Del II

Med såpass mye flott natur vi hadde opplevd så langt, var det lett å tenke seg at turen sydover ville bli en litt kjedelig transportetappe hjemover. Slik ble det ikke. Vi var ferdige med Lofoten, men Nordvestlandet ventet og skulle by på mye mer flott natur, og ikke minst, godvær.

Sola kommer

Ilandkjøring i Sandnessjøen, farvel M/S Nordlys

I ett-tiden på mandag kjørte vi i land i Sandnessjøen og satte umiddelbart kursen sydover langs riksvei 17, kystveien. Været var tungt og grått, og vi fikk bare et glimt av Torghatten før den forsvant i tåka, eller var det skya. Vi var godt kledd og led ingen nød, selv om regnet blåste vannrett og temperaturen var lav. E6 ventet oss ved Gartland, etter tre ferger langs kystveien.

En morsom situasjon oppsto i en av fergekøene. Vi sto og småpratet med noen andre mc-folk ved ilandkjøringslemmen. Alle bilene hadde kjørt av, og det eneste som gjensto før vi kunne kjøre ombord, var to damer i førtiåra på hver sin splitter nye Harley Davidson. Vi smilte og løftet hånden til hilsen. Den første enset oss ikke, og jeg rynket litt på nesen. Så kom nummer to, etter en lang stund med merkelig manøvrering ombord på ferga. Hilsenen ble atter en gang ignorert. Vi snudde oss og så etter damene med forundrede blikk. Var de virkelig så arrogante? De kjørte helt nye sykler, og alt utstyret og skinnklærne bar preg av å komme rett fra butikken. Var de redde for oss? Nei, det kunne vel ikke stemme. Det var Bente som kom med en forklaring som talte til damenes fordel; Kanskje de var så usikre på balansen at de ikke turde gjøre annet enn det kjørelæreren hadde fortalt, se langt frem mot horisonten og ikke slippe styret. Vi gliste. Hadde hun funnet forklaringen på hvorfor en liten andel av HD-folket ikke hilser?

Kystriksveien hadde ikke gitt oss det store kicket, noe været må ta skylda for. Etter et karbonadesmørbrød på den lokale hangout'en på Sparbu, der langtransportsjåførene hadde fast bord, kledde vi på oss enda mer for å takle kulda, som nå var blitt bitende. Noen forfrosne mil seinere passerte vi Bergstad Camping, der vi hadde søkt ly på veien nordover. Etter enda noen mil kastet vi inn håndkleet og la oss på hytte på Gullberget Camping. Jeg gikk i dusjen og rakk ikke å bli varm før femmeren var brukt opp. Pokker, resepsjonen er stengt og jeg vil dusje mer. Vel, hytta var varm og god den. Vi delte en Jaeger av restene på lerka, og leste litt i bøkene våre - jeg holdt på med Ted Simons "Jupiters Travel", en fortelling om en fire års reise rundt jorda på en Triumph Tiger T100, 1973 modell - og hørte på "Johnny come home" på radioen. Livet var slett ikke verst. Fra notisblokka mi leser jeg i ettertid, "I morgen finner vi forhåpentlig godværet igjen, hvis han der oppe vil - vi begynner å tvile på om han liker oss!?" (ikke det at vi tror spesielt på han fra før).

