Del 00 Med Rocinante langs den Pan-amerikanske hovedveien
"Tar du med en liter melk når du er
på butikken, Dag?" ropte Bente fra kjøkkenvinduet.
"Jada, klart det," svarte jeg og glemte det i neste
sekund. I hodet mitt svirret tusen tanker om hvordan i all verden
vi skulle få plass til alt som sto på sjekklista,
og hvor i all verden alle reservedelene skulle festes og verktøyet
plasseres. Månedene som var gått siden planene om
Drømmereisen på to hjul ble lagt frem første
gang, hadde tatt sin toll på konsentrasjonen min. Kanskje
ikke så rart; Et helt år skal vi være på
reise, tredve til førti tusen kilometer skal tilbakelegges
på motorsykkel gjennom femten land som strekker seg fra
50º nord til 40º syd.
 |
Reiseruten |
I slutten av mai setter vi Rocinante - Triumph Tigeren vi oppkalte
etter Don Quixotes hest - på flyet og sender den og oss
selv til New York. Etter noen dagers akklimatisering og storbyferie
reiser vi nord-vestover i retning British Columbia i Canada, det
nordligste punktet på ruten vår. Når vi setter
kursen sydover, vil det sakte men sikkert fortsette i samme retning
resten av året vi er på reise, helt til vi når
Ushuaia - Chiles omvendte svar på Kirkenes - det amerikanske
kontinentets sydligste by og endestasjon på den Pan-amerikanske
hovedveien. Mellom ytterpunktene vil vi blant annet oppleve Yosemite
nasjonalpark i Rocky Mountains, Gran Canyon i Arizona, fargerike
gammelhippier i San Fransico, Baja Californias uendelige grusveier,
Copper Canyon i det nordlige Mexico - fem ganger større
enn Gran Canyon, mayaruiner på Yucatan og i Guatemala og
hvite strender i Costa Rica. Etter en flytur fra Panama til enten
Colombia eller Ecuador - det finnes ikke vei mellom Panama og
Colombia selv om Helge Pedersen nektet å godta det en gang
på åttitallet - fortsetter reisen gjennom inkaenes
gamle hovedstad Cusco i Peru, Bolivianske Andesfjell, saltsletter
i Chile og pampas i Argentina før vi ankommer "The
end of the world" i Ushuaia på andre siden av myteomspunne
Patagonia og Ildlandet. I Ushuaia trekker vi pusten dypt, ser
på hverandre, datoen og bankkontoen, og setter kursen nordover
igjen. En eller annen gang ender vi sannsynligvis i Buenos Aires
der vi skaffer transport til oss og Rocinante til Madrid, men
det er så langt frem at det ikke er verdt å tenke
på.
Vi er et gift par, hun er 32, han er 36, og begge er snart uten
jobb og uten eget sted å bo. For halvannet år siden
var vi nyetablert på Stathelle i nedre Telemark, vi hadde
gode jobber og ingenting tydet på at vi skulle snu opp ned
på livet med det første. Bente jobbet hos sin far
i blikkenslagerbransjen og som sekretær gjennom Manpower,
og jeg drev med navigasjon på seismikkfartøyer -
en jobb du sannsynligvis aldri har hørt om. Etter syv år
i jobben var jeg klar for et skifte, og da firmaet gikk
ut med tilbud til de ansatte om en økonomisk sluttpakke
bare en uke etter at jeg hadde søkt om ett års permisjon,
ventet jeg ikke lenge før jeg slo til og sa opp jobben.
