| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 01, Første etappe, Rocinantes ReiserStart: 25 mai 2000 i New York Endelig er vi på reise, ti måneder etter ideen ble sådd. Vi er i Duluth, en liten by i det sørvestlige hjørnet av Lake Superior, med over fem tusen kilometer bak oss, fire uker inn i turen. En uke i New York etterfulgt av en reise gjennom åtte stater har ristet det meste på plass og satt oss i reisemodus. New York
Vi ankom metropolen på ettermiddagen 25 mai, etter en lang dag med forsinkelser og lange bilkøer inn mot Manhattan. Rocinante ankom dagen etter til Newark, og vi valgte å la sykkelen bli der til vi forlot New York en uke senere. Det var ingen grunn til å ta den ut fra en trygg og billig parkering for å kjøre sykkel i en millionby der de fleste parkeringshus var for dyre eller nektet å ta i mot sykler av forsikringshensyn. New York var en opplevelse, og med norske tider i kroppene våre sovnet vi tidlig den første dagen og sto opp i soloppgangen. Vi ruslet rundt på Manhattan i timevis hver dag en hel uke, så noen få av turistattraksjonene, spiste frokost i Battery Park, så på folk og åt lunsj i Central Park, var på fotoutstillinger, gikk over Brooklyn Bridge og klippet håret mitt på en ekte barber shop, hvis noe kan kalles det. On the Road, endeligMot slutten av uken hadde vi fått nok av storby og lengtet
veldig etter å få Rocinante på veien. Vi møtte
opp grytidlig på Newark med all bagasjen for å være
klare til en lang dag hos tollen og med utpakking av sykkelen.
Papirene lå klare og jeg begav meg av gårde til fots
mot tollkontoret en kilometer unna. Uvant med slike oppgaver som
jeg er, forventet jeg meg alle slags problemer og forsinkelser.
Det var derfor med en viss engstelse jeg entret det bitte lille
lokalet og oppdaget til min glede at det ikke var kø ved
skranken. De to tollerne hilste smilende og jeg presenterte ærendet
mitt. Hos SAS Cargo fikk vi hjelp med verktøy og plass til å demontere kassen og sette sykkelen sammen igjen. Forhjulet var tatt av for å gjøre kassen lavere, og en grei trucksjåfør hjalp oss med å løfte sykkelen opp for å montere hjulet på igjen. Det var over tretti grader i skyggen, og to og en halv time i solen i full jobb fikk svetten til å renne. Da vi endelig hadde fått alt på plass og var på vei, var vi nær kokepunktet, både temperatur- og humørmessig. Kursen ble satt mot Framingham, en liten forstad til Boston, der ekskollega Dag Rune ventet med leilighet og invitasjon til å bli så lenge vi ville. Vi kom oss av motorveien så fort som mulig, og selv med det forsettet tok det halvannen time før vi begynte å få en følelse av å kjøre landevei. Denne første dagen på reise ga oss en introduksjon til hva vi kunne forvente oss i løpet av det neste året. Temperaturen lå over tretti grader de neste timene og vi drakk litervis med Cola og vann på de mange stoppene vi gjorde. Kjøreutstyr og sal var nytt og uprøvd, hvilket la litt ekstra frustrasjon til varmen, spesielt da det viste seg at ikke alt passet som det skulle og salen var litt feil for oss. Vi ble seks dager i Framingham, der jeg kjempet mot forkjølelse og regnet truet med å drukne Rocinante der den sto ubeskyttet på parkeringsplassen foran leilighetskomplekset. Vi fikk med oss en tur til Cape Cod, hvor millionærene konkurrerer om å ha det største sommerhuset, og ellers prøvde vi etter beste evne å komprimere bagasjen til å passe bedre. Uant av hvilken årsak så hadde mengden bagasje vokst siden prøveturen.