Opp i fjellheimen på Nordvestlandet

"Det er sol og varmt! Klokka er 0830 på Eira Camping i Eresfjord. Laksefiskerne har reist igjen og det vaket en sværing rett foran nesa mi nå nettopp" , er det neste jeg leser fra notisblokka. Vi kom oss altså til sola, selv om morgenen etter Stjørdalen var like grå og tung som de siste fire-fem morgenene hadde vært. Vi pakket på tidlig og bestemte oss for å stå på hardt til sola dukket opp. I følge meldingene skulle det være et sted i Sør-Trøndelag. Etter Trondheim begynte vi å se sprekker i skylaget. Ved Melhus pauset vi ute i friluft og benyttet sjansen til å redusere lagene med klær. Ved Berkåk var det varmt og godt. Genserne og regnbuksene ble pakket ned. En finne på en eldre Kawasaki spurte Bente hvor vi var, og pekte på Åndalsnes, "Vi er här, inte sant?". Når Bente rettet fingeren mot Berkåk utbrøt han, "Da har jag kört inni helvetes fel!", smilte og sa farvel. Kona hans satt med ryggen mot autovernet og så helt tomt ut i lufta. Vi fikk oss et hyggelig møte med en svenske på en rød Tiger her. Det er så sjelden jeg treffer andre med samme type sykkel som meg - faktisk var det bare andre gang i løpet av 25000 km - at han ble bombardert med spørsmål. Nesten til min skuffelse hadde han ikke gjort noen modifikasjoner eller opplevd noen problemer på 38000 km. Hans var en 95-modell, men ved siden av min så den nyere ut. Jeg lovte meg selv å vaske og polere Rocinante grundig etter turen.

Aursjøvegen I, her ferdes ingen campingbiler/vogner

Vi satte kursen mot Stamnan og Nerskogen, en vei som ville føre oss over fjellet til Sunndal. Været ble bare bedre og bedre. Snart kjørte vi med T-skjorter under kjørejakka langs en nydelig fjellvei over Nerskogen. Det var på tide med lunsj, og jeg fant en avstikker som endret seg fra kontrollerbar grus til traktorsti i bratt nedoverbakke. Bente foreslo at hun gikk av mens jeg snudde sykkelen. Jeg aksepterte. Med en tidligere episode i Spania i minnet var det greit å stoppe her. Jeg basket med sykkelen for å snu den. Sporene var svært dype og snart skled jeg sidelengs nedi, mens forhjulet sto langt ute i lyngen. Rocinante la seg hardt over og er fryktelig tung å holde oppe med all den ekstra vekten. Bente kom løpende og reddet situasjonen. Vi lunsjet midt i lyngen på et sted så fredelig at vi nesten måtte blåse dottene ut av ørene. Rett-i-koppen med brød til og en kaffeskvett etter mat, sola som steiker og elvebrus i det fjerne, uten en lyd av menneskelig aktivitet, det var som balsam for sjelen.

Sunndal er vakker med sine loddrette vegger og fossefall. Det måtte være unormalt mye vann i fjellet denne sommeren med fosser omtrent i hvert eneste heng. Bebyggelsen i området er fantastisk flott, med lange smale toetasjes våningshus som dominerende bygninger, ganske annerledes enn byggeskikken i syd. Drømmehuset vårt dukker opp rundt hver eneste sving, og etter hvert driver vi hostal på spansk manér i den norske bygdeheimen. Fantasien får ben å gå på med intercom. I Sunndalsøra toppet vi opp tanken for å legge ut på Aursjøvegen, en 65 km lang sløyfe inn i fjellheimen som ender opp ved Eresfjorden. Ved inngangen til Litledalen står et skilt som varsler om bompenger. Denne gangen stoppet vi og betalte i kassen. En advarsel fikk meg til å glise fra øre til øre, "Veien anbefales ikke for buss eller bil med campingvogn". Den engelske oversettelsen som står ved siden av holder helt sikkert også de fleste campingbiler borte fra denne grusveien.