På et blunk hadde vi skaffet til veie midlene som trengtes
for å gjennomføre drømmereisen. Bente sa ganske
enkelt i fra til sine respektive arbeidsgivere at hun ville være
utilgjengelig en "viss" tid fremover. Avgjørelsen
var lettere å ta siden vi til sammen har ganske lang erfaring
i å reise; Bente jobbet noen år som turistguide i
Spania og Hellas, og jeg brukte året etter endt utdanning
til å reise med seilbåt og ryggsekk til Karibien og
Søramerika. Da vi ble sammen fortsatte vi å reise
årlig til steder som Mexico, Australia og Hellas, men alltid
var det med klokken tikkende i bakhodet, og vi fablet stadig -
som de fleste har gjort - og med økende iver om å
gjøre en virkelig lang reise, noe vi fikk en forsmak på
under et seks måneder langt opphold i Spania for to år
siden.
 |
Oss, trygt hjemme på
Stathelle. |
Da planene begynte å ta form - under en tur til Lofoten
sist sommer på Rocinante - virket det hele så enkelt.
Alt vi trengte å gjøre var å bestemme oss for
om vi skulle kjøpe sykkel i USA eller frakte vår
egen, bestille billetter og reise, for som en gammel ringrev i
faget en gang skal ha sagt det, "Å reise jorden rundt
på motorsykkel er ikke verre enn å kjøre ned
til den lokale puben, det tar bare lenger tid." Jeg tror
nesten det kunne vært gjort så enkelt også,
men vi valgte den lange veien til et nogenlunde godt forberedt
prosjekt. For det kan trygt kalles et prosjekt. Det har gått
mange måneder siden sluttavtalen med jobben ble inngått,
og den tiden har stort sett blitt brukt til å grave frem
informasjon og forberede oss. Vi kunne ikke ganske enkelt bla
opp i NAF's internettsider og bruke informasjonen der om utenlandsferie
med bil. Ingen reiser med norske kjøretøy utenfor
Europa, spesielt ikke i Amerika. Hvorfor skal man det når
man kan selge sin egen motorsykkel hjemme, kjøpe en ny
i Statene og ha en romslig reisekasse utenom? Når vi allikevel
valgte å frakte Rocinante over, så var det av flere
årsaker; Vi kunne klargjøre sykkelen på forhånd,
vi visste hva vi hadde men ikke hva vi ville fått, vi kunne
reise med norske skilt i Søramerika i stedet for amerikanske
- en fordel siden amerikaneres popularitet ute i verden ser ut
til å være omvendt proposjonal med graden av utenrikspolitisk
innblanding - og sist men ikke minst, vi ville reise med en sykkel
som har blitt bortimot et symbol for oss etter titalls tusen kilometer
gjennom Spania og Norge. Prisen er imidlertid høy, eller
rettere sagt, den kan bli høy, siden ingen norske forsikringselskaper
ville forsikre en norsk sykkel utenfor Europa. Til slutt fant
vi frem til et amerikansk selskap som spesialiserer seg på
forsikring av utenlandske sykler på gjennomreise, og dermed
sikret vi oss for delen av oppholdet som strekker seg over USA
og Canada. Når vi passerer grensen til Mexico er det mest
sannsynlig slutt på den tryggheten. Da reiser vi på
eget ansvar uten en gang å ha tyveriforsikret den - grunnet
norske importavgifter - svært dyre sykkelen.
Da vi drømte om reisen sist sommer, både på
Lofotenturen og senere i hengekøyen bak huset vårt,
var det det enkle, bohemaktige livet vi så for oss, med
en pils i handa utenfor en taberna i Andesfjellene, slumrende
i en hengekøye på Costa Ricas stillehavskyst eller
susende over slettelandskapet i Montana med Rocky Mountains som
bakgrunn. Vi så i allefall ikke for oss en technoverden
med internett og bærbar pc, men da realitetene kom på
bordet innså vi at det ville være vanskelig å
klare seg uten. Dagens kommunikasjonsmidler gjør at med
digitalt kamera og en mini-bærbar kan vi overføre
bilder og artikler til vår egen hjemmeside og til herværende
avis mye raskere og enklere enn med konvensjonelle, eller skal
jeg si gammeldagse, metoder. Vi har brukt internett i alle faser
av forberedelsene og gjort oss svært avhengige av den nye
teknologien. Det betyr ikke at vi vil henge oss på nettet
hver dag, men at vi kan hente og sende mail med noen ukers mellomrom,
skrive artikler og redigere hjemmesidene samt lagre de store mengdene
med bilder vi kommer til å ta. Men med backupmedium og alle
kabler blir det en utfordring å forsvare at vi tar det med,
for ikke å snakke om å pakke det hele forsvarlig og
kompakt.
