| Home Links E-mail: mail at dagjen.no |
Artikkelserien ble publisert månedlig i MC-Avisa
i løpet av reisen.
|
Del 00 Med Rocinante langs den Pan-amerikanske hovedveien"Tar du med en liter melk når du er på butikken, Dag?" ropte Bente fra kjøkkenvinduet. "Jada, klart det," svarte jeg og glemte det i neste sekund. I hodet mitt svirret tusen tanker om hvordan i all verden vi skulle få plass til alt som sto på sjekklista, og hvor i all verden alle reservedelene skulle festes og verktøyet plasseres. Månedene som var gått siden planene om Drømmereisen på to hjul ble lagt frem første gang, hadde tatt sin toll på konsentrasjonen min. Kanskje ikke så rart; Et helt år skal vi være på reise, tredve til førti tusen kilometer skal tilbakelegges på motorsykkel gjennom femten land som strekker seg fra 50º nord til 40º syd.
I slutten av mai setter vi Rocinante - Triumph Tigeren vi oppkalte etter Don Quixotes hest - på flyet og sender den og oss selv til New York. Etter noen dagers akklimatisering og storbyferie reiser vi nord-vestover i retning British Columbia i Canada, det nordligste punktet på ruten vår. Når vi setter kursen sydover, vil det sakte men sikkert fortsette i samme retning resten av året vi er på reise, helt til vi når Ushuaia - Chiles omvendte svar på Kirkenes - det amerikanske kontinentets sydligste by og endestasjon på den Pan-amerikanske hovedveien. Mellom ytterpunktene vil vi blant annet oppleve Yosemite nasjonalpark i Rocky Mountains, Gran Canyon i Arizona, fargerike gammelhippier i San Fransico, Baja Californias uendelige grusveier, Copper Canyon i det nordlige Mexico - fem ganger større enn Gran Canyon, mayaruiner på Yucatan og i Guatemala og hvite strender i Costa Rica. Etter en flytur fra Panama til enten Colombia eller Ecuador - det finnes ikke vei mellom Panama og Colombia selv om Helge Pedersen nektet å godta det en gang på åttitallet - fortsetter reisen gjennom inkaenes gamle hovedstad Cusco i Peru, Bolivianske Andesfjell, saltsletter i Chile og pampas i Argentina før vi ankommer "The end of the world" i Ushuaia på andre siden av myteomspunne Patagonia og Ildlandet. I Ushuaia trekker vi pusten dypt, ser på hverandre, datoen og bankkontoen, og setter kursen nordover igjen. En eller annen gang ender vi sannsynligvis i Buenos Aires der vi skaffer transport til oss og Rocinante til Madrid, men det er så langt frem at det ikke er verdt å tenke på. Vi er et gift par, hun er 32, han er 36, og begge er snart uten jobb og uten eget sted å bo. For halvannet år siden var vi nyetablert på Stathelle i nedre Telemark, vi hadde gode jobber og ingenting tydet på at vi skulle snu opp ned på livet med det første. Bente jobbet hos sin far i blikkenslagerbransjen og som sekretær gjennom Manpower, og jeg drev med navigasjon på seismikkfartøyer - en jobb du sannsynligvis aldri har hørt om. Etter syv år i jobben var jeg klar for et skifte, og da firmaet gikk ut med tilbud til de ansatte om en økonomisk sluttpakke bare en uke etter at jeg hadde søkt om ett års permisjon, ventet jeg ikke lenge før jeg slo til og sa opp jobben. På et blunk hadde vi skaffet til veie midlene som trengtes for å gjennomføre drømmereisen. Bente sa ganske enkelt i fra til sine respektive arbeidsgivere at hun ville være utilgjengelig en "viss" tid fremover. Avgjørelsen var lettere å ta siden vi til sammen har ganske lang erfaring i å reise; Bente jobbet noen år som turistguide i Spania og Hellas, og jeg brukte året etter endt utdanning til å reise med seilbåt og ryggsekk til Karibien og Søramerika. Da vi ble sammen fortsatte vi å reise årlig til steder som Mexico, Australia og Hellas, men alltid var det med klokken tikkende i bakhodet, og vi fablet stadig - som de fleste har gjort - og med økende iver om å gjøre en virkelig lang reise, noe vi fikk en forsmak på under et seks måneder langt opphold i Spania for to år siden.