Aursjøvegen II, som skapt for Tigergutter

Etter noen kilometer bar det oppover i en slags Trollstige uten autovern og med masse løsgrus i svingene. Korrekt bruk av gass og bakbrems loste oss sikkert gjennom hårnålsvingene. Jeg lovet Bente å holde det indre sporet. Avgrunnen var vel nærme til å utfordre utsiden. Det gikk høyt og enda høyere, og etter en mengde svinger med fantastisk utsikt bakover var vi opp på fjellmassivet. "Velkommen til Statkraft", sto det på det første skiltet. Jaha, selvsagt har de vært her oppe og demmet opp. Det ble kjøligere, og kartet kunne fortelle at vi var oppe på 1000moh på det høyeste. Jeg nøt turen så til de grader at Bente måtte minne meg om hvor lenge vi hadde holdt på. Det var på tide med en kort pause, og av alle steder valgte jeg en handicap-fiskeplass. He he, det var nettopp det det var, med kunstig sti rundt kulpen for å lette rullestolbruk. Ideen var jo god den, men for oss var det et litt feil sted å stoppe. Vi brukte resten av det varme vannet på rett-i-koppen og fortsatte forbi Aursjøhytta, rundt Aursjødemningen og videre langs massivet, nå nordvestover igjen. Det var rett og slett et rått fjellparti vi kjørte i. Over kanten til høyre så vi ned i Eikesdalen og videre til fjerne fjell og fjorder, til venstre lå snøen. Etter tre, fire mil begynte Bente å ymte om at hun var mettet på inntrykk. Det er tross alt jeg som er pådriveren når det gjelder grusvei og fjellheim, og nå måtte jeg love frokost servert morgenen etter. Hun fikk blod på tann og sang, "enstjerners, tostjerners, trestjerners trallala", stille og nesten ikke hørbart i øret mitt. Jeg parerte med at frokosten skulle i hvertfall være helt ferdig når hun sto opp, og hadde jeg hatt sølvfatet med - det vi aldri har kjøpt - så ville frokosten blitt servert på det. Hun krevde for sikkerhets skyld også å velge rute neste dag.

Frokost ved Eira, Bente vifter med tærne, fornøyd med serveringen

Vi nærmet oss enden på veien og begynte nedstigningen i nok en trollstige. Veien leder gjennom en 360 graders tunnel, grovt hugget ut av fjellet, og videre ned i Eikesdalen. Her passerte vi flere av de nydelige våningshusene som det fantes så mange av i området, før vi ankom Eira Camping ved Eira-elva noen timer før solnedgang. Vi rakk akkurat å handle inn mat før den lokale butikken stengte. Teltet ble slått opp på rekordfart - vi begynte å bli rutinerte - og maten ble tilberedt, karbonadesmørbrød servert med ekte norsk øl. Bente hadde gått til innkjøp av tre golfballer i Sunndalsøra, med formål å lære seg sjonglering. Vi sto derfor ved teltet og litt vel nærme elvebredden denne fine kvelden og ropte au etter hvert som ballene traff bare tær og stive fingre, klikk - klakk - "Faen" - tump - tump - "Yes, jippy, o shiit ... når du'n - det er kaldt i vannet". Vi må ha samlet masse energi på sjongleringseansen, og hadde ikke folk på plassen ledd nok av oss allerede, så skulle de få mer mat for magemusklene. Vi dro frem skjeggtrimmeren min og satt i gang med barbering av hodet mitt. Nå skulle ragget av. Bente stilte trimmeren på et forholdsvis lavt trinn og kjørte den gjennom lokkene mine. Vi telte to hårstrå i trimmeren og justerte opp lengden til den begynte å ta. Sakte men sikkert forsvant ragget på toppen. Et av speilene på Rocinante ble skrudd av for at jeg kunne ta del i seansen, samt gjøre en del av jobben selv. Det gikk tregt, og en stakket stund så jeg ut som jeg hørte hjemme på institusjon, men til slutt var det gjort. Det føltes deilig med kun fire millimeter av ragget igjen på hodet. Flere av gjestene på plassen smilte og lo litt av friseringen, godt å vite at vi gleder flere enn oss selv.

Over Trollstigen til Geiranger i et fantastisk vær

Trollstigen viste seg fra sin beste side [Stort bilde]

Morgenen etter sto jeg opp grytidlig og satt meg ved bredden for å skrive om de siste dagers begivenheter. Foran meg forlot to laksefiskere elva, og ikke før var de kommet de hundre meterene opp til brua, før en sværing vaket tre meter fra der jeg satt. Godt for den, den fikk leve litt lenger. Sola steikte og livet var godt, og Bente, ja hun fikk den lovte frokosten, ferdig preparert på en benk ved Eira.

I Åndalsnes spurte vi etter vinmonopol. "Kom tilbake neste år", var svaret. Det så ikke ut til at vi skulle klare å fylle lerka vår med det første. I en sportsforretning som hadde flere veggmeter med klatreutstyr fant jeg det jeg trengte av reimer til veskene på Rocinante. Det var på tide å bytte ut noen av de heller tvilsomme strikkene med kvalitet. Saltaskene satt mye bedre etter dette, men jeg har allikevel bestemt meg for å kjøpe seriøse, heavy duty, aluminiumsbokser før neste langtur.