Men det viktigste i forberedelsene har naturlig nok vært
motorsykkelen. Det er den som skal sørge for at vi tilbakelegger
avstander som nesten tilsvarer jordas omkrets ved ekvator. Utgangspunktet
burde være bra; En Triumph Tiger går under betegnelsen
Dual Sport, alias elefantsykkel, det første grunnet sine
miksede egenskaper, det siste mer betegnende på størrelsen.
Den har lang fjæringsvei, oppreist kjørestilling
og god bakkeklaring kombinert med en tresylindret vannkjølt
motor på 900 cm3 som er tunet for bra
dreimoment og effekt gjennom det meste av turtallsregisteret.
Den er ingen ren offroader, til det er den for tung og har for
høyt tyngdepunkt, men den har akseptable egenskaper innen
det meste den blir utsatt for, noe som gjør den til en
bortimot ideell touringmaskin for to mennesker siden vi kan forvente
at asfalten tar slutt mange ganger i løpet av reisen. For
å være best mulig forberedt gjennomgår sykkelen
en full oppgradering og service hos verkstedet jeg bruker til
vanlig. Noe av det som er gjort både hos forhandler og tidligere
er; gaffelfjærene erstattet med 'heavy duty'-fjærer
og brukt tykkere gaffelolje, bakdemper stivet opp til maks forspenning,
Scottoiler montert for automatisk kjedesmøring, batteri
og koblinger forseglet i best mulig grad, montert veltebøyler,
ekstra bensinfilter og tyverialarm, sjekket og sikret alle bolter
og sjekket og eventuelt byttet alle slitedeler, for å nevne
noe. Annet ekstrautstyr som vi har skaffet oss er intercom, aluminiumskofferter,
vanntette tanksidevesker, tankveske og stor toppboks.
 |
Noenlunde pakket og klare
på Herøya i Porsgrunn |
Rocinante har allerede 32000km på triptelleren, en distanse
vi har unnagjort på to sesonger, hvorav store deler under
Spania-oppholdet. Det var der nede at motorsykkeltouring for alvor
kom i søkelyset for oss. Etter å ha eid to gamle
sykler i min da åtte år lange karriere som motorsyklist,
en Suzuki GS750 og en Suzuki Katana 1100, gikk jeg endelig til
innkjøp av en ny Tiger 1998-modell i Spania. Vi dro til
Spania med planer om å bo der og lære mer av språket
- begge snakket litt spansk fra før - og etterhvert tok
oppholdet mer og mer form av en lang reise. Tigern førte
oss gjennom det meste av Andalusía og Mallorca, og jeg
drømte stadig sterkere om å gjøre en lengre
ekspedisjon, en drøm som hadde ligget langt bak i hodet
mitt helt siden begynnelsen av nitti-tallet da jeg var på
Helge Pedersens lysbildeshow "10 år på 2 hjul"
i Skien. Den gang var Bergen det lengste jeg hadde kjørt
på mc - en distanse på 45 mil fra Porsgrunn - og turen
huskes best for wobblingen i Vågslidtunellen, den bitende
kulden over Haukelifjell og det evigvarende regnet, dårlig
utstyrt som jeg var klesmessig med en students budsjett. Det ble
ikke bedre første sommeren Bente og jeg var sammen da vi
satset på å kjøre Katanaen til Lofoten, en
planlagt fire ukers telttur som grunnet værforholdene -
Lofoten opplevde sin verste sommer i manns minne, og det sier
litt - og vår halventusiastiske innstilling til å
kjøre langt, endte med tre netter i telt og resten av ferien
på hytter i den sørnorske og svenske skjærgården.