Da planene begynte å ta form - under en tur til Lofoten sist sommer på Rocinante - virket det hele så enkelt. Alt vi trengte å gjøre var å bestemme oss for om vi skulle kjøpe sykkel i USA eller frakte vår egen, bestille billetter og reise, for som en gammel ringrev i faget en gang skal ha sagt det, "Å reise jorden rundt på motorsykkel er ikke verre enn å kjøre ned til den lokale puben, det tar bare lenger tid." Jeg tror nesten det kunne vært gjort så enkelt også, men vi valgte den lange veien til et nogenlunde godt forberedt prosjekt. For det kan trygt kalles et prosjekt. Det har gått mange måneder siden sluttavtalen med jobben ble inngått, og den tiden har stort sett blitt brukt til å grave frem informasjon og forberede oss. Vi kunne ikke ganske enkelt bla opp i NAF's internettsider og bruke informasjonen der om utenlandsferie med bil. Ingen reiser med norske kjøretøy utenfor Europa, spesielt ikke i Amerika. Hvorfor skal man det når man kan selge sin egen motorsykkel hjemme, kjøpe en ny i Statene og ha en romslig reisekasse utenom? Når vi allikevel valgte å frakte Rocinante over, så var det av flere årsaker; Vi kunne klargjøre sykkelen på forhånd, vi visste hva vi hadde men ikke hva vi ville fått, vi kunne reise med norske skilt i Søramerika i stedet for amerikanske - en fordel siden amerikaneres popularitet ute i verden ser ut til å være omvendt proposjonal med graden av utenrikspolitisk innblanding - og sist men ikke minst, vi ville reise med en sykkel som har blitt bortimot et symbol for oss etter titalls tusen kilometer gjennom Spania og Norge. Prisen er imidlertid høy, eller rettere sagt, den kan bli høy, siden ingen norske forsikringselskaper ville forsikre en norsk sykkel utenfor Europa. Til slutt fant vi frem til et amerikansk selskap som spesialiserer seg på forsikring av utenlandske sykler på gjennomreise, og dermed sikret vi oss for delen av oppholdet som strekker seg over USA og Canada. Når vi passerer grensen til Mexico er det mest sannsynlig slutt på den tryggheten. Da reiser vi på eget ansvar uten en gang å ha tyveriforsikret den - grunnet norske importavgifter - svært dyre sykkelen. Da vi drømte om reisen sist sommer, både på Lofotenturen og senere i hengekøyen bak huset vårt, var det det enkle, bohemaktige livet vi så for oss, med en pils i handa utenfor en taberna i Andesfjellene, slumrende i en hengekøye på Costa Ricas stillehavskyst eller susende over slettelandskapet i Montana med Rocky Mountains som bakgrunn. Vi så i allefall ikke for oss en technoverden med internett og bærbar pc, men da realitetene kom på bordet innså vi at det ville være vanskelig å klare seg uten. Dagens kommunikasjonsmidler gjør at med digitalt kamera og en mini-bærbar kan vi overføre bilder og artikler til vår egen hjemmeside og til herværende avis mye raskere og enklere enn med konvensjonelle, eller skal jeg si gammeldagse, metoder. Vi har brukt internett i alle faser av forberedelsene og gjort oss svært avhengige av den nye teknologien. Det betyr ikke at vi vil henge oss på nettet hver dag, men at vi kan hente og sende mail med noen ukers mellomrom, skrive artikler og redigere hjemmesidene samt lagre de store mengdene med bilder vi kommer til å ta. Men med backupmedium og alle kabler blir det en utfordring å forsvare at vi tar det med, for ikke å snakke om å pakke det hele forsvarlig og kompakt. Men det viktigste i forberedelsene har naturlig nok vært motorsykkelen. Det er den som skal sørge for at vi tilbakelegger avstander som nesten tilsvarer jordas omkrets ved ekvator. Utgangspunktet burde være bra; En Triumph Tiger går under betegnelsen Dual Sport, alias elefantsykkel, det første grunnet sine miksede egenskaper, det siste mer betegnende på størrelsen. Den har lang fjæringsvei, oppreist kjørestilling og god bakkeklaring kombinert med en tresylindret vannkjølt motor på 900 cm3 som er tunet for bra dreimoment og effekt gjennom det meste av turtallsregisteret. Den er ingen ren offroader, til det er den for tung og har for høyt tyngdepunkt, men den har akseptable egenskaper innen det meste den blir utsatt for, noe som gjør den til en bortimot ideell touringmaskin for to mennesker siden vi kan forvente at asfalten tar slutt mange ganger i løpet av reisen. For å være best mulig forberedt gjennomgår sykkelen en full oppgradering og service hos verkstedet jeg bruker til vanlig. Noe av det som er gjort både hos forhandler og tidligere er; gaffelfjærene erstattet med 'heavy duty'-fjærer og brukt tykkere gaffelolje, bakdemper stivet opp til maks forspenning, Scottoiler montert for automatisk kjedesmøring, batteri og koblinger forseglet i best mulig grad, montert veltebøyler, ekstra bensinfilter og tyverialarm, sjekket og sikret alle bolter og sjekket og eventuelt byttet alle slitedeler, for å nevne noe. Annet ekstrautstyr som vi har skaffet oss er intercom, aluminiumskofferter, vanntette tanksidevesker, tankveske og stor toppboks.