Etter en kort dagstur ankom vi Maine, der vi besøkte Dennis, en Tigereier vi var blitt kjent med gjennom en mailingliste for Triumph Tiger på Internett. I fjor deltok Dennis i et touringrally som kalles Ironbutt, et elleve dagers løp som dekker alle fire hjørnene av USA, en total distanse på 17000 km. I tillegg til selve løpet kjørte han fra Maine i det nordøstlige hjørnet til starten i California på tre dager, og som om ikke det var nok, kjørte han rett hjem etter målpassering. Totalt tilbakela han ca 23000 km på 17 dager, noe som krever et snitt på 1600 km i døgnet. Jeg spurte Dennis hvorfor han gjorde det. Han tenkte seg om og svarte, "Fordi det er der. Det kan gjøres, og når jeg er på veien så er det helt rått å strekke seg så langt det går an, og enda litt". Det glødet av øynene hans når han snakket om langdistansetouring, og vi flirte når han fortalte om noen venner han hadde kjørt med som brukte opp til et kvarter bare for å fylle bensin, fordi de måtte ha seg sigarett eller en brus, noe som irriterte ham grenseløst. Med et selvironisk flir innrømmet han at ingen ville kjøre sammen med han lenger, ikke en gang på en weekend tur til North Carolina, en distanse tur-retur på cirka 3000 km.. I det nordlige Maine og New Hampsire så vi fem elg i veikanten på under tre timer, hvilket er mye mer enn vi har sett i Norge på et helt år. Nå har vi innført at Bente holder et øye med venstre side av veien mens jeg tar høyre i områder der det er mye elg. Vi ble advart mot mye rådyr i det nordlige Michigan, og selv om vi bare så et eneste ett, var dyret ubehagelig nærme. En bråbrems hindret kollisjon. Americade - verdens største touringtreff
Tilfeldigvis snublet vi over Americade, i følge egen reklame verdens største mc-touringtreff. Treffet ble startet som et rent Gold-Wing-treff men har siden blitt utvidet til å godta alle typer sykler. Majoriteten består av Gold-Wing og HD, noe vi forsto ganske raskt etter som antall sykler på veien økte og det enten var HD-bikere uten kjøreutstyr (eller i høyden med en liten pottehjelm og skinnjakke) eller store busser - les Gold-Wing - ofte med tilhengere. Jeg ble etter hvert ganske irritert over alle HD'ene som ikke hilste når de passerte. Det virker som mer enn halvparten av alle sykler i denne delen av USA er HD, og av disse hilser kanskje en tredjedel. Over intercomen lot jeg Bente få høre hva jeg syntes om en slik ukultur, men midt i et skikkelig utbrudd brast jeg ut i latter. Det slo meg plutselig at de samme arrogante folkene som nektet å hilse på oss var på vei til et treff som egentlig dreide seg om en japanskprodusert motorsykkel. Neste HD vi møtte fikk hilsenen min ekstra tidlig, og det moret meg å se hvordan sjåføren låste blikket i horisonten og lot som han ikke så oss. Vi slet for å finne overnatting denne kvelden. Mer enn femti tusen sykler var forventet til treffet og vi var heldige da vi til slutt fant et lite sted som hadde en ledig hytte åtte mil fra treffplassen. Til og med her dominerte motorsyklene hotellparkeringene. Morgenen etter måtte vi rømme stedet for å kvitte oss med all myggen som prøvde, og lyktes i, å gjøre livet surt for oss. Inn mot treffplassen økte mengden sykler til vi til slutt var del av en saktegående kortesje. I sentrum av Lake George, en ellers liten og beskjeden småby i sørenden av innsjøen med samme navn, var kaoset komplett, og ved første anledning stoppet vi og fikk av oss noe av utstyret. Mange stoppet opp ved Rocinante for å ta sykkelen i nærmere ettersyn. Den skilte seg ut mest på grunn av de norske skiltene flankert av to norske flagg - montert opp ned ved en flau feiltagelse, men også på grunn av aluminiumskoffertene og frontsideveskene. Vi svarte på spørsmål om turen i øst og vest og lærte at de fleste amerikanere ser på alt sør for grensa til Mexico som livsfarlig. Jeg håper