Trollstigen tok i mot oss i den peneste drakten som kan tenkes. Sola steikte, tempen lå rundt 22-23 grader og det var ikke et vindpust. En og annen turist - les tusenvis - hadde også funnet veien hit, så helt alene var vi ikke. Det virket nesten som det var et rush for å få med seg denne berømte veistrekningen før veivesenet stengte den for rassikring. Vi lå i kø bak campingbiler, -vogner og busser. Det var bare å roe seg ned å nyte utsikten. Vel oppe på toppen var det tusenvis av turister og mengder av motorsykler. Vi ignorerte kaoset og nøt den vakre utsikten. Veien videre var en ren nytelse, der den sikksakket seg ned mot Valldal. Vi kom ombord på ferga som siste kjøretøy. Bilistene som ble stående igjen glodde surt etter oss, selv om de måtte vite at det ikke hadde vært plass til en bil i vårt sted. Det er en del av ferien i Norge, å oppleve at bilister misliker motorsyklisters smidighet i trafikken og fordeler når fergeplassene skal deles ut blant altfor mange kjøretøy. Mot Geiranger dannet det seg køer av tyske og svenske turistbusser som kom av ferga før oss. Vi brukte noen mil på å passere dem alle før vi stoppet på utsiktspunktet der en kan se ned i Geirangerfjorden. Etter noen minutter med en røyk i ensomhet var vi omringet av knipsende kameraer og aldrende tyskere. Vi kastet et blikk på hverandre og satte oss på Rocinante, som uheldigvis var parkert mitt i flokken. En hærskare beglodde oss mens vi koblet på intercom, startet opp og kjørte derfra. Puh, det gjorde godt å være på veien igjen.

En MC-familie tar en rast i Trollstigen

Geiranger sentrum fristet med restauranter og utesteder, så vi endte opp på den sentrale campingplassen. Etter et par pils, litt vin og god mat, satt vi og småflirte og planla neste store eventyr på motorsykkel. Litt alkohol i blodet gjør susen for de store vyene, Mexico og Mellom-Amerika ble spikret - om to år kanskje. Vi hadde egentlig bestemt å bli to netter i Geiranger, men mengden turister gjorde at vi dro videre dagen etter. Vi hadde god tid nå, det var torsdag morgen, og vi hadde avtale i Bergen fredag kveld, da min bror skulle feires fylte tredve år. Derfor dro vi avgårde i et rolig tempo, med Dalsnibba på 1500moh som første mål. Himmelen var helblå og turen opp var en ren nytelse. Det siste stykket fra hovedveien er grusvei, en vei som kunne vært utrolig morsom å kjøre aleine, uten oppakning og ikke minst, uten et titalls turistbusser og biler. Vi ble liggende bak en Honda VFR med to på, som karret seg forsiktig oppover grusveien. I en høyresving stoppet Hondaen for en møtende buss. De ble stående litt langt ute i veibanen og bussen med tyskere feilberegnet totalt. Når den kom rundt svingen, sto sykkelen i 30 graders vinkel, klistret inn i siden på bussen. Vi skrek til sjåføren, som stoppet og så rett frem bak mørke solbriller. Da vi passerte vinduet til sjåføren, på vei bort for å hjelpe til med å manøvrere motorsykkelen vekk, spurte jeg på engelsk, "Har du øyne i hodet?". Han svarte ikke. Vi fikk sykkelen ut til siden og bussen startet å kjøre igjen. "Bruk øynene dine neste gang", ropte jeg, igjen uten å få svar eller mine til å beklage feilmanøveren. På toppen ble vi takket for hjelpen av paret fra Kolbotn som var litt skjelvne etter episoden. Vi var enige om at sjåføren av bussen skulle hatt en liten leksjon i kjøreteknikk og høflighet.

Badeløver

Dalsnibba med Geirangerfjorden i bakgrunnen [Stort bilde]

Utsikten fra Dalsnibba var utrolig denne dagen. Snøkledde fjell lå i alle retninger, og i nord og langt der nede, i enden av en uendelig lang serpentinvei, lå Geirangerfjorden. Vi slappet av en halvtimes tid mens vi pratet med andre mc-folk.