Etter Spania var holdningen imidlertid en annen, og jeg hamstret
inn bøker skrevet av store mc-eventyrere og leste, drømte
og antydet stadig sterkere at jeg var lysten på det store
spranget. Bente var den av oss som ivret mest for å reise
til Spania og også den som i lengst tid hadde hatt lyst
til å reise virkelig langt og lenge, eventyrlysten som hun
alltid har vært, men denne gangen tok det tid å overtale
henne, forståelig nok, siden vi fortsatt hadde esker som
ikke var pakket ut etter siste flytting. Eventyrlysten vant imidlertid
til slutt, og snart var vi like ivrige begge to.
Men for å spore tilbake til sykkelen; I tillegg til arbeidet
som er gjort trengte vi å utstyre oss med det mest vitale
av reservedeler og verktøy, igjen med plass- og vektbegrensingen
i mente. Noe av det som står på reservedelslisten
er klutsj- og bremsehendler, pakningsett, gassvaier, kjedelenker,
hjullager, simringer, slanger, elektriske kabler og koblinger,
lyspærer, sikringer og plugger og andre småting som
blir foreslått av verkstedet og som vi tar oss plass til.
Av verktøy tar vi med oss et lite skrallesett, bits i alle
formater, skiftnøkkel, tenger, pluggnøkkel, liten
jekk(fungerer sammen med sidestøtten som erstatning for
midtstøtten), dekkspaker og lappesaker, liten sykkelpumpe,
nøkler til fjerning av hjul, utvalgte sider av servicehåndboka,
lite multimeter, tape, kabelstrips, ståltråd, tynt
tau og hvem vet hva mer - eller mindre dersom vi finner at det
blir for tungt.
Så var det resten da. I tillegg til de moderne kommunikasjonsmidlene,
verktøyet og reservedelene så skal vi jo ha med oss
de vanlige tingene man trenger på reise, selv om det blir
et minimumsutvalg. Én bukse får holde til meg, mens
Bente får ta med seg skjørt eller kjole og høyhælte
sko - visse ting rører man ikke ved. Undertøy må
vi tåle å vaske for hånd på hotellene
langs veien, slik at vi kan klare oss med tre-fire skift. Klærne
våre vil uansett bli byttet ut underveis. Teltet og soveposene
blir hjemme. Kjørejakkene som vi kjøper i USA har
fleece innerjakker som komprimeres til nesten ingenting, dermed
trenger vi ikke gensere. Et par skjorter i lett materiale går
forhåpentlig gjennom nåløyet. Det varme undertøyet
er av den lette sorten. Et par lette sko får holde, i tillegg
til kjørestøvler og til nød veldig lette
sandaler. Toalettartiklene blir av det enkle slaget. Vi tar med
en kortstokk, reisebackgammon og lesestoff - boklesere som vi
er, men maks én bok hver som byttes ut når den er
ferdiglest. Guidebøker blir også byttet ut etterhvert,
kart likeså. Badetøy og lette regnjakker går
også gjennom nåløyet, men vi får klare
oss med ett håndkle, muligens to dersom de er veldig små
- hotellene har allikevel det vi trenger. Jeg insisterer på
at verdensradioen min skal med (jeg blir en guttunge i nærheten
av små elektroniske kvasinyttegjenstander som sier pling,
og jeg har sett prisen på det aller siste av ultrasmå
gps-mottakere i USA. Hmm, kan jo være kjekt å ha når
vi skal finne fram til ... Los Angeles), og foran i sideveskene
på tanken bør vi reservere plass til kanner med ekstra
vann og bensin. Papirene våre, som inkluderer pass, sertifikat,
forsikringsbevis, vognkort, vaksinasjonspapirer og kopier av alt
sammen tar også plass. Det eneste jeg er sikker på,
er at det blir vanskelig å holde løftet vi har gitt
oss selv om ikke å fylle opp alle veskene til bristepunktet.