og tror de tar feil. Vi måtte til slutt innse at dersom vi ikke kom oss ut på veien i en fart ville vi renne vekk i varmen, så vi sa takk for oss og satte kursen vestover. Dagen var allerede gammel, men vi overrasket oss selv med å nå Niagara Falls i ellevetiden på kvelden, etter en dagsetappe på 700 km. I TuristfellaJeg har aldri i mitt liv kjøpt en typisk guidet tur, men selgeren i "Welcome to Niagara Falls"- senteret var dyktig. Selv om vi egentlig bare skulle få oss et kart over byen, så gikk vi ut derfra med billetter til en fire timers tur til 500 kr. stykket i lommen, ville protester fra Bente til tross. Hun har jobbet som turistguide og ante det verste, og hun fikk rett. Dagen etter åpnet himmelen seg en halv time før turen begynte, og innen vi var inne i bussen, der vi ble presentert for de andre turistene og måtte høre på vitser fra buss-sjåføren, var vi kliss våte. Etter fire timer i regn og tåke, med glimtvise syn av selve fossene - en på amerikansk side og en på kanadisk side, en tur i botanisk hage som erstatning for at vi ikke så annet enn skyer i utkikkstårnet og et klissvått bukseskritt pga en ødelagt regndress under båtturen inn i mot fossen, satt vi og ristet på hodet og tørket oss på hotellet. Jeg følte meg grundig lurt og lovet dyrt og hellig aldri å kjøpe en slik arrangert tur igjen. Bente bare lo og minnet meg på at hun hadde mye til gode på meg etter denne dagen. Vårt neste delmål var Midland, en liten by midt på Michigan-halvøya der Kevin, nok en Tigereier, ventet oss. Raskeste vei dit fra Niagara Falls er å kjøre tvers over det sørlige Ontario i Canada. Siden vi hadde vært på den kanadiske siden dagen før på "The tour of the Falls", så hadde vi allerede stempel i passet. Jeg hadde halvt ventet at jeg ville måtte si noe om sykkelen i tollen, men der tok jeg gledelig feil. De kastet ikke et blikk på den og slapp oss gjennom etter et raskt blikk i passene våre. Vi ble tre dager i Midland og fikk med oss en softballmatch i bedriftserien mellom firmaet Kevin jobber for og et annet, en match som startet seriøst men endte som gjørmebryting ettersom regnet fylte banen og Budweiser spillerne. En rask dagstur til Detroit løste også et lite men irriterende problem med generatoren på sykkelen, takket være en kyndig og erfaren mekaniker som likså godt tok en helsjekk når han først var i gang og nektet å ta betalt for jobben. Finnes virkelig slike mennesker? The Upper PeninsulaDe første to ukene gikk vi med en følelse av aldri å komme oss vekk fra folk. De østlige statene er tett befolket, og likeså er Michigan. Da vi krysset brua ved Mackinac City som deler Lake Michigan og Lake Huron og entret The Upper Peninsula, endret miljøet seg dramatisk. Denne delen av Michigan er veldig spredt befolket, og selv om området er større enn de fleste østlige statene, har den største byen Marquette ikke mer enn 24 000 innbyggere. Det meste av halvøya er dekket av skog og er, for oss nordmenn, flatt. Ikke så for the Yuppies, som innbyggerne her kaller seg, som er veldig stolte av fossefallene sine. Vi ble ledet inn til et av de største og betalte mange dollar for å se på noen liter vann som falt over en stein. Selvsagt er det ikke helt rettferdig, men vi ble litt lei av at det skal gjøres penger på alt mulig. Det er som en skulle selge billetter til Vøringsfossen, noe som vel de fleste nordmenn hadde reagert på. Vi har nå tilbakelagt over fem tusen kilometer og er godt i gang med reisen. Bagasjen er ristet på plass og fordelt riktigere enn tidligere, med mer vekt fremme og bedre utnyttelse av plassen. Det nye setet ble sendt tilbake til fabrikken for ombygging, mens vi reiste fra Midland med salen til Kevin. En kjede av folk som hjelper oss over Statene er godt å ha i denne perioden, som på mange måter er en innkjøring til mer utfordrende etapper senere på