Ved Grotli tok vi av hovedveien, etter noen mil med fartsetappe, og kjørte Gamle Strynefjellsvei vestover. Nok en gang så vi det gledelige skiltet som advarte mot ferdsel av campingvogner og -biler. Langs noen flotte fjellvann bar det på smal grusvei med fast dekke. Halvveis stoppet vi og drakk kaffe i lyngen. Et titalls motorsykler passerte med løftede hender til hilsen, det var varmt og godt og jeg fløy rundt og fotograferte. Noreg er eit vakkert land, og, som Spania, laget for sykler som Rocinante.

Strynsvannet var grønt og vakkert, og ved Hjelle, en bortgjemt liten perle i østenden av vannet, fant vi en rasteplass der vi holdt på å renne vekk i varmen. Vi kledde av oss ned til shorts og bikini og spiste lunsj. Vannet så så innbydende ut at vi fikk lyst på et forfriskende bad. Dessverre var det ingen god plass å bade, men ideen var sådd til seinere. Bente hadde proklamert denne morgenen at i dag, i dag skulle hun ha makrell i tomat på brødskiver til lunsj. Dermed sultet vi oss gjennom første halvdel av dagen for å få tak i den etterlengtede boksen på en dagligvarebutikk. Nå satt vi og delte en boks mellom oss og drakk lunkent vann til, et herlig måltid.

Gudbrandsjuvet mellom Trollstigen og Valldal, langs Riksvei 63. Gudbrand skal visst ha hoppet over juvet en gang i tida, bærende på sitt bruderov.

Langsmed vannet var det like varmt, og vi svettet inne i mc-klærne. Nå begynte vi å fantasere om en hytte ved vannkanten og en rask dukkert. Nesten i enden av vannet så vi en badeplass der noen titalls personer, voksne og barn, badet og koste seg. På den andre siden av veien lå Strynsvatn Camping, med 20-30 hytter til leie. Jeg sa "Skal vi?", og fikk et "JAA!" til svar. Vi leide den nederste hytta og var i badetøyet på et blunk. Nede ved vannkanten spurte jeg litt vel høyt, "Å varmt er det i vannet her, a?". Alle kikket lurt da en av ungene svarte, "Det er vel rundt 14 grader den øverste halvmetern, så synker det raskt til 10 litt lenger ned". "14 GRADER?!?", sa vi i kor. Nå hadde vi alles oppmerksomhet. To storkjefta østlendinger står ved et brevann - som jeg plutselig forsto at det var - i badetøy. Hva gjør de? Jeg innså at her var det bare en ting å gjøre, skulle det barske mc-imaget holde noen minutter til; Jeg snudde og sa til Bente, "Javel, ser deg uti vannet", og vasset i det. Etter en dukkert kom jeg opp til overflata og ga fra meg et behagelig "Ahh, det var godt". Alle skjønte ironien, og jeg rakk akkurat å komme meg på land før krampene stoppet meg. Bente gikk uti til knærne og ble stående noen minutter. Hun hadde lagt en plan for hvor hun skulle svømme for å komme raskest mulig til land igjen. Problemet var at noen unger var i veien - uten at jeg forstår hva som får dem til å bade så lenge i isvann. Endelig fulgte hun etter, og for å liksom understreke at det ikke var noe problem dukket hun under to ganger. Vi gikk opp igjen med æra i behold, iallfall noenlunde. Etter en time i sola måtte vi faktisk uti igjen. Det var lettere andre gang, for da visste jeg det var iskaldt. Og forfriskende, det var det.

