verktøy er lagt inne i røret for å tyngdepunktet ned og frem. I tillegg installerte jeg varmehåndtak til en billig penge, men ikke spør hvorfor jeg valgte å gjøre det nå som vi skal inn i ekstremt varme strøk - Bente lurer fortsatt av og til på om jeg er vel bevart. Nå setter vi kursen sydover langs kysten mot Santa Barbara og Santa Monica, der flere Tigereiere og en motorsykkeljournalist har invitert oss til å bo. Vi skal til Grand Canyon og Las Vegas før vi forlater USA i slutten av august, men siden temperaturen i Las Vegas var 109º Fahrenheit eller rundt 43º Celsius ved siste sjekk, har vi utsatt innlandsturen så lenge som mulig. Det er jammen godt å ha varmehåndtak…
|
|
Home
|