året. Det begynner å gå rutine i de daglige oppgavene, og selve pakkingen om morgenen har gått ned fra to timer til en halv time. Bente sørger for betaling for bensin mens jeg oppdaterer loggen, en liste med dagsetapper og bensinforbruk. Sykkelen har ikke brukt en dråpe olje og Scottoileren smører kjedet jevnt og trutt. Alle reservedelene som er montert under kåpa, sidedekslene og under salen sitter der de skal. Selv begynner vi å gli inn i reisemodus. Vi bor på moteller, noe som er veldig enkelt og behagelig. Sykkelen står parkert rett utenfor vinduet med alarm, skivelås og rattlås, så vi har ingen store søvnproblemer. Det tar ti minutter fra vi ankommer til alt er pakket ut på rommet. Innholdet i sideveskene foran er ting som vi ikke trenger på motellet og blir ganske enkelt forflyttet til aluminiumsveskene som er tomme når innerveskene er tatt ut. Både frontsideveskene og sidekoffertene blir igjen på sykkelen om natta. Det gir oss fire kolli å bære med oss; toppboks, tankveske og innervesker til sidekoffertene, i tillegg til hjelmer og hansker. Det er litt synd at åpningshjelmene vi bruker ikke kan låses fast på sykkelen pga av den avtagbare fronten. Det innebærer at de må være med oss overalt, noe som begrenser hvor mye spasering vi innlater oss på under pausene. Så langt, alt velSå langt har kveldene ofte blitt tilbrakt på motellrommet. I ekte amerikansk stil ligger gjerne de billigste overnattingsstedene langt fra bykjernen, der slikt i det hele tatt finnes. Det er slett ikke uvanlig at en god bar finnes tyve minutters kjøring fra byen. Vi besøkte et slikt sted i Framingham og ble lettere sjokkert over at antall biler og sykler på utsiden av baren nesten oversteg antall fulle folk på innsiden. Hadde noe slikt forekommet hjemme, hadde politiet gjort storfangst når baren stengte. Her er det mer eller mindre godtatt, selv om promillekjøring er forbudt ved lov. Du er imidlertid ille ute dersom noe skjer. Vi har i alle fall blitt enige om å holde oss unna veiene på lørdags kveld og søndags morgen, for å gjøre det lille vi kan for å unngå å møte noen av bargjestene på vei hjem. Siden motellene ligger langt borte fra der det skjer noe, og siden vi ikke har tilpasset oss den amerikanske drikke- og kjørekulturen, blir det mye innesitting. Det gjør oss ingenting, men av og til savner vi muligheten til å gå ut fra hotellet og rett inn i bykjernen, der barene og pubene ligger side om side. De fleste dagene er vi slitne etter lange økter og mange inntrykk, og da er det godt å sitte inne med e-mail tilgjengelig - når det er mulig, fotoeditering, skriving og en og annen dårlig film på tv.
Nå har vi akkurat ankommet Duluth, som på tross av sin beskjedne størrelse er verdens største ferskvannshavn, har et veldig attraktivt og sjelden konsentrert downtown og er byen der produsenten av kjøreutstyret vårt, Aerostich, holder til. Jeg gikk nesten amok i butikken, som er en av verdens beste forhandlere av langdistanse kjøreutstyr og mc-tilbehør. Et lite termometer og en Sigma sykkelcomputer sitter på dashbordet sammen med verdensradioen - som er montert på egen brakett med tilkobling til intercomen, noe som er godt å ha når vi skal krysse de åpne slettene vest for oss. Så langt har vi holdt oss unna GPS, radar- og laserdetektor, værradio, CB-radio for kontakt med lastebilene som har all mulig informasjon, og mye mer vi har blitt anbefalt av andre langdistansekjørere å anskaffe oss. Så langt! Vi blir her noen dager og besøker butikken noen ganger til, der nye tanksidevesker blir spesialsydd for oss og Bente får omsydd jakken sin, før vi krysser Amerikas lengste rettstrekning langs veien, en strekning på 175 km uten en eneste sving i Nord Dakota. Deretter blir det ranching i Wyoming og naturopplevelser i Yellowstone nasjonalpark. Montana kaller på oss i det fjerne…
|
|
Home
|