Rocinante har allerede 32000km på triptelleren, en distanse vi har unnagjort på to sesonger, hvorav store deler under Spania-oppholdet. Det var der nede at motorsykkeltouring for alvor kom i søkelyset for oss. Etter å ha eid to gamle sykler i min da åtte år lange karriere som motorsyklist, en Suzuki GS750 og en Suzuki Katana 1100, gikk jeg endelig til innkjøp av en ny Tiger 1998-modell i Spania. Vi dro til Spania med planer om å bo der og lære mer av språket - begge snakket litt spansk fra før - og etterhvert tok oppholdet mer og mer form av en lang reise. Tigern førte oss gjennom det meste av Andalusía og Mallorca, og jeg drømte stadig sterkere om å gjøre en lengre ekspedisjon, en drøm som hadde ligget langt bak i hodet mitt helt siden begynnelsen av nitti-tallet da jeg var på Helge Pedersens lysbildeshow "10 år på 2 hjul" i Skien. Den gang var Bergen det lengste jeg hadde kjørt på mc - en distanse på 45 mil fra Porsgrunn - og turen huskes best for wobblingen i Vågslidtunellen, den bitende kulden over Haukelifjell og det evigvarende regnet, dårlig utstyrt som jeg var klesmessig med en students budsjett. Det ble ikke bedre første sommeren Bente og jeg var sammen da vi satset på å kjøre Katanaen til Lofoten, en planlagt fire ukers telttur som grunnet værforholdene - Lofoten opplevde sin verste sommer i manns minne, og det sier litt - og vår halventusiastiske innstilling til å kjøre langt, endte med tre netter i telt og resten av ferien på hytter i den sørnorske og svenske skjærgården. Etter Spania var holdningen imidlertid en annen, og jeg hamstret inn bøker skrevet av store mc-eventyrere og leste, drømte og antydet stadig sterkere at jeg var lysten på det store spranget. Bente var den av oss som ivret mest for å reise til Spania og også den som i lengst tid hadde hatt lyst til å reise virkelig langt og lenge, eventyrlysten som hun alltid har vært, men denne gangen tok det tid å overtale henne, forståelig nok, siden vi fortsatt hadde esker som ikke var pakket ut etter siste flytting. Eventyrlysten vant imidlertid til slutt, og snart var vi like ivrige begge to. Men for å spore tilbake til sykkelen; I tillegg til arbeidet som er gjort trengte vi å utstyre oss med det mest vitale av reservedeler og verktøy, igjen med plass- og vektbegrensingen i mente. Noe av det som står på reservedelslisten er klutsj- og bremsehendler, pakningsett, gassvaier, kjedelenker, hjullager, simringer, slanger, elektriske kabler og koblinger, lyspærer, sikringer og plugger og andre småting som blir foreslått av verkstedet og som vi tar oss plass til. Av verktøy tar vi med oss et lite skrallesett, bits i alle formater, skiftnøkkel, tenger, pluggnøkkel, liten jekk(fungerer sammen med sidestøtten som erstatning for midtstøtten), dekkspaker og lappesaker, liten sykkelpumpe, nøkler til fjerning av hjul, utvalgte sider av servicehåndboka, lite multimeter, tape, kabelstrips, ståltråd, tynt tau og hvem vet hva mer - eller mindre dersom vi finner at det blir for tungt. Så var det resten da. I tillegg til de moderne kommunikasjonsmidlene, verktøyet og reservedelene så skal vi jo ha med oss de vanlige tingene man trenger på reise, selv om det blir et minimumsutvalg. Én bukse får holde til meg, mens Bente får ta med seg skjørt eller kjole og høyhælte sko - visse ting rører man ikke ved. Undertøy må vi tåle å vaske for hånd på hotellene langs veien, slik at vi kan klare oss med tre-fire skift. Klærne våre vil uansett bli byttet ut underveis. Teltet og soveposene blir hjemme. Kjørejakkene som vi kjøper i USA har fleece innerjakker som komprimeres til nesten ingenting, dermed trenger vi ikke gensere. Et par skjorter i lett materiale går forhåpentlig gjennom nåløyet. Det varme undertøyet er av den lette sorten. Et par lette sko får holde, i tillegg til kjørestøvler og til nød veldig lette sandaler. Toalettartiklene blir av det enkle slaget. Vi tar med en kortstokk, reisebackgammon og lesestoff - boklesere som vi er, men maks én bok hver som byttes ut når den er ferdiglest. Guidebøker blir også byttet ut etterhvert, kart likeså. Badetøy og lette regnjakker går også gjennom nåløyet, men vi får klare oss med ett håndkle, muligens to dersom de er veldig små - hotellene har allikevel det vi trenger. Jeg insisterer på at verdensradioen