Etter sola hadde gått ned, fortsatte vi vår underholdning med golfballene. Bente fikk applaus fra den polske familien i nabohytta, da hun klarte tyve oppkast før en ball gikk i bakken. Flygemauren hadde tatt over herredømmet utendørs, så vi trakk oss tidlig tilbake. Etter en veldig lang og god frokost var vi på veien for den siste etappen inn til Bergen. Atter en gang kjørte vi i solskinn og varme, og på sydsiden av Jølstravannet fant vi en fredelig plett der vi lunsjet. På en av stoppene våre så det ut som Rocinante virket tiltrekkende på en sau. Den ombestemte seg heldigvis i siste liten, så vi unngikk en pinlig situasjon. I Lavik rakk vi akkurat ferga, nok en gang. Vel ombord kastet vi et blikk over Sognefjorden og så et grått og tungt skylag som dekket hele den sørlige bredden. Hva var det? Værmeldingen hadde meldt om finvær, men med fare for lokale tåkebanker på kysten. Den banken vi så på, så vel våt ut, og resten av turen gikk i regnvær. Det ble kjøligere, og vi lo litt av værmeldingen. Vi var jo tross alt snart i Bergen, byen der det regner også på finværsdagene.

Kvelden tilbrakte vi på tapasbar. Selv om prisen var annerledes enn det vi var vant med fra Spania, var smaken ypperlig. Broren min, jubilanten, hadde valgt stedet, og etter middagen sendte vi den eldre delen av familien i seng, før vi løftet glassene høyere på Bergens hotte utesteder.

Homerun

Låtefoss, ved Odda, minutter før hundretusen bussturister tok over stedet

Lørdagen var vi i Bergen med familien i et fantastisk vær, før vi satte kursen hjemover søndag formiddag. Vi valgte å kjøre via Norheimsund til Kvandal, ferge og E134 hjem, en rute jeg hadde kjørt mange ganger før. Denne gang unngikk vi tunnelene så godt vi kunne, og lunsjet i det fri over Vågslidtunnelen. Etter nok et familiebesøk i Berdal i Vinje, kjørte vi til Kviteseid og videre til Lunde langs Flåvannet, på en vei så humpete at Rocinante slo nedi med demperen bak for første gang. Bente hylte til. Dessverre er det passasjeren som får det meste av trykket, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å beklage. Etter en pølsestopp i Lunde var det blitt mørkt. Det var første gang på turen vi kjørte i mørke, og da gikk selvsagt nærlyset. Resten av veien kjørte jeg på fulltlys og ignorerte de få bilene som blinket med lysene. Vi laget et veddemål om hva tripptelleren ville stå på ved ankomst Stathelle. Vinneren skulle slippe å skjenke den triple konjakken vi lovte oss selv. Klokka kvart over elleve var vi hjemme. Jeg vant veddemålet og forsvant fort inn i huset, slang meg ned på sofaen og rettet ut handa for å ta imot. Med glasset i handa la Bente seg i armkroken min, mens vi filosoferte over de flotte ukene som lå bak oss.

Vi kjørte 4200 kilometer på de 16 dagene turen varte, uten at det virket langt eller kort. Turen var vellykket på alle måter, og det eneste negative vi kom på i farta, var at det dårlige været i Lofoten varte så lenge som det gjorde. Sykkelen gikk som en drøm gjennom hele turen, og bagasjen satt der jeg ville den skulle sitte. Bitene av liggeunderlag som jeg brukte som polstring mellom de forre sideveskene og tanken hadde mattet ned lakken en smule. Jeg må skaffe bedre polstring før neste tur. Vi kan trygt si vi gjenoppdaget Norge som ferieland. Det var ikke noe problem å venne seg til telt og campinghytter igjen, selv etter den vanen vi hadde lagt oss til i Spania. Ferien levde opp til forventningene, oversteg dem faktisk, og har gitt mersmak på det landet her. I høst vil jeg forhåpentlig ha tid til å utforske fjellområdene i Sør-Norge nærmere, hvis snøen lar vente på seg en stund. Jeg er ikke tilbake fra sjøen før siste halvdel av september, så det blir spennende.

Den neste uken lå vi på en hytte i skjærgården og sorterte lysbilder og skrev om opplevelsene.

Nå drømmer vi om et fremtidig ettårsprosjekt hvor Mellom-Amerika er hovedmålet. Det er mange skjær i sjøen som må fjernes før en slik tur kan gjennomføres, men vær sikker på at vi lar høre fra oss dersom det blir noe av.

Vi ses ved neste korsvei.