Reiseruten blir også et kompromiss oss i mellom. Selv om
vi har vært samboende i fem år så er vi to individualister
med egne forventninger til turen. Når jeg drømmer
om en varm amerikansk fjellstue der vi skuer over Rocky Mountains
med en konjakk innabords etter en lang dagsetappe, fantaserer
Bente om tropenetter og hvite sandstrender - dog gjerne med en
konjakk hun også, og da jeg foreslo at vi la turen om Prudhoe
Bay i Alaska - det nordligste kjørbare punktet på
kontinentet, foreslo Bente at det gjorde vi ... ikke. Argumentet
jeg ble møtt med, som jeg motvillig måtte si meg
enig i, var at året vi er på reise skal være
mer enn lange dagsetapper for å vinne kampen mot klokka
(som vi har tenkt å legge igjen hjemme - billedlig talt),
og at vi skal kunne ta oss tid til å si "Hmm, her var
det vakkert. Skal vi bli en uke eller tre?". Vi har heldigvis
reist mye sammen, og interessekonfliktene har blitt sjeldnere
med årene.
Mens begeistring og stress har vært hovedingrediensene
under forberedelsene våre, så har det i blant også
kommet stikk av tvil. Gjør vi det rette når vi sier
opp jobbene, selger huset og går løs på et
såpass usikkert eventyr? Mye kan gå galt, og blandt
de mange reaksjonene fra venner og familie har det også
dukket opp ett og annet kritisk spørsmål som har
fått oss til å tvile på oss selv. "Tar
dere virkelig sjansen på å reise gjennom Latinamerika
på en Triumph - et motorsykkelmerke som er en lilleputt
i forhold til de store og som har svært lange avstander
mellom hvert verksted - når dine kunnskaper som mekaniker
kan betegnes som ... manglende? Hva med trafikken der nede, er
det ikke den sterkestes rett som gjelder, der en motorsykkel er
en pygmé blandt giganter? Skal dere virkelig reise med
en sykkel verdt et sekssifret beløp, uten å
ha forsikring, i områder der man hører om banditter som
venter med våpen i hånd bak hver stein? Hva dersom en av dere
blir lei og vil hjem? Hva dersom sykkelen bryter sammen og ikke
er reparerbar?" Hva, hvordan, hvorfor? Spørsmål
som vi ikke kan gi fullgode svar på, bare et vagt; Nei,
vi vet ikke hva vi begir oss ut på. Hvordan kan vi det når
vi aldri har gjort det før? Vent noen måneder så
skal vi gi deg svaret på om det var verdt det. Det
er bare å riste av seg tvilen og glede seg sinnsykt til
avreise.
Hva vil året bringe oss? Jeg tror vi kommer til å
oppleve det meste av det en opplever i løpet av et vanlig
år; glede og sinne, grå og flotte dager, krangler
og skjønn forening, kjedsommelighet og moro, til tider
lyst til å droppe alt og reise hjem, andre ganger aldri
ville hjem - bare reise evig. Men fremfor alt kommer vi til å
oppleve den fantastiske følelsen av å være
på reise mot noe nytt og spennende hver dag, av å
få lov til å dyrke to store lidenskaper i livet -
reise og kjøre motorsykkel - samtidig, og oppleve landskap
i evig endring mikset med nye og spennende kulturer og møter
med en og annen nedstøvet motorsyklist ute i samme ærend.
Det er en unik sjanse, en sjanse vi får én gang og
kanskje vil angre på resten av livet dersom vi ikke tar.
Målet er Ushuaia, men Ushuaia er ikke mer spennende enn
Kirkenes i så måte. Det er veien dit som blir spennende,
og den blir til mens vi ... kjører.
Jeg rusler bortover mot butikken for å kjøpe det
jeg hadde glemt. I mitt indre er vi på vei gjennom Rocky
Mountains, og jeg kan høre vinden som suser og motoren
som brummer jevnt, ikke et menneske eller en bil er i sikte, vi
er helt alene i et motorsykkelparadis, veien svinger seg i perfekte
kurver mellom toppene, det føles som å sveve - du
vet den følelsen en av og til får når det er
perfekt harmoni mellom deg selv og sykkelen....
Kassadamen ødelegger tankerekken min: "Hei, det er
kø bak deg! Skal du stå der å glo, eller kan
jeg hjelpe deg med noe?"
>>