min skal med (jeg blir en guttunge i nærheten av små elektroniske kvasinyttegjenstander som sier pling, og jeg har sett prisen på det aller siste av ultrasmå gps-mottakere i USA. Hmm, kan jo være kjekt å ha når vi skal finne fram til ... Los Angeles), og foran i sideveskene på tanken bør vi reservere plass til kanner med ekstra vann og bensin. Papirene våre, som inkluderer pass, sertifikat, forsikringsbevis, vognkort, vaksinasjonspapirer og kopier av alt sammen tar også plass. Det eneste jeg er sikker på, er at det blir vanskelig å holde løftet vi har gitt oss selv om ikke å fylle opp alle veskene til bristepunktet. Reiseruten blir også et kompromiss oss i mellom. Selv om vi har vært samboende i fem år så er vi to individualister med egne forventninger til turen. Når jeg drømmer om en varm amerikansk fjellstue der vi skuer over Rocky Mountains med en konjakk innabords etter en lang dagsetappe, fantaserer Bente om tropenetter og hvite sandstrender - dog gjerne med en konjakk hun også, og da jeg foreslo at vi la turen om Prudhoe Bay i Alaska - det nordligste kjørbare punktet på kontinentet, foreslo Bente at det gjorde vi ... ikke. Argumentet jeg ble møtt med, som jeg motvillig måtte si meg enig i, var at året vi er på reise skal være mer enn lange dagsetapper for å vinne kampen mot klokka (som vi har tenkt å legge igjen hjemme - billedlig talt), og at vi skal kunne ta oss tid til å si "Hmm, her var det vakkert. Skal vi bli en uke eller tre?". Vi har heldigvis reist mye sammen, og interessekonfliktene har blitt sjeldnere med årene. Mens begeistring og stress har vært hovedingrediensene under forberedelsene våre, så har det i blant også kommet stikk av tvil. Gjør vi det rette når vi sier opp jobbene, selger huset og går løs på et såpass usikkert eventyr? Mye kan gå galt, og blandt de mange reaksjonene fra venner og familie har det også dukket opp ett og annet kritisk spørsmål som har fått oss til å tvile på oss selv. "Tar dere virkelig sjansen på å reise gjennom Latinamerika på en Triumph - et motorsykkelmerke som er en lilleputt i forhold til de store og som har svært lange avstander mellom hvert verksted - når dine kunnskaper som mekaniker kan betegnes som ... manglende? Hva med trafikken der nede, er det ikke den sterkestes rett som gjelder, der en motorsykkel er en pygmé blandt giganter? Skal dere virkelig reise med en sykkel verdt et sekssifret beløp, uten å ha forsikring, i områder der man hører om banditter som venter med våpen i hånd bak hver stein? Hva dersom en av dere blir lei og vil hjem? Hva dersom sykkelen bryter sammen og ikke er reparerbar?" Hva, hvordan, hvorfor? Spørsmål som vi ikke kan gi fullgode svar på, bare et vagt; Nei, vi vet ikke hva vi begir oss ut på. Hvordan kan vi det når vi aldri har gjort det før? Vent noen måneder så skal vi gi deg svaret på om det var verdt det. Det er bare å riste av seg tvilen og glede seg sinnsykt til avreise. Hva vil året bringe oss? Jeg tror vi kommer til å oppleve det meste av det en opplever i løpet av et vanlig år; glede og sinne, grå og flotte dager, krangler og skjønn forening, kjedsommelighet og moro, til tider lyst til å droppe alt og reise hjem, andre ganger aldri ville hjem - bare reise evig. Men fremfor alt kommer vi til å oppleve den fantastiske følelsen av å være på reise mot noe nytt og spennende hver dag, av å få lov til å dyrke to store lidenskaper i livet - reise og kjøre motorsykkel - samtidig, og oppleve landskap i evig endring mikset med nye og spennende kulturer og møter med en og annen nedstøvet motorsyklist ute i samme ærend. Det er en unik sjanse, en sjanse vi får én gang og kanskje vil angre på resten av livet dersom vi ikke tar. Målet er Ushuaia, men Ushuaia er ikke mer spennende enn Kirkenes i så måte. Det er veien dit som blir spennende, og den blir til mens vi ... kjører. Jeg rusler bortover mot butikken for å kjøpe det
jeg hadde glemt. I mitt indre er vi på vei gjennom Rocky
Mountains, og jeg kan høre vinden som suser og motoren
som brummer jevnt, ikke et menneske eller en bil er i sikte, vi
er helt alene i et motorsykkelparadis, veien svinger seg i perfekte
kurver mellom toppene, det føles som å sveve - du
vet den følelsen en av og til får når det er
perfekt harmoni mellom deg selv og sykkelen.... |
|
Home
|
